Sofia Lundberg "Det sista Konstverket", svensk

En kjent billedkunstner åpner ny utstilling, der stiller hun ut noe som forteller om hennes oppvekst.

Den verdensberømte kunstmaleren Hanna Stiltje har utstilling på Moderne museet, i Stockholm. På åpningen proklamerer hun at dette er hennes aller siste verk. Folk blir sjokkert over at hun skal slutte å male, hvorfor? Det viser seg at hennes siste verk ikke er et maleri, men noe skrøpelig skammel som tilsynelatende skal se ut som en kommode. Galleristen blir forbanna.Vi får  berettelse om Hannas vanskelige oppvekst. Om foreldre som sviktet henne, og barnevernets blindhet over hva som er bra for barnet. Boka veksler mellom nåtid og fortid hele tiden.  

Hanna sin mor var stoffmisbruker,  hun hadde født en datter men, fortsatte å ruse seg. Morfaren kommer inn i leiligheten og finner Hanna, bare 4 uker gammel ligger hun og gråter, med full bleie og ingen bryr seg, alle er helt dopa. Han tilkaller politiet, og forteller om all dopen som er i leiligheten. Han sier ifra at han tar med seg Hanna, hjem til seg. Han er jo bestefaren og kan ta hånd om barnet. Han vil ikke sitte å se på at barnet skal vokse opp under slike forhold. 

Bestefaren er en trygg god person som bor på landet, og Hannas barndom virker lenge trygg. Men, en dag dukker moren opp, sammen med en mann og vil ha Hanna (6 år) tilbake. Dette fordi bestefaren har søkt om å få adoptere Hanna. Han synes ikke at Hanna skulle oppleve flere svik fra datteren. Hun skulle etter avtalen hente Hanna annen hver helg, men uteble totalt, et halvår og mer om gangen. Hanna gledet seg til hver gang moren skulle hente henne, men ble like skuffet hver gang, hun ikke kom.  

Det flytter inn noen nye naboer, Ingrid (lærer) og Victor (filmskaper). Hanna var vant til å besøke den forrige eieren som var bestemoren til Ingrid. Bestefaren til Hanna blir syk og kommer på sykehus. Hanna flytter inn i det store huset til Ingrid og Victor, dette blir etter hvert hennes permanent hjem. Dit kommer flere barn etter hvert. John med sin sterke historie, og snart er huset fylt opp med unger. 

Erik, en ung gutt kommer til fosterhjemmet, han er for ung for å bo alene fordi farfaren som han bor hos er syk. Hanna sin mor har skikket seg, og Hanna må flytte til moren i Stockholm. Hun har blitt 15 år og Erik savner henne. De to treffes, og det blir store endringer i livet deres. Røper ikke hva....

Hanna var et skapende barn fra hun var ei lita jente. Hun reiser til USA sammen med Daisy, der får hun utdannelse og etter hvert blir hun en kjent kunstner. Det går flere tiår før hun snur og reiser tilbake til Sverige. Der treffer hun igjen John og sterke minner dukker opp fra den gang de vokste opp hos Ingrid. De betrakter seg som søsken, selv etter alle disse årene.

Boka handler om barn som ikke kan bo sammen med sine biologiske foreldre pga. av dop, slagsmål, sykdom eller annen uro i hjemmet. Ingrid sitt hus blir det trygge sted på jord, og de føler at der ble de sett og tatt vare på. Det er noen litt konstruerte episoder, men totalt sett synes jeg at boka hadde mye positivt ved seg. Hvordan andre enn de biologiske foreldrene kan bli gode bindeledd videre i livet for mange som vokser opp under vanskelige familieforhold. De får personer som har god omsorgsevne og skaper gode oppvekstmiljøer for barna. Hvordan tilfeldig urolige hjem med dop og vold kan få barna tilbake, uten at barnevernet sjekker opp mer, er skremmende. Og hvordan barn føler ansvar for sine små-søsken når foreldre er ute, drikker, doper seg eller blir voldelige.  

Det var lite lite fokus på hvorfor hun laget denne kommoden og ikke viste bildene sine, men jeg skjønte det veldig godt når jeg kom helt på slutten av boka. En fin fortelling om hvordan barn kan skape sine egne familiebånd. Når de har vokst opp sammen, og hvor sårbare barn kan bli, om de ikke blir tatt hånd om. 

Lydbok fra Storytel, spilletid 9t21 min, svensk 

Brit Bildøen "Tre vegar til havet"

 

En bok om å ha en drøm om å skape seg et lykkelig liv, en vond og vakker fortelling.

Vi er på en fugle-stasjon, de er fire som jobber der. Eivind, Emma, dansken Helmer og hun, fortelleren. De fanger fugler i nett og registrere hva slags fugler, hvor gamle, vekt osv og hvor mange fugler, som havner i nettet hver dag os. De som ikke har er merket, blir ringmerket, så man kan følge dem.

