Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker" i Diktlesersirkelen

 

En diktsamling som bygger på den engelsk forfatteren Susanna Moodies dagbok,

hun, mannen og barna emigrerte til villmarka i Canada, i år 1832.

Dette er den fjerde og siste i Anitas Diktlesersirkelen i år. Tema ferietid: 

Ikke akkurat mye ferie i denne diktboka som omhandler emigrantene som dro til Canada og søkte lykke, men ikke opplevde den. Med angrep fra urbefolkningen, dårlige avlinger, branner og døde barn. En uhyrelig spesiell bok om hvor vanskelig det var på Prærien.  

Utvalgte dikt fra samlingen:

ENDÅ LENGER AV GARDE

Etter at vi hadde komme over den lange sjukdommen

som var havet, segla vi oppetter elva

På den første øya

kasta immigrantane av seg kleda

og dansa lik sandlopper.

Vi la bak oss by etter by

i ferd med å rotne av kolera,

det eine teiknet på sivilisasjon etter det andre

og kom inn i eit stort mørker.

Det var vår eiga vankunne vi kom til.

Eg har enno ikkje komme ut derifrå

Hvertet famlar med nervøse fangarmar gjennom natta, sender ut

redsel lyden som bjørnar, krev lampelys: ellers høyrer eg, 

ventande på mannen frå skuggane,  vondskap i treas kvisking.

Eg treng ulveauge for å innsjå sanninga.

Eg nektar å sjå i spegelen.

Om villmarka er

verkelig eller ei

kjem an på kven som bur der.

NYBROT

Dei rører seg mellom den takkete skogkanten

og den takkete elvebredda på ein stuvete lapp med rydda mark.

Mannen min, ein nabo og ein til, 

lukar i dei få fårene med snittebønner og dårlege poteter.

Dei bøyer seg, rettar seg opp: sola

lyser opp ansikta og hendene deira, stearinlys blafrande i vinden mot den 

uopplyste jorda. Eg ser dei, eg veit

ingen av dei trur dei er her. Dei fornektar grunnen dei står på,

lest som den skiten er framtida.

Og dei har rett. Om dei gav slepp på

den illusjonen, for dei like handfaste som ein skyffel, 

og berre for eit augeblinkk opna auga

for desse trea, for akkurat dette solskinnet, 

ville dei bli omringa, storma, tvinga

i kne av greiner, røter, slyngtrådar, den mørke sida av lyset

slik eg er.

FRAMFOR   SPEGELEN

Det var som eg vakna

etter å ha sove i sju år 

og fann stive knipplingar, rotna

preste-svarte av  jordslag og sterk drykk

og huda mi var blitt herda

til bark og håret grått ved røtene

I mitt arvestykke av eit ansikt bar eg

med meg knust eggeskal

saman med andre restar: det kinesiske porselenet i knas

langsmed skogsvegen, sjalet

frå India morka, brot av bokstavar

og sola med sitt barbariske lys

hadde gjort meg skjoldete

Stive hender, fingrande skjøre som kvistar

augaa fortvilla etter sju år, og nesten blinde /knoppar, 

som berre kan sjå vinden

munnen sprekk opp som stein i et bål prøver å seie

Kva er dette 

(du finn berre den forma du allereie har, men kva om du har gløymt den

eller oppdagar du aldri har kjent den)

Tekst er bearbeidet og bak på boka står det:

Margaret Atwood er mest kjent for sine romanen, men hun har også skrevet flere diktsamlinger. Denne diktsamlingen bygger på forfatteren Susanne Moodie sin selvbiografiske bøker fra 1832, da hun som immigrant kom til Canada fra England. Hun blir regnet som en av de første forfatterne i kanadisk litteraturhistorie. Her finner Atwood mye av de sammen konfliktene som er sentrale i hennes egen diktning. Motsetningene mellom natur og kultur, villmark og sivilisasjon, det irrasjonelle og det Analytiske. 

Gjendiktning og  etterord ved Anne Karin Torheim  kom ut i 2013, Cappelen Damm as, 76 sider.

