Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker"
Kat 3: Ferie dikt i Diktlesersirkelen. Ugitt på Norsk. 2013Cappelen Damm. Egen kjøpt.
Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker"
Kat 3: Ferie dikt i Diktlesersirkelen. Ugitt på Norsk. 2013Cappelen Damm. Egen kjøpt.
Norsk favoritt Januar-mars 2023. Diktlesersirkelen, Alf Prøysen
En sterk bok, -diktsamling om å være adoptivbarn.
Brynjulf kom som tre
åring til Norge. Han skulle bli den etterlengtede odelsgutt på en gård
på Vestlandet. Han hadde fått navnet Brynjulf etter farfaren sin, som var
gått bort. Han skulle arve gårde etter mor og far seinere i livet, med sauer,
traktor og det hele. Foreldrene hadde ventet på et barn i 11år og der var han,
fra Sør-Korea.
Han var et barn med
gylden hud og skeive øyne, mellom de hvite foreldrene sine. Han ligne ingen av
dem. Han var et barn ingen ville ha i hjemlandet hans og kom til sine
adoptivforeldre i Norge, 3 år gammel. Han tenker på det som at han var en
eksport artikkel, uten navn funnet på en togstasjon. Han måtte tydeligvis ha
med seg en del informasjon, for han viste egentlig mye om sin bakgrunn.
Han ble en odelsgutt, men som adoptert fikk han ikke til å leve det livet som ble forventet av han. Han sier han har ti tommeltotter, flere allergier osv. Han skriver sterkt om hvordan han som barn ble sett på, som en Chin-Chung barn, og hadde det tydelig vis det ikke helt enkelt.
Som voksen spør folk
om han trives i Norge? Mange tar han for kineser og snakker til han på engelsk.
Det er Covid og folk går omveg rundt han på gata. Han er ikke en hvit Norsk
mann, men jobber i NRK.
Han har giftet seg
og fått fire barn, og undrer seg over hvordan de "Hybridbarna" som
han kaller dem, vil oppleve å vokse opp i Norge. Han var så lykkelig over barna
sine, noen som lignet han. Men, ville samfunnet og kanskje den lille gården på
Vestlandet bli noe for dem?
En fantastisk fin bok om vonde opplevelser, fordommer og kloke ord.
En bok jeg har lest nøye. Jeg er selv adoptivmor til tre barn, så den boka stakk meg og gjorde meg godt på samme tid. Ja visst har mine barn som kommer fra Colombia opplevd litt av hver. Også vi foreldre som kom hjem fra Colombia med tre barn (søsken),hvorav den eldste begynte på skolen etter noen uker hos oss. Ungene opplevde mye - blitt beskylt for ting de ikke har gjort, - blitt uglesett som frekke, - ikke fått skyss hjem i bil som avtalt - opplevd mobbing, og ropt etter seg, kaldt svartinger osv. Det ble bytting av skole, flytting osv. pga av uforstand.
Men, barn fra Colombia har ikke skjeve øyner og våre barn er mer like oss, bortsett fra hudfargen som kan variere ganske mye. (Noen derfra har også naturligvis afro-gener, fra slavetiden). Tror nok barn fra Kina og Korea har opplevd andre ting enn våre barn i forhold til adopsjonen, ang. mobbing av utseende sitt. Jeg er kusine med en adoptiv jente fra Korea, som også skulle bli odelsjente og overta en gård, og hun hadde mye av denne frustrasjonen i seg som Brynjulf forteller om.
En tankevekker av en
bok som jeg har lest om igjen et par ganger alt. Kan absolutt anbefales på det
varmeste!
Boka har utkommet på Cappelen Damm, jeg har lest den i Book Bites
Spor etter krigen var temaet i Anita sin diktlesersirkel, for september. (litt forsinket).
For meg er det "ett dikt" som står som det aller sterkeste diktet i den forbindelse. Det ble trykket på forsiden av en Avis, og skapte mye omtale under krigen. Det er naturligvis en av mine yndlings diktere Inger Hagerup som har skrevet diktet:
De brenner våre gårder.
