Ingvill Hekne "Vi fødte aldri de barna"

En humoristisk, og tankevekkende dikt bok om å være kvinne!

Vi følger livsløpet som kvinner kan ha om seg selv og sine medmennesker inn i tankeverden. Fra barnet, - ungdomstiden med all usikkerhet og opprør, -voksen med alle kravene som man skaper seg eller etterstreber etter, - til refleksjoner over å bli gammel. Hva har vi gjort, brukt tiden til .....  

 Forfatteren begynner med: "Gud skapte kvinnen i sitt bilde og henger det opp over sengen"(referert). Dette var noen tøffe ord, før vi får en beskrivelse av reisen fra frø, til amfibier og fødselen. Barnet vokser til og prøver å etterligne oss på alle måter, øver seg. Det betrakter, hendelser og gjøremål, til det begynner å tenke selv og det blir til et lite opprør. 

Å bli ungdom er en forvirrende tid, her kommer forfatteren inn på mange vesentlige punkter som opprør, miljø, betrakter seg selv, har drømmer og prøver ut livet. Konflikt med mor, som hun tror mor  ikke vet noe om, men hun har vært ung selv og skjønner skuespillet, uten å si det.

Kvinnen er hun tredelt? er hun heksa, mora eller hora? Skriver Ingvill Hekne i boka. Der har hun noen morsomme og fine refleksjoner (sett med et skråblikk). Ulike følelser i meg strømmer på, mange kjenner jeg igjen. Tekstene er ganske så beskrivende på mange måter over hvor ulike vi er og hvordan vi håndterer ulike situasjoner i livet. Samtidig sitter jeg og reflekterer mer over hva hun vil ha fram. Plutselig går det opp for meg at faktisk de tre siste bøkene jeg har lest og blogget etter at jeg leste denne diktboka første gang, har nettopp denne tematikken  som underliggende tema, det er disse:                          

Boka til: Silje Bekeng-Flemmen "Velkommen til dyrehagen, handler om mor. 

Boka til: Maria  Navarro Skaranger "Emily forever" kan tematisk tolkes som hora.

Boka til:  Valerie Perrin,  "Glemt på en søndag", er heksa som drømmer, mikser og leter fram og legger fram ulike historier 

 

Jeg likte diktboka, som ikke er noen typiske dikt, mer små fynd ord som sier mye. Den språklig i kortform, med gjennomtenkte og presise formuleringer. Jeg har storkost meg, og faktisk lest den to ganger, for å få med meg alt. Hun sier mye fornuftig som kan har mange ulike tolkninger. 

Utgitt på Tiden Norsk Forlag 2024. Lese eksemplar fra forlaget

Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker" i Diktlesersirkelen

 

En diktsamling som bygger på den engelsk forfatteren Susanna Moodies dagbok,

hun, mannen og barna emigrerte til villmarka i Canada, i år 1832.

Dette er den fjerde og siste i Anitas Diktlesersirkelen i år. Tema ferietid: 

Ikke akkurat mye ferie i denne diktboka som omhandler emigrantene som dro til Canada og søkte lykke, men ikke opplevde den. Med angrep fra urbefolkningen, dårlige avlinger, branner og døde barn. En uhyrelig spesiell bok om hvor vanskelig det var på Prærien.  

Utvalgte dikt fra samlingen:

ENDÅ LENGER AV GARDE

Etter at vi hadde komme over den lange sjukdommen

som var havet, segla vi oppetter elva

På den første øya

kasta immigrantane av seg kleda

og dansa lik sandlopper.

Vi la bak oss by etter by

i ferd med å rotne av kolera,

det eine teiknet på sivilisasjon etter det andre

og kom inn i eit stort mørker.

Det var vår eiga vankunne vi kom til.

Eg har enno ikkje komme ut derifrå

Hvertet famlar med nervøse fangarmar gjennom natta, sender ut

redsel lyden som bjørnar, krev lampelys: ellers høyrer eg, 

ventande på mannen frå skuggane,  vondskap i treas kvisking.

Eg treng ulveauge for å innsjå sanninga.

Eg nektar å sjå i spegelen.

Om villmarka er

verkelig eller ei

kjem an på kven som bur der.

NYBROT

Dei rører seg mellom den takkete skogkanten

og den takkete elvebredda på ein stuvete lapp med rydda mark.

Mannen min, ein nabo og ein til, 

lukar i dei få fårene med snittebønner og dårlege poteter.

Dei bøyer seg, rettar seg opp: sola

lyser opp ansikta og hendene deira, stearinlys blafrande i vinden mot den 

uopplyste jorda. Eg ser dei, eg veit

ingen av dei trur dei er her. Dei fornektar grunnen dei står på,

lest som den skiten er framtida.