Atwood Margaret "Susanna Moodies dagbøker"  

 Kat 3: Ferie dikt i Diktlesersirkelen. Ugitt på Norsk. 2013Cappelen Damm. Egen kjøpt.

Paal-Helge Haugen "Ei natt på jorda" i Diktlesersirkelen

 

Jeg har valgt meg ut en diktsamling som heter "Ei natt på jorda"

Sjå lyset kverv og mørkret sig

Or dagens sprekk og sprunger

I natt gror det syner fram

Og ljod frå alle tunger

Vi samlas her, frå aust til vest

Og leitar, kinn mot kinn

Vi skraper lysets restar opp

Og deler det vi finn

 

Vår veg var lang, vår møde stor

Vi hadde tungt å bere

Vi flydde frå vårt eige land

Der rettferd skulle vere

Der rådde svik, der flamma hat

Og krigen, bror mot bror

Vi flydde frå ein heim i brann

Og frå ei herja jord

 

Den djupe natta strøymer inn

Vi søker livd og gløyme

Ei lita stund sig augo att

For det vi helst vil gløyme

Men syner gir oss ikkje kvild

Når mørket dreg oss med

Og tanken er forvilla fugl

Som leitar etter fred

Hele diktsamlingen er et oratorium (dvs: et større musikalsk verk for orkester, sangsolister og kor). Det bygger fritt over tekstene fra Jesaja og ble fremført i regi av Norsk Kirkeakademiers Fellesråd, som et ledd i markeringa av Bokåret 1993. En flott bok, med små henvisninger til scenen, som i skuespill. 

Teksten ble skrevet vinteren 1992-93 da en tankbåt krasjet mot kysten av Shetland, brakk i to og det ble mengder med olje som flommet ut i vannet og inn mot land, og skapte kaos i landet. Samtidig pågikk krigen i Jugoslavia, med krig, drap og vold, blant annet fordi: religion, ur-gammelt hat og etniske motsetninger hadde bygd seg opp. 

Jeg synes disse linjene passer inn, nå i dagens kaotiske verden. Derfor fant jeg fram denne boka fra bokhylla mi. Utgitt på Cappelens Forlag 1993. 

Paal- Helge Haugen (fra Wikipedia) har skrevet veldig mye bra, han regnes kanskje ikke enda som en blant de store gamle "Klassiker", men for meg er han en klassiker. Han var en som var utrolig populær på 90 tallet og ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris på den tiden.

Lest i Diktlesersirkelen til Anita: Kat."Klassiker"

Alf Prøysen, januar-mars: Norsk favoritt. Diktlesersirkelen 2023

Det måtte bli Prøysen her i Prøysen-land, 

Diktlesersirkelen til Anita. Norsk favoritt er temaet: 

En vakker liten diktbok som passer for store og små. Boka inneholder mange fine illustrasjoner av Lars Jordet og de mest kjente diktene til Prøysen. Jeg tror alle diktene her er tonesatt, og er velkjente for alle. Et fint minne av en bok, som jeg har arvet etter mor. 

Kjæm du i kveld fra 1953

Kjæm du i kveld, så står nykkjy`n i døra,

nykkjy`n  i døra kjæm du i kveld.

Je vil itte sea håss du ska gjøra

men vrir du` n tel venstre, så får du det tel. 

Men hvist du`tte kjæm, skal du æiller få mala

og skrøyte og tala om nykkjy`n min lell,

foe den har jeg hengt ut åt dotter på garden, 

som er neri dala på kino i kveld. 

Kjær du i kveld, så står bikka i lenkje

bikkja i lenkje, kjæm du i kveld.

Og har du litt vett, er du nødt for å tenkje

at: her kæin je sleppe inn helskinne , lell.

Men hvist du`tte kjæm, skal du helst tia stille,

og dersom du ville ha greie på no,

så batt je den bikkjafør hu vart for ille

og tok tel å sprengjaga saua på Mo.

Kjær du i kveld, er det lys oppi tråppen,

lys oppi tråppen, kjæm du i kveld.

D sittdet fell såpass tel hugunpå kroppen

at beina vil prøve om tråpptrinna held.

Men hvist du`tte kjæm, bære ser at det lyse, 

så flyg rundt og spell sjarmør for det.

