Ferrante, Elena "Natt på stranda"

Barnebok fra Ferrante!

Det er denne dukken Celina, på forsiden som er fortelleren. Eieren er Mati, ei lita jente som snakker mye med dukken sin. En dag kommer faren til Mati med en pusekatt til henne og da leker ikke Mati mer med meg bare den dumme katten Minu. Hva skal jeg finne på, her jeg sitter på stranden?

De går hjem uten meg.....

Det blir kveld og strandmannen "Den slemme" som rydder og raker stranda kommer. Jeg havner i en haug med annet skrot. Så ser han meg og tar navneskiltet mitt"Celina". Hun opplever forferdelig redsel og mange vonde ting, uuhhææ...

Der kom det mørke dyret og reddet meg, pusekatten Minu. Han løper avgårde med meg. Vi springer inn i skogen og mot gråten til en jente jeg kjenner. Det er Mati som ikke har sovet, hun har grått hele natten fordi jeg har vært borte.

Da, blir de lykkelige sammen igjen. Da er de ikke to gode venner, men tre.

Illustrasjoner av Mara Cerri, her fikk du fire av bildene. Det er følelse ladede og gode illustrasjoner. Ser man feks inn i øynene til Mati, ser man katten. Veldig store kontraster i farger og stemning på tegningen, det gjør dem spennende. Veldig gode illustrasjoner. Det står bakerst i boka at Mara Cheri er en veldig kjent illustratør og samarbeider med flere tidsskrift og aviser.

Natten på stranden har mange av nattens sterke redsler i seg, med skremmende tanker på hva som kan skje og grunnleggende  tanker som sjalusi, frykt og kjærlighet. Det er tematikk hun bruker både til voksne og nå i denne barnboka, det er spennende å oppleve. Boka har bare 38 sider, men det kan være en god bok å snakke med et barn om følelser. Dette vil naturligvis avhengig av alderen på barnet.

Målgruppa er ment for 3-11åringer. Det er en stor målgruppe, men jeg tror det vil fungere for hele målgruppa og få gode samtaler med barna etter å ha lest den sammen. Jenta, Mati bor sammen med mor og treffer far bare i helgene, det er også tematikk.  Boka har stor og god leselig skrift.

En god barnebok!

Utgitt 2017 på Samlaget
Originaltittel :La spiaggia de notte, 2007
Billedbok for barn, 38 sider, målgruppe 3-11år
Sjanger: Fortelling, nynorsk
Lånt på biblioteket

Nilssen, Olaug "Tung tids tale"

 Opplevelsene foreldrene hadde om hvordan et friskt barn blir autist og hjelpen!

De får en sønn, de er lykkelige som alle foreldre. De ser barnet som utvikler seg helt normalt og oppfatter alt, et hundre prosent normal lite barn.  Da David er to år kan han utrolig mye, sanger, setninger og til og med ord på engelsk, en oppvakt liten gutt. 

Moren sier, han var som alle andre barn når han var to år, som treåring kunne han leke og tulle. Allerede som fireåring har han mistet så mye av språket sitt og er svært utagerende, for han finner ikke ordene.

Da han var fire år et, eks: Han kunne springe til heisen i et kjøpesenter og ta den, forsvinne for oss og komme tilbake som om ingenting hadde skjedd, nevner dette heller ikke selv, for har nesten ikke noe språk mer.

Møte med hjelpeapparatet er vanskelig, både psykisk og fysisk å få den hjelp man ønsker. Barnepsykologen sier: Du vet innerst inne at han var psykisk utviklingshemmet, når han gjorde slik? sier hun og noterte bare de ekstreme tilfellene.

Innerst inne visste du det! for hva er vanlig og hva er uvanlig? "han var vårt første barn og vi viste ikke hva vi skulle se etter", sier dere. Noen teorier kommer opp...

En rystende bok, men en viktig bok. Noen tror at bare man vifter med et papir er hjelpen der, slik er det ikke. Hvorfor skal det ta fem mnd. å få et barnesete fra hjelpemiddelsentralen, det er jo viktig sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet i slike situasjoner, i verdens rikeste land. Man oppsøker hjelp for å få det, ikke får bli satt i en kø.