Og dei har rett. Om dei gav slepp på

den illusjonen, for dei like handfaste som ein skyffel, 

og berre for eit augeblinkk opna auga

for desse trea, for akkurat dette solskinnet, 

ville dei bli omringa, storma, tvinga

i kne av greiner, røter, slyngtrådar, den mørke sida av lyset

slik eg er.

FRAMFOR   SPEGELEN

Det var som eg vakna

etter å ha sove i sju år 

og fann stive knipplingar, rotna

preste-svarte av  jordslag og sterk drykk

og huda mi var blitt herda

til bark og håret grått ved røtene

I mitt arvestykke av eit ansikt bar eg

med meg knust eggeskal

saman med andre restar: det kinesiske porselenet i knas

langsmed skogsvegen, sjalet

frå India morka, brot av bokstavar

og sola med sitt barbariske lys

hadde gjort meg skjoldete

Stive hender, fingrande skjøre som kvistar

augaa fortvilla etter sju år, og nesten blinde /knoppar, 

som berre kan sjå vinden

munnen sprekk opp som stein i et bål prøver å seie

Kva er dette 

(du finn berre den forma du allereie har, men kva om du har gløymt den

eller oppdagar du aldri har kjent den)

Tekst er bearbeidet og bak på boka står det:

Margaret Atwood er mest kjent for sine romanen, men hun har også skrevet flere diktsamlinger. Denne diktsamlingen bygger på forfatteren Susanne Moodie sin selvbiografiske bøker fra 1832, da hun som immigrant kom til Canada fra England. Hun blir regnet som en av de første forfatterne i kanadisk litteraturhistorie. Her finner Atwood mye av de sammen konfliktene som er sentrale i hennes egen diktning. Motsetningene mellom natur og kultur, villmark og sivilisasjon, det irrasjonelle og det Analytiske. 

Gjendiktning og  etterord ved Anne Karin Torheim  kom ut i 2013, Cappelen Damm as, 76 sider.

Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker"  

 Kat 3: Ferie dikt i Diktlesersirkelen. Ugitt på Norsk. 2013Cappelen Damm. Egen kjøpt.

Marie Takvam, dikt i Anitas diktlesersirkel

 

I Anitas diktlesersirkel har jeg valgt meg dikt fra Marie Takvam sin diktsamling, i kat. 4 Fritt valg. 

Jeg lest sønnens, Magnus sin biografi om moren tidligere i år. En flott skildring av moren som slet på flere plan: 

Ta en titt på biografien om henne: Magnus Takvam 

TIL AUGUST

Du er den siste måned å le i.

Den siste å bruke lettsindige kle i.

Den siste til sol og sanselaus mumling.

Den siste til sommarleg elskhugsfortumling.

Men kven vil døy med meg?

TIL SEPTEMBER

September, dine auger har glimt av is

under den klåre kvelving.

Eg kler meg i silkekjole

og dansar varmen i meg

Du skrattar med raude visnande gras for mine føter

og kvit røyksopp i hagen

Tropiske stormer herjar mitt blod.

Snart varmt, snart kaldt.

Alt skjer langt, langt borte

og mine hender kan ikkje lindre noko!

STØTTE

Gå ikkje frå meg.

Avgrunnen langs vegen gjer meg svimmel.

Lat meg få halde deg i handa

du som aldri går støtt

som drikk for mykje vin og ler og synger

og aldri merkar fåren

og derfor vinn over den. 

VÅREN TRASS I ALT

Drep de oss menneskje og våre born

med formlar og med uran,

så vil eg be for den blyge stjerne

ho er utan skuld!

Anemone nemorosa: Kvitveis

Forpestar de pardis for våre sjeler

med drivande bombestøv,

Så bed eg for himmelens trubadur,

han er utan skuld!

Turdus merula: Svarttrasten

Vi går mot litt mørkere tider, og mørke tider er det også ute i den store verden, men det finnes håp og drømmer hos oss alle. Så derfor måtte jeg ta med dette som et siste diktet. Et dystert dikt, men det finnes heldigvis lys å se etter, om man prøver. 

Alf Prøysen, januar-mars: Norsk favoritt. Diktlesersirkelen 2023

Det måtte bli Prøysen her i Prøysen-land, 

Diktlesersirkelen til Anita. Norsk favoritt er temaet: 

En vakker liten diktbok som passer for store og små. Boka inneholder mange fine illustrasjoner av Lars Jordet og de mest kjente diktene til Prøysen. Jeg tror alle diktene her er tonesatt, og er velkjente for alle. Et fint minne av en bok, som jeg har arvet etter mor. 

Kjæm du i kveld fra 1953

Kjæm du i kveld, så står nykkjy`n i døra,

nykkjy`n  i døra kjæm du i kveld.

Je vil itte sea håss du ska gjøra

men vrir du` n tel venstre, så får du det tel. 

Men hvist du`tte kjæm, skal du æiller få mala

og skrøyte og tala om nykkjy`n min lell,

foe den har jeg hengt ut åt dotter på garden, 

som er neri dala på kino i kveld. 

