Silje Bekeng - Flemmen "Velkommen til Dyrehagen"

 

Lisa som var fast bestemt på at hun aldri skulle ha barn, men så ble alt snudd på hode.....

Lisa og venninnen Ida var enige om de aldri ville bli "slike kjerringer som vagga rundt med diger mage". Men så en dag traff Lisa en mann, Eike som gjorde inntrykk. Da ble det leilighet, barn ikke bare et men to, før man viste ordet av det. Ida mistet venninnen Lisa lenge, hun hadde nok med seg selv og barna. 

Dette er en humoristisk, en forklarende og kanskje en skremmende bok om å føde barn.  Hun forteller om følelsene ved å være  gravid, fødsel, hvordan kroppen endrer seg, hvordan folk så på henne osv. Graviditeten var en lykkelig tid, hun blomstret og synet av seg seg i glassrutene med struttende magen gjorde henne godt. Men menn sluttet å snu seg etter henne. Fødselen, den var ikke hva hun ventet, men et helvete inntil barnet var der og alt var bare lykke. 

 Etter hvert når barna begynner å kravle rundt, har sine egne små dyr. Hun er ganske opptatt av naturen og alt som har skjedd der, Eks: med dyr, atmosfæren, maten vi spiser, og de som sulter. Alt dette får den eldste Alma med seg og de klager i barnehagen over at hun snakker om så mye rart og har så mange rare spørsmål. 

Lily kommer raskt etter Alma, og å ha to tette barn er nok heftig, hvor alt går på autopilot, uten at man tenker på hva skal man må ta med når man går ut en tur med barna....tusen ting, fra leker, bleieskift, kjeks, drikke, våtservietter osv. osv. Mange slitsomme tanker i hodet, med frykte for at noe skal skje, hva mener barna, gir de dem nok kjærlighet Osv. 

Eike var en mann som sto på og hjalp så godt han kunne, trodde han, Han så ikke de samme kravene som barna hadde, som Lisa. Vi er nok skrudd litt ulikt sammen, vi kvinner og menn, eller er det oppdragelsen vår?

En bok som forteller på en morsom måte og har utrolig mange sannhets-trekk i seg, ikke bare hvordan kroppen og, ja alt av det man før synes var normalt får man et annet syn på, og man oppfører seg kanskje litt  annerledes i forholdet til de man omgikk før, venner, venninner, søsken, foreldre. osv.

En original bok som jeg absolutt synes var morsom og genial på mange måter. Hun satte så mange ting i perspektiv på en morsom måte. Den var ærlig og godt skrevet. 

Jeg hadde ikke trodd at denne lydbok skulle bli så morsom og informativ på mange måter, for jeg har aldri født barn. Men jeg kjenner meg igjen i mange situasjoner.  Vi adoptivbarn tre barn som kom samtidig (de var 2. 3. 7 år) og vet akkurat hvor vanskelig det er å være der for hver enkelt, - til en hver tid, med sine krav, spørsmål og ønsker. De var spansk talende, og det var en del kollisjoner språkmessig, helt i starten. (det det gikk faktisk veldig raskt over). 

De små ting husker jeg, som feks:. Mer en engang opplevde jeg at når alle var pyntet å klare, for å gå feks: i selskap, 17 mai osv. Stod jeg der og hadde ikke tenkt et sekund på at jeg måtte være ferdig også, oy hva skal jeg ha på meg ... Man lærer slikt også etter hvert. Vi er noen rare dyr som klarer å innrette oss utrolig bra, bare vi får i oss mat, drikke, kjærlighet og varme.

  

Utgitt på Gyldendal 2019,Lydbok fra  Storytel 2021.Lest av Fanny  Vaager, 

Hege Duckert "Norsk kvinne historie, på 200 sider"

 

 Det er ufattelig hva kvinner har fått til i løpet av de siste 150 årene. 

Fått medmenneskelige forhold, sosialt akseptert, ble fri til å bestemme over egen kropp. Før ble de umyndiggjort ved giftemål, etter hvert fikk de medbestemmelses rett og kunne uttale seg politisk for å nevne noe.

Boka starter med å fortelle om noen navngitte ulike kvinners kår fra 1850: Eks:

Karoline Korsødegården, f 1850 Tangen: Kom fra stor gård i Stange, giftet som 30 åring, med Ole Olsen Skar som hadde fargeri i Lillehammer. Fra et rikt liv, fritt liv som gårdsjente, til et trist og et kjedelig liv, hvor hun måtte be om penger til mat og alt annet hun trengte til seg og barna. Hun ble en underdanig kone. Når hun giftet seg mistet hun alle rettigheter, hun ble like umyndig som et barn, også arverett. 

