Kjartan Fløgstad "Dalen Portland"

 

En roman jeg ikke skjønte helt, da jeg leste den første gang i 1977.

Etter å ha lest diverse andre bøker av samme forfatter,  og - jeg har blitt eldre og mer samfunn og politisk orientert, nå synes jeg denne boka var svært bra. Dette er en underholdningsroman, med politisk vinkling og mange fantastiske fortellinger. Jeg føler at  man er med i en drømme verden, hvor alt kan skje, samtidig som vi følger den industrielle utviklingen i Norge. Her er det så mye som skjer hele tiden og de mest utroligste hendelser skjer, noen lystige andre som om man er med i et mareritt.

Det er mange personer som nevnes, men det er to hovedpersoner som vi følger. Den en er sjømannen Rasmus Høysand, som drar ut i verden og opplever de mest utrolige ting fra båten og ulike land. Mest fokus er det nok på all galskapen som skjer i Colombia. Nå har jeg vært i det landet to ganger, og i flere av byene forfatteren nevner, så det er spennende for meg å lese om. De handler om alt han kom ut for: - å bli lurt, -jobbet med farlig ting, -ble robbet noen ganger og tatt som fange av ulike bander. Det høres kanskje litt vilt ut, men jeg som har vært opptatt av Colombia i over tretti år, synes ikke historiene er helt ville. Eks. tenk bare på hva Ingerid Bertancourt  opplevde, i de 6 og et halvt år hun var fange hos FARC.

Til slutt kommer Rasmus seg hjem til Norge, utdanner seg som bibliotekar og treffer Ulla. Hun er ei over-klasse jente fra Eiksmarka.  Hun sier at faren er rik, reaksjonær og er en høyere mann, like vond som Ivan den Grusomme. Det i bryllup deres, Rasmus skjønner Rasmus, at årelang utdanning og makt er det folk streber etter, men han forventer noe annet. Rasmus mener at disse folka og særlig faren til Ulla er den mest uvitende og egosentriske menneske han noen gang hadde møtt. Rasmus forlater festen......

Den andre hovedpersonen er Arnold Høysang, han som finner seg i alt og lar seg dirigere i av de høye herrer i det sosialdemokratiske samfunnet Norge forlanger. Arnold er industriarbeideren og representerer Norge og utviklingen fra industristedet Lovra osv. Arnold var livredd for ikke gjør noe galt, en troskyldig, sjenert ung gutt. Ingunn ble forelsket i han og de ble gift og fikk fire barn. Vi følger dem gjennom flere år og kan danner oss et bildet av hvordan man etablerte seg fra 50tallet, med militærtjenesten, familieforøkelse, bilferier og husbygging osv. Arnold den stødige, sindige mannen som gikk på jobben som industriarbeider og fikk litt mer makt etter hvert.......

Forlaget sier om boka:  Det er en politisk satire og blir regnet som en av de mest sentrale verka i Fløgstads forfatterskap. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for denne boka i 1977

Forlaget sier om boka: 

Det er en politisk satire og blir regnet som en av de mest sentrale verka i Fløgstads forfatterskap.

Ellers har jeg lest: Boka Nordaustpassasjen den handler også om Colombia, der ligger det med bilder fra vi var der siste gangen og stedene som er omtalt i boka. 

Bøkene  Due og drone og Grand Manilla er også ganske så politiske og samfunnskritiske. En god forfatter, jeg liker forteller stilen til. Ganske sær og spesiell, men må være skjerpa. 

Etter å ha lest om Kjartan Fløgstad (fra wikipedia). Han har et enorme forfatterskap, det merkelig at jeg ikke har fått med meg flere bøker av han, (kun 4), for jeg har flere av denne karen i bokhylla som vi har fått, eller arvet. 

Utgitt på Samlaget 1977, 213 sider, nynorsk. Fra egen bokhylle. 

"Skammens historie" av Thomas Vestergård og Sigmund Aas

 

                                              

Her var det mye som var skremmende nytt om Norge fra 1814-2014, de siste 200 år.

Viste du at håndverker og de som ikke var storbønder ble regnet som tredjeklasses menneske, det var kun de rike eller menn som hadde utdannelse som telte den gangen riksforsamlingen ble dannet i 1814. 

Langskaller og kortskaller har jeg hørt nevnt, noe som kom opp rundt år1850. Da startet Nasjonalismen og vi var livredde for jøder, andre raser osv. Ulike folke-raser måtte holdes fra hverandre. Nordmenn, skulle være den herskende rasen i Norge. Noe en mann i Tyskland på 1930 tallet var helt enig i, ja tenk hva Hitler, hvordan han også likte den tanken.......

Kortskallene er de som var invaderte byene våre, som det står i boka. Det var f.eks. samer, jøder, romanifolk og tatere. Alle med ulike spesial reglene. Nevner: Kvener som innvandret til Norge og bosatte seg i Lyngen, Alta, Karasjok osv. på 1850 tallet, pga. av krig og sult. De måtte snakke norsk for å få kjøpt jord. Skogfinnen på Finnskogen som kom til Norge på 15 hundretallet med sin spesielle jordbrukskultur, svedjebruk og trolldom, de ble sett ned på. Begge disse gruppene ble trakassert i Norsk Politikk og det ble ofte reist tvil om man kunne stole på et slikt folk?

Taterne/Romanifolket som var et reisende folk ble utsatt for sterilisering loven, og barna tatt i fra dem. Mange barn havnet på ulike barnehjem, der de led og ble mishandlet. Det var Misjonen og staten som driftet dette. Her nevnes Svanviken som eksisterte fra 1949-1965, et fryktelig sted. 40 % av romanifolket ble tvangs steriliserte, den yngste var bare 14 år. Man sterilisering av disse unge jentene helt til 1977. Det var ikke samtykke, men under tvang. Taterne i Norge ble sett på som avvikere, fengselsfugler osv. NRK hadde i 1989 en tv program, der dette kom opp og de fikk en viss respektert, etter det (står det i boka). 

Staff og fengsel var det også forferdelige fortellinger om. Barn som kom til Bastøy eller Toftes gave på Helgøya, har jeg hørt og sett filmer om. Fengslene, staff, og mange grusomme forferdelige historier om hvordan de led. Hvordan helsevesenet så på psykisk syke og lobotomerte folk, som aldri ble seg selv mer. For ikke å snakke om alle de som døde av følger etter inngrepet, det ble skult at operasjonen var mislykket og forklarte det vekk med annen sykdom!

Videre er det et langt stykke fra rett etter krigen. Alle de som bygde de lange jernbanesporene og vegene under krigen. For ikke å snakke om alle de tusenvis som døde og som skulle fraktes vekk etter krigen. En forferdelig opprydning og stanke, få klarte å jobbe med.

Hvor redde alle var for kommunismen i Norge og overvåkingen av de som var suspekte eller som man trodde var kommunister....og fravær av handlinger. Beredskapen den 22 juli, da ABB herjet i Oslo og på Utøya, var alt for dårlig. Har den blitt bedre....????