Når hun ikke er på fugle-stasjonen, er hun og hunden Isa, ute å går på lange turer som oftes til havet.  Skal jeg begynne å skrive igjen, tenker hun. Hun like å være alene og tar på seg jobber for et forlag, hvor hun nå driver å oversetter en bok fra fransk til Norsk. Hun strever med å finne de gode norske dekkende ordene på norsk, spesielt vanskelig er det til tittelen på boka. Hun finner roen der, men blir litt ensom  når hennes gode venn Olav flytter fra stedet, og inn til byen. Skal jeg ta opp igjen kontakten igjen med Lillian...

-Kvinnen og mannen hennes hadde ventet i fire år på å få adoptere et barn fra Kina. Hvorfor får alle tildelt barn, men ikke de. En dag kom det en tykk konvolutt med avslag på søknaden. Hvordan går det an å få avslag etter at de er godkjente. Hun synes dette var merkelig og blir veldig frustrert (det hadde nok enhver blitt). Hun mener det er en ansatt i kommunene som har bestemt dette og kaller han for Staten. Hun skriver brev og lager støy i systemet. Jobben hennes som lærer, fikser hun ikke mer og rektor gir en lang permisjon. En dag for-følger hun etter han -Staten, hjem til Kjelsås, så nå vet hun hvor han og familien bor. Hun legger først en død katt på trappa, hun vil hevne seg.  Hun finner på de mest utrolige ting på formiddagen hjemme hos Staten. Etter hvert skjønner vi at hun har fikk et nervesammenbrudd, og ble innlagt. 

Folk kommer å går på fuglestasjonen. Eivind jobber mest ute, han har familie et annet sted, med kone og en liten  sønn.  En dag hun og Isa var på tur observerte hun at Emma og Eivind hadde et forhold. Hun skjønner at Emma er gravid, og tilbyr seg å hjelpe henne....

Tre fortellinger som omhandler flukten fra et tidligere liv, men finne lykken ved havet. Der hun vil bli en annen og hjelpe andre.  Paret som ikke fikk egne barn, men vil adoptere barn. En prosess som ble svært endret og endte i et voldsom raseri.  Et følsom og vakker tekst jeg følte meg veldig igjen noen ganger. Livet går ikke alltid på skinner slik man tror, men det finne lys punkt og lykke også....

Storytel, 4t 13 min. lest av Arnhild Litlerè, utgitt i 2018, 

Brit Bildøen fikk: Nynorsk Litteraturpris 2018, for denne boka 

Melissa Ohden "Du bar meg"

En amerikansk adoptiv historie

En ung jente fjorten år gammel får beskjed om at hun er adoptert. Dette utløser et skred av hvem er jeg, spiseforstyrrelser, drikking, sex osv. På leting etter seg selv ....

Melissa vokste opp i et trygt hjem, men hvorfor tok det så lang tid før Melissa fikk vite at hun var adoptert? Hun lignet ikke på noen i familien og hadde en adoptert stor søster?  

Det skulle ta 36 år før biologisk mor og datter møttes igjen. Da fikk hun hele historien om hvordan dette var gått til. Melissa skulle egentlig vært abortert vekk, men aborten var ikke vellykket og hun ble adoptert vekk, etter fødselen i syvende mnd.  Det ble en lang og kronglete historie, med religiøs undertone om at man skulle ikke røpe hvor hun var blitt av, krangling i familiene osv. Melissa gav ikke opp... og finner ut mer og mer. 

Så endelig fant hun den rette moren som hadde født henne. Begge ble veldig lykkelige, "Happy ending" tilslutt.

Jeg tror det er lettere for unge adopterte å finne foreldrene sine nå, og hvorfor holde det skult at man er adoptert. En kort liten bok, men sikkert beskrivende for hvordan man skjuler sine ting, særlig når det er mange religiøse momenter inne i bildet, slik som i denne Amerikanske fortellingen. 

Jeg har selv tre adoptivbarn og det har aldri vært noe spørsmål om å skjule at de er adoptert. Jeg tror faktisk heller at jeg var fokusert "nesten for mye" på det, når de var små. Men, så kommer de fra Colombia og ser ganske annerledes ut en meg og min blonde mann.

Adopsjoner er vanskelig for nesten alle unge en periode i livet, og det er like så store problemer om man er norsk adoptert, som om man er utenlands adoptert.(Det snakkes det for lite om i dagens adopsjons politikk) 

Utgitt i 2017, Lunde forlag.  

Kerstin Ekman "Vargskinnet- Skrapelodd" Bok 3.

Den handler om hvordan Ingefrid finner tilbake til sine røtter i denne

Tredje og siste bok i serien Vargskinnet- serien. 

Ingefrid har blitt 50 år, hun utdannet seg til prest. Hun vokste opp hos adoptiv-foreldene i en leilighet i Stockholm, som vi hørte om i bok 2. Hun fikk et brev fra et advokatfirma i Östersund, det var morens testament. Ingefrid viste at hun var adoptert, men ikke hva moren het, eller hvor hun kom fra.

Myrten Fjellstrøm, het moren. Ingefrid hadde aldri hørt om Rödböck, Skinnarviken osv. Hvor var det? Fosterforeldrene Kalle og Linnea hadde bare fortalt at hun ble adoptert vekk av en fattig jente. Det viste seg ikke å være sant. Hun hadde arvet 12 millioner i aksjer og obligasjoner, pluss verdien av skogen, som var verd like mye. Hun skjønte ikke noe av dette, hva det betydde? Penger betydde plikter og tjenester som måtte realiseres, hva skulle hun som prest med så mye penger, tenkte hun.