Dette har vært en vanskelig bok for meg å lese, minnene strømmer på. Jeg har selv sloss mot vindmøllene. Å komme hjem til Norge med en søskengruppe adoptivbarn i ulik alder visste vi ikke ville gå på skinner. Eks: Vi stilte krav om morsmål-undervisning for vår 1.klassing, det gikk ikke! Da måtte man være asylsøker, for å få det. Dette var på skille 80-90 tallet. Språkopplæring er faktisk ganske viktig prøvde vi å argumentere med og etter et halvt år kom det en sør amerikaner noen timer på skolen. Han var imot adopsjon og understreket det. 

At det til tider ble et helvete når et barn gjorde ting ikke alle andre barn naturlig gjør, ble dette vanskeligheter av , -stjeling av mat, ting, klær osv. Vi satt i mange slike/lignende situasjoner som nevnes i denne boka. 

Når vi ba om råd hos barnevernet ble vi mistrodd og vi måtte til observasjon og fylle ut psykiske skjema-tester. Fylle ut slekts kart over psykiske lidelser i familien og andre diagnoser. Sikker veldig vesentlig for dem, når ungene ikke var av vårt kjøtt og blod engang?

Mye bortkastet tull og møtevirksomhet som kunne vært utnyttet bedre, pga. uvitenhet hos hjelperne, de viste ingenting om nyere forskning og ville ikke ha stoff om det når vi gav dem det i hånda.

At vi var ressurssterke ble brukt mot oss, hele tiden. For ikke å snakke om alle referatene som vi ikke kjente oss igjen i, hverken hva som hadde blitt sagt av dem eller oss. Et kaos, som vokste oss over hodet til tider. 

Men vi holdt ut, holdt hodet kaldt og overlevde.....det er mange år siden, men det ligger i underbevisstheten min. De laget storm i et vannglass uten mening, med normale unger som ikke kunne alle de norske kodene, den gang!

Jeg er også en av de som undres hvorfor dette er en roman? 

Knausgård kaller sine biografiske bøker for romaner også, tja, det er en trend...

Men, boka er like viktig! Egentlig likegyldig hvilken sjanger den er i, det er innholdet som teller!

Jeg trodde vi hadde kommet lenger i 2017, det er egentlig ganske sjokkerende!

Boka fikk Brageprisen i 2017. 
Nå blir romanen teater , det er Riksteateret som setter det opp. Den 30.oktober spilles det på Hamar.

Nominert til Bokbloggerprisen 2017

Utgitt på Samlaget 2017

156 sider

Les andre innlegg om boka : BBP

Ravatn, Agnes "Verda er ein skandale"

Ei lita bok om å leve det gode livet på landet

Det er undertittelen og  den passer perfekt. Agnes tar med seg mann og baby og flytter fra Oslo. Fra Frogner og hjem til den vesle vestlandsbygda Valevåg. Hun og mannen skal låne det nedlagte småbruket til svigerfamilien hennes i et halvt år. 

Hun har fødselspermisjon og skal bo der over sommeren for å ro seg ned. De flytter inn i et gammelt småbruk langt fra byens liv og larm, men fjell og dyr og uten internett. Her på dette lille stedet med 700 innbyggere er det hennes drømme opphold går, ikke til Paris, New York eller andre hippe steder.

Hun skriver om sin fantastiske nabo, Einar Økland og kona. De lever sitt lykkelige og fri liv og angrer ikke på at de flyttet fra Oslo. Einar Økland er en forfatter født i 1940 i Valevåg, han er som en unge der har flyr avgårde på tur og vil vise henne spennende ting, som flyndre barna i bekken, hvordan bake knekkebrød osv. 

Han er en inspirasjonskilden, mentor, og god venn man kan snakke og lære alt av. Men, forlater jeg Oslo, da glemmer alle meg, sier hun. Nei, sier Einar, han har aldri angret på at han flyttet tilbake til Vestlandet, fra Oslo. 

Det er på Vestlandet hun vil finne roen, til å skrive. Hun er ekspert og har masse selvironi om hvordan man komme i gang. Enten er det pennen eller papiret som ikke er det rette, med for glatt penn eller for glatt pair, feil farge osv.

Bare det og det blir i orden skal jeg komme i gang, kjent situasjon for alle skapende menneske. 

Jeg liker ironien, opplevelsene av seg selv, hvordan man blir sett på i ei lita bygd osv. Alt hun er så lykkelig over å klare, men som må læres.

Internettet som ikke kommer, teller sauer og ser høsten komme, morsomt skrevet!