Vi tror vi er så sabla bra, men er vi egentlig det?  Her var det mye å ta tak i. Boka er skrevet som en motvekt, kontrast og har en stemme som får oss til å tenke to ganger over mye rart som har skjedd her i landet de 200 siste årene. Vi er en Nasjon som snakker mye, men kanskje ikke handler der etter? 

En opplysende og historisk sett en god bok. En bok man må å lese et kapittel av gangen i, ellers blir den for heftig. Jeg anbefaler lang lese av denne bok, for det er mye å fordøye. 

Boka kom ut i 2015, 318 sider. Cappelen Damm

Kim Leine "Karolines Kjærlighet". Bok 1.

Bok nr.1, i trilogi om Karoline Blicher

Karoline Blicher er utplassert i Russland som forsvarsattaché. Her starter fortellingen i 2013 går over to år, til 2015. Karoline har studert russisk, hun studerte sammen med Mads som nå jobber i Etterretningstjenesten og Jesper som nå er journalist i Danmark. Karoline og Jesper var kjæresten en periode i studietiden. Alle tre var sammen på en studietur til St. Petersburg 2000, og de kjenner hverandre godt.

Karoline er en vakker dansk kvinne, gift hjemme i Danmark med Peter, en kjedelig, tørr politikk som jobber døgnet rundt. Hun er en stigende stjerne i politikken på høyere-siden, i partiet Demokratisk Allianse som faren hennes stiftet. En av kampsakene til partiet er at de vil ha et rent Danmark, alle muslimer må ut av landet. Hennes mål er en dag å bli statsminister i Danmark. 

På jobben i Moskva som forsvarsattache treffer hun en kjekk mann som jobber i kulturdepartementet, hun innleder et forhold til denne russeren, Petrov. Gjennom han får hun treffer Putin og hilser på han, og hun skjønner at hun kan få mange gode bekjentskaper som kan bli viktige for henne på karrierestigen. 

En dag skjønner Karoline at hun har trådd feil og reiser hjem til København igjen. Boka hopper fra nåtid til fortid, noe som går helt sømløst. Vi hører om Mads og Jesper som treffes til faste tider, for øl og snaps. Jesper traff sin kone Olga på studieturen til St. Petersburg i 2000, de har sønnen Victor sammen. Men hvem er Olga??? Noe jeg stusset på tidlig i boka.

Micha Petrov, har mange gode kontakter og ordner alt for at Karoline skal komme tilbake til Russland. Han frister henne og de drar en tur til datsjaen, der han gjerne vil vite litt av hver om Dansk politikk. Til gjengjeld får hun se og oppleve hvordan organisert nett-troll jobber. 

Karoline og hennes familie har ikke rent mel i posen ang. hva som skjedde under krigen, noe journalist Jesper klarer å rulle opp. Her er det mye lik i lasten, og usannheter som skyves under en stol. Et ganske lurvete bilde av mennesker som styrer landet, handler denne romanen om. 

Jeg visste ikke at dette var en krim bok når jeg startet. Kim Leines bøker liker jeg stort sett og her i denne boka tar han mange ting på kornet,  jeg ble imponert. Her er det kjærlighet, løgner, falskhet, homo, hjernevaska militære, drap, dop  osv. på agendaen. F.eks. ang gassledningene Nord Sream 1, som skal gå igjennom Ukraina, og nr. 2? Hva vil Putin finne på å gjøre med Ukraina?  (i 2013). Her er det mange ting som ligger så nære oss  historisk sett, med tanke på at boka kom ut i 2022. 

Kim Leine er en dyktig forfatter som fletter i sammen ulike historien og mennesker (Kanskje litt mange roller og hemmeligheter som de skjuler godt, i de ulike profil sammentreff) Men, pytt! Jeg likte boka og skal få med meg neste bok i serien om Karoline. Klarer hun å bli den høyprofilerte høyere-kvinnen på Borgen, som hun ønsker? Dette blir spennende å følge med på, for hun driver et farlig spill….spennende.

Denne boka kom ut på norsk i 2022, hørt som lydbok i Storytel 16 timer

Bok 2: Kom ut i DK 2023, "Karolines Kamp"

Bok 3: ?

"Året uten sommer" av Erika Fatland

En bok som beskriver ondskapen og skildringene fra Oslo og Utøya 22 juli 2011

Hvordan kunne dette skje i det trygge Norge. Denne boka kom ut i 2012 og beskriver noe vi alle kjenner, men Erika Fatland klarer her å forklare ondskapen, fortvilelsen til de etterlatte, og ABB sin barndom og oppvekst. Hun ser og analyserer dette opp mot sin erfaring fra skole massakeren Beslan i Russland -08, som hun akkurat hadde tatt master oppgaven sin på.

Erika har reist rundt til mange av de etterlatte rundt om i Norge. Til de overlevende og hørt deres fortellinger om hva og hvordan de har opplevd det under og etter. De etterlatte og berørte har også fått en viktig stemme i denne boka. Hva kunne vært gjort annerledes og hva har vi lært om hva som skjedde? Her skjønner vi at utrolig mange sikkerhets tiltak som ikke ble fulgt. Det var skremmende å høre om, så får vi håpe at politiet har lært noe av det. 

 Vi vet jo hva som skjedde i Oslo og på Utøya den 22 juli, men å høre ulike beretninger og få et annet perspektiv hvordan de hadde det, både under angrepene og under rettsaken var sterke fortellinger.

Hun setter hendelsen opp mot andre lignende tragedier internasjonalt, ikke bare fra Beslan i Kaukasus men også til ulike hendelser i USA og i Sør-Tyskland, med de "ensomme ulvene". Historier som sikkert har vært til inspirasjon for ABB.

Jeg synes også det var spennende å høre om hans nettverk på Malta, der Erika traff flere ekstremister. Jeg har vært i Valletta og synes det var en så vakker by, men nå bleknet bildet litt. Boka kommer med mange sjokkerende fortellinger som jeg synes var utrolig spennende og informative, men mange vonde fortellinger også. 

Det har gått 11år siden boka kom ut, og håper at myndighetene har lært noe. Foreldrene til den jenta fra Georgia som ble skutt og drept, hadde nok rett i at de anklaget den Norske stat for ikke å være mer våkne ... et viktig tankekors.   

Erika Fatland er forfatter og sosialantropolog, en kvinne som har imponert meg med sine bøker.

Lydbok fra Storytel, lest av Camilla Belsvik, 13 timer spilletid. 

"Rosa Luxemburg" av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson

 

 Historien om den lille polsk-jødiske kvinnen som både Stalin og Hitler fryktet.

 Litt historiske fakta om en kvinne jeg ikke har vist så mye om, selv om jeg var veldig ofte på kafe Rosa Luxemburg på Huset, de årene jeg bodde og studerte i København på slutten av 70 tallet. Sånn er det når politikk ikke har vært høyt prioritert, spesielt ikke nå jeg var ung. 

