"En mors bekjennelse" av Kelly Rimmer

Vi er i Australia, to mødre forteller hver sin historie om David.

 Ivy: David ble født, Ivy er i slutten av tenårene og de er verdens lykkeligste par over David. Han vokser opp som enebarn og moren er som ei vakt-bikkje på han hele tiden. Ingen fikk komme hennes sønn for nær på skolen eller i fritiden, da var hun på plass for å ordne opp for han. En skikkelig overbeskyttende mor. Hennes sønn gjør ingenting galt, sier hun. Men, det skjønner vi snart ikke passer, han var en skikkelig bortskjemt, overbeskyttet utspekulert jævel av en gutt og seinere mann og far. 

Olivia: Har blitt enke etter at David, død. Han har tatt livet sitt og Olivia sitter igjen i et moderne stort hus alene med og er livredd for alt og alle. Hun jobbet i en dyreklinikk, som dyrlege før hun fikk barn, men slutten da Zoe ble født. Sebastian, er hennes beste venn og sjef, han kommer innom hver dag, og banker på døren. Det blir et ritualer at han setter seg på trammen og snakker til henne, og står bak den lukkede døra og tørr ikke åpne.  Olivia 35 år, hun går til terapi hos Natasja og Olivia setter seg stadig nye mål om, hva skal hun klare.

Dette var en litt platt underholdningsroman ganske lenge, men så tok den av. Vi kommer inn og får høre om all galskapen en sjalu og styrende ektemann kan finne på, ganske skremmende. Jeg skjønner Olivia må ha opplevd et tragisk sjokk, hennes reaksjoner og fornektelser av hva som virkelig hadde skjedd, er helt forståelige for meg. Så redd og anspent et forhold hun hadde til David. Skildringene av hennes tid rett etter at han død, og hun nærmest var i transe og ganske finurlig fortalt. Her skjønte jeg ikke helt dette,  før på slutten av boka og det ble et lite pluss fra min side. Mange sterke scener. 

Hvordan en mor kan manipulere sin sønn, er helt utrolig. Men, å ha en så sprø mor kan alt skje. Hun klandret Olivia for sønnens død, og sørger over sønnen på sin måte. De sitter begge med en sannhet som kommer opp etter hvert, som de må innse for å gå videre i livet. Utad fremsto de som et lykkelig par og ingen visste hva som skjedde bak husets vegger.  

En skikkelig tankevekker av en bok. Men, litt overdrevet noen steder, vi er jo i Australia og det høres veldig ut som det like gjerne kunne vært i Amerika. Absolutt engasjerende og de formidler mye bra kunnskap om maktspill og konemishandling, men litt mye prat rundt grøten.

Storytel, 10. timer 24 min, lydbok lest av Kristine Rui Slettebakken, utgitt 2020

"Som snøen faller" av Britt Karin Larsen

Det var så morsomt at Britt Karin kom på åpningen av utstillingen min i Kunstbanken. Hun hadde fått beskjed om at jeg hadde hedret henne med et smykke gjennom vår felles venninne Lise. Smykket kan du se her og hva jeg har skrevet om henne. 

Britt Karin var stolt over å bli beæret på den måten, så hun hadde med seg to bøker til meg. "Som snøen faller, det er min aller beste bok", sa hun. Den må du lese! Også fikk jeg den som kom ut i 2019, Berøringen, den gleder jeg meg til, men skal lese noen andre bøker først.

Til boka: Som snøen faller:

Dette var en bok som grep meg langt inn i hjerterøttene. Den handler om en kvinne som har hatt en vanskelig barndom med en mor som drakk, det var bare de to. De flyttet stadig vekk og ble på en måte ingens venner. Allerede som 13 åring sliter hovedpersonen psykisk, men moren hennes vil ikke at hun skal få elektroder til hodet og bli undersøkt så de snur i sykehusdøra, da de ser de andre pasientene.

Kvinnen som var barnet, har nå blitt mor til Ronny på 7 år. Hun, Erik og sønnen bor på et lite tettsted der alle vet alt om alle. Erik har lenge ønsket at de skulle få flere barn, men det ville hun ikke. Erik forlater henne og flytter inn hos Siri, som har to døtre. 

Erik vil absolutt overta foreldreretten over Ronny og hun kjemper for å beholde sønnen hos seg. Erik kan lokke med mer og han har et godt utbygd nettverk av venner som begynner å tro på han, at hun ikke er en god nok mor for Ronny.

Barnevernet kommer stadig på besøk og hun føler seg forfulgt og de roter for å finne fakta om hva Erik forteller. Dette blir til en snøball som virkelig tar form og blir som det verste mareritt man kan tenke seg. Hun mister helt troen på seg selv og sine omgivelser, det blir bare verre og verre for henne. Hun gjør så godt hun kan, hun vill alt godt til sønnen, hun ordner til og med en hundevalp til Ronny. Historien kunne ha endt veldig annerledes hadde hun hatt et nettverk med venner til å stole på, men den ene hun hadde snudde henne også ryggen. 

Den ender ikke bra, men jeg satt med hjertet i halsen nesten fra første side og klarte ikke å legge den fra meg. Fortellingen er tøff å ta innover seg, tankevekkende og skremmende. Om folkesnakk, - bygdedyret og om de som ser på verden med litt andre øyner enn alle andre. Moren så fortvilet og oppskaket som man kan bli i gitte situasjoner og handler urasjonelt.

En utrolig bra bok! Hun skriver så bra!

    

Utgitt på Tiden Norsk Forlag 1995, 213 sider.

Bilde av Britt Karin Larsen og meg i Kunstbanken på åpningsdagen. Hyggelige ord på innsiden.