 Hun kunne frasi seg arven, men først måtte hun finne ut av hvem Myrten var og hvem var egentlig faren hennes. Det fantes det ikke opplysninger om i papirene.  Ingefrid eller Inga som hun het på folkemunne dro til Svartvattent på alle-helgens dag, fordi hun vil legge en krans på Myten, moren grav. Hun ville også ta en titt på hva hun hadde arvet og banker på i et av husene. Hun spør hun som åpner om dette huset var her Myrten ble født?

 Det er Kristin Klemetsen og Elias Eriksson som er i huset, og de skjønner ingen ting, for de hadde aldri hørt noe om at Myrten hadde fått barn. 

Ingefrid viser dem dokumentet på at hun er arvingen og datteren til Myrten, født 21. april i 1946 i Stockholm. De to hadde aldri hørt om henne, og visste ikke at Myrten hadde den hemmeligheten. Ingefrid beroliger Kristin/Risten med at det står i testamentet at foster-søsteren skal få bo i huset så lenge hun lever. Elias spør Ingefrid om hvem faren er? 

 Ingefrid kom tilbake til Svartvatten litt seinere, for hun måtte jo finne ut mer om moren sin. Nå har hun med seg adoptivsønnen Anand, 14 år. En meget spesiell gutt, som sliter på skolen og i samvær med andre.

Risten viser Ingefrid mange bilder av moren og hun forteller, hun har god hukommelse om når og hvor bildene er tatt. Dette inspirer Ingefrid til å søke på den ledige prestestillingen, hun får et vikariat og hun flyttet inn i Presteboligen. Elias og Anand blir gode venner, og de blir gode venner. De ser kunst i det andre ikke skjønner.   

 Ingefrid drar til India, en lang reise sammen med en gruppe fra menigheten. Det ble et sjokk for henne å komme fram. Hun så all fattigdommen og alle luktene, de skitne og magre barn, og avfall over alt. Hun delte rom med Becka, som hadde vært i India før. En litt lang beretning om hva de opplevde der, men grei nok. Ingefrid får ideer om hva hun skal gjøre med noen av pengene hun har arvet. 

Jeg vil frasi meg retten til arven, sier hun til Becka. Det kan du ikke sier Becka og det samme sier advokaten som skal hjelpe henne. Du blir lurt sier advokaten, han vet råd.

 Å være kvinnelig prest i Sverige har ikke vært helt enkelt. Kvinner skal ikke predikere, og hun utsettes for mistillit, overgrep og div. Så å komme seg vekk og finne sine røtter blir hennes drivkraft. Det skjer naturligvis mye i Svartvatten også, men det er mer saker hun kan rydde opp i.

 Vi hører mer om same-jenta Risten, Hilevi sitt foster søster, hvorfor hun kom til familien i Svartvattnet. Hun som giftet seg med en Norsk same, og sønnene hennes. Hvorledes folk i grensetraktene enda behandlet samer, med mistro osv. Et ganske tradisjonelt gammeldags samfunn, på mange måter. Et samfunn som vet alt om alle og skravla går, men samtidig tar vare på hverandre.  

 Elias 94 år, har vært en kjent glasskunstner og det har blitt laget en retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet i Sverige, over hans arbeider. En journalist kommer på uventet besøk og vil intervjue han ang. utstillingen. Dagmar, som han dro fra i 1926 har kommet med voldsomme beskyldninger mot han. Hun står bak et stort oppslag i Adresseavisen. Hva synes han om det? Fortiden inntar han, ….

 Kerstin Ekman (wikipedia) har her skrevet denne usedvanlig vakker bokserie på tre bøker. Den vitner om stor fortellerkunst og menneske kunnskap. Hun var 70 år når denne bok kom ut. Hun forteller om de ulike kulturene i Sverige (grenselandet Sverige/Norge) og endringene. Jeg vil nok sette denne serien i sammen bås som Selma Lagerlöf sine bøker, og Sigrid Undset sin stil og fortellerevne, spesielt om natur og historiske skildringer har de mye av den samme poetiske formidlingen. Mye fin tematikk tases opp, både det religiøse, adopsjon, om å bli gammel .....osv.    

 Denne siste bok i serien kom ut i Sverige 2003, på Norsk i 2004, 383 sider, Lånt på Biblioteket. 

 

Kerstin Ekman fikk August prisen i 2003 for denne boka Vargskinnet- Skrapelodd

Kerstin Ekman satt som medlem i Svenska Akademien stol nr. 15, fra 1978-2018.

                                  

                                       Hun har mottatt mange priser og er nå i år 90 år.

                                           De andre bøkene i serien finner du her

Lucinda Riley og Harry Whittaker "Atlas, historien om Pa Salt"

Den åttende boka om de syv søstrene.

Alle søstrene (se nederst)  skal møtes ombord på den store båten Titan som Pa Salt eide, for å ta et siste farvel med sin mystiske adoptivfar. Men kjente de han egentlig, hvem var han?  De seks jentene som hadde vokst opp sammen i Sveits som vi ble kjent med i de seks første bøken og den ukjente som vi ble kjent med i den syvende boka. Den eldste av jentene, men vil hun komme???....