Jeg må få laget et par smykker hvor jeg skal hedrer Polske kvinner, til utstillingen jeg er invitert til å delta på i Polen til sommer. Så får jeg se om jeg klarer å få til noe på Rosa Luxemburg. Har ellers bare en polsk kvinne, Marie Curie. 

Rosa, eller Rozalia Luksenburg født 5.mars 1871 i Zamosc i Sørøst Polen.  Polen fantes ikke den gangen, landet var delt mellom tre keiserriker, det tyske, russiske, og østeriske-ungarske rike. Familien bodde i den russiske -styrte delen og ble styrt av den eneveldige tsaren, som styrte med jernhånd. Hennes familie var jøder og som var forvist til egne gettoer. Jødene ble utestengt av ulike yrker. Det var spesielle krav til dem, om hårklipp, barbering, lengde på frakker, form på hatter osv. for alle jøder.

Tre år gammel flyttet den velstående familien til Warszawa, for å sikre barnas fremtid. Rosa gikk på byens beste pikeskole, der det var forbudt å snakke polsk. Der de beste elevene fikk gullmedalje ved skoleslutt. Rosa sin ble holdt tilbake fordi hun ikke hadde de rette holdningene til myndighetene. 

Som 16 åring ble hun med i en sosialistisk undergrunnsorganisasjon "Proletariat". Hun kom i tsarens hemmelige politi sitt søkelys, det ble farlig så hun måtte rømme. Fordi hun mislikte det Russiske keiserdømme som styrte Polen. En prest hjalp henne og hun kom seg til Zürich, Sveits i 1889.

Der ble Rosa leder i en sosialistisk bevegelse. Rosa ville ha en bedre og mer rettferdig verden, hvor det skulle være sosialisme nedenfra, (fra folket) ikke ovenfra med en ene hersker som styrte. Hun ville ha en bedre og mer rettferdig verden. Hun mente også at kampen mot kapitalismen var viktig, forsvinner den forsvinner også kvinne-undertrykking og antisemittismen, mente hun.

Rosa og Leo Jogiches ble kjærester, en kjekk, revolusjonær jøde, fra Vilnius, Litauen.  De grunnla i 1893 et tidsskrift som tok for seg arbeider-saker, og kjempet mot kapitalismen. Hennes mest kjente slagord: "Frihet er alltid frihet for den annerledes tenkende".

Rosa utdannet seg ved universitetet i Zürich. Hun studerte filosofi og samfunnsøkonomi. Tok i 1897 Doktorgrad i økonomi som en av de første kvinnene i Europa. Hun fikk skrevet 8 bokverk. 

Rosa giftet seg(proforma) i 1898 med tyske Gustav Lübeck. Slik at hun fikk tysk statsborgerskap og stemmerett. Hun flyttet til Berlin og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD - Det tyske sosialdemokratiske Parti. Hun engasjerte seg i de polsktalende delene av Tyskland, der det var keiser Wilhelm 11 som styrte. Valgordningen favoriserte naturligvis de rike. Hun var en god taler og hadde en disputt med Bernstein og etter den ble hun sett på som en stor tenker, og hun fikk større politisk innflytelse i partiet. 

Blodbadet i st. Petersburg i 1905 der tusenvis av bønder og arbeidere gikk til Vinterpalasset, ble den man kaller "Den blodige søndag". Det ble mange år med uro og streik i Russland. Det endte med "Revolusjonen i Russland 1917, og tsarens fall". Rosa var ikke der, men fulgte med.  

Rosa reiser til Warszawa, under falskt navn der kjæresten Leo hadde organisert en revolusjonær aktivitet som ende i fengsel for begge. Tyskerne kausjonerer for henne og hun slapp fri etter noen mnd. og dro tilbake til Berlin. Leo blir dømt til åtte års straffarbeid i Polen, men klarte etter noen måneder å rømme til Berlin. Leo og Rosa fortsatte det politiske samarbeidet.

1914 bryter 1. verdenskrig ut. Rosa var krigsmotstander. Hun mente krig var en forlengelse av Kapitalismen og at den ville tvinge seg fram pga. at verden var inndelt i stormakter. Fredshissing var en forbrytelse, og hun mente det var barbarisk, usosialt og reaksjonært. Rosa ble anklaget for sivil ulydighet, og rettsaken ble omtalt i tysk presse. Hun ble et viktig navn, og fikk 12 mnd. i fengsel, det skulle bli flere fengselsopphold.

Jeg var ikke klar over at Keiser Wilhelm 11, (samme type som Donald Trump). Tsar Nikolay 11 i Russland og Kong Georg av England. Alle tre var fettere og ville ha et Europa i krig ... hmm. Skuddene i Sarajevo der Erkehertugen ble skutt var bare et påskudd til å starte krigen, for de hadde rustet seg i flere år og var klare for krig.

Arbeiderbevegelsen var imot og hadde mange møter for å stoppe krigen. Rosa var sterkt imot krig, mens hennes kollegaer i SPD støttet krigen. Hun gikk inn i en politisk og personlig krise når krigen brøt ut. Rosa, Leo og Clara Zetkin startet  Spartakusforbundet. De laget illegale aviser. "Rosa ble en trussel mot rikets sikkerhet". 

1917 Revolusjonen i Russland, mannfolk i alle aldre ble send til fronten. Den sikre død ventet dem der tyskerne meiet dem ned med maskingevær- gjennom tre år. Det førte til sult og lange brødkøer fordi forsyningslinjene brøt sammen. Clara Zetkin, Rosa sin venninne hadde i 1911 foreslått, at 8.mars skulle bli en kvinnedag. 

Den 8.mars 1917 forlot kvinnen brødkøen og laget et demonstrasjonstog mot tsaren. Det endte med at alle i St. Petersburg la ned arbeidet og det ble full kaos. Tsar Nikolay11, gav ordre om å skyte inn folkemengden. Mange hundre ble drept, så nektet kosakkene og la ned våpnene. Det var starten på Revolusjonen som for alvor brøt ut i mars, og fullført i november med tsarens død som vi kjenner. Rosa satt i fengsel, men var opptatt av hva som skjedde i Russland. Hun var skeptisk til hva som ville skje, noe hun fikk helt rett i når Lenin ble enevelde styrer. Rosa var for stemmerett og politisk frihet til folket.

Verdenskrigen-1918 går mot slutten, tyskeren skjønner at krigen ville de ikke vinne. Utover høsten ble det store demonstrasjoner. Enkelte vil ha revolusjon. Ebert blir statsminister og Rosa kommer syk ut av fengselet, hennes svarte hår har blitt grått og hun ser skrøpelig ut. Folk er trøtte av krig, sult og fiendskap. Det ble store uenigheter i Tyskland, kaotiske tilstander.