Krana i kjøkk`ne har lett for å fryse,

(og ) i natt ska je oppat og fyre med ved. 

Kjær du i kveld, er det jaord å hente,

jaord å hente, kjæm du i kveld.

Men er du  så kopet dom du vil vente

og heller vil fara med slæidring og spell

om bikkja i bæinn og ei troskyldig vise

med lys oppi tråppen og nykkjyl i lås,

så er d`itte du som ska skrøyte og glise:

je ligg her og venter på stæillkarn på Ås.

          

Blåklokkevikua

Nå ligg steinrøysa solvarm med fingerstrå,

Blåklokkevikua-

je er heime nå,

Blåklokkevikua-

den var lykka for meg.

Den vi fekk som ei gave da vi var små 

Blåklokkevikua-

Midti æilt det grå, 

Blåklokkevikua- 

som je lengte mot deg. 

Natta bære skumre, 

dagen var blå, 

og vegen var lett å gå. 

Flyge berrføtt i dogg-gras og blåbærlung. 

Blåklokkevikua- 

Ja den ler og synger 

Blåklokkevikua- 

milla steinrøys og strå,

sit je i a nå,

je er i a nå

               

                                          Dette diktet fikk meg til å lengte til sommer`n! 

Så nå avslutter jeg med at vi skal få en dag i mårå også.

Du ska få en dag i mårå

Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. 

Hæin skulle tegne Babylon, men lærer`n hæin sa nei, 

hæin ød'la hele arket, hæin var tufsete og dom, 

men så hørte hæin et sus som over furukrona kom.... 

Refreng:

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, 

men blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå i går

og da får du det så godt i måråkvell,

og om du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over frurua som sist.

du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.

Hæin hadde fridd åt jenta si, men jinta hu sa nei.

Og hæi gret i ville skauen "detti blir min siste dag".

Men da kom det over furua det såmmå linne drag:

Refreng:

Du skal få en dag i mårå....

Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest

med småbruk oppi Åsmarken der kjærringa er hest.

Og hæin syns det blir lite gjort og strever titt og trutt

og trøster seg med furusus når dagen blir for stutt -

Refreng:

Du skal få en dag i mårå....

               

Jeg liker så godt Alf Prøysen sine dikt, og spesielt at de er skrevet på dialekt. Diktene er så folkelige og enkle, så alle kan sette seg inn i hans dikter verden. Noen vil kanskje kalle dem naive, men det gjør ikke jeg. Han skildrer hverdagen og de små gleder i livet. Dette blir formidlet på en fantastisk fargerik, og fin måte. 

Kanskje ikke så enkel å lese for dem som ikke kjenner og skjønner alle uttrykk i Hedmarksdialekta. 

Fotoene er mine, tatt i Ringsaker.  

Norsk favoritt Januar-mars 2023. Diktlesersirkelen, Alf Prøysen

Diktlesersirkelen, Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid, har jeg valgt meg som lyriker i mai, en diktsamling fra bokhylla mi.

Han ble født i Haugesund i 1933 og døde 27 juni 2021. Han var både dramatiker og lyriker, han plasseres innenfor den modernistiske tradisjonen. Han dikt ble jeg kjent med gjennom visegruppa Vamp, hvor blant annet "Tir n`a Noir" kanskje er mest kjent, men han har også mange andre gode tekster som Vamp har satt musikk til. 

Kolbein Falkeide debuterte i 1962 med samlingen "Gjennom et glasskår" , dikt med enderim eller strofiske dikt som minner om fortrolige samtaler. Han har stor spennvidde i sin diktning, men noen motiv er mer sentrale enn andre, som f.eks: "reisemotivet, som en vagabonde som man kan møter i en sjømann, en reisende osv. Mange av diktene handler om metadikt (dikt om å dikte), om politikk og endret stadig stil og prøvde seg fram.  

Falkeid mistet en datter og skrev diktsamlingen "En annen sol" som kom ut i 1989, dikt om sorgen over å miste barnet sitt. Disse diktene er så vakre, triste og sorgen tynger meg slik at jeg må lese de om igjen, og en gang til, for så å legge fra meg boka, de får meg til å bli sittende apatisk og tenke mange tanker. 