 Ombord ble det ganske kaotisk med de syv søstrene, deres barn og kjærester/menn. De ble 18 rundt bordet. Det blir mange heftige diskusjoner mellom søstrene, aner man en liten konflikt?

En dagbok som Atlas skrev, blir kopiert til alle søstrene. De avtaler å lese så og så mange sider hver dag og diskuterer hva de har lest. Disse dagboksidene forteller om Atlas sitt liv og alle opplevelsene hans. Fortid, nåtid og Atlas sine historier flettes i hverandre på en spennende og elegant måte.

 Her får vi vite om hvem Pa Salt var. Historien starter i 1925 i Sibir. To små gutter mistet foreldrene sine, flukten til Europa, hvor han og broren ble uvenner og det endte med dramatikk. 

Atlas kom til Frankrike i1928, tre år etter. Atlas var ganske så forkommen da han ble plukket opp og tatt hånd om av familien Landowski. Der fikk han bo, fikk omsorg og alt han trenger. Han bestemmer seg for å være den stumme gutten og kaller seg Bo, han er redd for å bli avslørt. Er det like lett å holde kjeft hele tiden? nei..... Han bodde hos Paul Landowski, det er billedhoggeren som laget den store hvite berømte skulpturen i Rio, så da fikk vi en liten repetisjon tilbake til boka som omhandlet det.

Atlas var en dyktig fiolin spiller og får spilletimer hos en av lærerne på musikk- konservatoriet, han traff Ell (kjæresten) som var jøde og sammen måtte de flykte da nazistene kom til Frankrike. Krigen er på anmarsj, og mye skjer, med forfølgelse, jødehat osv. 

 Vi følger dagboka og hører om deres reise til Norge og opp holdet i Bergen, 1938. Krigen bryter løs og de to unge menneskene flyktet til England. Tilfeldigheter gjør at får drive en bokhandel i London. Men de blir stadig forfulgt. Atlas får et brev, som endelig kom fram til han, ang. bestemoren som hadde død og han arvet henne. Han ble blitt en rik mann, men mye makt og forlovet seg med Ell med en vakker ring.

 De drar med båt til New York, og opplever mye i 1947. Han reddet en kvinne i Harlem der det oppstår bruduljer, og demonstrasjoner om raseskille, hun tar kontakt og de hygger seg sammen. Nye problemer oppstår og de skal flykte til Australia. De skal møtes neste morgen, men hvor er hun som han skal gifte seg med blitt av? 

Det ble noen år i Australia, gruvedrift for å finne opaler, før han vender tilbake til Europa. Litt vel mange tilfeldigheter, men han havner i Spania, og blir spådd. Noe han velger å tro på....ja, ja!

 Dagboka forteller hvordan og hvorfor Atlas og broren ble uvenner, fin fortelling om en vond tid. Hvordan han etter hvert fikk den ene adoptivdatteren etter den andre. En adopsjon skjer ikke på den måten, så tilfeldig og kjapt som det fremstilles her, men skitt au det er en roman. (jeg er litt negativ til slike lettvinte løsninger, har selv adoptivbarn og vet at på den måten ordnes ikke adopsjon).

  

Slutten var fin og det ble en verdig avslutning på boka, rørende! 

Det var mange ting underveis som var ganske rare, merkelige og uforståelige for meg. Men, slikt må man bare hoppe over, for det er jo tross alt bare en roman. 

Om sønnen Whittaker kan jeg bare si at han har gjort en stor jobb, med å fullføre dette prosjektet etter at moren døde og han skriver godt og fengende. Lucinda Riley sin bøker ble litt like, som om de ble bygget opp og rundt et skjema, mens denne boka var helt fri for dette skjemaet, med frie fortellinger som man aldri viste svaret på, på forhånd. Mye spenning og gode fortellinger, flettet inn i historiske hendelser.

Om han fortsetter bokprosjektet vet man ikke, men han la ut noen peker på at Atlas sin bror-sønn som har blitt flettet inn i en denne familien, om han ligner sin far, kan han lage mye bråk??? Så mye kan dukke opp.....

 Utgitt 2023, Cappelen Damm. Jeg fant den på storytel, 21 timer, 31 min på svensk, Herlig!

Serien:
Bok nr. 1: De syv søstre, fra 2014 omhandler Maia, oversetter, Brasil
Bok nr. 2: Stormens søster  omhandler Ally, seileren og fløytisten, Norge og Bergen

Bok nr. 3:  Skyggesøsteren fra 2017 omhandler Star, den jordnære, Nord England

Bok nr. 4: Perlesøsteren, utgitt 2018 omhandler CeCe, kunstner,  drar til Australia

Bok nr. 5: Månesøsteren, utgitt 2019 omhandler Tiggy, Skottland og Spania

Bok nr. 6: Solsøsteren, 2020 Electra, kjent fotomodell, handling er i USA og Kenya. 

Bok nr. 7: Mary, boka fra 2021.

 Andre som har lest og omtalt denne boka: Tine

Anita Østerbø "Skammens mødre"

 

En fin historisk nær fortelling om jenter som ble alenemødre på 50 og 60 tallet.