Hun og Liebknecht er redaktører i avisa "Den røde fane". Det ble farlig, så de gikk i dekning, men den 15 januar 1919 ble de tatt. Rosa måtte identifisere seg, noe hun gjør. Otto Ruge slår til henne med geværkolben to ganger. Kurt Vogel skyter henne i hodet og liket blir kaste i Landwerhrkanalen. Hvor liket av Rosa, 47 år gammel flyter av gårde. Hun ble funnet 31 mai.  

Rosa ble gravlagt den 13 juni 1919 på Friedrichsfelde kirkegård i Berlin. Begravelsen ble fulgt av rundt 200 000 mennesker i stille protest og sorg. 

Dette var noen stikkord over hva som hendte. Det er et tankekors om hvordan Rosa Luxemburg sine tanker fra den gang da, har blitt aktualisert. Særlig med tanken på politikken som høyere siden fikk drevet fram i Norge over en lang periode. Hvordan klasseskille har blir større og større.  osv…..  

 Utgitt på Forlaget Manifest, 0slo 2019, 127 sider, lånt på biblioteket. 

Med tanke på alt som foregår i Ukraina så er det ille at Putin enda driver med dette. Jeg heier på Rosa sine tanker!

Louis Edouard,Ken Loach "Samtale om kunst og politikk"

Et innlegg hvor (jeg blander meg) litt inn i debatten. 

 En samtale mellom den unge forfatteren Edouard Louis, og filmskaperen Ken Loach på 85 år. De snakker sammen om mangt og meget. De har oppvokst i to ulike tidsperioder og i to ulike land. Men, mye av tematikken er den samme, og de har begge jobbet med for å få dette fram i politikken. Ken Loach er fransk og har en litt annen vinkling, men egentlig er de enige i hvordan de fattige i begge land forblir fattige og de rike blir rikere. De er svært enige at spesielt media har en viktig rolle i hvordan de fokuserer på materielle vilkår og undertrykking, men også i politikken. Der de fattige blir framstilt som farlige, voldelige og late. Men, det er en kjensgjerning at folk som sliter økonomisk, blir stress, blir utålmodige og lite forståelses fulle oven for sine nærmeste. 

Edouard som forteller om fabrikkene som sliter ut folk, blir de syke og blir man skadet må de etter en stund tilbake på jobb, ellers mister de all stønad. (dobbel undertrykkelse). Slik faren til Edouard opplevde i boka. "Hvem drepte faren min" . I boka "Voldens historier"  snakker det mye om å være homoseksuell og vokse opp på landsbygda, hvor vanskelig det var, men er det enklere i byer? 

«Hope not Hate», å bli med i en bevegelse tror jeg på også. Der man kan være åpen, ha felles skjebne, felles trøst og støtte om man er fattig, homo eller har plager av annen art. (Men man må ha litt rest-ressurser for å klare det.) Har man kommet så langt at man blir husløs, noe som kanskje er mer vanlig i andre land, er livet håpløst som vi ser mer og mer av på tv og når vi er ute og reiser. E.L. vil snakke om konfrontasjon, istedenfor empati. Det skjønner man godt når man har vokst opp i fattige kår som han skriver om i første boka si  "Farvel til Eddy Belleguelle"  og det er det han ønsker å få fram, ikke empatien. 

 Spennende at de snakker om folk som stemmer ytre høyre, osv. (Jeg opplever også her på berget at de med minst skolegang og har lavtlønnsyrker ofte tror uten å blunke på høyrepolitikken. Noe vi nå ser tydelig i N. med strømkablene som høyere-siden gikk inn for til utlandet osv., men som folk flest skyller på nåværende regjering for. Skremmende!) 

 Neste tema er hvordan man ser på kunst og kunstnere i dag, det er viktig at kunstnere engasjerer seg i vg. utdannelse osv., sier E. det er jeg enig i. (Estetiske fag på skolen er viktig, ikke en tilleggsaktivitet. Selv f.eks. en elektriker trenger å lære om form, farger, komposisjon for at anlegget skal se pent ut.)

 Tilgangen til kunst og kunstformidling er nok bedre i N. enn i England og Frankrike. Her har vi mange tilbud til både barnehager, ungd.sk. og vg. skoler, og de offentlige museene har mange gratistilbud om omvisninger og foredrag til barn og unge (jeg har jobbet mye med det). Det som er en «miss», er det at det er opp til skolene/lærerne å engasjere seg, der ser man store forskjeller på småsteder og i byene, det bør det gjøres noe med. 

 (Man må lære noe om kunst og kunstforståelse for at kunst kan nå ut til alle, om det er på film, i gallerier eller på teater, det må ligge i alle læreplaner. Vi har også teaterbilletter og kino stønad i N. så det koster ikke all verden, i forhold til mange andre land. Her går det mer på om man er oppvokst med å gå på f.eks. teater. Jeg har ofte hatt med elever i vg. skole på teater som aldri har vært på teater før, sjokk for meg.  Må legge til at moren min jobbet på systuen til Det Norske teater fra jeg gikk i tredje klasse, så jeg elsker teater, men er ikke flink nok, nå. Når ungene var små, var det en ofte bursdag gave.)

 Trygghet i arbeid, bolig, trygd osv. er utrolig viktig. Det fant moren til Edouard i denne boka.  (Jeg kjenner alt for mange som har prøvd å leve som kunstnere/kunsthåndverker hele livet og blir minste pensjonister. Det er hard, man har ikke penger til innkjøp av materialer og drift mer. Jeg har heldigvis hatt jobb i skoleverket i mange, mange år og får ok pensjon).

Det blir et tøft år for mange i år, med økte pris på mat, strøm og alt annet vi trenger. Men, ikke for politikerne som ikke skjønner at vanlige folk, ikke tjener så  mye som dem. 

 Dette ble et langt innlegg (med innblandinger av mine påstander) på en ekstremt tynn og engasjerende bok.

Anbefales!

Sett den opp på pensumlista!

Lest den som bok i Book Bites, 62 sider. 

TIPS: Å være fattig i Frankrike, da er dette en spennende serie om: Veron Subutex, 3 bøker

Les også gjerne Tine sin omtale

"Tillintetgjøre" av Michel Houellebecq

Et dypdykk inn i fransk politikk, og familietragedie

 Vi er i Paris 2027. Presidentvalget nærmer seg, masse data-angrep i form av videoer florerer på internett. Ulike videoer, men særlig er det en video som utpeker seg som groteske, en halshogd med giljotin, av presidenten. En andre hvor man ser flyktninger, ca. 500 afrikanske flyktninger dør ute på havet. Filmen er uten lyd, man hører bare bølgeskvulp. De følger med kamera hvordan alle flyktningene dør, de som ber om hjelp ble skutt av maskingevær. Hvem kunne man mistenke, hvite makt folk?

Hovedpersonen i boka er finansministerens nærmeste medarbeider Paul Raison. Han er gift med Prudens. De bor i en stor leilighet i Pariser, de er barnløse og lever hver sine liv og har kun kjøleskapet felles. Ekteskapet har dødd ut på innsiden, men de opptrer som de er gift utad. Prudens har gått inn i en sekt, jeg skjønner ikke helt hva slags sekt det er. 