Kjær du i kveld, så står bikka i lenkje

bikkja i lenkje, kjæm du i kveld.

Og har du litt vett, er du nødt for å tenkje

at: her kæin je sleppe inn helskinne , lell.

Men hvist du`tte kjæm, skal du helst tia stille,

og dersom du ville ha greie på no,

så batt je den bikkjafør hu vart for ille

og tok tel å sprengjaga saua på Mo.

Kjær du i kveld, er det lys oppi tråppen,

lys oppi tråppen, kjæm du i kveld.

D sittdet fell såpass tel hugunpå kroppen

at beina vil prøve om tråpptrinna held.

Men hvist du`tte kjæm, bære ser at det lyse, 

så flyg rundt og spell sjarmør for det.

Krana i kjøkk`ne har lett for å fryse,

(og ) i natt ska je oppat og fyre med ved. 

Kjær du i kveld, er det jaord å hente,

jaord å hente, kjæm du i kveld.

Men er du  så kopet dom du vil vente

og heller vil fara med slæidring og spell

om bikkja i bæinn og ei troskyldig vise

med lys oppi tråppen og nykkjyl i lås,

så er d`itte du som ska skrøyte og glise:

je ligg her og venter på stæillkarn på Ås.

          

Blåklokkevikua

Nå ligg steinrøysa solvarm med fingerstrå,

Blåklokkevikua-

je er heime nå,

Blåklokkevikua-

den var lykka for meg.

Den vi fekk som ei gave da vi var små 

Blåklokkevikua-

Midti æilt det grå, 

Blåklokkevikua- 

som je lengte mot deg. 

Natta bære skumre, 

dagen var blå, 

og vegen var lett å gå. 

Flyge berrføtt i dogg-gras og blåbærlung. 

Blåklokkevikua- 

Ja den ler og synger 

Blåklokkevikua- 

milla steinrøys og strå,

sit je i a nå,

je er i a nå

               

                                          Dette diktet fikk meg til å lengte til sommer`n! 

Så nå avslutter jeg med at vi skal få en dag i mårå også.

Du ska få en dag i mårå

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. 

Hæin skulle tegne Babylon, men lærer`n hæin sa nei, 

hæin ød'la hele arket, hæin var tufsete og dom, 

men så hørte hæin et sus som over furukrona kom.... 

Refreng:

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, 

men blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå i går

og da får du det så godt i måråkvell,

og om du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over frurua som sist.

du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.

Hæin hadde fridd åt jenta si, men jinta hu sa nei.

Og hæi gret i ville skauen "detti blir min siste dag".

Men da kom det over furua det såmmå linne drag:

Refreng:

Du skal få en dag i mårå....

Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest

med småbruk oppi Åsmarken der kjærringa er hest.

Og hæin syns det blir lite gjort og strever titt og trutt

og trøster seg med furusus når dagen blir for stutt -

Refreng:

Du skal få en dag i mårå....

               

Jeg liker så godt Alf Prøysen sine dikt, og spesielt at de er skrevet på dialekt. Diktene er så folkelige og enkle, så alle kan sette seg inn i hans dikter verden. Noen vil kanskje kalle dem naive, men det gjør ikke jeg. Han skildrer hverdagen og de små gleder i livet. Dette blir formidlet på en fantastisk fargerik, og fin måte. 

Kanskje ikke så enkel å lese for dem som ikke kjenner og skjønner alle uttrykk i Hedmarksdialekta. 

Fotoene er mine, tatt i Ringsaker.  

Norsk favoritt Januar-mars 2023. Diktlesersirkelen, Alf Prøysen

Emely Benedicte Kahrs "Mor når hun vinker fra toget"

Et lang-dikt om en ung kvinnes frigjøring.

Hun  skal flytte ut og begynne å studere et annet sted. Hun har et hat-elsk forhold til moren sin, og omgivelsene sine, der de to bor. 

Hun flytter ut og føler seg helt fri, men er hun fri? Hun er redd for å være alene, skade seg og er nervøs sammen med studentene.  Moren som ringer og er bekymret... 

Jenta forelsker seg, blir kjærester. Hun går inn i morsrollen, husker morens visdomsord. Hun blør ikke mer, hva nå? Hun ringer ikke moren....

 

Moren kommer med stikling, på besøk, -gjest hos meg. Mor drar, det er hun som drar...

En kort følsom og fin liten bok som forteller om hvordan det er å forlate hjemmet sitt og å komme til et nytt sted å bli student. En bok mange vil kjenne seg igjen i, følsomme og vakkert formulerte dikt.

NB: De to diktene er kopier fra boka. 

Utgitt på Cappelen dam 2023. Lest på Book bites 

"Kvit norsk mann" av Brynjulf Jung Tjønn

 

En sterk bok, -diktsamling om å være adoptivbarn. 