De dreper våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.
La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brenner våre gårder.
De gjorde det i dag.
De brenner våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden
står tusener igjen.
Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kammerater,
de kuer aldri oss.
Jeg må ta med ett til, til Nordahl Grieg, desember 1943
Hver natt når horisonten brast
for Norges drømmestrender,
så holdt han landet atter fast
som med en elskers hender.
Hans røde hjerte førte ham
igjen til fedrelandet.
Og om å lengte visst han
kan hende ett og annet.
Selv midt på dagens strid og brann
stod drømmen alltid åpen.
Den ble i kampen for vårt land
hans hemmelige våpen.
Ungt må det hjertet ha vært som
har den styrken til å bære
bestandig dette fedreland,
dets skjensel og dets ære.
Ungt må det hjerte være som
hver dag har hatt den samme
ukuelige sikre tro`s
bestandig rene flammer.
Hvem måler ilden ut i tid?
Så lenge flammer brenner,
vil Norge føle strøket av
hans ømme elskerhender.
I Anitas Diktlesersirkelen har jeg lest denne diktsamlingen med tema i November: Nytt norsk talent.
Jeg ble stående på biblioteket og bla i denne diktsamlingen og der ble jeg stående en stund for boka grep meg og jeg lånte den. Litt tidlig for november bok, men pytt, tilfeldighetene rår nå for meg.
M. Seppola Simonsen ble født i 1998 i Narvik og vokst opp en rekke steder nord for polarsirkelen. Hjerteskog/ Sydänmettäer forfatterens første utgivelse. (fra coveret)
Mange av diktene har en forklarende tekst på enkelte samiske ord, på en poetisk måte som her:
tomrom under isen
komujaä
i kroppen
en luftboble i blodet
reiser opp strømmen
så vakkert at det finnes et ord for
tomrommet
mellom lag av is og is og vann
kilden langt nede
ljomer i mørke
lengter etter tetthet
det motsatte av pusterom
Et annet dikt som jeg likte godt. Hun bruker ikke store bokstaver på annet en egennavn, som her:
den arktiske sirkelen er ikke
som kan tenkes
en knivsegget rokkering rundt jorden
sylskarp is som deler nabolag og hus på langs og tvers
en søster sover i Nordland og en annen i nord
vi ser ringen kun på klare dager
høyt oppe i himmelen, buet blåskjær eller blåskjell
barna her oppe kjenner ikke Jorda fra Saturn
før i tredje klasse
Ingen av diktene har overskrifter:
syntymäkieli
her nord ble jeg oppdratt
som grensebarn
av et folk i grenseland
skogen og havet i gråsonen
et språk ender her
og et annet skulle ha tatt over.
Et til dikt tar jeg med:
Nord er ikke håndfast
en raja
en grense
skåret i Tornedalen bestemmer
og overlandegrensen glemmer
vi, kom du hit før eller etter at kongene
la blyanten på kartet?
Hvorfor falt jeg pladask for denne poesi- boka?
Jeg har lest mye om konfliktene i nord opp i gjennom tidene, jobbet en stund i Kautokeino og skjønner diktene hennes så godt. De gjør noe med meg, roer meg ned og jeg ble sittende å undres over hvor mye så lite tekst kan si meg. Den er inspirerende, vakker, sår og følelsesladet på mange plan.
Dette var en diktsamling jeg tror jeg må skaffe meg etter å ha hygget med meg med denne noen kvelder. Kan absolutt anbefales!
Utgitt på Flamme Forlag utgitt 2022, 106 sider, Biblioteksbok
Litt morsomt at Åsmund har
Adventskalender på Instagram, der han leser et dikt hver dag. Jeg har sett på
mange av dem, det er litt fint å høre han selv lese diktene sine selv. Jeg
synes det var så morsomt her om dagen, da han fylte 40 år, og hadde så fine tanker
om livet, flokken og fremtiden. Han fremstår som litt genert og synes nok
ikke det er så lett å by på seg selv, men han virker så ærlig og rett frem. En mann som kan tillate seg å fortelle om å bli berørt og gråter over
episoder, som f.eks. da hans gode vennen fra gamle dager, som han fikk den gode
samtalen med. Hør han på Instagram, på @Poesimedisin.