Hun ble enke og drev fargeriet, forsørget 2 av sine 3 barn. Hun kom inn i kommunestyre fra 1901 på Lillehammer. Mange gårds-koner fra Gudbrandsdalen solgte håndarbeidene sine hos henne. Fra 1913 ble fargeriet gjort til husflids-forretning. Karoline hadde vært på en studietur til Hebridene, avisa ville ha et intervju med henne, "om mannfolk drev med husflid der" svarte hun, "Dom gikk og drev som her".

Om de fattige som fikk luselønn, nesten ikke til å leve av. Tjenestejenter som måtte være tilstede før dagen grydde for å fyre i ovnen og til å vente til mannen i huset kom hjem og kunne åpne for han, når han kom fra herrelag sent om kvelden. 

Fyrstikkarbeiderne, fra de var 9 år, ferie på noen dager var uhørt før de hadde jobbet der i flere år. Ukelønn, 5-6 kr, knapt til å leve av. streiket i 1889, etter 7 uker gikk de tilbake, uten å få mer lønn og ble truet med at pakkemaskiner skulle overta arbeidet deres Hvert 10 spedbarn døde, av                          "Den hvite Pesten" = tuberkulose

Og hva var Anstendige yrker for kvinner på slutten av 1800tallet, det var 7yrker: Lærerinne, bibliotekar, bokhandlere, handelskontordame, bankdame, postsorteringers og telegrafist (samme utdannelse for begge kjønn, men kvinnen fikk mindre lønn). Klaget man var svaret: det er forskjell på margarin og meierismør. (professor Lochman)

Skuespiller: uanstendig jobb: Johanne Juell, spilte Nora av Ibsen, halv lønn og måtte bekoste kjolene selv. Mann i birolle på samme stykke fikk full lønn. 

Piker med løs moral: Kristiania i politiregisteret var det 672 prostituerte, - de var umoralske, - fikk ikke komme inn på kino, konserter, restauranter eller å ta trikken. Det var ofte syersker som ikke klarte å leve av det. De fikk ikke gå på gata før etter kl. 9 til 24 om kvelden, (menn måtte skjermes for ikke å møte dem på gata). Karl Johan, Kongensgate osv. var ikke lovlige områder. 

NORSKE Lover stemmerett (1890-1915): Gifte kvinner var ikke myndige, kunne ikke ta opp lån, ikke stemme osv. Menn var styrt av fornuft, mens kvinner av følelser, og var ikke tilregnelige. Fra 1898, fikk de privilegerte menn stemmerett (et privilegium), ikke rettighet. Om kvinner fikk stemmerett ville samfunnet bryte sammen, de skulle passe barn og støtte mannen sin.1901 fikk kvinner stemme ved kommunevalg, - mange ble forkastet. Først i 1913 fikk kvinner stemmerett

Betzy Kelsberg: inspektør for arbeidstilsynet, Seksbarnsmoren f 1910. Hennes strakstiltak var: Sekstimersdag, - 6 uker lønnet arbeid i fødselspermisjon og forbud mot barnearbeid til barn under 10 år. -De minste til skolebenken, -de eldste skal pensjoneres, -Kvinnelige tekstilarbeidere skulle slippe å dele seng, - forbud mot spytting, - krav om tilgang til vann, såpe og rene håndklær.

Vi følger alle nye krav om abortloven, og andre stridigheter og endringer som har skjedd for oss kvinner, her i Norge. VI må heie på våre formødre!

Boka ble utgitt i 2021, da kjøpte jeg den naturligvis. På den tiden drev jeg med å "fin og ferdigstille" mitt eget manuset til boka mi "Smykker til unike kvinner". Så derfor fikk jeg aldri lest denne. Satt den i hylla og der ble den stående, til nå. Nå jobber jeg veldig aktivt igjen med prosjektet, og klarte å finne igjen boka. Hurra!  

Som Hege Duckert skriver bak på boka. Det er mest menn som har dominert og fått sine statuer, her på berget. I denne boka møter vi mange kvinner og deres historier. Denne boka ønsker forfatteren å løfte fram kvinner og deres historie. 

