Abida Raja "Frihetens øyeblikk" av Håkon F: Høydal

 

 En sterk og viktig bok om kvinnefrigjøring. 

Abida er storesøsteren til Abid Raja. Boka til Abid har jeg hørt som lydboka, han selv boka. Det var en skremmende oppvekst hans opplevde, og hvordan han ble behandlet av foreldrene er sjokkerende.  Han slet blant annet med en tarm som lakk, og som foreldrene ikke tok tak i, for de nærmest ble tvunget til å skjønne at han måtte behandles. Faren kalte Abid for en feilvare. 

 Storesøsteren Abida født 1973, den eldste av søsknene Raja. Hun var ei lita jente da hun ble med foreldrene til Pakistan første gang, der forlot de henne hos besteforeldrene. Foreldrene dro hjem til Norge. Hun snakket bare Urdu når hun kom tilbake til Norge for å begynne på skolen på -80 tallet. Hun kunne ikke norsk og alt var ukjent, Adiba kjente ingen på skolen. Hun var norsk statsborger, - men levde i en pakistansk familie, med pakistanske regler og oppdragelse. 

 Faren var en streng mann, som slo både barna som kom som perler på en snor og kona si, når det ikke gikk slik han ville. Faren ba ofte barna om å finne pinner som han kunne bruke til å rise dem med, når de hadde gjort noe galt. Faren var sjefen og bestemte alt i hjemmet. F.eks.: Abida fikk ikke delta i svømmeundervisning, pga. religion. osv. Hun fikk heller ikke gå i Norske klær, slik venninne gjorde. Faren kalte henne ei tispe, som ville gå i bukser. 

 Som ungdom fant Abida noen brev som faren hadde gjemte, der kom det fram at hun skulle giftes bort i Pakistan. 18 år gammel ble hun tvangsgiftet med en mann hun ikke liker, i Pakistan. Han var også en svært voldelig mann, og voldtar henne ofte. Sammen med denne mannen fikk hun fire barn, etter at de flyttet til Norge. Mannen jobbet mye, men alle barna og Abida var livredd han. 

 Abida klarte å flykte fra han og klarte å skape sitt egnt liv. Men for et fryktelig nedverdigende liv hun må ha levd i alle disse årene sammen med mannen sin. Det var heller ingen enkel sak, å få hjelp. Hun ble giftet bort det året hun skulle begynne på vg. skole i 2. kl., så hun hadde ingen utdanning. Hun viste egentlig lite om hva en skilsmisse innebar, før hun dro fra mannen sin. Som Norsk jente med Pakistanske røtter viste hjelpeapparatet, den gang lite om hvordan de skulle forholde seg til Pakistanske jenter som trengte hjelp.  

   Det tok syv år fra boka ble påbegynt til Abida endelig torde å slippe boka. Abid (broren) sin bok var opplysende og jeg endret mitt syn på han. Han støttet henne i ekteskapsbruddet og å gi ut boka. 

Abida sin bok synes jeg var en grusom historie. Har lest noen slike bøker før, men hennes liv må ha vært forferdelig. Med alle voldtektene, som er seksuale-lovbrudd. Hvordan han snakket til henne som skitten hore og hund. Ufff

 Les den eller hør den som lydbok i Storytel. Kanskje vi alle kan lære noe og skjønner mer om hvordan mange kvinner kan ha det.

 Lydboka utgitt på Kagge forlag. Det er yngste datteren som leser, utgitt som bok 2022, lydbok 2023

Abid Raja "Min skyld"

 

En velskrevet, vond og rystende bok.

Dette var en overraskelse av en bok, for jeg har alltid synes Abid Raja har vært litt høy på seg selv og litt dominerende, men nå skjønner jeg at jeg har oppfattet eller tolket han totalt feil. Det er mann som har opplevd utrolig mye traumatisk i sin barndom, ja faktisk fra den dagen han ble født. 

Hans foreldre kom fra Pakistan, de bodde på i Oslo, på Sagene i en kommunal leilighet og foreldrene hans kommuniserte dårlig på Norsk. Abid ble født med et handikap, som heter analatresi, dvs. at endetarmen ikke er ordentlig utviklet, slik at tarmen lakk og det stinket alltid av han, eller rettere sagt av bleien han måtte gå med.  Foreldrene nærmest forlot han på sykehuset, han var 4 mnd. når de kom og hentet han. Noe en av barnepleierne forteller han 30 år seinere. Innen han var 3 år hadde han vært i narkose 13 ganger. Han fikk i Pakistan en metall ring satt inn, som egentlig skulle være der en kort tid, men som ble sittende der i mange, mange år. Faren kalte han for "feilvare" og slo han. Han opplevde mye mobbing p.g.a. at det kunne lukte av han, samtidig som Abid hadde store enorme smerter. 

Han hadde en evig konflikt med foreldrene, og hadde egne drømmer om så mye. F.eks som å få beholde pengene har jobbet for å hjelpe faren osv. Det eksploderte da han ble 15 år og han svek familien og kontaktet barnevernet. Der kom han bort i de umulige og voldelige ungdommene som var der og ble med på mye stygt, som ran av folk, vold osv. (Uff ja: Dette er velkjente og jeg kan underskrive på at dette skjer, selvopplevd med et av våre adoptiv barn som i en kort periode hadde for mye frustrasjon i seg, nok om det.)  

Hans kamp for kjærligheten var enorm, ingen norsk gutt kunne vært så redd eller bry seg på samme vis over familiens rykte, traumatisk. Han hadde en stor ryggsekk skjønner vi, som han også viste i sine improvisasjoner i den politiske kampen. Han fikk sin Nadja, men for en sprø opplevelse giftemålet må ha det vært, skjønner godt at diskuterte om de skulle holde et nytt bryllup etter 20 år, hvor de kunne føle at de var en del av selv.   