Jeg velger å trekke fram to av diktene fra den diktsamlingen, med tanke på alt det vondt som skjer i Ukraina og andre steder i verden for tiden, hvor folk mister sin kjære. 

 Et rom står avlåst

 Jeg lengter etter deg.                                                                                                                                

Et rom står avlåst i kroppen min.                                                                                                           

Alle tingene dine fins der og avtrykkene                                                                                                  

av det korte livet ditt, flyktige                                                                                                                

som skygger på snøen i måneskinnet.                                                                                            

Nøkkelen har jeg og går inn                                                                                                                  

 med sekunders mellomrom.                                                                                                                     

Jeg tar på alt                                                                                                                                              

 og taler uten ord med tomheten,                                                                                                               

en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg                                                                                                                                      

også fordi du var likest meg. Uten deg                                                                                                    

går  jeg alene med vranglynnet mitt.                                                                                                         

Alt som var fint i meg og nå falmer                                                                                                          

bar du som en tidlig sommerdag, et flott                                                                                  

langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine                                                                                                  

langt vest i deg kunne hope seg opp.                                                                                                         

Av og til                                                                                                                                                

kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd                                                                                                

og solgangsbris tørnet sammen. Men oftes                                                                                            

hang dagene våre som enige                                                                                                            

søskenperler på kjedet. 

Lengter etter deg.                                                                                                                             

Hverken vær eller dager løper mer.                                                                                                               

Og tomheten svarer aldri

Oppfyllelse

Jeg steller bedet mitt: Et lite                                                                                                            

fargebånd strukket ut over kaien jeg bor på.                                                                                             

Du som er under regnbuen et sted                                                                                                        

ønsker deg kanskje dette nå                                                                                                                        

at jeg, bøyd over blomstene,                                                                                                                    

har det bra og slik uten å ane det                                                                                                          

oppfyller ønsket ditt. 

 

Jeg vil komme tilbake til hans andre dikt en annen gang i Anitas Diktlesersirkelen. Han har så mange ulike sjangre at å blande dem føles ikke riktig. 

Falkeid har mottatt flere viktige priser, noen: Cappelen-prisen 1985, Doblaug-prisen i 1993, Herman Wildenveys posi-pris 2001, Brageprisens hederspris i 2011 og Rogaland Fylkeskommunens Kulturpris 2016 og til slutt: utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2010. 

Denne samlingen utkom på Cappelen 1998, 174 sider. En samling som inneholder alle hans verk. 

Olav H. Hauge "Vakraste Dikt" i Diktlesersirkelen.

Olav H. Hauge "Vakraste Dikt" er min utvalgte Klassiker, i 

Anita sin diktlesersirkel

Olav H. Hauge (1908-1994). Gartneren fra Ulvik i Hardanger. Han debuterte i 1946, 38 år gammel og gav ut 7 diktsamlinger. Han regnes som en av etterkrigstidens mest folkekjære og viktigste lyriker. Han skrev både i den klassiske stilen og i modernistiske stil, så han sjonglere mellom mange uttrykk, som f.eks: - med versemål, -lange ballader, -korte dikt osv. Hans dikt har blitt oversatt til over tjue språk.

Fra hjemmet sitt i Ulvik lærte han seg flere språk og gav ut flere samlinger med gjendiktninger av fransk, engelsk og tysk lyrikk. Det står skrevet om han i forordet til denne boka at han var opptatt av å skrive dagbøker, noe han gjorde fra han var 15 år til uka før han døde, dvs. i ca. 70 år. 

Jeg starter med et dikt hvor han minnes barndommen, klare enkle minner. Han starter beskjedent og underdriver før han sammenligner det forgjengelige ved å dikte med det og bygge hytter. Hans tilbakeblikk og refleksjoner over opplevelsene om å lage noe selv. Han skriver på dialekt og det passer så fint til diktet. 

Lauhyttor og snøhus

Det er ikke mykje med

desse versi, berre

nokre ord røysa samme

på slump.

Eg synes

likevel

det er gildt

                                                                          å laga dei, då                                                                                  

har eg som eit hus

ei liti stund.