Jeg har lest mye om ulike kvinner, og jobbet med dette i mange år, så for meg var dette veldig kjent stoff. En bok som unge kvinnene absolutt burde ha som pensum i dag. Her kan man se hvor langt og hvor mange dyktige kvinner vi har hatt og stått på, for oss kvinner i Norge ang. rettigheter og likestilling.

utgitt på Kagge , 221, 231 sider

Toril Brekke "Sara"

Fortellingen om Ålesund sin første jordmor, Sara  

Fogden Cold, på Tingvoll i Molde var faren til Sara Cold, moren død. Broren Jens fikk reise til København for å få utdannelse, og kanskje for å finne seg en kone slik faren gjorde. Sara forteller om den vanskelige oppveksten som fogdens datter, han som ankommer fattige plasser og krever inn skatter, ikke til seg selv, men til Kongen i København. Det er vanskelig å fatte for mange folk og fogdens barn opplever stadig å bli antastet. De levde i et stort fint hus og hadde det økonomisk bra. Faren ville gifte bort datteren Sara til en enkemann, med fem barn. Sara vil absolutt ikke dette. Tidsbildet er starten på1800-tallet.

 En natt, det er et fryktelig uvær og det bankes på døren, det er noen fiskere som har fått brukket seil- masta og søker hjelp. Sara åpner, de blir henvist til et herberge like ved. Dagen etter blir Sara mobbet av noen fattige, og en av guttene fra uværsnatta redder henne. Det er Oscar, og hun blir med båten og Oscar til Ålesund, når masten er på plass.

Sara går fra rikdom til fisker -kone, og faren vil ikke ha noe med henne å gjøre mer. Sara får sønnen Sigmund, og raskt etterpå kommer to jenter, som dør. Hun blir gravid igjen og får datteren Vesle-Sara og til slutt sønnen Oscar. Da har hun vært i Ålesund i syv år og fiskeren Oscar har omkommet på sjøen. Der sitter hun igjen med tre små barn.

 Hvordan skal hun og de tre barna greie seg? Hun føler seg alene, faren som har slått hånden av henne, og Jens som levde lenge på en løgn i KBH, han klarte ikke studiene. Han kom seg til Bergen, som malersvenn.

Sara er en kvinne med stå på vilje og frihetstrang, stolthet over alt hun kan og har lært. Hun ser all uvitenhet blant fattige folk, urenslighet og uforstand. Sara vet hun kan hjelpe andre kvinner i barsel og hun vil lære mer. 

Sara vil utdanne seg som Jordmor, hun får hjelp og drar til Kristiania og utdanner seg. De tre barna ble satt bort til slektninger og bekjente. Etter et år kommer, den vitebegjærlige Sara tilbake til Ålesund. Hun føler at nå var hun noe, og hun er en stolt kvinne og modig kvinne.

Livet var ikke så enkelt alene med tre barn som hadde bodd i andre hjem, fått andre vaner og opplevd mye annet. Sara Jordmor, må ut til fødende kvinner i all slags vær og tidspunkt på døgnet. Hun ble sett opp til og var en stolt jordmor, det var livet hun trivdes i og hun hadde myndighet til å fortelle folk hva de trengte. 

Tross dette var det trange tider og livet var ikke en dans på roser for henne, men hun var stolt over seg selv og barna Sigmund, Vesle-Sara og bekymret for lille Oscar. Jordmor Sara treffer, Sigmunds læreren og de gifter seg. Vesle-Sara trodde det skulle bli et liv i sus og dus, men stefaren var streng og godtok egentlig bare lille Oscar som han kunne oppdra etter sitt hode. Sigmund hatet stefaren, læreren sin.

Moren føder, deres nye barn og alt endrer seg. Nå har stefaren ordnet med ny jordmor i Ålesund, så moren skulle slippe å fly ute til alle døgnets tider for å hjelpe andre, nå skal du bare være mor, sa mannen hennes. Livet hennes gikk nærmest i knas... og når mannen får vite at hun har penger i banken er helvete løs…. 

Moren hadde vært den frimodige jenta som rømte fra den strenge faren sin, nå var hun blitt den kuede lærer-fruen som ikke fikk utføre sitt arbeid mer, bare være mor og føde barn, etter barn. Stefaren ordnet det slik at vesle Sara måtte ut i fire år som lærepike i sømfaget, da hun ble konfirmert. Vesle-Sara følte at hun ble kastet ut, og hun ble nok ikke snakket om i huset, slik de heller aldri nevnte Sigmund mer. Sara ble først tilkalt da moren fikk sitt niende barn, (fjerde med stefaren) da trengte moren hjelp, mor var syk. 

Sara ble fire år i systuen og fikk sitt fagbrev og godt skussmål. To år som selskapsdame på Herøy, hos preste-fruen. Hun var deprimert og hadde fått 13 barn. Fruen drømte bare om å reise hjem til Trondheim. Sara kom tilbake til Ålesund og der møter hun en ung en mann.... 