Faren, til Paul har får et hjerneslag og han drar hjem for å se til faren og eventuelt hjelpe til. Han har en søster Cecil, deres mor er død. Faren har ny kone Madeleine og en de har en voksen halvbror. Faren son heter Edouard har jobbet i overvåkningstjenesten. Han har blitt lam og mistet taleevnen. Edouard blir forflyttet til et pleiehjem og han har noen mapper med hemmelige dokumenter. De papirene er Paul sin sjef svært ivrig etter å få tak i. Kan de ha noe med et Cyberterroren å gjøre?

Det blir utrolig mye snakk om familierelasjoner som skranter, religions snakk og utrolig mange av Paul sine ville drømmer som er beskrevet ned til minste detalj (så det blir kjedelig). Utrolig mye surrealistiske drømmer.

Politikken som Paul jobber med og framtidsvyer om hva som kan skje er spennende på mange måter. Særlig alle data angrepene, terroren som herjer og det er nevnt flere referanser til Danmark og Norge, spesielt A. B. Breivik osv. også hvordan man ser på flykninger som invaderer Frankrike. 

Det blir kanskje litt vel mye snakk om kjønn og elskov, søken etter det perfekte. Det er først når Paul blir alvorlig syk at Paul og Prudens finner tilbake til hverandre, kanskje litt for seint??? 

Jeg synes at selv om boka var litt for langdryg. Den var innom mange temaer, stadig noe nytt som jeg synes ble slengt opp etter hvert, uten at de helt ble fulgt opp videre og da svært kort. Dette gjelder både familien sine problemer, hans problemer, politikken osv. Hovedpersonen Paul ble jeg egentlig ikke kjent med, han ble litt for spesiell for meg. Den politiske situasjonen klarte jeg ikke helt å tolke og hvor han tilslutt i boka avsluttet med en kjærlighetshistorie, som tydelig var skrevet av en mann og hans drømmer om hva god/ekte kjærlighet er.

Har bare lest en bok av denne franske forfatteren før  Serotonin den likte jeg fantastisk bra. Han skriver godt, og for øvrig er han god til å skildre fremtidige frykt scener og psykiske reaksjoner.

Lyttet til lydbok fra BookBites, spilletid 19 t 12 min. Innlest av Håkon Ramstad, bra innlest. Cappelen, utgitt 2022

Andre som har lest boka, les gjerne hennes omtale: Tine

"Morsmelk" av Nora Ikstena

En roman over da Latvias lå under Sovjet sitt styre. 

Dette var en spesiell bok fra Latvia, spesielt nå når krigen herjer i Ukrainia, og hvordan russerne til all tid har herjet og hersket med folk. En usedvanlig aktuell bok! 

Det er to kvinner som forteller, det tok litt tid i starten og skjønne hvem som fortalte, for de fortalte samme historie fra to ulike synsvinkler, men etter hvert skjønte jeg opplegget og det gikk det greit. Begge forteller stemmene er navnløse, det er mor og datter.  

Moren, født i Riga i 1944 under krigen, da taper tyskerne og 1944 er det sovjethæren som overtar makta. Foreldrene hennes flyktet ut på landsbygda til Babite. De russiske soldatene kom og hugget ned skogen rundt huset deres. Faren ble sint og snakket til dem, da ble han ført vekk til avhør, tortur og fangeleirer. De fikk seinere høre at han var død. Moren klarte de ikke å finne, for hun hadde gjemt seg og den lille datteren skulte hun i en koffert. Hun dro tilbake til Riga med datteren, etter at mannen ble tatt.

Moren elsket datteren sin og hun fikk etter hvert en ny stefar.  Moren vokste opp og var skoleflink. Hun ville bli lege, det ble hun etter hvert. Hennes virkelige far var ikke død viste det seg, etter å ha vært fange og torturert var han psykisk helt ødelagt. Hun besøkte den syke og fattige faren helt til han døde, uten at moren hennes viste det. 

Denne datteren, legen fødte et barn og ble mor i 1969. Moren forsvant i fem dager etter fødselen. Hun var lege, men gav ikke barnet sitt brystmelk? Datteren ble boende hos bestemoren som gav henne melkepulver. Bestemoren og ste-bestefaren ble hennes foreldre og voksenpersoner i livet hennes. Hun fikk en trygg oppvekst og en god start på livet. 

I1977 fikk moren mulighet til å bli forsker i Leningrad. Da tar hun med datteren og flyttet inn hos Larisa, i Leningrad. Moren studert videre og ble ansatt som forsker, hvor hun studerte og jobbet med fertilitet. Moren hjalp naboen Serafima med å bli gravid. Hun var gift med en voldelig mann, og han fortsatte å mishandle kona. Morens, tok til mannen for seg og det ble det konsekvenser av ...

Moren og datteren ble forvist til landsbygda, der mor fikk en legepraksis. Datteren var 9 år og ble mobbet på skolen fra første skoledag. Hun savnet besteforeldrene og deres trygghet. Moren var ustabil og hadde nok med seg selv, hun tok mange tabletter og ruset seg samtidig som hun ble sett på som en flink lege og hadde mange pasienter. Moren prøvd og ta livet sitt, hun hatet russer-lusa, og det autoritære styret, som medførte mye kontroll og restriksjoner. Alle drømte om en dag å bli fri fra russisk styre, og moren hatet hyllesten og de røde faner og alt de måtte lide under av det russisk styre.

Det vokser fram en kjærlighet til moren, og barnet som vokser opp blir på mange vis som en mor for moren. Det er en rørende historie om kjærligheten mellom generasjonene. Fortalt på en sår og usentimental måte som virker så ærlig. Jesse, den spesielle kvinnen som flytter inn hos moren og bor sammen med moren når barnet drar til Riga for å gå på vg. skoler. Fine fortellinger om vennskap, fortalt med humor, og alle de såre og vanskelige temaene i en familierelasjoner, i en vanskelig tid.

Veien mot frihet, var målet og avslutningen var rørende, med fallet av Berlin muren. Som vi vet ble de tre landene fri. Jeg var i 2014 i Vilnius på et museum og det var mange bildene av lenken av mennesker som gikk gjennom alle de tre landene i 1989. Jeg fant ikke bilder på min nye data, men se gjerne: Lenke fra Litauen turen

En veldig spennende og fin bok. Kan virkelig anbefales!

NB: Forfatteren er født i Riga 1969 og har skrevet over 20 bøker og er i dag en av Latvias mest anerkjente og leste forfatter. Denne boka er hennes internasjonale gjennombrudd. (Fra side 3)

Utgitt på norsk Aschehoug 2022. Oversatt av Snorre Karkkonen Svensson

  Tine har blogget om denne boka.

Ginzburg, Natalia "Familie Leksikon"

Her ramler man rett inn i en Italiensk familie, som handler om uenighet, kaos, politikk og trofasthet

Dette er en biografisk fortelling, hvor forfatteren selv Natalia Ginzburg forteller om oppveksten sin og diverse hendelser fra oppveksten i Torino, Italia. Hun vokste opp med fire søsken og to svært ulike foreldre. Hun var det yngste barnet i familien.  