Brynjulf kom som tre åring til Norge. Han skulle bli den etterlengtede odelsgutt på en gård på Vestlandet.  Han hadde fått navnet Brynjulf etter farfaren sin, som var gått bort. Han skulle arve gårde etter mor og far seinere i livet, med sauer, traktor og det hele. Foreldrene hadde ventet på et barn i 11år og der var han, fra Sør-Korea. 

Han var et barn med gylden hud og skeive øyne, mellom de hvite foreldrene sine. Han ligne ingen av dem. Han var et barn ingen ville ha i hjemlandet hans og kom til sine adoptivforeldre i Norge, 3 år gammel. Han tenker på det som at han var en eksport artikkel, uten navn funnet på en togstasjon. Han måtte tydeligvis ha med seg en del informasjon, for han viste egentlig mye om sin bakgrunn. 

Han ble en odelsgutt, men som adoptert fikk han ikke til å leve det livet som ble forventet av han. Han sier han har ti tommeltotter, flere allergier osv. Han skriver sterkt om hvordan han som barn ble sett på, som en Chin-Chung barn, og hadde det tydelig vis det ikke helt enkelt. 

Som voksen spør folk om han trives i Norge? Mange tar han for kineser og snakker til han på engelsk. Det er Covid og folk går omveg rundt han på gata. Han er ikke en hvit Norsk mann, men jobber i NRK.

Han har giftet seg og fått fire barn, og undrer seg over hvordan de "Hybridbarna" som han kaller dem, vil oppleve å vokse opp i Norge. Han var så lykkelig over barna sine, noen som lignet han. Men, ville samfunnet og kanskje den lille gården på Vestlandet bli noe for dem? 

 En fantastisk fin bok om vonde opplevelser, fordommer og kloke ord. 

En bok jeg har lest nøye. Jeg er selv adoptivmor til tre barn, så den boka stakk meg og gjorde meg godt på samme tid. Ja visst har mine barn som kommer fra Colombia opplevd litt av hver. Også vi foreldre som kom hjem fra Colombia med tre barn (søsken),hvorav den eldste begynte på skolen etter noen uker hos oss. Ungene opplevde mye - blitt beskylt for ting de ikke har gjort, - blitt uglesett som frekke, - ikke fått skyss hjem i bil som avtalt - opplevd mobbing, og ropt etter seg, kaldt svartinger osv. Det ble bytting av skole, flytting osv. pga av uforstand. 

Men, barn fra Colombia har ikke skjeve øyner og våre barn er mer like oss, bortsett fra hudfargen som kan variere ganske mye. (Noen derfra har også naturligvis afro-gener, fra slavetiden). Tror nok barn fra Kina og Korea har opplevd andre ting enn våre barn i forhold til adopsjonen, ang. mobbing av utseende sitt. Jeg er kusine med en adoptiv jente fra Korea, som også skulle bli odelsjente og overta en gård, og hun hadde mye av denne frustrasjonen i seg som Brynjulf forteller om. 

En tankevekker av en bok som jeg har lest om igjen et par ganger alt. Kan absolutt anbefales på det varmeste! 

 Boka har utkommet på Cappelen Damm, jeg har lest den i Book Bites

Diktlesersirkelen, tema: krig

 Spor etter krigen var temaet i  Anita sin diktlesersirkel, for  september. (litt forsinket). 

For meg er det "ett dikt" som står som det aller sterkeste diktet i den forbindelse. Det ble trykket på forsiden av en Avis, og skapte mye omtale under krigen. Det er naturligvis en av mine yndlings diktere Inger Hagerup som har skrevet diktet:

Aust - Vågøy. Mars 1941.   

De brenner våre gårder.

De dreper våre menn.

La våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brenner våre gårder. 

De gjorde det i dag. 

De brenner våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden

står tusener igjen. 

Står tusen andre samlet

i steil og naken tross.

Å, døde kammerater,

de kuer aldri oss. 

Jeg må ta med ett til, til Nordahl Grieg, desember 1943

Hver natt når horisonten brast

for Norges drømmestrender,

så holdt han landet atter fast

som med en elskers hender.

Hans røde hjerte førte ham

igjen til fedrelandet.

Og om å lengte visst han

kan hende ett og annet.

Selv midt på dagens strid og brann

stod drømmen alltid åpen.

Den ble i kampen for vårt land

hans hemmelige våpen.

Ungt må det hjertet ha vært som 

har den styrken til å bære

bestandig dette fedreland, 

dets skjensel og dets ære.

Ungt må det hjerte være som 

hver dag har hatt den samme

ukuelige sikre tro`s

bestandig rene flammer.

Hvem måler ilden ut i tid?

Så lenge flammer brenner, 

vil Norge føle strøket av

hans ømme elskerhender.