En gripende og troverdig historisk roman, om hvor lite en kvinne kunne gjøre på egenhånd. Det var ikke mange kvinner som hadde utdannet seg i helsevesenet. Renhold, smitte og keisersnitt var ikke noe man snakket om, men Sara og legen gikk i fellesskap og fikk reddet mor og barn med keisersnitt.

Dette var en bok særlig om hvordan kvinner kunne sliter, ikke bare med barnefødsler, men hvor kuet de var av fedre og/eller ektefeller. Hvordan de rike så på de fattige og motsatt. Hvilke begrensninger som fantes i kvinners liv, selv om man var fattig eller rik. 

Hva som skjer mer, er i neste bok «Brostein». Den får jeg får kose meg med seinere. Toril Brekke er en god forteller, og har gode historiske skildringer.

 Spilletid 14timer, lydbok fra Storytel. 1.bok i en serie om Sara, fra 2001.

Trude Teige, "Lene seg mot vinden" bok 2

 

Bok nr 2 om Kristiane, barna og livet på Sunnmøre på 1800 tallet.

Det har gått 13 år siden handlingen i bok 1. Kristina har to barn, Andreas har blitt tenåring, og Constance ei lita jente som hun har med Lars. Dee bor i Los gården.  

 Kristiane finner i fjæra et dødt barn, i Mulevika. Hvem var det sitt barn? Da kommer både Lensmann og prest til gårds og avhører Kristiane. Det blir slik at Kristiane må gå rundt å sjekke brystene til kvinnene i ulik alder,  i distriktet. Har de melk og barn som ammer, ja da, er alt ok. Hun finner ingen.

Anders har en voldsom interesse, det er å spille piano. Han og Andrine sin datter Anki (Anne Kristine) spiller cello. De spiller ofte sammen. En dag kommer Anki med celloen og Anders setter seg ved pianoet og de begynner å spille noe helt nytt. Kristiane sier at slik musikk, har hun aldri hørt før, nei det har du nok ikke for det er han selv som komponerer denne musikken, sier han oppglødd.

Anders vet at moren vil at han skal bli los, noe han overhode ikke vil. Han har store musikalske evner og mange planer som ikke stemmer med hva moren forventer av han. Han vil dra til Ålesund og lære mer, og der får han mange gode tilbakemeldinger på spillingen sin.

Eline, søsteren til Kristiane ammer tre år gamle Audun, og hun blir presset til å si at det er hennes barn, og at det hennes skyld. Hun havner i fengsel, men Kristiane vet at Eline ikke kan ha drept sitt eget barn og begynner å kjempe for å få henne fri. Hvem har forvoldt barnets død? Hva skjedde egentlig? Kan det ha vært Magnus, mannen hennes?

Lars og Kristiane sitt ekteskap vakler, han er mye på Skåt-holmen og ser trøtt og gammel ut. De to er uenig i det meste. Han vil at Anders skal få lære mer og bli musikker, men moren står på sitt og at han skal lære los faget, av Lars. 

En dag på sjøen skjer en ulykke og Lars kommer hjem med en hard skadet Anders.  Dette ble en skikkelig dreging i tematikken om å bli los, for nå handlet det om å få Andreas opp og tilbake til livet. En fin fortelling om utprøving, om å se muligheter, vise pågangsmot til tross for alle funksjonene som ikke er helt på plass, så klarer Anders det helt utrolige....,

En sterk og fin beretning, om Anders som sikkert gikk i andre tanker da den fatale ulykken skjedde. En fantastisk beskrivelse om hvordan familien ble samkjørt igjen. Tross ulykken og  hvordan Lars klarte å lage alle hjelpemidlene til Anders, så han kunne få gjøre det det ville. Det var å  komponere musikk og spille sammen med Anki. Flere liv ble endret, for det fantes lys i tunnelen, skjønner vi......

Det står på storytel at det er en trilogi, men det stemmer nok ikke. På Wikipedia, der er det ikke nevnt flere bøker i serien. Trude Teige skriver veldig  troverdig og bra!  

 

Jeg skjønner at folk kan føle fred og harmoni ved hevet, men det kan være voldsomt også.

Utgitt 2004, oppfølgeren til Havet syng, Roman, Spilletid 6 timer 33 minutter. Lest av Silje Breivik. 

Trude Teige "Havet syng" bok 1.

 

En fin kjærlighetshistorie fra 1800tallet, fra fiskermiljøet på Sunnmøre.