Jeg viste at det var skam for både jenta og familien, om en kvinne fikk et barn uten å være gift på den tide, men ante ikke at de var så vanskelig den siste tiden før kvinnekampen slo til på 70- tallet. 

Boka handler mest om Anna, en arbeidsom og kvikk jente på 25 år fra Sogn som flyttet til Bergen i 1950, der hun har fått huspost hos en direktør-familie på Nygårdshøyden. Anna kom fra liten gård hvor alle i familien deltok i alt på gården. Det var et tungt og et strevsomt liv og Anna var lykkelig over å komme seg vekk. Hun kom til en streng og kresen Direktørfrue, som hadde mann og to små sønner. Hun jobbet fra morgen til kveld, og utførte alt av husarbeid for familien. De første månedene uten lønn, for det var prøvetiden. Hun klarte det og fant seg til rette, og klarte å takle den streng og kravfulle kona.

Ragnhild er hennes gode venninne som hadde flyttet til Bergen tidligere, og hadde det fint hos Dank-direktøren og hans familie. Anna ble sjokkert over hvor fint hun hadde det, stort rom, avtale og en grei og hensynsfull kone, som hun jobbet for. Anna skjønner at Ragnhild tross dette ikke har det helt bra. Etter en stund får vi vite at mannen i huset hadde voldtatt henne.    

Det er disse to og tre andre unge kvinner vi følger. Alle fikk barn utenfor ekteskapet. Det ble en kamp for tilværelsen, hvordan de ble sett ned på og lite verdsatte i arbeidslivet. De møter store utfordringer og må ta vanskelige valg som får store konsekvenser for dem seinere i livet.

 Ragnhild ble naturligvis kastet ut fra huset, når fru Sivertsen oppdaget magen hennes. Ragnhild hadde en søster i byen, men mannen hennes nektet Ragnhild å bo der, med en lausunge som snart ville komme. Hun kom inn på et mødrehjem, fikk en gutt som hun adopterte vekk. Ragnhild så hvem som adopterte sønnen hennes, det var helt tilfeldig...... 

Anna var ei jente som både passe husets to barn, lage mat og var en jente som direktør-fruen ikke hadde noen problemer med. Marie, var direktør-fruens svigermor som bodde i samme hus. De ble gode venner og hadde mange hyggestunder sammen. Anna krevet ingen ting og bodde nærmest på et kott. Både Ragnhild og Anna var arbeidsomme jenter, som arbeidet både sein og tidlig. Det var ikke store tabber de skulle gjøre før de fikk avskjed, og måtte komme seg vekk på flekken.

Broren til Anna tok henne med ut på dans, for hun var så glad i å danse. Hun treffer sjømannen Torgeir og hun ble gravid. Anna kom på et mødrehjem og føder Ingrid, hun skulle aldri i verden adoptere bort sin lille jente. Hva skulle Anna gjøre, hun fikk tilbake jobben, men barnet måtte hun få vekk. 

Ingrid ble plassert på et barnehjem til hun var to år, det ble enste utveg. Det må ha vært surrealistisk for mødrene som gikk inn på slike avtaler, for de fikk ikke ta en berøre bara sine på to år, bare se dem gjennom ei glassrute. Sjokk, fortvilelse, barn trenger kos og stimuli, det var det lite av....hva tenke myndigheten på den gangen?   

De fem kvinnene støtter hverandre og tar opp kampen. Vi møter Bergen bak fasaden. En spennende og rystende historie som ikke er så langt unna i år. Jeg er selv født -55 i en familie og synes dette høres utrolig gammeldags ut. Men det skjedde jo utrolig mye bra kvinnekamp på slutten av 60 tallet, noe vi hører om i boka og aller mest skjedde det på 70 tallet. 

En bok som grep meg voldsomt, kanskje fordi jeg selv har tre adoptivbarn (fra Sør-Amerika). Boka omhandler sanne personlige opplevelser, fra disse fem kvinnene. Heldigvis er tiden over når man skal holde alt skjult, for sannheten kommer alltid for en dag, og alle vil vite noe om sitt opphav. Jeg har sittet og sett på tv, den engelske serien om folk som vil finne sitt opphav via DNA, ganske så spennende. 

Dette er en viktig bok, historisk sett. Den er godt skrevet og med god variasjon i tematikken om de fem kvinnenes liv. En bok jeg sent vil glemme. For Bergensere må den være ekstra spennende, for gater, parker og miljø er så godt beskrevet, og ikke minst klasseskillet. 

Lydboka ble utgitt mai 2023, spilletid7t 47 min. storytel, bok utgitt som bok 2021

"Natalie Z" av Chantal Garand

På søken etter sin identitet, men moren vil ikke fortelle.

Dette er historien om den polske jenta Natalia som får et barn i Oslo den 7. april 1945. Hun føder en gutt, men hun ikke har muligheter for å ta hånd om han og vil heller ikke.