Faren, Guiseppe er en slags høvding og bestemmer nesten alt i familien. Han er egentlig imot alle forandringer, f.eks. når barna har bestemt seg for å gifte seg med sin utkårede, sier faren alltid nei, nei. Han er bråsint, negativ til det meste bortsett fra å gå i fjellet på utmattende lange turer, om sommeren på beina og om vinteren på ski. Han har til og med vært og gått på ski i Norge.  

Moren Lidia er en litt lat husmor, men positiv og optimistisk til og om det meste, bortsett fra mannes fjellturer. Hun elsker å fylle hjemmet og livet sitt med venner, barn, barnebarn, bøker og hverdagslivet. Hun og mannen er stadige uenige og diskusjonene er som en klisje, over italiensk oppførsel.   

Alberto, broren han den umulige gutten som fant på mye tull som liten, klarte artium og tok etter hvert medisin studie. Faren aksepterte aldri at sønnen ble lege, han passet ikke til det, mente faren. 

Broren Mario, var imot Mussolini og spredde illegale anti-fascistiske blader. Han ble stoppet ved grensa til Sveits, men han kastet han seg i elva og ble plukket opp av grensevaktene i Sveits. Der ble det fengsel et par år. Faren måtte også i fengsel, en kort periode, det skrøt han av seinere. Mario bosatte seg i Frankrike og elsket Paris. Han lengtet aldri tilbake til Italia, noe foreldrene ikke forsto.

Natalia forfatteren giftet seg fikk to barn, også ble mannen hennes fengslet. Hun hadde alltid vært morens yndling, så hun og barna flytte hjem til henne. Moren omtalte hennes barn som mine barn. Søsteren Paola, som bodde i Firenze ble skikkelig forbanna på moren og sa: "Det er ikke dine barn, men dine barnebarn slik du er bestemor til mine barn også". Natalia jobbet i mange år i et forlag, hun giftet seg på nytt og tok med barna og flyttet til Roma. 

Jeg fikk så lyst til å lese denne boka, da jeg lyttet til Per Petterson sin fantastiske bok  "Mitt Abrusso" i november. Han forgudet nesten denne boka, men for meg ble det alt for mange navn og holde orden på. Selv om det var mange morsomme historier, og hvordan faren kalt nesten alle folk for "dumme esler" om de ikke tenkte å gjorde som han. 

Det ble veldig mye navn og historier som det ofte blir i alle storfamilier, handlingen varte over mange år og noen ganger var historiene veldig utdypet. Andre ganger svært korte, og avhugde med at det endte godt eller dårlig. 

Jeg havner nok mer på terningkast 4. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til boka???

Utgitt på Oktober forlag, 2021, skjønnlitteratur, 268 sider, fra Biblioteket

Britt Karin Larsen "Som hunder om natten"

 

En politisk triller om helsevesenet og klasseskillet i velferdsstaten Norge. 

En forfatter sitter på bussen og skal ut på oppdrag, hun skal skrive en biografi om en kjent politiker. Hun gruer seg, men tar ikke medikamenter mer, selv om selvtilliten alltid har vært og er dårlig. Et innlands menneske som skal på jobb ut mot havet, der hun aldri har vært før. Å være borte fra hjemtraktene en hel sommermåned frister, og pengene trenger hun også. "Dette er slutten og nå er begynnelsen på noe nytt" trøster hun seg med.

Hun får bo annekset på den store fritidseiendommen og treffer mannen hun skal skrive om. Kona hans Tina, barn og barnebarnet er der også. Hun skjønner snart at de lever i en helt annen verden enn den hun kjenner til, med rikdom rundt seg, et nydelig sted, god mat osv., men også med daglige trusseltelefoner og draps-trusler. De skimter vaktene som passer på dem i sommerparadiset.

Politikeren er en vennlig mann, hun intervjuer han og skriver hver dag. Hun skriver ikke bare på denne boka som er et oppdrag, men også på en annen bok om faren sin, som hun aldri traff. Nå er han død og har hun fått journalene hans. Hun sitter og leser og vi blir kjent med faren gjennom journalen hun leser om natta, derfor er hun ofte sliten om dagen og tankene hennes går ofte til det hun har lest der og grubler over alle urettferdighetene som er i samfunnet.  

Tina, kona til politikeren forteller om sitt liv, i de lyse vakre sommerdagene når de slapper av med noen glass vin på sommerkveldene. Tina vokste opp i denne idyllen og manglet ingenting. Politikeren kom fra en ganske fattig familie, men har kommet seg opp og fram her i livet. Han har vært helseminister og drømmer om å bli statsminister. Han kaller seg selv "gutten fra gulvet", men har ikke helt gangsyn på hvordan folk har det i dagens Norge. Han synes folk burde ta bedre vare på helsa si og ikke bare sitte å klage. Han har ingen forståelse for at svømme opplæring er viktig, for det er vann eller sjøer over alt. 

Livet de lever blir til en kjempe kontrast til forfatterens fortid. Hun tenker på alle dem som hun har mistet til et sviktende helsevesen. Hun mistet sønnen sin Sander for ti år siden, og moren sin. 

Hun minnes den gang da hun fortalte moren sin at hun er gravid, og at han som er faren ikke brydde seg om barnet. Sander vokser opp sammen med forfatteren som levde på sparekniven. Moren hennes kom på pleiehjem, og fikk ikke helt den omsorgen hun forventet. Forfatteren tok moren med hjem til sitt gamle trekkfulle hus for hun ønsket å ta vare på henne, gi henne omsorg, noe helsevesenet ikke hadde tid til. Hjemme sykepleien kom på besøk og kalte stedet der hun bodde: "Et østeuropeisk fattig hjem", så moren måtte tilbake til pleiehjemmet der de ikke hadde tid til omsorg og pleie av henne. 

Tenk å kunne vokse opp i slike omgivelser som hun nå var i ved havet, tenker forfatteren. Hun kommer fra en annen verden, oppvokst hos mor og mormor, to kvinner som alltid krangler om penger og om hvordan de skal klare seg økonomisk.

Men, er det bare lykke i huset på landet? "Utta blank og inni krank" er et passende uttrykk her. Etter hvert skjønner vi at politikeren er livredd for å miste sin posisjon og at ekteskapet ikke er helt på stell, og at han bare drar fram de positive hendelsene og sidene i livet sitt, til stoff i boka.    

Romanen tar opp viktige temaer som utenforskapet hun vokste opp i, og klasseskillet i samfunnet. Noen ganger blir hun sint på meninger oppdragsgiveren har og faller helt av. Hvordan skal hun klare å skrive en biografi om han? på tettstedet/ byen overhører hun at folk ikke liker han, mens andre ser opp til han. Hvordan han snakker nedsettende om hvor godt vi har det i Norge og alle de som klager, de kan jo bare jobbe. Da kommer det fine fortellinger, som små snertne kommentarer om at slik er det ikke i virkeligheten mange steder, noe han absolutt burde vite mer om.