  

Denne gangen er det ikke krim, Turid Teige skriver om, Dette er hennes første bok som kom ut i 2002. Det er en roman fra Sunnmøre fra 1800 tallet. En historisk roman, hvor sann den er vet ikke jeg, men mye mulig. Trude Teige er fra Fosnavåg, som er administrasjonssenteret i Herøy i Møre og Romsdal, og det er der handlingen utspiller seg.

Vi møter Kristiane som er født inn i en los familie, hun er en sterk kvinne som har lovet faren at los-nummeret hans, skal ikke gå ut av slekta.  Det blir et forlis og mannen til Kristiane, Anders og faren dør på havet, i et voldsomt uvær. Kristiane sitter på steinen sin og venter på dem, hun er ved å fryse i hjel da Lars, hennes nabo og barndomsvenn finner henne. Hun er forfrossen der hun i stormen har ventet og ventet på at losbåten skal komme hjem. Lars får henne i hus og hun kommer til kreftene igjen. 

Hun var gravid da Anders døde og hun føder en sønn som hun kaller opp, Vesle Anders. Etter noen mnd. kommer overmakta og krever å få los- nummeret hennes, men hun vil ikke gi det fra seg. Hun ber om å få beholde det, men det kan hun ikke som kvinne i et mannsdominert kystmiljø. De lager en avtale, om at hun må gifter seg med en los innen et gitt tidsrom, et og et halvt år. Hvor skal hun finne en mann, som både kan og vil jobbe som los? 

Lars er hennes gode venn og hun mykner helt når hun ser sønnen Anders sitter hos Lars, han leker og tuller med han. Så det ender med at Lars blir stefar til gutten. Kristiane har mye å styre med og hun drar til Ålesund. Der skjer det mye, både av flotte selskaper, en kjekk mann Frederik. Hun forhandler seg fram til gode priser på fisken. Ikke bare for seg, men for alle fiskerne som leverer fisk i Ålesund. Hun står på krava om rettferdig lønn. Kristiane er en sterk kvinne i mange saker, men ikke i kjærligheten. Skal hun velge plikt eller lidenskap i livet?

Kristiane og Lars jobber hard, han for å klare los testen og fiske. Hun med drift av gården etter at moren døde. Eline, søstera med hareskår har vært til stor hjelp, hun trodde aldri hun skulle få en mann, så stygg som hun var. En enkemann, Magnus trengte pass av barna og der ble hun gift. Var han den rette for henne, han var ikke helt god?

Årene går og Lars og Kristiane er flinke folk og har store tanker og tjener mye penger. De er framsynte og utfører store byggearbeider osv. Hun kan ikke glemme Fredrik og da han dukker opp igjen, da får Kristiane passet sitt påskrevet som det heter......

 Veldig fine skildringer av hvordan menneskene levde på 1800tallet. Særlig hvor hardt livet kunne være både på havet, - på land og økonomisk for mange. Skildrer også bymiljøet opp mot fiskermiljøet og hvor vanskelig Andrine byjenta, fikk det i fiskermiljøet.

 En bok jeg hygget meg med. Bok nr. to om Kristiane er klar.   

Utgitt 2002, roman, Lest av Silje Breivik, 5timer, 50min. lydbok Storytel

"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

Nini Roll Anker "Kvinnen og den svarte fuglen"

En klassiker som er like aktuell i dag! 

Nini Roll Anker skrev denne boka ferdig i mars 1942, hun var så fortvilet over hvordan krigen herjet i Norge. Hun døde et halvt år etter at boka ble ferdig, og boka kom ikke ut før etter krigen.

Dette er en sterk bok om å være mor til fire barn, når det er krig i landet. Beate, moren sitter i fengsel etter å ha hjulpet og skjule sin sønn, som deserterte under krigen. Beate har god tid til å tenke tilbake tilbake på livet sitt, ekteskapet og barna sine. Barna har vært hele hennes liv, hjemmet og barna.

Hun tenker tilbake på da hun var ung og gifter seg med Just, hun så han som et godt parti, men var hun glad i han? Just Helle var enebarn og en striks mann, med sterke meninger. Det tok to år etter bryllupet, før hun blir gravid. Det var først da hun følte at livet hennes begynner. Hun er lykkelig og får først et tvillingpar, Hans og Otto. Så to jenter Gry og Grete. Just jobber i Jern og Stål, og stiger i gradene, han ender med en ledende stilling der, når krigen nærmer seg.

