Et møte mellom fiffen og det kriminelle miljøet i Nice.
Dette var en vakker stemningsroman fra Nice, men med et kriminelt
bakteppe. Jeg vil nok huske stemningen mer i denne boka en handlingen. Boka
starter med at han, Jean møter en mann han traff for 7 år siden i Nice. Han fikk
tilfeldig se han jobbe med å selge noen skinnklær, fra en bil. Et arbeid langt
under hans stand, i allefall sist gang de møttes. Hva har skjedd? Det er ettermiddag, de to går og tar et glass i sammen og prater.
I et brøkdelen av et sekund ser han fru Villecourts foran meg, sittende
på bryggen ved bredden av Marne. Da sier han: De husker vel min mor, det var
noen pengeproblemer oss imellom. Hun ville slått hånden av meg om jeg giftet
meg med Sylvia.. ....for han var ikke bra nok for moren hennes.
Det er høst, snart vinter og de mennene prater i veg. Selgeren som heter Frederic Villencourt, vil at han absolutt skal ha en skinnfrakk, når de skilles. Den må Jean ta imot, han ble tvunget til å ta den imot. Noen dager seinere prøver han å oppsøke han ved bilen, der de selger skinnjakker, men ingen vet noen ting om han, de har aldri hørt navnet hans.
Denne første delen var viktig for å skjønne boka, så den måtte jeg ta
en gang til.
Boka handler om minner, refleksjoner over hva som skjedde for 7 år siden da han traff Sylvia og hva som skjedde den gang da. Han prøver etter dette møtet å nøste opp fortellingen om hva som skjedde og hvordan det har preget han. .
Ok, jeg skal ikke røpe noe fra den dramatisk historien bortsett fra at
det handler om at Jean og Sylvia ble kjærester og syd stjernen, en diamant. Her
skjer det saker, en type myk krim.
Her er det spennende ting som skjer, og jeg ble helt blendet av
handlingen og Modiano sitt fantastiske poetiske språk. Stemningen han
beskriver, gaten, smugene, osv. er helt spesielt. Og spesielt når man hører den
på lydbok hvor Anders Ribu leser, han tolker boka så fantastisk.
Jeg sitter igjen og drømmer om Frankrike, om Nice. OY, jeg har vært en
liten tur i Nice (tror jeg til jeg ser ut gjennom vinduet) jeg har gått i gatene der og spist på fine restauranter med denne
gjengen av folk, jeg var den usynlige. (Det passer å drømme seg vekk nå).
Lest fantastisk bra av Anders Ribu, spilletid 4 timer. Storytel Utgitt på Fransk 1986, Norsk 1988 og 2014, 143 sider.
Patrick Modiano fikk Nobelprisen i Litteratur, 2014, vel fortjent