M. Seppola Simonsen "Hjerteskog F ¤ 475" kvenske dikt fra 2022

I Anitas Diktlesersirkelen har jeg lest denne diktsamlingen med tema i November: Nytt norsk talent. 

Jeg ble stående på biblioteket og bla i denne diktsamlingen og der ble jeg stående en stund for boka grep meg og jeg lånte den. Litt tidlig for november bok, men pytt, tilfeldighetene rår nå for meg. 

M. Seppola Simonsen ble født i 1998 i Narvik og vokst opp en rekke steder nord for polarsirkelen. Hjerteskog/ Sydänmettäer forfatterens første utgivelse. (fra coveret)

Mange av diktene har en forklarende tekst på enkelte samiske ord, på en poetisk måte som her: 

tomrom under isen

komujaä

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser opp strømmen

så vakkert at det finnes et ord for 

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom

Et annet dikt som jeg likte godt. Hun bruker ikke store bokstaver på annet en egennavn, som her:

den arktiske sirkelen er ikke

som kan tenkes

en knivsegget rokkering rundt jorden

sylskarp is som deler nabolag og hus på langs og tvers

en søster sover i Nordland og en annen i nord

vi ser ringen kun på klare dager

høyt oppe i himmelen, buet blåskjær eller blåskjell

barna her oppe kjenner ikke Jorda fra Saturn

før i tredje klasse 

Ingen av diktene har overskrifter:

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen 

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over.

Et til dikt tar jeg med:

Nord er ikke håndfast

en raja

en grense

skåret i Tornedalen bestemmer

og overlandegrensen glemmer

vi, kom du hit før eller etter at kongene

la blyanten på kartet? 

Hvorfor  falt jeg pladask for denne poesi- boka?

Jeg har lest mye om konfliktene i nord opp i gjennom tidene, jobbet en stund i Kautokeino og skjønner diktene hennes så godt. De gjør noe med meg, roer meg ned og jeg ble sittende å undres over hvor mye så lite tekst kan si meg. Den er inspirerende, vakker, sår og følelsesladet på mange plan. 

Dette var en diktsamling jeg tror jeg må skaffe meg etter å ha hygget med meg med denne noen kvelder. Kan absolutt anbefales!

Utgitt på Flamme Forlag utgitt 2022, 106 sider, Biblioteksbok

Seip Åsmund "Det er dette som er bålet"

 En visuell vakker dikt bok. 

Litt morsomt at Åsmund har Adventskalender på Instagram, der han leser et dikt hver dag. Jeg har sett på mange av dem, det er litt fint å høre han selv lese diktene sine selv. Jeg synes det var så morsomt her om dagen, da han fylte 40 år, og hadde så fine tanker om livet, flokken og fremtiden. Han fremstår som litt genert og synes nok ikke det er så lett å by på seg selv, men han virker så ærlig og rett frem. En mann som kan tillate seg å fortelle om å bli berørt og gråter over episoder, som f.eks. da hans gode vennen fra gamle dager, som han fikk den gode samtalen med. Hør han på Instagram, på @Poesimedisin.  

Så til diktsamlingen som jeg likte coveret til:                                                                                     

Han begynner med å fortelle/skrive dikt om lyset, blå-timen og hva skikker han  var oppvokst med på Helgelands-kysten. Magien roen med å sitte der og se lyset fra ovnen, få roen i seg. De gjorde noe sammen, som generasjoner har gjort før han. "Flokken samles ved bålet" er en metafor på tematikken gjennom hele boka. 

Veldig mange av diktene handler om å puste, ta inn over seg hva som skjer. Møtet med naturen enten man går på kjente stier eller går seg vill, men stans og hør grønnfinken!

Fra side: 12

Når jeg har det vondt, 

synes jeg det er godt

å gi meg selv lov til 

å ha det vondt

Flokken, alliansen med andre er viktige for han - å ha tilhørighet

side:15 

Jeg øver meg på å være 

vennlig mot meg selv.

Det høres kanskje smått ut, 

men litt vennlighet flytter fjell, 

på samme måte som vann, 

som bekk, som elv søker hav.

Det tar sin tid, det gjør det, men

vannet og vennligheten,

finner alltid fram.

Kjærligheten, på side 20 var et ærlig dikt som fikk meg til å sitte å undre litt. Han har flere dikt om kjærligheten og barna. Han skammer seg over noe - nærhet, - lengsel, -uskrevne krav, - ønsker.

på side 26 skriver han et så vakkert et dikt om et innviklet liv og siste strofe er: 

Å ta min egen uro helt hjem. 

Bare sånn kan kjærligheten vokse frem. 

Han er oppvokst ved havet, noe han stadig kommer tilbake til: havet, fjæra, roen, men også til barndomsminner, kjærligheten, skogen, bålet og flokken.   

Jeg synes han sier veldig mye bra i denne diktsamlingen, ting som jeg blir rørt av, eller kan få meg til å undres over. 