Fine skildringer av et familieliv, slik mange av oss kjenner seg igjen i med: konflikter, fortrolige samtaler, spill, høytlesning og barna som utvikler seg til selvstendige mennesker og får svært ulike interesser. Krigen nærmer seg og Beate er livredd, når guttene skal i militærtjenesten. Just støtter ikke Beate sine frustrasjonen over at krigen kan komme til Norge, han aviser det som propaganda. 

Krigen kommer og det verste man kan tenke seg skjer i familien. Fantastiske skildringer av hva en mor sliter med av angst for sine barn, mens mannen ikke ser/skjønner hennes frustrasjon over kvinnens plass i samfunnet, omsorgen og følelsene en mor har osv. Beate har mange feministiske tanker og meninger, som er like aktuelle den dag i dag. Også hennes pasifistiske tanker er sterke og like aktuelle.

 En veldig god roman, som er like aktuell i dag, som den gangen!

 En skikkelig god Klassiker

 Utgitt på Fontene 1977, utgitt 1. gang 1945, 147 sider, Biblioteket 

 Nini Roll Anker (link wikipedia)var en sterk kvinnesaksforkjemper, sammen med Katti Anker Møller. Jeg visste faktisk ikke at hun hadde skrevet så mange bøker.

"Lucie" av Amalie Skram,

Den 2. ekteskapsroman av Amalie Skram skrevet i 1888, en klassiker i Norsk litteratur.

Lucie var en livsglad og frimodig kvinne som lever i Kristiania på slutten av 1800 tallet. Hun hadde arbeidet som dansepike på Tivoli da Advokat Theodor Gerner (36 år, enkemann) ble forelsket i henne. Hun ble hans elskerinne og tross i all skikk og bruk giftet han seg med henne, Lucie. Hva ville vennen si, gifte seg med en kvinne utenfor borgerskapet?

Lucie synes det var vanskelig å leve dette overklasselivet og Gerner likte ikke at hun var sammen med sine tidligere venner og venninner. De er langt under hans stand, med venninnen Nilsa som er sydame, gjøglere og fattigfolk.

De bodde i Inkognitogaten og i advokatens omgangskrets var det ikke enkelt for henne å bli akseptert i dette snobbete miljøet. Hun kunne ikke kodene ville vi sagt i dag. Hun var og forble dansejenta fra Tivoli. Gerner sin  omgangskrets gjorde alt de kunne for å stigmatisere Lucie og kalte henne "Tivolifrua".

Hun får litt støtte hos Karen Reinertson, som sier " jeg er så eksentrisk og har hverken mann eller barn og er svært spesiell" Lucie blir smigret av henne.

Theodor er en krevende mann, han vil ikke danse og ha det gøy, men vil ha en blid kone. Snakker hun for mye med menn blir han sjalu. Hun stikker av en natt da de er på veg hjem og da skjer det noe dramatisk i livet hennes.

Dette endrer henne totalt og jeg røper ikke hvordan det gikk!

Kvinners kår i ekteskapet og tematikken kommer Skram stadig tilbake til i sine romaner, Hun opplevde jo selv å bli giftet bort i ung alder. Forrådt er nærmest en biografisk hendelse. 

Veldig tankevekkende å ta en repetisjon av hva kvinner før oss har gjennomgått

GRATULERE MED 8. MARS og kvinnekampen! 

STÅ PÅ KVINNER!

Amalie Skram (1846 - 1905) skrev 4 ekteskapsromaner:

Constance Ring fra 1885 er hennes første ekteskapsroman

Lucie fra 1888 var nr. 2

Fru Ines fra 1891 og Forrådt fra 1892

Boka ut kom i 1888, en klassiker

Spilletid 4t 40 min, Cappelen Dam

Lest av Bente Børsum

"Hannah Ryggen, En fri " av Marit Paasche

En betydningsfull kunstner i det 20 århundre  Hannah Ryggen! 

  

Hanna Josefina Jønsson -  1894 - 1970, kom fra Malmø, hennes foreldre var fra arbeiderklassen, men foreldrene var opptatt av at barna skulle få en utdannelse.  Hun utdannet seg til barneskolelærer og jobbet lenge med det. I 1916 begynner hun på et tegnekurs, etter seks år med undervisning/kurs i tegning og maling. Drar hun til Dresden sommeren 1922, der treffer hun den norske kunststudenten Hans Ryggen, fra Ørlandet, Trøndelag. 

De ble etterhvert mann og kone. De flyttet til Ørlandet, Hans (odelsgutten frasa seg odelsretten for å være kunstner). 

Hannah var på vei til å bli en dyktig maler som vi ser i bildet over, men i januar 1923 finner hun ut at hun vil uttrykke seg i noe annet enn maleri. 

