En flott bok om kvinnenes historie som innvandrere til Norge og
deres etterkommere.
Dette er historien Shazia
skriver om sin mors, den gang hun kom til sitt nye hjemland Norge på
begynnelsen av 70 tallet. Hvordan de bodde, jobbet og etterhvert fikk barn.
Hvordan de ble sett på i samfunnet og hvilken rettighet de aldri fikk vite noe
om, som f.eks. når de fikk barn, var syke osv. Mange av kvinnene levde
bortgjemt i dårlige hus og var veldig ensomme. De fikk ikke opplæring i Norsk
og følte seg som sommerfugler i Vinterland.
Hvorfor var ikke vi rike når
mamma vasket hus og pappa vasket biler og hadde både dag-jobb og kveldsjobb?
Shazia var barn nr. to i en søskenflokk bestående av fem jenter. Hun forteller
at de var mye hjemme alene som små barn, fordi foreldrene jobbet døgnet rundt.
Hvorfor gjorde de det kan vi spørre? Pakistanere hadde helt andre regler og
plikt ovenfor stor familien i Pakistan og sendte alt for mange penger hjem til
familien, sier Shazia.
Noen av historiene som
fortelles er utrolig triste. Historien om den unge kvinnen Nazim som kom til
Norge, nygift. Paret bodde hos svogeren og etter fire dager i Norge var det
bare å jobbe, jobbe og leverer lønnen sin til svogeren som styrte livet deres.
De fikk to barn som ble sendt til besteforeldrene i Pakistan. Først etter ti år
klare de å komme seg vekk fra svogeren og hentet barna og kunne begynne å leve
et liv. Så dette er ikke en bok om hvordan bare vi behandlet folk, men også
hvordan kulturen fra hjemlandet ble tatt med hit.
Shazia forteller at de flyttet
tilbake til Pakistan da hun var barn, men da søsteren ble skadet dro moren med
døtrene tilbake til Norge. Shazia var ni år når hun kom tilbake til en to roms
på Vestli og hun kunne begynne på Rommen skole.
Hun skriver mye om skoleverket
og hvor viktig morsmålsopplæringen er. Hun var en flink elev og har høy
utdanning fra Bi og jobber i dag som kommentator i VG.
Jeg er så enig med henne at
morsmålsundervisning er viktig. Jeg opplevde i 1989 da vi kom hjem fra
Colombia, med vår adoptivdatter som var syv år, ikke hadde rett på
morsmålsundervisning. Det var det bare innvandrer og asylsøkere som hadde rett
til det, dengang. Jeg fikk kranglet meg til noen timer i uka etterhvert. Man lærer ikke
ordentlig et språk, når man ikke har et språk å bygge/referere til.
Mange av de pakistanske
arbeiderne som kom til Norge, hadde høy utdannelse i hjemlandet- men kunne ikke
språket og fikk lavstatus-yrker.
Dette er en bok som forteller
mye om tvangsekteskap, og at hun selv giftet seg frivillig med fetteren, 18 år
gammel. Hun giftet seg av kjærlighet til han, men han døde kort tid etter
ankomsten til Norge av kreft. Da var hun enke og startet på høyere utdannelse,
noe moren støttet henne i isteden for å være kassadame.
Alle diskusjonene om hidsjab er
ting jeg ikke har tenkt så mye over, spennende å høre historien om hvorfor det
skautet har blitt så viktig. Dette er en bok som tar opp veldig mange ting jeg
bare har tenkt halve tanker om, og blir egentlig litt flau over meg selv over
at jeg ikke har satt meg inn i ting.
DET ER SINTE KVINNER SOM HAR
ENDRET KVINNENES KÅR, sier hun og sammenligner de kvinnene som innvandret sin
situasjon, med fakta som Camilla Collett sloss for. Nå har vi mange andregenerasjons
innvandrere som sloss mot skamkulturen og patrikatet, sier hun. Forteller mange
fine om historier vi i dag kjenner til som politikk, stand up, media osv.
Denne boka ble nominert til
Brageprisen.
Den forteller minoritetskvinnenes historie fra innsiden og det er
utrolig godt lagt fram og dokumentert.
Jeg har hørt den som lydbok,
der Shazia leser selv boka. Hun er flere steder tydelig rørt og sint og det er
så bra, det blir så levende.
Utgitt på Lydbokforlaget
2019
spilletid 12. 54 minutter
Boka 334s utgitt på Aschehoug