Utgitt på Heia Folk, 2021,leseeksemplar fra forlaget.                                                                      

Åsmund Seip har utgitt sin fjerde diktsamling, nå i 2021

"Jeg vil våkne til verden" av Karoline Brændjord. Diktlesersirkelen i mai.

Brændjord Karoline "Jeg vil våkne til verden" ble en naturlig bok og ta ut av hylla i mitt valg i mai, hvor tema er -noe fra hylla i Diktlesersirkelentil Anita. 

Gratulere med to priser som ble delt ut under Litteraturfestivalen 25 mai 2021 for denne diktsamlingen:  Tarjei Vesaas debutantprisen for 2020 og Kritikerprisen for 2020. 

Denne boka fikk jeg fra Kolon forlaget i 2020 og har ikke fått lest den før nå. En vakker diktsamling som har et vanskelig tema. Hvordan er det å miste mor som barn? Hvor skal man henvende seg, når mor velger å ta sitt eget liv. Var jeg ikke bra nok eller hvorfor tok mor livet sitt? Dette er det denne diktsamlingen handler om, det høres veldig trist ut, men jeg må innrømme at jeg synes den var vakkert skrevet. Men mange fine refleksjoner over mor, hvordan hun så jenta si og ble sett av henne som barn. Jeg har plukket ut noen dikt som skar meg ekstra i hjertet.  Diktet fra side 25:

Jeg er barnet til en selvmorderske

Strålen som skal kaste kunst over tragedien

For tenk at galskapen kan etterlate seg noe mildt og velgjørende

 

Jeg er nåden

 

Jeg sørger og fortviler med ynde med mykt hår duvende nedover skuldrene

Så ikke vanviddet skal ta meg også

Så ingen skal se meg i gata med flagrende hår på en vindstille dag. 

 

Savnet etter mor og hvorfor hun gjorde det kan man aldri få svar på så jeg vil gjengi diktet fra side 49.

 

Når jeg blir eldre enn moren min ble 

skal jeg ikke lenger tenke på henne som en mor som forlot meg

Men stå ved graven og tenke på henne som på et barn:

 

Lille barn, du engstelige uskyldige

Lille møll, som brenner av seg føttene ved å lande på lyspæren

Lille vet-ikke vet-ikke-blomst.

Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

 

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn

Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

 

Være mors barn, ikke sørge med barnetårer

Sørge med vise tårer

Går det an?

 

Det er en fin form for selvterapi og positive tanker hun kommer med. Man må lære opp kroppens sanser på nytt. På slutten av boka på side 73 har hun disse fine linjene om at det er håp:

 

I bytte for moren min, aske. 

I bytte for barneår, drøm.

Nå bor jeg i et land der også lyset lengter mot lys.

 

I bytte for frihet, tålmodighet. 

Ingen bitterhet lenger

når rettferdighet er et regnestykke i en snøføyk.

 

jeg går ut til det lette snøfallet i åkeren.

Det er så nært jeg kommer et svar.

 

Karoline Brændfjord f. 1990, bosatt i Oslo. Dette er hennes første bok, gleder meg til mer! 

NB: jeg har ikke samme oppsett som i diktsamlingen pga. for at det ikke skal bli så langt, visuelt sett.

GRATULERER!

"Emily L." av Marguerite Duras

Denne boka handler om den unge overklassejenta som forelsket seg i Captain. Hun fikk ikke lov av foreldrene til å gifte seg. Han var ikke passende mann for henne. Foreldrene dør og etter ti år giftet de seg. 

Nå har de blitt et fordrukkent par som sitter og døyver sine savn og drømmer med alkohol. Hun med en dobbel bourbon og han med svarte Pilsen på en bar i Quillebeaf, der Seinen renner ut i den engelske kanalen. Det ser ut som om hun sover og han har all oppmerksomheten rettet mot henne. De kommuniserer ikke med hverandre mer.  

Ved et annet bord sitter  fortelleren og hennes elsker og betrakter dem. De dikter opp denne historien om hvem de er dette engelske paret. De forteller deres historie om Emily L. og Captain. Om deres  kjærlighetsforhold som var så sterkt, alle drømmene de hadde, men som ikke er mer.  

Hvor lenge hun ventet på han og diktene hun skrev, hva de har bedrevet i alle disse årene. Hvordan hennes barndom og ungdomsopplevelser blir flettet inn og i historien på en eller annen måte, i allefall knyttet opp til hennes egne opplevelser.  

Captain likte ikke at hun skrev dikt, han ble forbanna på henne, for han synes at det var som en smerte hun hadde kastet over han. Hun ville ut på havet og vekk fra alt, fra barnet som døde og hunden som døde, alt. Hvordan de bare sitter der og hvor de skal videre, skal de videre?    

Hva som skjedde må dere lese selv, for det røper jeg ikke. 