Så til diktsamlingen som jeg likte coveret til:
Han begynner med å fortelle/skrive dikt om lyset, blå-timen og hva skikker han var oppvokst med på Helgelands-kysten. Magien roen med å sitte der og se lyset fra ovnen, få roen i seg. De gjorde noe sammen, som generasjoner har gjort før han. "Flokken samles ved bålet" er en metafor på tematikken gjennom hele boka.
Veldig mange av diktene handler
om å puste, ta inn over seg hva som skjer. Møtet med naturen enten man går på kjente stier eller går seg vill, men stans og hør grønnfinken!
Fra side:
12
Når jeg har det vondt,
synes jeg det er godt
å gi meg selv lov til
å ha det vondt
Flokken, alliansen med andre er
viktige for han - å ha tilhørighet
side:15
Jeg øver meg på å være
vennlig mot meg selv.
Det høres kanskje smått
ut,
men litt vennlighet flytter
fjell,
på samme måte som vann,
som bekk, som elv søker hav.
Det tar sin tid, det gjør det,
men
vannet og vennligheten,
finner alltid fram.
Kjærligheten, på side 20 var et ærlig dikt som fikk meg til å sitte å undre litt. Han har flere dikt om kjærligheten og barna. Han skammer seg over noe - nærhet, - lengsel, -uskrevne krav, - ønsker.
på side 26 skriver han et så vakkert et dikt om et innviklet liv og siste strofe er:
Å ta min egen uro helt hjem.
Bare sånn kan kjærligheten vokse frem.
Han er oppvokst ved havet, noe han
stadig kommer tilbake til: havet, fjæra, roen, men også til barndomsminner, kjærligheten, skogen, bålet og
flokken.
Jeg synes han sier veldig mye bra i denne diktsamlingen, ting som jeg blir rørt av, eller kan få meg til å undres over.
Utgitt på Heia Folk, 2021,leseeksemplar fra forlaget.
Åsmund Seip har utgitt sin fjerde diktsamling, nå i 2021
Brændjord Karoline "Jeg vil våkne til verden" ble en naturlig bok og ta ut av hylla i mitt valg i mai, hvor tema er -noe fra hylla i Diktlesersirkelentil Anita.
Gratulere med to priser som ble delt ut under Litteraturfestivalen 25 mai 2021 for denne diktsamlingen: Tarjei Vesaas debutantprisen for 2020 og Kritikerprisen for 2020.
Denne boka fikk jeg fra Kolon forlaget i 2020 og har ikke fått lest den
før nå. En vakker diktsamling som har et vanskelig tema. Hvordan er det å miste
mor som barn? Hvor skal man henvende seg, når mor velger å ta sitt eget liv.
Var jeg ikke bra nok eller hvorfor tok mor livet sitt? Dette er det denne
diktsamlingen handler om, det høres veldig trist ut, men jeg må innrømme at jeg
synes den var vakkert skrevet. Men mange fine refleksjoner over mor, hvordan
hun så jenta si og ble sett av henne som barn. Jeg har plukket ut noen dikt som skar meg ekstra i hjertet. Diktet fra side 25:
Jeg er barnet til
en selvmorderske
Strålen som skal
kaste kunst over tragedien
For tenk at
galskapen kan etterlate seg noe mildt og velgjørende
Jeg er nåden
Jeg sørger og fortviler med ynde med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se
meg i gata med flagrende hår på en vindstille dag.
Savnet etter mor og
hvorfor hun gjorde det kan man aldri få svar på så jeg vil gjengi diktet fra side
49.