Hun har et pluralistisk syn og heldigvis bruker hun og mannen dette, så de kjøper huset. Jeg regner med at når hun har fått bodd seg inn kommer hun skikkelig i "flow" til å skrive mye.

Morsomt der hun forteller at Einar og hun som drar til Haugesund på handletur. Einar er kjendis og blir beglodd - noen man ser opp til i byen, der han vandrer med alpelua på snei. Han forsvarer seg med at "En avviker er mykje meir verdsett for han kan ein snakke om", sier Einar

En skikkelig søt liten essaysamling. Absolutt verd å lese!

Jeg så et tv-program med Agnes Ravatn og hennes nabo Einar Økland. Han sa: "Agnes er den nye Sigrid Undset, så dyktig er hun".

Egentlig kunne hun like gjerne kalt boka si - Einar min gode venn og jeg, for hun skriver mye om han og deres vennskap.

Men, jeg har fått med meg at dette har vært reisebrev hun har utgitt i Dag og Tid, dette er nå boka.

Jeg må si at jeg følte denne fortellingen veldig nær, jeg gjorde det samme i 1980. Flytet fra hovedstaden til småbruk, med sau, jobb i skoleverket, lange avstander. Ja, det var det gode liv til man ble sjåfør for unger som skulle delta på et eller annet, hele tiden. Det tok slutt etter 19 og 1/2 år, og det var greit.

Utgitt 2017 på Samlaget

95 sider,

Essaysamling

Shakar Zeshan "Tante Ulrikkes vei"

Dette er historier fra to gutter som bor i Tante Ulrikkes vei, på Stovner.

Til Lars Bakken skriver Mohammed på alle sine eposter  til Bakken, mens Jamal leser inn på lydfil/kassetter. De er begge med i et forskningsprosjekt som seniorforsker Lars Bakken fra NOVA har gjennomført. Dette handler om en kartlegging av unge med minoritet bakgrunn på Stovner, mellom 2001-06. 

Jeg er Mohammed, men jeg kaller meg bare Mo. Hvorfor jeg heter Mohammed er noe alle førstefødte heter, etter profeten. Jeg er født i Norge og bor i en blokk på Stovner, i tante Ulrikkes veg i 8. etasje fra 80 tallet, med mor, far og to mindre søsken. Slik starter hans fortelling, ryddig og skriftlig. 

Mo går på Bredtvet vg. Skole og er pliktoppfyllende og flink på skolen. Hans motto er å komme seg på universitetet og studere, han ønsker seg sterkt en utdanning å bli noe. Mo har støtte hos foreldrene sine, selv om de ikke har det så økonomisk bra. Mor og far er sykemeldte og får ikke så mye penger. Alle gleder seg og venter til den 20 i mnd. da de får penger. Det betyr god mat, kos og litt snop.

Han har et lite stipend, men sier at han må få seg en deltidsjobb, for å få seg en mobil. 
"Når jeg sa det til far fikk jeg en mobil av foreldrene mine, en Nokia, det fineste noe jeg har fått av dem, lykkelig. Du skal studere ikke jobbe samtidig sier faren".

Mo liker å lese og er en arbeidshest angående skolearbeid og det skal vise seg lønner seg for han. Mo kommer inn på universitetet etter endt vg. skole. Han får stipend til å gå der, noe Karl I. Hagen raser over i en avisartikkel hvor han er imot at innvandrere skal favorittseires fremfor Norske studenter. 

Studentkantina er skummel, men etterhvert går det seg til for Mo.

Mo får en venn på universitetet fra Fagernes, og ved juletiden en kjæreste, Maria. Livet er verd å leve. Han lever som på en sky og livet går på skinner.

Mo og Maria reiser på ferie. Når de landet på Gardermoen, opplever Mo noe som svir, vi får sannheten om den norske skepsisen rett i tryne. Dette preger Mo, og kjærligheten gråner, - slutter.

Depresjon over mange ting begynner å gnage i han, jeg avslører ikke mer....

Jamal, jeg er svarting, muslim fra Stovner, bor i fra Tante Ulrikkes veg, du veit! Vi kaller det bare T.U.V. og jeg liker ikke å skrive, men kan snakke.  Han snakker et skikkelig "Kebab- norsk", med mange merkelige ord, kan ikke grammatikk og har mange ordstillingsfeil i sin stakkato tale. Han snakker inn mange monologer på bånd. De er svært impulsive og ofte i affekt for et eller annet.