Duras skriver om den umulige kjærligheten, hvor folk ikke kan kommunisere mer, hvor alt har stoppet opp og alt har blitt dødt. Å drikke sammen var det eneste de bedrev nå, hva skal til for å glede dem?

Duras skriver mer om den mentale opplevelsen hos menneskene. Hva de tenker, føler og har gjort og hvor de vært på sine reiser alle disse årene, får vi ikke vite konkret.

Jeg likte romanen godt, den kan virke litt dyster, men er det ikke. Det var en tankevekker og fin roman.

Boka utkom i 1987, på norsk 1989. Oversatt av Annie Riis, Gyldendal, 116sider. Fra Biblioteket.

Litt om M. Duras, fra den grå boka om henne: 

Denne boka var den første romanen hun skrev på tjue år som hun kaller "roman". Hun skrev en bok som hører sammen med denne:"Sommerregn fra 1990". 

Hun var aldri en erklært kvinneforfatter, selv om hun skrev feministisk litteratur og filmene hun laget . Hun gikk i åpen konfrontasjon mot Simone de Beauvoirs som erklærte seg feminist, for M. Duras ville ikke bli satt i bås. Hun hadde sett og opplevd studentopprøret i -68 som det ikke kom noe ut av, sa hun. 

Fra tidlig i åttiårene, etter alle filmene er hun den skrivende Duras igjen. Hun skriver om den umulige kjærligheten og ensomheten. Hun skrev om natten og drakk mengder med alkohol og piller. Bare skriving gav hennes liv mening, sier hun. Hun er fysisk redusert og det endte i mange sykehusopphold. 

Hun treffer den 35 år yngre, homofile studenten Yann Andrea. Han blir hennes venn, støtte og kjæreste. Høsten 1982 legges hun seg inn for avrusning og det ble mange bøker før hun døde i mars 1996 (født 1914 i Saigon)

Marguerite Duras utgav over femti romaner og fortellinger og regnes som etterkrigstidens mest betydelige franske forfatter.

 1. Lest biografistoff om henne, å skrive, her

 2. Moderato Cantobile, roman fra 1958

 3. Emily L., roman fra 1987

 4. Elskeren

William Blake, gjendiktning av Tor Obrestad, Diktlesersirkelen

Diktlesersirkelen hos Anita har i november temaet: Utenlandsk dikter 

I min bokhylle fant jeg denne fine lille boka, som mannen min kjøpte på 60-tallet til kr 29.50.

Veldig mange forfattere referere William Blake, og jeg viste lite om han, så derfor måtte jeg finne ut mer om han.

William Blake født 1757 - 1827 England.

Litt om William Blake: Tor Obrestad skriver at William Blake var en av de merkeligste menneskene i vår kultursaga.

William vokste opp i Westminster, London. Faren var menefakturhandler, men William fikk ingen ordinær skolegang. Når han ble eldre gikk han på tegneskole, var i lære hos en kobberstikker og en tid ved Kunstakademiet. Han jobbet som håndverker og kunstner, han stilte ut bildene sine men slo aldri igjennom som kunstner.

Han levde livet i Londons sidegater «som en enslig fugl», fattig og delvis glemt. William overlevde ved å gravere og dikte.  I diktene var han opptatt av det religiøse og politiske spørsmål i sin tid. Begge deler ble produsert, uten kontakter i det åndslivet som rådet i samtiden, i London. Han var kun venner med de som støttet han. William hadde ord på seg for å være vanskelig. Han var en mann som snakket rett fra hjertet som et barn og la aldri noe imellom.

Den gang jobbet alle kunstnerne naturalistisk, men Blake jobbet ut ifra fantasien og sine indre bilder. Disse bildene er ofte forbundet med fattigdommen han levde i, det umenneskelige i kulturen, samfunnet, fabrikkene og London s folkeliv. Vi må huske på at dette er tiden rundt den første industrielle revolusjonen med oppblomstring av fabrikker, maskiner, handel og et jordbruk som ble veldig endret. Folketallet endres i England og levekostnadene økes, de dobles.

I Blake sin poesi er det aldri langt mellom krig, sult eller industriarbeiderne slitt. Han hold seg stort sett sammen med de radikale og revolusjonære i samtiden var et moderne menneske som så hva som skjedde, og tolket det.

William Blake ble som en åndelig far for mange og ble på en måte funnet igjen i hippie tiden, mens andre tolket han bare religiøst.

Blake mente maskinen var katalysatoren og symbolet på den umenneskelige utviklingen som i dette dikte:

«For kjøpt og seld er mannens sjel

Og mjølkfødd spedbarn selt for sølv

Og ungdom flørt til slaktehus død

Og venleik for ei skive brød»

 

Denne boka har viser mange vakre flotte trykk, han selv laget.

Fra paradisets portal. Døden åt Ezekiels hustru.