Når jeg blir eldre
enn moren min ble
skal jeg ikke
lenger tenke på henne som en mor som forlot meg
Men stå ved graven
og tenke på henne som på et barn:
Lille barn, du
engstelige uskyldige
Lille møll, som
brenner av seg føttene ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke
vet-ikke-blomst.
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst
Vrange
jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange
dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn
Være mors barn,
ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise
tårer
Går det an?
Det er en fin form for
selvterapi og positive tanker hun kommer med. Man må lære opp kroppens sanser
på nytt. På slutten av boka på side 73 har hun disse fine linjene om at det
er håp:
I bytte for moren min, aske.
I bytte for barneår, drøm.
Nå bor jeg i et
land der også lyset lengter mot lys.
I bytte for frihet, tålmodighet.
Ingen bitterhet lenger
når rettferdighet
er et regnestykke i en snøføyk.
jeg går ut til det lette snøfallet i åkeren.
Det er så nært jeg kommer et svar.
Karoline Brændfjord f. 1990, bosatt i Oslo. Dette er hennes første bok, gleder meg til mer!
NB: jeg har ikke samme oppsett som i diktsamlingen pga. for at det ikke skal bli så langt, visuelt sett.
GRATULERER!
Litt om William Blake: Tor Obrestad skriver at William
Blake var en av de merkeligste menneskene i vår kultursaga.
William vokste opp i Westminster, London. Faren
var menefakturhandler, men William fikk ingen ordinær skolegang. Når han ble
eldre gikk han på tegneskole, var i lære hos en kobberstikker og en tid ved Kunstakademiet.
Han jobbet som håndverker og kunstner, han stilte ut bildene sine men slo aldri
igjennom som kunstner.
Han levde livet i Londons sidegater «som en enslig
fugl», fattig og delvis glemt. William overlevde ved å gravere og dikte. I diktene var han opptatt av det religiøse og politiske
spørsmål i sin tid. Begge deler ble produsert, uten kontakter i det åndslivet
som rådet i samtiden, i London. Han var kun venner med de som støttet han. William
hadde ord på seg for å være vanskelig. Han var en mann som snakket rett fra
hjertet som et barn og la aldri noe imellom.
Den gang jobbet alle kunstnerne naturalistisk, men
Blake jobbet ut ifra fantasien og sine indre bilder. Disse bildene er ofte
forbundet med fattigdommen han levde i, det umenneskelige i kulturen, samfunnet,
fabrikkene og London s folkeliv. Vi må huske på at dette er tiden rundt den
første industrielle revolusjonen med oppblomstring av fabrikker, maskiner, handel
og et jordbruk som ble veldig endret. Folketallet endres i England og
levekostnadene økes, de dobles.
I Blake sin poesi er det aldri langt mellom krig,
sult eller industriarbeiderne slitt. Han hold seg stort sett sammen med de radikale
og revolusjonære i samtiden var et moderne menneske som så hva som skjedde, og
tolket det.
William Blake ble som en åndelig far for mange og ble
på en måte funnet igjen i hippie tiden, mens andre tolket han bare religiøst.
Blake mente maskinen var katalysatoren og symbolet
på den umenneskelige utviklingen som i dette dikte:
«For kjøpt og seld er mannens sjel
Og mjølkfødd spedbarn selt for sølv
Og ungdom flørt til slaktehus død
Og venleik for ei skive brød»
Denne boka har viser mange vakre flotte trykk, han selv laget.
Tilslutt et dikt fra serien uskyld.
En spennendende mann som hadde mange mange meninger om livet og kjempet for dem.
Boka utgitt på Gyldendal i 1967, sider 122 sider.
Anitas Diktlesersirkel i september - en Norsk Dikter: Jeg har valgt meg Britt Karin Larsen, fra Elverum.
Denne diktsamlingen kom ut i 2000, før det har hun utgitt 5 diktsamlinger. Her har hun skrevet noen nære og fine dikt som alle mang kan kjenne seg igjen i. Mange av diktene har overskrifter som sier noe om ulike steder som det første diktet jeg viser som viser til der hun bor.