Dette utløser både sinne og savnet etter de som har betydd noe i livet hennes. Etter hvert synes jeg at det blir gjentatt litt for mange ganger, det med moren, men pytt! Jeg skjønner at kvinnen i romanen sliter med savn og sinne etter at alle de nærmeste som har død. 

En annerledes roman i forhold til det jeg har lest av Britt Karin før, som en triller. Hun har et viktig budskap som hun tydelig får fram og som vi kjenner igjen i hennes forfatterskap. Det er forholdet til de svake i samfunnet, makten og arrogansen til de som styrer og bestemmer her i landet. Hvordan man blir stigmatisert og henvist til tidligere hendelser i livet når man søker hjelp. Har man trengt psykisk hjelp en gang blir det brukt mot deg, med at man er på tuppa og blir betraktet som en som bare maser. Her tar hun virkelig tak i mye politiske om hvordan Norge blir styrt, og klasseskille vi har.

Hvordan denne biografien ble skjønner vi. Boka om faren sin som hun skrev på samtidig har også mye sprengstoff i seg, som jeg ikke har nevnt noe om her.  Her var det også mange viktig temaer som ble omtalt.

Absolutt en bok med mye politiske synspunkter, som mange burde lese og tenke over. Hva sier egentlig en biografi, der hovedpersonen selv er referanse personen? En som bare vil vise den glatte siden av livet sitt. 

Utgitt 2021, sider 327 Cappelen Damm. Fått den av forfatteren. 

En roman som passet utmerket å skrive om i dag, 8.mars på Kvinnedagen

Gratulere med dagen!

De som dreper drømmer sover aldri av Jan Guillou

Dramatikken snører seg sammen for Eric og Gertrud på 70 tallet.

Onkel Sverre dør, han som var hovedperson i 2. boka "Dandy"(se under). Sverre bodde midt i smørøyet og omgikk forfattere og kunstnere som Virginia Woolf og andre kjente kunstnere i distriktet Bloomsbery i London på begynnelsen av 1900 tallet.

Sverre hadde en stor kunstsamling og to av de mest betydningsfulle maleriene han eide av Vincent van Gogh har han testamentert til museet i Rijksmuseet i Amsterdam. Sverre hadde satt opp et ryddig testament, han hadde levd i et homoseksuelt samboerskap og hadde ingen barn. Det var mange som ikke var så fornøyde over utfallet av arv. Arveoppgjør har skaket og splittet familien før, så alle forsøker å skjerpe seg.

Eric jobber fortsatt som advokat hos Sjøgren. Kjæresten Gertrud, som også er advokat er i Tyskland med deres felles sønn Eric Maria. Gertrud synes det var vanskelig å fremstå som politisk radikal og alenemor. Vi husker fra forrige bok at hun gift seget proforma med Wolfgang,(fra bok 6). Slik at de fremstår som et par, mor og far med et barn, i trygge omgivelser. Slik er de mer anonyme i sitt sterke politiske arbeid på venstresiden i Hamburg. Det er store splittelser innad i politikken og sikkerhetstjenesten avlytter mistenkte over alt, også i hjemmet blir man overvåket. (Sett med dagens øyner nesten litt komisk, men tror nok at det kan ha vært slik i Tyskland.) 

I Gertruds omgangskrets er det flere og flere som blir fengslet, eller drept. 

Hemmelige agenter finnes også i Sverige, de avlytter mistenkelige personer som de kaller "Terrorister", Eric er en av disse som lever dette farlige livet på fritiden. Han drar til Hamburg, for å møte sin fremtidige kone Gertrud, han orker ikke lenger dette splitta livet, men avissidene møter han med at Terrorr prinsessen er drept og leiligheten hennes er ramponert.

Det er spennende å høre hvordan avisen jobbet, med tematikken. Hvem og hvorfor skjedde dette? Var hun virkelig skyldig? Hvem skal ta ansvaret for Eric Maria?

Naturligvis er det Eric som drar med han, men da blir det avisoppslag om at han har kidnappet gutten. Wolfgang og Uwe får det tøft, uthengt i avisene som homoseksuelle og kastet ut av leiligheten. 

Det blir naturligvis en hard kamp, men advokaten Eric kan sin lekse og får overta sønnen. Eric viser seg som en ansvarlig og fin far for Eric, men Maria kan han ikke hete i Svensk barnehage. 

Hva jeg synes om boka! Det er et vanskelig spørsmål.  

Jeg må bare innrømme at jeg aldri har vært så veldig politisk av meg, og ramlet av noen ganger. (Litt for politisk og jus for meg)  På en annen side skildres samfunnet bra og det ble skikkelig dramatikk og spenningskurvene ble heftige, etterhvert. 

Dette er langt ifra noe kjedelig bok, Guillou skriver utrolig bra, og har god innsikt på mye og skildrer tidsperioden veldig godt, ang mat, samvær, homoseksualitet, arv, barneoppdragelse osv. 

For dem som var veldig politisk interessert vil nok denne boka gi dem litt mer, men jeg ser at dette har skjedd og ser på dette som politisk historie og det er jo viktig å få med seg.

Denne serien begynte fantastisk med særlig de to første bøkene, så har det vært litt ujevnt. 

Forfatteren skal skildre det store århundre, så da er det iallfall 80 og 90 tallet igjen. (og siste halvdel av 70 tallet). Jeg skal henge på og lese de siste også. Elsker slike historiske bøker 

Utgitt på Vigmostad & Bjørke 2018

sider 495

Lånt på biblioteket

Linker til de andre bøker i serien, "Det store århundre" som jeg har omtalt:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans" 2016 , Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968", utgitt 2017
8. "De som dreper drømmer sover aldri", utgitt 2018, Eric og Gertrud.

Andre som har lest boka: Tine

Louis Edouard "Hvem drepte faren min"

Kan man skylle på andre for hvordan livet har blitt?

Denne boken bygger egentlig på hans første roman "Farvel til Eddy Bellegueule" som han gav ut i 2014, 22 år gammel. I denne boka forteller Edouard om sin oppvekst i nord-Frankrike, om sin familie som er industriarbeidere. Det er med mye vold og en familie uten tradisjon for utdanning og hat til alle homofile. 

Jeg opplever denne boka som en videreføring av hans første bok, hvor han her ser på faren med litt andre øyner. Her blir det nesten et forsvars skrift på hvorfor faren har blitt slik han ble og det som skjer i Frankrike nå..

I denne boka forteller han om sin far, mannen som er sterk, stor mann, med barnslig humor og hans hat til utlendinger, og hans homofobi. Louis skjemmes enda over ord faren har sagt til han, men forteller også om en far som har prøvde å vise han sin kjærlighet, bak masken han bar som familiens overhode. Faren ble utsatt for en arbeidsulykke og ble arbeidsudyktig, svekket, bitter og syk.