Abid slet med et voldsomt tempra mang og sinne som han hadde i seg, og Nadja fikk han til å gå til psykolog. Åpent og flott formidlet han dette, da psykologen spurte han: "Har du noen ide om hvor sinnet kommer ifra?"

Han måtte se på seg selv og ekteskapet, og det gikk opp for han at han var preget av oppveksten og at han var blitt egosentrisk og en manns showe nist som far og ektemann. 

Litt av en klassereise  Abid har vært på, litt uforståelig for mange av oss. Hans kamp for å være som alle andre, hans kamp mot sykdommen, kjærligheten fra skyld, skam og det å vær utenfor i det norske samfunn. Jeg har fått et annet syn på denne mannen som stadig hiver ut på nye ting som å lære,- å gå på ski,- klatre, -svømme og ikke minst å være en god far og ektemann.  

Jeg har hørt denne boka som lydbok, der han selv leste. 6t. 46min. 

Veldig, veldig bra!

Anbefales på det varmeste!

Jeg har lest en del andre bøker om det samme temaet, men denne var spesielt bra. Han refererte til andre bøker eks.

Ut av skyggende, en sterk bok sett fra et kvinneperspektiv

Gul bok, en bok som satte Abid på sporet skrive boka om seg selv

"Ut av skyggene" av Shazia Majid

En flott bok om kvinnenes historie som innvandrere til Norge og deres etterkommere.

Dette er historien Shazia skriver om sin mors, den gang hun kom til sitt nye hjemland Norge på begynnelsen av 70 tallet. Hvordan de bodde, jobbet og etterhvert fikk barn. Hvordan de ble sett på i samfunnet og hvilken rettighet de aldri fikk vite noe om, som f.eks. når de fikk barn, var syke osv. Mange av kvinnene levde bortgjemt i dårlige hus og var veldig ensomme. De fikk ikke opplæring i Norsk og følte seg som sommerfugler i Vinterland. 

Hvorfor var ikke vi rike når mamma vasket hus og pappa vasket biler og hadde både dag-jobb og kveldsjobb? Shazia var barn nr. to i en søskenflokk bestående av fem jenter. Hun forteller at de var mye hjemme alene som små barn, fordi foreldrene jobbet døgnet rundt. Hvorfor gjorde de det kan vi spørre? Pakistanere hadde helt andre regler og plikt ovenfor stor familien i Pakistan og sendte alt for mange penger hjem til familien, sier Shazia.

Noen av historiene som fortelles er utrolig triste. Historien om den unge kvinnen Nazim som kom til Norge, nygift. Paret bodde hos svogeren og etter fire dager i Norge var det bare å jobbe, jobbe og leverer lønnen sin til svogeren som styrte livet deres. De fikk to barn som ble sendt til besteforeldrene i Pakistan. Først etter ti år klare de å komme seg vekk fra svogeren og hentet barna og kunne begynne å leve et liv. Så dette er ikke en bok om hvordan bare vi behandlet folk, men også hvordan kulturen fra hjemlandet ble tatt med hit.

Shazia forteller at de flyttet tilbake til Pakistan da hun var barn, men da søsteren ble skadet dro moren med døtrene tilbake til Norge. Shazia var ni år når hun kom tilbake til en to roms på Vestli og hun kunne begynne på Rommen skole.

Hun skriver mye om skoleverket og hvor viktig morsmålsopplæringen er. Hun var en flink elev og har høy utdanning fra Bi og jobber i dag som kommentator i VG.

  

Jeg er så enig med henne at morsmålsundervisning er viktig. Jeg opplevde i 1989 da vi kom hjem fra Colombia, med vår adoptivdatter som var syv år, ikke hadde rett på morsmålsundervisning. Det var det bare innvandrer og asylsøkere som hadde rett til det, dengang. Jeg fikk kranglet meg til noen timer i uka etterhvert. Man lærer ikke ordentlig et språk, når man ikke har et språk å bygge/referere til. 

Mange av de pakistanske arbeiderne som kom til Norge, hadde høy utdannelse i hjemlandet- men kunne ikke språket og fikk lavstatus-yrker.

Dette er en bok som forteller mye om tvangsekteskap, og at hun selv giftet seg frivillig med fetteren, 18 år gammel. Hun giftet seg av kjærlighet til han, men han døde kort tid etter ankomsten til Norge av kreft. Da var hun enke og startet på høyere utdannelse, noe moren støttet henne i isteden for å være kassadame.

Alle diskusjonene om hidsjab er ting jeg ikke har tenkt så mye over, spennende å høre historien om hvorfor det skautet har blitt så viktig. Dette er en bok som tar opp veldig mange ting jeg bare har tenkt halve tanker om, og blir egentlig litt flau over meg selv over at jeg ikke har satt meg inn i ting. 

DET ER SINTE KVINNER SOM HAR ENDRET KVINNENES KÅR, sier hun og sammenligner de kvinnene som innvandret sin situasjon, med fakta som Camilla Collett sloss for. Nå har vi mange andregenerasjons innvandrere som sloss mot skamkulturen og patrikatet, sier hun. Forteller mange fine om historier vi i dag kjenner til som politikk, stand up, media osv.

Denne boka ble nominert til Brageprisen. 

Den forteller minoritetskvinnenes historie fra innsiden og det er utrolig godt lagt fram og dokumentert.

Jeg har hørt den som lydbok, der Shazia leser selv boka. Hun er flere steder tydelig rørt og sint og det er så bra, det blir så levende. 

Utgitt på Lydbokforlaget 2019

spilletid 12. 54 minutter

Boka 334s utgitt på Aschehoug