Eg kjem i hug lauvhyttone

me bygde

då me var små:

krjupa inn i dei, sitja

og lyda etter regnet,

vita seg einsam i villmarki,

kjenna dropane på nasen

og i håret –

Eller snøhusi i joli,

krjupa inn og

stengja etter seg med en sekk,

kveikja ljos, verra der

i kalde kveldar.

Noen av diktene er søte, humoristiske og har en snert i seg:

KATTEN

Katten

Sit i tunet

Når du kjem

Snakk litt med katten.

Det er han som er varast i garden.

                         

Han var gartner og det er mange dikt om naturen, blomster, epler osv.  i boka.

VALMUE

Kva alv var det

Som gjesta deg i natt?

Raude silkeplagg

Ligg kasta på marki.

Er dei hans eller dine

Dei svarte augo?

Dette er en veldig fin samling av Olav H. Hauge sine dikt, og bilder. Mer på Wikipedia om Hauge  

Samlaget utgitt 2014, ca 150 sider, kjøpt selv.

Johan Sebastian Welhaven , Diktlesersirkelen

 

Tema januar : Romantikken i Anitas Diktlesersirkel

Denne gangen valgte jeg meg Johan Sebastian Welhaven f. 1807 -1873) som en fra romantikken. Welhaven var den store Kontrasjonsdikter (som betyr at han filer og pusser ned til det vesentlige). I motsetning til Wergeland fra samme periode som var en ekspangsjonsdikter, han maler ut i det store og brede. 

To menn som levde på samme tid og skrev svært ulikt, som to motpoler. Han var romantikeren og hadde stor interesse for estetikk. Han dyrket den rene sjangeren, og til den dikteriske formen. En hyllest til diktet og det frie ord. 

Welhaven var født i Bergen, men sitt voksne liv levde han i Christiania. Han underviste ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania fra 1843 i filosofi og litteraturhistorie.  

Diktets Aand er et dikt fra "Fra nyere Digte samlingen». Dette diktet sier noe om Welhavens syn på kunst (metapoesi). Det er ganske langt, men alt må med. Dette diktet regnes som Welhavens testament, de vil si hva han ville formidle av estetisk og det kunstnerisk. En hyllest til diktet og det frie ord.

Hvad ei med Ord kan nævnes

i det rigeste Sprog, 

der Uudsigelige

skal Diktet røbe dog. 

 

Af  Sprogets strenge Bygning,

af Tankeformens Baand

stiger en frigjort Tanke,

og den er Diktets Aand.

 

Den boede i Sjælen

Før Strophens Liv blev til,

og Sprogets Malm er blevet

flydende ved dens Ild.

 

Den gjennemtrænger Ordet

lig Duft, der stiger op

At Rosentræets Indre

 i den aabnede Knop.

 

Og skjønt den ei kan præges

I Digtets Tankerad,

den er dog der tilstede

som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,

at ingen Kunst formaaer

at male Tankefunken,

hvoraf et Digt fremstaaer.

 

Thi hvis den kunde bindes

og sløres af paa Prent,

da var i denne Skranke

dens Liv og Virken endt.

 

Den vil med Aandens Frihed

svæve paa Ordets Klang;

den har i Digtets Rhythmer

en stakket Gjennemgang.

 

En Gjennemgang til Livet

I Læserens Bryst;

der vil den vaagne atter

I Sorrig eller Lyst,

 

Og næres og bevæges

og blive lig den Ild,

der laae i Digtersjælen,

før Stropens Liv blev til.

Kun da bevares Digtet

sin rette Tryllemagt,

det Uudsigerlige

er da i Ordet lagt.

 

Betrakt den stille Lykke,

der gjør en Digter varm,

mens Aanden i hans Sange

svæver fra Barm til Barm

 

Lad kun hans Rygte hæves

mot Sky af Dogens Vind,

det er dog ei den sande

Kvægelse for hans Sind

 

Men naar hans Tankebilled,

med eller uden Ry,

finder et lutret Indre

og fødes der paany-

 

O, bring ham da et Budskab

om dette Aandens Bliv;

thi dermed er det lovet

hans Verk et evig Liv.