Det har gått mange år og gutten heter Torbjørn Olsen, blitt 63 år gift og har to barn. Torbjørn vet at han og broren er adoptert fra ulike mødre. Torbjørn husker hva broren opplevde da han fant sin biologiske mor. Det var ingen god opplevelse,  hun var et menneske som bare var opptatt av alkohol og å få tak i hans penger. Derfor har ikke Torbjørn engasjert seg så mye i sin sak om å finne ut av hvem mor er/var.  Men, sønnen hans Marius som er gift og har egne barn vil vite om sitt opphav og maser på faren. Så til slutt finner Torbjørn ut at han må finne ut mer, hvem var mor, hvorfor ble jeg adoptert vekk og hvem er far?

Torbjørn får råd fra myndighetene når han får kontakt informasjonen om moren, om han ønsker å oppsøke henne bør han bruke en tredje person som kontaktledd. Det kan bli et sjokk for moren at han ringer på døra hennes etter så mange år og sier hei, her er jeg! Moren bor i Canada.

Det passer perfekt for hans venn Andreas, han har en bekjent Jeanne som skal til Canada, til Montreal like ved der hans mor Natalie bor. Jeanne får med seg et brev og kontakter Natalia, det ble et langt og hyggelig møte. Men, om natten begynner Natalia og tenke over hvordan  hun har utlevert seg....hun vil ikke treffe Torbjørn. Natalie sin mann er død, men deres sønn Jeff bor delvis hos moren.

Torbjørn er ganske så pågående når de får telefonkontakt, noe moren synes er skremmende. En kvinne som har opplevd så mye som Natalie har gjort, vil ikke snakke om krigen og hva som skjedde da. Vi får i begynnelsen bare vite at hun etter å ha født Torbjørn kom hun til en leir på Mysen, der traff hun en mann og giftet seg. Natalie var en språkmektig kvinne som snakket 6 språk og fikk raskt jobber. Men, fortid var fortid og den ville hun glemme.

Torbjørn og moren snakker forbi hverandre hele tiden og begge fortviler over kommunikasjonen. Moren føler at Torbjørn vil vite alt. Han blir frustrert, hva har jeg spurt om så var så sårende? Hvorfor ble han så sint fordi moren ikke vi fortelle. Det er bare Jeanne som får ganske god kontakt med Natalie, de blir som venninner.

Etter hvert får vi vite hva Natalie opplevde under krigen, hun har overlevd veldig mye vondskap, og fortelle dette til Torbjørn eller Jeff klarte hun ikke. Etter at krigen var slutt og hun og mannen flyttet til Canada, ville hun glemme alt vondt. Torbjørn derimot er forvirret over at moren er så negativ og at de prater forbi hverandre og misforstår hele tiden. 

Vi får ganske mye krigshistorie fra Polen og hvordan det var der før krigen. Det var spennende og godt fortalt. Natalie bærer også en hemmelighet ingen må få vite.....aldri.

En fin historie, og for meg som har tre adoptivbarn er det alltid fint å lese adoptivhistorier. Det står bak på boka at denne historien er basert på en sann historie. Jeg likte boka, men skulle ønske at forfatteren ikke hadde dradd inn historien om Birgit og elskeren til Jeanne i Canada. Det ble litt påklistra, usannsynlig og unødvendig. Det holdt med Natalie og Torbjørns historie og om tiden i og under krigen, for det var veldig bra og spennende nok. 

Det var  Tine som tipset meg om denne boka, les gjerne hennes omtale

Lånt på biblioteket. utgitt 2018, på norsk Cappelen Dam, 2020, 258 sider

"Rakels bok" av Sissel Væreøyvik

En fin historie om å miste og å finne sine røtter

Ella kommer fra Amerika, foreldrene har død i en trafikkulykke. Hun er enearving til alt man drømmer om. Egentlig er ikke Ella så interessert i dette, hus, arvegods og firmaet. Hun har et liv i  New York, hvor hun  bor sammen med kjæresten Peter og er fornøyd med det.
Hun hadde veldig lite kontakt med foreldrene, de hadde ikke noe nært forhold og hun skjønte seg aldri på dem.
Ella har en venninne som hun besøker ellers er hun ikke interessert i å ha kontakt med så mange andre. Hun drar til foreldrenes hus for å rydde  og snakke med den kvinne som er leieboer. denne kvinnen heter Rakel og hun oppfører seg litt merkelig, litt påtrengende. Hun overøser Ella med sin historie om fra da hun var en liten jødejente i Bratislava og ble sendt til Norge i 1938 av Nansenhjelpen. Etterhvert får Ella interesse for denne kvinnen og hun får seg litt av en overraskelse og blir kjent med sine røtter.
 
Rakels historie er en privat historie, med bakteppe med start fra krigens dager. Det som er litt merkelig er at jeg akkurat har  lest Ninas barn om Nansenhjelpen og barnehjemsbarna, litt av et sammentreff. Dette er en roman, hvor hun har bygget på en del konkrete historiske fakta.