Fra en illustrasjon har laget til Jobs bok i 1825

Fra Europa, vekteren

Fra en Dante-illustrasjon - 1827

 

Orginalen av William Blake og et av diktene oversatt 

             Tilslutt et dikt fra serien uskyld.  

En spennendende mann som hadde mange mange meninger om livet og kjempet for dem.

Boka utgitt på Gyldendal i 1967, sider 122 sider.

 

Britt Karin Moen " Å finne en skog" - Diktlesersirkelen

Anitas Diktlesersirkel i september - en Norsk Dikter: Jeg har valgt meg Britt Karin Larsen, fra Elverum. 

Denne diktsamlingen kom ut i 2000, før det har hun utgitt 5 diktsamlinger. Her har hun skrevet noen nære og fine dikt som alle mang kan kjenne seg igjen i. Mange av diktene har overskrifter som sier noe om ulike steder som det første diktet jeg viser som viser til der hun bor. 

  

RÅDYR, NORDSKOGBYGDA

Diktene var lenge borte

Nå kommer de fram

som rådyr fra skogen

og nærmer seg

hendene

Eller som dette diktet jeg valgte å fotografere , hvor hun har tenker seg inn i maleriet til Tore Hansen. Han har så mange skogsbilder med den tittelen jeg tenkte å legge ved, men er usikker hvilken hun henviser til og kutter ut det.

Eller om våre indre følelser:

Og når en tidsepoke og et arbeid er slutt!

 

Britt Karin Larsen (f .1945) er mest kjent for sine romaner om våre nasjonale minoriteter, om taterne, skogsfinner, de ensomme og svake i samfunnet løfter hun fram i sine bøker.

Hun har skrevet ca 40 bøker,- romaner, diktsamlinger og nå i disse dager en ny novellesamling. 

Teksten under skrev jeg da jeg laget et smykke til henne til Hommage til ... utstillingen. 

Se mer: ingunkleppan.blogspot.com 

Britt Karin har skrevet noen fantastiske bøker om romanifolket/ tatere og deres historie i Norge. Hvordan barn ble tatt fra foreldrene sine og plassert i barnehjem/fosterhjem og nærmest forfulgt. De har blitt behandlet og utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske styresmakter og det var lenge norsk politikk å utrydde egenarten, språket og livsførsel. Dette er skremmende historier om hvordan et folk har blitt behandlet i Norge.                                                                                                                                                                                     

Akkurat som kvenene og sigøynerne, har romanifolket/tatere sitt eget språk: romani. Språket har en 500 år lang historie i Norden og er en viktig del av identiteten til romanifolket, på samme måte som samisk for samene og norsk for nordmenn.  Språket stammer fra et ur romani språk som ble snakket på Balkan for rundt 700 år siden og før 1300-tallet hadde det utvandret fra India. Derfor er det indiske innslaget i romani fortsatt tydelig. Mange romanibarn vokste opp uten å lære romani.  Den største forskjellen på fastboende og romanifolk i dag er jo selvfølgelig: Romanifolket reiser, har språket og de selger varene sine.                                                                                                                                                          

Om du søker opp ordet «tater» finner du ut at det betyr «fantepakk». De ordene tolker vi som kranglefanter og fyllebøtter. Det blir som å si at alle muslimer er terrorister, noe som selvfølgelig ikke blir riktig. Taterne regner seg som de mest troende/ kristne folkeslag i Norge og at de drev eller driver med avgudsdyrkelse er selvfølgelig noe tull.

Folket på Finnskogen, skogfinner har også Britt Karin Larsen skrevet en fantastisk bokserie om. Det folket har opplevd mye feiltolkninger og har mange myter som vi nordmenn har laget om dem.  Disse to folkeslagene blandes ofte sammen i vår dagligtale hverdag. Finnskogen regnes fra Aurskog til Trysil, men de vandret også innover mot Hadeland, Nordmarka og andre steder.  Det mest av innvandring var ca. på 1630- 40 fra Finland, de drev svedjebruk. Granskogområder med høy bonitet, trærne hugges, tørkes et år eller to, så brenner det ned og i asken såes det rug i askelaget.  Dette gav større avlinger en et tradisjonelt åkerbruk.                                                                                                                                                         

Skogfinnene tilhører språkstammen, finsk- ugriske. De ble oppfattet som om at de drev med trolldom, men det var bruk av magi i den sjamanisme tradisjon. Der naturoppfatninger besjeles, dvs. man kommuniserte med krefter i naturen, gjennom ulike ritualer. Kjente håndverkstradisjoner som fremdeles er i hevd av skogfinnene er Neverhåndverket. En fletteteknikk av never som de brukte til sko, konter og mye annet, før i tiden.                                      

Barnebøker har også Britt Karin skrevet. En forfatter som spiller på mange viktige strenger for de svake i vårt samfunn.  Hun har mottatt mange viktige og prestisjetunge priser for sitt forfatterskap.