Paal-Helge Haugen "Ei natt på jorda" i Diktlesersirkelen

 

Jeg har valgt meg ut en diktsamling som heter "Ei natt på jorda"

Sjå lyset kverv og mørkret sig

Or dagens sprekk og sprunger

I natt gror det syner fram

Og ljod frå alle tunger

Vi samlas her, frå aust til vest

Og leitar, kinn mot kinn

Vi skraper lysets restar opp

Og deler det vi finn

 

Vår veg var lang, vår møde stor

Vi hadde tungt å bere

Vi flydde frå vårt eige land

Der rettferd skulle vere

Der rådde svik, der flamma hat

Og krigen, bror mot bror

Vi flydde frå ein heim i brann

Og frå ei herja jord

 

Den djupe natta strøymer inn

Vi søker livd og gløyme

Ei lita stund sig augo att

For det vi helst vil gløyme

Men syner gir oss ikkje kvild

Når mørket dreg oss med

Og tanken er forvilla fugl

Som leitar etter fred

Hele diktsamlingen er et oratorium (dvs: et større musikalsk verk for orkester, sangsolister og kor). Det bygger fritt over tekstene fra Jesaja og ble fremført i regi av Norsk Kirkeakademiers Fellesråd, som et ledd i markeringa av Bokåret 1993. En flott bok, med små henvisninger til scenen, som i skuespill. 

Teksten ble skrevet vinteren 1992-93 da en tankbåt krasjet mot kysten av Shetland, brakk i to og det ble mengder med olje som flommet ut i vannet og inn mot land, og skapte kaos i landet. Samtidig pågikk krigen i Jugoslavia, med krig, drap og vold, blant annet fordi: religion, ur-gammelt hat og etniske motsetninger hadde bygd seg opp. 

Jeg synes disse linjene passer inn, nå i dagens kaotiske verden. Derfor fant jeg fram denne boka fra bokhylla mi. Utgitt på Cappelens Forlag 1993. 

Paal- Helge Haugen (fra Wikipedia) har skrevet veldig mye bra, han regnes kanskje ikke enda som en blant de store gamle "Klassiker", men for meg er han en klassiker. Han var en som var utrolig populær på 90 tallet og ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris på den tiden.

Lest i Diktlesersirkelen til Anita: Kat."Klassiker"

Marie Takvam, dikt i Anitas diktlesersirkel

 

I Anitas diktlesersirkel har jeg valgt meg dikt fra Marie Takvam sin diktsamling, i kat. 4 Fritt valg. 

Jeg lest sønnens, Magnus sin biografi om moren tidligere i år. En flott skildring av moren som slet på flere plan: 

Ta en titt på biografien om henne: Magnus Takvam 

TIL AUGUST

Du er den siste måned å le i.

Den siste å bruke lettsindige kle i.

Den siste til sol og sanselaus mumling.

Den siste til sommarleg elskhugsfortumling.

Men kven vil døy med meg?

TIL SEPTEMBER

September, dine auger har glimt av is

under den klåre kvelving.

Eg kler meg i silkekjole

og dansar varmen i meg

Du skrattar med raude visnande gras for mine føter

og kvit røyksopp i hagen

Tropiske stormer herjar mitt blod.

Snart varmt, snart kaldt.

Alt skjer langt, langt borte

og mine hender kan ikkje lindre noko!

STØTTE

Gå ikkje frå meg.

Avgrunnen langs vegen gjer meg svimmel.

Lat meg få halde deg i handa

du som aldri går støtt

som drikk for mykje vin og ler og synger

og aldri merkar fåren

og derfor vinn over den. 

VÅREN TRASS I ALT

Drep de oss menneskje og våre born

med formlar og med uran,

så vil eg be for den blyge stjerne

ho er utan skuld!

Anemone nemorosa: Kvitveis

Forpestar de pardis for våre sjeler

med drivande bombestøv,

Så bed eg for himmelens trubadur,

han er utan skuld!

Turdus merula: Svarttrasten

Vi går mot litt mørkere tider, og mørke tider er det også ute i den store verden, men det finnes håp og drømmer hos oss alle. Så derfor måtte jeg ta med dette som et siste diktet. Et dystert dikt, men det finnes heldigvis lys å se etter, om man prøver. 

Britt Karin Moen " Å finne en skog" - Diktlesersirkelen

Anitas Diktlesersirkel i september - en Norsk Dikter: Jeg har valgt meg Britt Karin Larsen, fra Elverum. 