 Ella har slitt med å knytte seg til venner og familie, hun liker seg godt alene, noe hun alltid har gjort.
Moren reiste til USA for å besøke Ella for noen år siden, det ble ikke et vellykket møte. Vi får høre om kjærligheten og livet Rakel har levd, i mange land. Om svik og taushet om hvem man er, hvor man kommer fra og hvem man er. Rakel åpnet øynene til Ella og hun fikk et nytt syn på livet og seg selv. som hun sier:
I fire mnd har jeg vært borte fra Peter. Solgt huset og fått så mye, jeg har fått Rakel og tante Agnete. Huset var et bur for oss tre, nå er det solgt og nå har jeg fått nye nøkler til min fortid!
Hun drar tilbake til USA, som et helt annet menneske. Hun har lært mye og skjønt at man må reise seg og ta egne beslutninger, stole på seg selv.

Jeg likte boka veldig godt. Litt trist slutt!

Dette er debutromanen hennes og bok nr 2 i denne fortellingen er Hannahs. bok fra 2017.(klikk link)



Lydbokforlaget 2019
Utgitt som bok 2014
Spilletid 13.57
Lytte eksemplar

Barna fra elven av Lisa Wingate

Historie om barn som ble bortført til barnehjem og videre til adopsjon i USA på 1920 --50 tallet.

Jeg falt for denne boka en dag jeg var på biblioteket og så den utstilt. Denne var kåret til beste historiske roman av Goodreads i 2017.  Som adoptivmor er man som en høk/høne etter tematikken. Boka har to fortellere, det er Rill fra 1939-40 som var barn på elvebåten Arcadis. Den andre er Avery i nåtid.

Rill er jenta som i 1939, tolv år gammel som sammen med sine fire søsken ble fraktet bort fra elva Mississippi, det de bodde på en elvebåt sammen med mor og far. De er alene fordi faren følger moren til sykehuset der hun venter tvillinger. Barna blir anbrakt på et barnehjem som blir drevet av organisasjonen Children Home Society, ved styrere Georgia Tann.

Rill og søsknene er helt sikre på at mor og far kommer og henter dem bare mor kommer ut fra sykehuset. Slik ble det ikke, de skulle adopteres vekk til rike familier. Rill og søsknene var lyshårete unger og de var de mest populære å ta hånd om, politiet bistod arbeidet til organisasjonen.

Avery er en ung overklasse advokat jente som har flyttet hjem for å hjelpe sin syke far, dette er nåtid. Hun begynner å stille spørsmål ved sin egen bakgrunn. Bestemoren Judy hadde kommet på gamlehjem, men hun hadde en hemmelighet, skjønner Avery. Hva var det?

Dette er kun en roman, men spiller på mange virkelige hendelser som man vet skjedde. Children Home Society var en organisasjon som var fra 1920-50. Vi vet at de ofte kidnappet enkeltbarn og barneflokker ut fra barnas hår og øyner, de med lyst hår og blå øyner var mest populære. Nyfødte barn ble også bortført på ulike måter. Her får vi høre hvordan det gikk med dem videre og hvordan de hadde det under ved styreren Georgia Tann. Som juger, utsnytter barna, utpressing av adoptivforeldre osv. Skremmende historier....

Greorgia Tann ble lenge betraktet som en god fe som utførte mye viktig arbeid for de fattige barna, men så skjønte man at hun utnyttet dem og forherliget alle situasjoner ved hvem de var og hvordan de hadde det på barnehjemmet. Hun fikk inn ca. 500 barn til sitt barnehjem som hun "solgte" vider til rike lyse amerikanere. Hun tjente en formue på dette. 

Tanns arkiv ble først åpnet i 1995 og da fikk mange muligheten til å finne igjen hverandre, til sine søsken og til andre familiebånd, men for mange var det for seint å finne noe familie i live.

 Boka startet veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg, men etterhvert ble den litt veldig amerikansk i stilen for meg, nesten litt film-akting i beskrivelsene, med litt kjærlighet og andre dramatiske skildringer blandet inn.

Boka den minnet meg alt for mye om bok med nesten samme tittel:

Barna fra toget, utgitt 2014. (klikk på lenka)

Den var mer troverdig med den amerikanske historien i bakgrunnen og hvordan hovedpersonene ble kjent med hverandre. Det var en eldre kvinne fra toget og en ung rotløs jente i dag. Det viste seg at de slet med mye av de samme spørsmålene og opplevelsene om ikke å bli sett av fosterforeldrene, akseptert i samfunnet og sett ned på fordi de psykisk slet.

Utgitt på Cappelen Damm 2018

398 sider

Kilde: Biblioteket

Buer Liz "Flyet fra Saigon"

En bok om Vietnam barna som kom til Norge i 1968!

Liz Buer har skrevet en fantastisk spennende og fin bok om barna som kom med det første flyet fra Vietnam i 1968, og andre som kom seinere. Komiteen for Sydøst-Asia besluttet å hjelpe noen av de 800 000 barna som var blitt foreldreløse under Vietnamkrigen. Dette var etter det store My-Lai massakren, i Sør Vietnam hvor amerikanerne drepte 347, kvinner, barn og eldre. og Tett-offensiven 16 mars 1968,som rystet verden.  Sydøst- Asia komiteen arbeidet hard og de fikk ca 135 barn til Norge i perioden 1968 - 1975.

De første barna kom med et chartret fly i 1968, det landet på Fornebu i oktober med 69 barn ombord, da var to av barna så syke at de underveis måtte mellomlande og fraktet til sykehus (de kom etter). Et av disse barna som landet på Fornebu var Liz, forfatteren sin kusine Line som er hovedgrunnen til at denne boka ble til.