Hun vil satse på vevnader der farge og materiale blir ett. Å veve billedvev kunne hun ingen ting om, men var svært opptatt av å lære seg langsomhetens disiplin, som hun sa. 

Hun plante farget alt ganet selv og brukte de kunstneriske virkemidlene hun hadde lært. Jobbet mest med politiske motiv. Hun tegnet skisser, men laget ikke mønster som hun jobbet med i bakgrunnen, som er vanlig. 

Hennes stil er en miks av alt, i et intervju med Håkon Bleken mener han at hun er en like stor kunstner som Picasso. 

I vevnadene hennes finnes tekniske spor fra middelalderens store vevnader til ekspresjonisme og noen går mot et kubistisk uttrykk.

Hennes bilder er originale, politiske og har stor slagkraft, man kan si de har en blanding mellom kunsthistoriske referanser med noen fotografiske trekk. Collage og ornamentikk  binder alt dette sammen til en helhet.

Hannah og Hans fikk datteren Mona, de var det vi vil kalle lut fattige. De hadde husdyr på  husmannsplass sn og Hannah hold kurs, for å tjene penger. Det var en ting hun var ekstremt opptatt av og det var at hennes billedvever ikke skulle selges til private, men at de skulle kjøpes inn til offentlige utsmykninger. Hun hadde et kommunistisk grunnsyn, hevdes det. 

Denne billedveven heter" Freihet" fra 1941. 
Den er i lin og ull (farget alt garnet selv) str 190 x 193 cm. Quisling møter sin dommer.

Allerede på 30 -40 tallet fikk hun glimrende kunstkritiker av sitt arbeid. Hun vevde livet slik det var, hverdagen, livet på gården, på havet og ville vise hvordan menneskene i veven ble fremstilt som vanlige mennesker.  Hennes syn på urettferdighet, krig og politisk urett kommer tydelig fram. Mye av informasjonen og kunnskapen om det som skjedde ute i den store verden fikk hun via aviser. Hun skildret store internasjonale konflikter.   

 På 50 tallet var ikke vevnader kunst og hun ble sett på som kona til kunstneren Hans Ryggen. Hun ble kalt brukskunstner og heks, noe hun ikke satte særlig pris på. 

For hun var Kunstner.

Krigshendelsene fikk de tett innpå seg. På Ørlandet var den tyske flyplassen. De var vitner til lange opptog med russiske og serbiske krigsfanger, de var utsultet på veg til tvangsarbeid.  De levde på gravens rand og ble utsatt for tortur.

Begge var med i motstandsbevegelsen, i mai ble Hans tatt av nazistene og satt på Falstad,  den 27 november 1944 ble han fraktet til Grini.

"Grini"-1945. Det er 190 cm x 170 cm.

Denne vevnaden begynte Hannah å veve sommeren -45. Hans sitter i midten med fangenr på brystkassa og maler skilt med dødningehoder som nazistene plasserte ut på minefelt.

bak han utpinte fanger, bak piggtråd. Inn fra venstre komer datteren Mona ridende, som i en drøm.

"Henders bruk" fra 1949 vevde hun etter at familien hadde hatt et lengre opphold i Frankrike. Dette var det første innkjøp fra et museum som bare samlet billedkunst, som kjøpte inn. Da følte hun seg fri som kunstner.

Hender kan gjøre både godt og ondt og hun minnes krigen og opplevelsene hun har derfra i motivet. Hun vevde dette i protest mot Nato- medlemskapet.

 De levde et kunstnerliv sammen, her med datteren Mona. Som ung og eldre dame

"En Fri" fra 1948. 

Et fantastisk teppe med bruk av flaten og kombinasjonen av figurene og ornamentene.

Her har Hannah jobbet med diktet  "The Little Gidding" av T.S. Eliot

Jeg tatt noen bilder fra denne boka som jeg også har lest, så det ble litt om hverandre her. Hannah døde 1970, en fantastisk kunstner. 

Jeg vil avslutte med kunstkritikker Tommy Olsson sine ord"En av Norges største kunstnere noen sinne. Jeg ser på dem som maleri, selv om det er det ikke. Hun var skolert i maleriet og det skinner igjennom. Hvordan hun brukte fargene, formspråket og komposisjonen".

En veldig flott bok som forklarer bildene hennes, hvordan hun jobbet og om livet hennes, med familien, krigen og alt hun ble opptatt av. En sterk kvinne,!