Denne diktsamlingen kom ut i 2000, før det har hun utgitt 5 diktsamlinger. Her har hun skrevet noen nære og fine dikt som alle mang kan kjenne seg igjen i. Mange av diktene har overskrifter som sier noe om ulike steder som det første diktet jeg viser som viser til der hun bor. 

  

RÅDYR, NORDSKOGBYGDA

Diktene var lenge borte

Nå kommer de fram

som rådyr fra skogen

og nærmer seg

hendene

Eller som dette diktet jeg valgte å fotografere , hvor hun har tenker seg inn i maleriet til Tore Hansen. Han har så mange skogsbilder med den tittelen jeg tenkte å legge ved, men er usikker hvilken hun henviser til og kutter ut det.

Eller om våre indre følelser:

Og når en tidsepoke og et arbeid er slutt!

 

Britt Karin Larsen (f .1945) er mest kjent for sine romaner om våre nasjonale minoriteter, om taterne, skogsfinner, de ensomme og svake i samfunnet løfter hun fram i sine bøker.

Hun har skrevet ca 40 bøker,- romaner, diktsamlinger og nå i disse dager en ny novellesamling. 

Teksten under skrev jeg da jeg laget et smykke til henne til Hommage til ... utstillingen. 

Se mer: ingunkleppan.blogspot.com 

Britt Karin har skrevet noen fantastiske bøker om romanifolket/ tatere og deres historie i Norge. Hvordan barn ble tatt fra foreldrene sine og plassert i barnehjem/fosterhjem og nærmest forfulgt. De har blitt behandlet og utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske styresmakter og det var lenge norsk politikk å utrydde egenarten, språket og livsførsel. Dette er skremmende historier om hvordan et folk har blitt behandlet i Norge.                                                                                                                                                                                     

Akkurat som kvenene og sigøynerne, har romanifolket/tatere sitt eget språk: romani. Språket har en 500 år lang historie i Norden og er en viktig del av identiteten til romanifolket, på samme måte som samisk for samene og norsk for nordmenn.  Språket stammer fra et ur romani språk som ble snakket på Balkan for rundt 700 år siden og før 1300-tallet hadde det utvandret fra India. Derfor er det indiske innslaget i romani fortsatt tydelig. Mange romanibarn vokste opp uten å lære romani.  Den største forskjellen på fastboende og romanifolk i dag er jo selvfølgelig: Romanifolket reiser, har språket og de selger varene sine.                                                                                                                                                          

Om du søker opp ordet «tater» finner du ut at det betyr «fantepakk». De ordene tolker vi som kranglefanter og fyllebøtter. Det blir som å si at alle muslimer er terrorister, noe som selvfølgelig ikke blir riktig. Taterne regner seg som de mest troende/ kristne folkeslag i Norge og at de drev eller driver med avgudsdyrkelse er selvfølgelig noe tull.

Folket på Finnskogen, skogfinner har også Britt Karin Larsen skrevet en fantastisk bokserie om. Det folket har opplevd mye feiltolkninger og har mange myter som vi nordmenn har laget om dem.  Disse to folkeslagene blandes ofte sammen i vår dagligtale hverdag. Finnskogen regnes fra Aurskog til Trysil, men de vandret også innover mot Hadeland, Nordmarka og andre steder.  Det mest av innvandring var ca. på 1630- 40 fra Finland, de drev svedjebruk. Granskogområder med høy bonitet, trærne hugges, tørkes et år eller to, så brenner det ned og i asken såes det rug i askelaget.  Dette gav større avlinger en et tradisjonelt åkerbruk.                                                                                                                                                         

Skogfinnene tilhører språkstammen, finsk- ugriske. De ble oppfattet som om at de drev med trolldom, men det var bruk av magi i den sjamanisme tradisjon. Der naturoppfatninger besjeles, dvs. man kommuniserte med krefter i naturen, gjennom ulike ritualer. Kjente håndverkstradisjoner som fremdeles er i hevd av skogfinnene er Neverhåndverket. En fletteteknikk av never som de brukte til sko, konter og mye annet, før i tiden.                                      

Barnebøker har også Britt Karin skrevet. En forfatter som spiller på mange viktige strenger for de svake i vårt samfunn.  Hun har mottatt mange viktige og prestisjetunge priser for sitt forfatterskap.