Line kom til en familie i Bergen, hun vokste opp som en norsk jente med tre eldre søsken. Hun lukket ørene i oppveksten for all informasjon om Vietnam, hun var norsk. Giftet seg og fikk to barn.

En dag spør datteren: Hvor kommer du fra mamma? Det klarte ikke Line å svare på, og hun skjønner at hun må gi datteren et svar. Hva skulle hun svare.....

Vi får høre om Sydøst- Asia komiteen, (en gjeng unge høyere idealister) hvem de var og hva de gjorde for å få i gang adopsjonen. Dette var fire idealister som ikke var forberedt på synet de møtte. De fryktelige forholdene barna levde under på barnehjemmene som var overfylte med barn som var mimikkløse, syke, stanken og de utmagrede barn. Utvelgelsen, hvem skulle de ta med til Norge?  (Litt av en oppgave)

Line dro tilbake til Vietnam etter 45 år. Hvem er jeg? Det ble en vanskelig tid for henne. Jeg hadde en naiv oppfatning av å være adoptert. Jeg hadde et skall rundt meg og beskyttet meg mot Vietnam. Hun gikk inn i en depresjon med søvnløshet etter turen, men fikk hjelp til å komme ut av det.

Boka omhandler ikke bare Line, men det er mange Vietnam barn som blir omtalt her i boka. Hvordan oppveksten og livet som voksen har vært, flott illustrert med bilder. Dette var en pionertid for adopsjoner til Norge og mange fordommer lå i det norske folk . Adoptivforeldrene viste svært lite om hva barna hadde opplevd, hvordan de skulle forholde seg til deres bakgrunn, sykdommer, traumatiske opplevelser,hvem er mor- far? .....

Fine historier om familierelasjoner og hvordan barna ble sett på i nærområdene de kom til i det langstrakte Norge. Det en bred presentasjon av opplevelser, ganske korte, men sterke fortellinger.

En av de omtalte startet med å gjenforene Vietnambarna fra 1968 adopsjonen. Det var i 2013 og allerede året etter dro mange nedover sammen til Vietnam. Dette ble en ny start for mange, på mange måter som du må lese om selv.

Boka er spekket med god informasjon om krigen i Vietnam. Om møter og forhandlinger som skjedde underveis og ikke minst hvor tilfeldig det var hvilket barn som kom til Norge. Noen av de som var med på turene som frivillige, forteller rystende historier om hva som skjedde underveis. Spennende og tragisk av folk skal oppleve slikt, tøffe hendelser og historier.

En bok jeg virkelig kan anbefale alle å lese!  Den handler faktisk om vår nære historie!

Dette var en vakker og rørende bok om fine møter, gjenforening med familie og triste hendelser. En god miks av alt, både de positive og negative hendelsene som har skjedde dem vi følger i boka. 

Jeg vil legge til at svært mange av de opplevelsene de har vært igjennom, gjelder ikke bare barn fra Vietnam, men alle barn som har blitt adoptert til Norge. Psykologspesialist Joachim Haarklou, hans erfaringer med adoptivbarn er kjent og det han mener er gull. 

Dette er en ryddig, god skrevet bok.  Med mange bilder og god informasjon både det politiske som skjedde i Vietnam, historisk om initiativtagerne og de psykiske reaksjoner og opplevelser og mye mer.

Boka er utgitt på Frekk Forlag, 2018

Totalt 191 sider, 

Leseeksemplar.

Liz Buer er norsk journalist og forfatter.

Er adopsjon bra, kan man spørre seg?

Jeg er adoptivmor til tre barn selv, så dette temaet opptar meg selv om mine barn nå er voksne velfungerende mennesker. De er ikke fra Vietnam, men fra Colombia.

Det har vært en tøff bok å lese for meg, det er så mange likhetspunkt og tanker som kom tilbake fra den første tiden etter at vi hentet de tre barna våre i 1989. Jeg kan nevne reaksjonsmønster, redsel for høye lyder, mat og ernæringsproblemer, hamstring av mat, sår, språkproblemer, mobbing, redselen for at vi ikke var hjemme, fremmedfrykt, lukter og smaker osv.

Ja, det var absolutt et hardt stykke arbeid, men jeg ville ikke vært det foruten. 

Her har jeg et innlegg om minnene fra den gang vi hentet barna i Colombia.

Vietnam, der var jeg i 2014 (klikk på lenken så er det masse bilder fra turen + bøker)

Drar på ny tur dit om noen uker, mars/april.

Det som er litt morsomt er at jeg hadde sett reportasjen om denne boka på Dagsrevyen og hadde faktisk notert den bokas tittel, for denne skulle jeg lese. Så jeg ble glad da Liz Bauer sendte meg en e-post og lurte på om jeg ville lese og blogge om boka. (hun viste ikke at jeg var adoptivmor). 

Helt til slutt! 

Tips: Skal du se en vakker film om Vietnam: "The Beautiful Country" Regi, Hans Petter Moland.

Om de som ble kalt "Amerasians", barn som vokste opp i Vietnam med utenlandsk far.

En film du garantert aldri vil glemme!