Moren er deprimert, syk og ligger mest på sofaen, de har lite penger. Faren dro avgårde, men hvor? Hun er deprimert og Jamal må ta meg av lille broren sin, Suli. Følge han til barnehagen, smøre matpakke osv.

Jamal liker å chille og røyke keef/hasj. Han bruker ikke penger på og kjøper mnd. kort, så slik sparer han penger. kan triksene med å lure. Han går også på Bredtvet vg. skole, får 1000 kr i stipend i mnd, gir moren sin 300 av disse og beholder resten selv til sigaretter ol..

Han er i opposisjon til læring og slutter på skolen, men de ringer etter han. "Norske å folk er så fuukka folk, det er bra! Ut å gå på tur i 1.ste time, det er kaldt, vi er i Norge. Jeg fryser, sier jeg. Du må kle på deg mer klær, sier læreren!  Jeg skal ta meg jobb. Må ha pause og samle tankene! sier han." 

Han får seg en jobb, svart med å vaske biler. Broren, Suli begynner på skolen, Jamal må ta ansvaret, går på foreldremøter og får høre at det lukter tiss av han, og han har ikke bra nok matpakke og er ikke sosial nok.  Moren vil at vi jeg skal lage mat også - hva faen, sier Jamal

Beskrivelsene av vennskap, jenter, drikking, dop og hvordan man omgås, flott! 
Jamal har svært liten selvinnsikt og klarer ikke innordne seg. Han synes at nordmenn ikke klarer å respektere han og derfor vil ikke han heller respektere dem heller. Jamal får seg svart jobb i en vaskehall og når høsten kommer får han skifte hjul på bilene, for det gidder ikke potet folka sjøl, sier han. Mange folk poteter, - det er nordmenn!

Å lunke rundt, drive med damer, røyke keef og prate med folk er kult! Men, han innser at noe må gjøres og vil starte på skolen igjen.....

Språket Jamal har er helt utrolig og løfter spesielt lydboka fantastisk frem.

En veldig bra bok! Oppfordrer alle til å lese eller lytte til denne!

Man kan undre seg på integrering, hvem er det som står bak mye av bråket og beskyldningene, det er ganske så samfunnskritiske momenter som kommer frem. Her setter de fingeren på mange ting, vi norske overser fra vår verden. Er det rart at ungdom fra minoritetens bakgrunner blir stigmatisert?
Dette er en roman, men kunne like gjerne vært saksprosa.

Dette er forfatteren Zeshan Shakar sin debutroman. Han er selv oppvokst på Stovner. Utdannet økonom fra BI, jobber i dag i Oslo Rådhus.

Tildelt Tarjei Vesaas`debutantpris 2017. 

Lest av Ivar Nergaar, Martin Lange og Tohid Akhtar.

Roman fra LYDBOKFORLAGET
spilletid 10.38 min
Bokmål, utgitt 2017
Lytteeksemplar

Andre som har lest boka: bokogpalett , Beatesbokhjerter, og sikkert flere

Sele Katrine "Jølster Hotell, historier frå et asylmottak"

En tankevekker og opplysende bok om asylsøkere i Norge.

En bok hvorfor folk må emigrere og hvordan de gjorde det, kom til Norge.

Hva kommer de til når de havner i Norge og hva tilbyr vi dem? Hva skjer med dem nå? 

Vi følger ni personer fra veldig ulike steder i verden og får deres historie om drømmen de hadde og hva som har skjedd med dem. En flott oversikt med kart over hvor de kommer fra i den ene permsiden og hvor de havnet, bakerst i boka.

Dette er ni ulike mennesker som har reist i fra alt. De har forlatt alle, - foreldre, -ektefeller, -barn og familie, eller stukket fra vold og trusler. De har utsatt seg for enorme påkjenninger på sin lange flukt for å komme hit til Norge. Alle de ni som interjuves kommer fra helt ulike sosiale forhold og har ulik familiestatus og religion. 

De kommer til Jølster Hotell er en gammelt ærverdig sveitser stil hotell. Forfatteren flyttet inn i og skrev denne boka.

Hun sier; Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ei  plass. Det er lengsler. Det er usemn. Det er sakn - det er håp. bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikplai Astrups landskap. et høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlege utskjæringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortiden eller i framtiden", side10.