Marit Paasche sin bok utkom på Pax forlag 2106
268 sider
Leseeksemplar fra forlaget

En kvinne jeg har jobbet med nå i januar og hedret henne ved å lage et smykke til henne, men en liten vevnad og sølv.

"Ut av skyggene" av Shazia Majid

En flott bok om kvinnenes historie som innvandrere til Norge og deres etterkommere.

Dette er historien Shazia skriver om sin mors, den gang hun kom til sitt nye hjemland Norge på begynnelsen av 70 tallet. Hvordan de bodde, jobbet og etterhvert fikk barn. Hvordan de ble sett på i samfunnet og hvilken rettighet de aldri fikk vite noe om, som f.eks. når de fikk barn, var syke osv. Mange av kvinnene levde bortgjemt i dårlige hus og var veldig ensomme. De fikk ikke opplæring i Norsk og følte seg som sommerfugler i Vinterland. 

Hvorfor var ikke vi rike når mamma vasket hus og pappa vasket biler og hadde både dag-jobb og kveldsjobb? Shazia var barn nr. to i en søskenflokk bestående av fem jenter. Hun forteller at de var mye hjemme alene som små barn, fordi foreldrene jobbet døgnet rundt. Hvorfor gjorde de det kan vi spørre? Pakistanere hadde helt andre regler og plikt ovenfor stor familien i Pakistan og sendte alt for mange penger hjem til familien, sier Shazia.

Noen av historiene som fortelles er utrolig triste. Historien om den unge kvinnen Nazim som kom til Norge, nygift. Paret bodde hos svogeren og etter fire dager i Norge var det bare å jobbe, jobbe og leverer lønnen sin til svogeren som styrte livet deres. De fikk to barn som ble sendt til besteforeldrene i Pakistan. Først etter ti år klare de å komme seg vekk fra svogeren og hentet barna og kunne begynne å leve et liv. Så dette er ikke en bok om hvordan bare vi behandlet folk, men også hvordan kulturen fra hjemlandet ble tatt med hit.

Shazia forteller at de flyttet tilbake til Pakistan da hun var barn, men da søsteren ble skadet dro moren med døtrene tilbake til Norge. Shazia var ni år når hun kom tilbake til en to roms på Vestli og hun kunne begynne på Rommen skole.

Hun skriver mye om skoleverket og hvor viktig morsmålsopplæringen er. Hun var en flink elev og har høy utdanning fra Bi og jobber i dag som kommentator i VG.

  

Jeg er så enig med henne at morsmålsundervisning er viktig. Jeg opplevde i 1989 da vi kom hjem fra Colombia, med vår adoptivdatter som var syv år, ikke hadde rett på morsmålsundervisning. Det var det bare innvandrer og asylsøkere som hadde rett til det, dengang. Jeg fikk kranglet meg til noen timer i uka etterhvert. Man lærer ikke ordentlig et språk, når man ikke har et språk å bygge/referere til. 

Mange av de pakistanske arbeiderne som kom til Norge, hadde høy utdannelse i hjemlandet- men kunne ikke språket og fikk lavstatus-yrker.

Dette er en bok som forteller mye om tvangsekteskap, og at hun selv giftet seg frivillig med fetteren, 18 år gammel. Hun giftet seg av kjærlighet til han, men han døde kort tid etter ankomsten til Norge av kreft. Da var hun enke og startet på høyere utdannelse, noe moren støttet henne i isteden for å være kassadame.

Alle diskusjonene om hidsjab er ting jeg ikke har tenkt så mye over, spennende å høre historien om hvorfor det skautet har blitt så viktig. Dette er en bok som tar opp veldig mange ting jeg bare har tenkt halve tanker om, og blir egentlig litt flau over meg selv over at jeg ikke har satt meg inn i ting. 

DET ER SINTE KVINNER SOM HAR ENDRET KVINNENES KÅR, sier hun og sammenligner de kvinnene som innvandret sin situasjon, med fakta som Camilla Collett sloss for. Nå har vi mange andregenerasjons innvandrere som sloss mot skamkulturen og patrikatet, sier hun. Forteller mange fine om historier vi i dag kjenner til som politikk, stand up, media osv.

Denne boka ble nominert til Brageprisen. 

Den forteller minoritetskvinnenes historie fra innsiden og det er utrolig godt lagt fram og dokumentert.

Jeg har hørt den som lydbok, der Shazia leser selv boka. Hun er flere steder tydelig rørt og sint og det er så bra, det blir så levende. 

Utgitt på Lydbokforlaget 2019

spilletid 12. 54 minutter

Boka 334s utgitt på Aschehoug