Louis bruker faren sin som eksempel på hvorfor Frankrike utsetter de svakeste i dagens samfunn. Han navngir mange av politikerne ved navn og redegjør for synet og sympatien til hvorfor "de gule vestene" har fått en så stor oppslutning i Frankrike.

Det har lenge vært begått urett i fransk politikk og da særlig mot de fattige.  Han viser med farens historie hvordan politikken i landet gjør de fattige enda fattigere, de som er uføre og arbeidsudyktige, mens de rike får skattelette.

En ekstrem liten og kort bok. Med ett er man inne i Louis sin fortellerstil og man blir grepet av hans historie, hvor han viser omtanke og vil se farens gode sider. Boka er i "du" form som et brevrettet til faren sin. En veldig  personlig og god historie.

En god, ærlig og informativ bok! Veldig bra!

ANBEFALES!

Dette er hans tredje bok, den første "Farvel til Eddy..referert til over. Hans andre bok var "Voldens historie".
Meget bra bøker!


Utgitt på fransk 2018
oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug, 2019
sider 78
Kilde: leseeksemplar

Michelle Obama "Min Historie"

Amerikas førstedame fra 2009-2017, om hennes oppvekst og livet i Det hvite hus. 

Michelle Obama, født, Michelle La Vaughn Robinson, Chicago, Illinois 1964. Oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Bydelen South Side i Chicago. Hun er afroamerikansk, med slaverøtter, hennes tippoldefar var slave i Sør- Carolina. Faren hadde MS og jobbet som pumpearbeider i det kommunale vannverket, moren jobbet som sekretær.

Barndommen og oppveksten i en trygg god familie har formet henne til den person hun ble. Hun som alltid stilte ekstrem høye krav til seg selv. Hun ville frem i livet og jobbet hardt og målbevisst med særlig skolearbeid, hun skulle vise at hun var noe. Det klarte hun og kom inn på Princeton University, der broren hennes gikk og utdannet seg etterpå som advokat ved Harvard Law School.

Barack Obama, fikk et sommervikariat i advokatfirmaet Sidley Austin, der Michelle jobbet. Slik ble de kjent da hun skulle ta seg av sommerhjelpen. Det ble kjærlighet og de giftet seg i 1992

Hun jobbet etterhvert i ulike jobber med veldig ulike temaer, eks i Borgermester Daleys stab, University i Chicago og ved University i Chicago Hospital.

De ønsket seg barn, men får det ikke til, hun var over 30 år ville så gjerne. Å se andre kvinner gå rundt med barn, var forferdelig. Dette ble håpløst, en tragedie og et personlig nederlag for henne. Fertilitetslege, hjalp dem, de fikk prøve med hormonbehandling osv. det gav dem to flotte jenter. For dem begge var det svært viktig, å få sin egen familie.

Denne boka handler ikke om politikken, men er hennes biografi om hennes liv. Hun var ikke så opptatt av politikk, sier hun, men hun har sterke meninger om politiske saker?

Livet endret seg voldsomt etter at Barack Obama tiltrådte som president en kald januardag 2009. 

De flyttet inn i Det hvite hus og Michelle ville gjøre Det hvite hus mer åpent og inkluderende, noe hun prøvde ved å lage Halloween fester og mange andre tilstellinger i huset. Å være presidentfrue er en ubetalt jobb, men med mange forpliktelser.

Et av Michelle sitt valgte temaer å jobbe med var "Letts move". Det var et program hvor barn skulle røre seg minst 60 minutter hver dag og hun ville ha et sunnere kosthold for barn på skolen. Der salt, sukker og fett skulle vekk fra skolemåltidet. Hun vil ikke bare at barna skal røre seg mer og leve sunnere, men hele familien skal aktiveres. Det ble gravd opp en stor grønnsakshage av plenen for å dyrke grønnsaker. Ved hjelp av barneskolene dyrket de et tonn grønnsaker hvert år. Mye av det de dyrket gikk til kjøkken for bostedsløse.

Hun jobbet med flere ulike egne konsept: Soldatkonene, deres rettigheter. Hun besøkte skadde soldater på sykehus. Alle jenter har rett til å få utdanning, det var hun veldig opptatt av. Ikke minst gikk det inn på fam. Obama alle svarte som ble skutt, de ville ha nye regler for bæring av skytevåpen, men det ble en lang og vanskelig prosess.

Hun synes dette var et underlig liv å være presidentfrue, og ikke kunne gå alene i butikken å handle. Trengte ikke nøkler for hun var inntullet med sikkerhetsvakter samme hvor hun var.

Det var litt av en prøvelse og takle morsrollen. Hvordan barna fikk en uvanlig skjermet barndom, hvor de ikke kunne gjøre som de ville og gå hvor de ville. Michelle vil jo at barna hennes skulle ha en så naturlig og trygg barndom mest mulig lik alle andre, det var ikke like enkelt. 

Jeg synes det var litt morsomt å høre hennes historie,. Hun er et skikkelig driftig kvinnfolk, med mange ideer og et stort pågangsmot særlig ovenfor barn og kvinner.

Dette er en ærlig beskrivelse som inneholder ikke bare seieren med å bli USA sin første afroafrikanske presidentfrue, men også alle skuffelsene hennes. Hun kunne ikke alle kodene for hvordan man skulle oppføre seg og det ble f.eks. skandale i avisene, da hun tok på Dronning Elizabeth i England, da de sto og pratet sammen.

Tross alle tabber og nederlag er hun i dag en ikonisk og beundret kvinne. Hun var skremt av Trump sine kommentarer, hvordan han trakasserte Hillary Clinton under valgkampen. Michelle var glad for at hun og hennes familie nå skulle ut av Det hvite huset. Vi var den første svarte familien av 44 presidenten som har bodd der. Vi gjorde en del endringer både inne, ute og grønnsakhagen. Hun hadde i åtte år en flott stab å jobbe med og fått utført utrolig mye. 

Litt av et rivjern den damen.

Om noen vil at hun skal inn i politikken er det bare å glemme, det vil hun ikke.

Hva jeg synes:

Totalt sett var det en grei biografi, men til tider gjentok den seg "om at og om at" Litt mye fokus på at hun var så vanlig jente og afroamerikaner. Hun hadde høye ambisjoner og hun nådde absolutt toppen kan man si. Egentlig en pirk hva gjaldt skolearbeid så at hun kom seg fram er ikke tilfeldig, når hun skriver om hvor mye arbeid hun la ned i skolearbeid for å bli best. Beskrivelsen av familien med besteforeldre osv. var svært lang og litt kjedelig, det var nesten en tredjedel av boka, men etter det tok den seg opp. Samlivet med Barack var nok ikke det enkleste, for han hadde også store drifter i seg til å bli noe her i verden. Livet i Det hvite hus og arbeidet der var kanskje mest spennende i boka.

Denne har jeg lastet ned fra Storytel
Spilletid:18 timer 18 min