Her skal de vente til UDI bestemmer om de skal få opphold eller ikke. Denne ventetiden er forferdelig og veldig ubestemmelig av varighet. Noen venter i en mnd. andre i flere år, før de hører noe. Imellomtiden skal de bo på små rom på Hotell Jølster og klare seg selv. De får utlevert kokekar, noe service og bestikk.

I 2016 fikk nordmenn 5850 kr pr mnd. for å klare seg. Asylsøkerne fikk 1700 kr annen hver uke, etterhvert ble den redusert til ca. kr 900, hver fjortende dag. Dette var til enslige, var det flere i familien fikk de mindre pr. person. Dette skulle de skal klare seg på til mat, klær og annet de trenger i hverdagen som hygieneartikler, røyk osv. Maten måtte laget på kjøkkenet etter tur. De fikk busskort slik at de kunne reise til norskopplæringen.

Hotellet hadde stått tomt i noen år og fylt opp med en del loppemarked møbler. Rommene små, kvinnene fikk egne rom, mens mennene måtte stort sett, dele rom. De måtte dele rom og leve der med et totalt ukjent menneske fra en helt annen kultur. De aller fleste hadde hatt dramatiske - traumatiske flukter bak seg og uvissheten om hvordan de hadde det hjemme, levde de eller...

Bassel, født i 1969 dro fra Damaskus, på flukt gjennom Europa i en tom frysebil, dagevis. Han dro fra kona og seks barn. Han fikk opphold og hele familien kom. De flyttet etterhvert til Brekke, ei bygd med 150 norske innbyggere. Han var en så enormt positiv mann, som ville bli kjent og de trives nå i Norge. Det samme var kona som hadde drevet egen frisørsalong i Syria og drømte om å få komme i jobb.

Malik f 1980 som også kom fra Syria, kom fra en middelklasse fam og var gift med Shahad, Han var utdannet innen IT og hadde jobbet i Dubai og tjente mye penger, før han ble innkalt til hæren i Syria, da rømte han. 

Han fikk opphold etter noen mnd. Kona og den tre år gamle datteren kom vegen over Middelhavet. De fikk et rekkehus, med loppemarked møbler og var langt under deres standard og litt av et sjokk. Men, nå hadde de funnet seg til rette og Shadad venter på at hennes papirer som tannlege skal godkjennes.

Jeg nevner disse to av ni. Sele skriver om flyktningestrømmer som har vært i verden til alle tider. Er de lykkejegere, de som flykter? Det er mange grunner til at folk flytter og hun sammenligner det som skjedde i med det som skjedde på 1800 tallet og utvandringen til Amerika. 

Hun referere og sammenligner så nøkternt og bra til Hoems romaner om de som reiste fra Rekneslia til Amerika, 

Alle de som dro og trodde de skulle bli fri fra fattigdommen, men de kom til upløyd mark og måtte bygge opp livet sitt. Det var et slit, drømmer som brast, "præriesyken", de psykiske problemene de fikk.

Det var ikke lett og det er ikke lett. - savnet, lengsler, etter hjemmet, kulturen, gata og alle minnene.

Verst er all ventingen. Tblets f 1950 fra Eritrea, har ventet i 14 år og venter enda. Hayat fra Sudan, mannen og datteren fikk opphold først, hun måtte vente i fire år. Man skjønner at man blir psykisk utslitt av slikt. Hvorfor er ikke rutinene bedre?

Her fikk jeg en helt annen oppfatning en hvordan jeg trodde det var og hvordan asylsøkerne ble behandlet Alt jeg trodde om behandling av opphold og standarden de fikk tilbudt var sjokkerende.

Denne boka forklarer usminket og naturlig om disse ni personens reis på livets lange veg så langt.  Hvorfor er ikke sysselsetting en del av hverdagen for asylsøkerne? De får tilbud om 600 timer i norskundervisning, men sliter man med konsentrasjonen og stress pga av uvissheten om man får opphold, da er ikke motivasjonen på topp. I mellomtiden er livet på vent selv om barn fødes og årstidene endres.  

Veldig bra! Les den!

Utgitt på Samlaget i 2017

sider 176

Lånt på biblioteket


Andre som har blogget om boka: Rose- Marie, BokBloggBerit, Beathesbokhjerter

  Linket opp til EN SMAKEBIT PÅ SØNDAG