RÅDYR, NORDSKOGBYGDA
Diktene var lenge borte
Nå kommer de fram
som rådyr fra skogen
og nærmer seg
hendene
Eller som dette diktet jeg valgte å fotografere , hvor hun har tenker seg inn i maleriet til Tore Hansen. Han har så mange skogsbilder med den tittelen jeg tenkte å legge ved, men er usikker hvilken hun henviser til og kutter ut det.
Britt Karin Larsen (f .1945) er mest kjent for sine romaner om våre nasjonale minoriteter, om taterne, skogsfinner, de ensomme og svake i samfunnet løfter hun fram i sine bøker.
Hun har skrevet ca 40 bøker,- romaner, diktsamlinger og nå i disse dager en ny novellesamling.
Teksten under skrev jeg da jeg laget et smykke til henne til Hommage til ... utstillingen.
Se mer: ingunkleppan.blogspot.com
Britt Karin har skrevet noen fantastiske bøker om romanifolket/ tatere og deres historie i Norge. Hvordan barn ble
tatt fra foreldrene sine og plassert i barnehjem/fosterhjem og nærmest forfulgt.
De har blitt behandlet og utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra
norske styresmakter og det var lenge norsk politikk å utrydde egenarten,
språket og livsførsel. Dette er skremmende historier om hvordan et folk har
blitt behandlet i Norge.
Akkurat som kvenene og sigøynerne, har romanifolket/tatere sitt eget språk: romani. Språket har en 500 år
lang historie i Norden og er en viktig del av identiteten til romanifolket, på
samme måte som samisk for samene og norsk for nordmenn. Språket stammer fra et ur romani språk som ble
snakket på Balkan for rundt 700 år siden og før 1300-tallet hadde det utvandret
fra India. Derfor er det indiske innslaget i romani fortsatt tydelig. Mange
romanibarn vokste opp uten å lære romani.
Den største forskjellen på fastboende og romanifolk i dag er jo
selvfølgelig: Romanifolket reiser, har språket og de selger varene sine.
Om du søker opp ordet «tater» finner du ut at det betyr «fantepakk». De
ordene tolker vi som kranglefanter og fyllebøtter. Det blir som å si at alle
muslimer er terrorister, noe som selvfølgelig ikke blir riktig. Taterne regner
seg som de mest troende/ kristne folkeslag i Norge og at de drev eller driver
med avgudsdyrkelse er selvfølgelig noe tull.
Folket på Finnskogen, skogfinner har også Britt Karin Larsen skrevet en fantastisk bokserie om. Det folket har opplevd mye feiltolkninger og har mange myter som vi nordmenn har laget om dem. Disse to folkeslagene blandes ofte sammen i vår dagligtale hverdag. Finnskogen regnes fra Aurskog til Trysil, men de vandret også innover mot Hadeland, Nordmarka og andre steder. Det mest av innvandring var ca. på 1630- 40 fra Finland, de drev svedjebruk. Granskogområder med høy bonitet, trærne hugges, tørkes et år eller to, så brenner det ned og i asken såes det rug i askelaget. Dette gav større avlinger en et tradisjonelt åkerbruk.
Skogfinnene
tilhører språkstammen, finsk- ugriske. De ble oppfattet som om at de drev med
trolldom, men det var bruk av magi i den sjamanisme tradisjon. Der naturoppfatninger
besjeles, dvs. man kommuniserte med krefter i naturen, gjennom ulike ritualer. Kjente
håndverkstradisjoner som fremdeles er i hevd av skogfinnene er Neverhåndverket.
En fletteteknikk av never som de brukte til sko, konter og mye annet, før i
tiden.
Barnebøker har også Britt Karin skrevet. En forfatter som spiller på
mange viktige strenger for de svake i vårt samfunn. Hun har mottatt mange viktige og
prestisjetunge priser for sitt forfatterskap.