Malmquist Tom "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live"

 

                     Dette er en selvbiografisk roman om kjæresten Karin som er høygravid og dør, mens barnet, Livia overlever .

Dette er en kjærlighetsroman til Karin som Tom mistet og til sitt nyfødte barn, Livia.
De har vært kjærester i ti år og venter sitt første barn. Karin blir akutt syk, de tror det er influensa til å begynne med, men det er mer enn det...
Barnet blir tatt ut med keisersnitt og lagt i kuvøse. Dette blir en tøff tid for Tom. Han løper mellom intensivavdelingen der Karin ligger og nyfødt posten der Livia ligger i kuvøsen.

Karin hadde en cyste i hodet og ble operert for den i 2004. Tom var ved hennes side hele tiden og  etter operasjonen, men han klarer ikke å huske hva som klart hva som skjedde. Tom og huske bare bruddstykker og detaljer som er uvesentlige. Hun vil at det er han all informasjon skal gies til og at han skal formidle det videre til familien. Så derfor har han bestemt seg for å følge opp og skrive ned alt hva som skjer med Karin.

Han var nok en intens og irriterende mann på sykehuset, der han gikk rundt med sin blokk og skulle vite alt
Familien syns dette er vanskelig og han styrer for mye, særlig Karins far som selv er lege syns det.

Han hadde god hjelp av sin mamma og moren til Karin som byttet om å være der på natta. Hans far hadde vært kreftsyk i 10 år, og ble dårligere og dårligere så det var mye trist som skjedde rundt han.
Det var tøft å høre om hans opplevelse rundt det å bli alenepappa uten at de var gift eller at han hadde underskrevet papirene på at han påtok seg farskapet. Han må nærmest sloss mot myndighetene for å bevise at han er pappaen til Livia, slik at han kan få barnetrygd og bli omsorgspersonen for datteren. Jeg trodde man skrev under slik på sykehuset når ungen ble født, eller han var jo med til jordmor hver gang?

Boka hopper fra nåtid og fortid med glimt fra livet han levde som gladgutten med gjengen og livet sammen med Karin. Deres drøm om å kunne leve av å skrive var målet for begge. Det er lit vanskelig å følge med, for det er bare et litt lenger avsnitt, men det går seg til. Dette gjør at vi blir bedre kjent med dem begge. At det er sorg og at han var sjokkert over hva som har skjedd er forståelig, men boka handler om mye mer enn det. Det er en bok om livet og tittelen "I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live" skjønner man utmerket og passer perfekt. Der han på de siste sidene følger Livia i barnehagen for første gang og går fra henne og vinker til henne. Det hadde han aldri gjort før....

Bilde tok jeg under TV programmet: Brenner, 21. sept 2016. 

Bare noen uker etter at Karin døde begynte jeg på boken, våren 2012. Jeg var alene med et spedbarn og alt var voldsomt heftig og nytt for meg.  Han ville forstå og se hva han hadde opplevd, kunne han takle det? sier han i Brenner intervjuet jeg så med han på tv i høst.

Boka var: Nominert til NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2016
Vinner av: Karin Boyes Litterære pris
Vinner av: Dagens Nyheters Litteraturpris
  
Til dette sier Tom Malmquist:
Han sier at det viktigste med boka er at økonomien har endret seg. Nå kan han kjøpe det han vil og der ved bli en bedre pappa. Han imponerte meg og viste så fine følelser i programmet, da han fortalte om sin rolle som mamma og pappa til Livia.

Nå, etter å ha lest boka syns jeg den var ok, men ingen høydare eller den skulle jeg lest på svensk, da hadde jeg fått et annet inntrykk er min konklusjon. For oversettelsen fløt ikke og mange svenske ord var ikke oversatt og det skurrer litt i mitt hode.
Den tok opp mye essensielt, ja! Men, med så mange priser og innstillinger må det være noe mer med boka enn det jeg fikk ut av den. Det kan være tid og sted ikke passet med innholdet for meg, akkurat nå.........

Annet har han utgitt:

 Lyrikk om mannskulturen -ishockeyspiller. "Sudden death" 2007 og

 "Fadersmjølken""2009, der skrev han om en far som ble alene med et barn.

Utkom på svensk 2015,

Norsk 2016, 291 sider
Lese-eksemplar fra  Gyldendal

Enright Anne "Veien til Boolavaun"

En familiehistorie fra Irland

Familien Madigans, er mor, far og de fire barn Constanse, Dan, Emmet og Hanna bor i Irland. Tilsynelatende en vanlig familie......

Moren Rosaleen er av apotekerfamilie og faren, Pat var fra en bondeslekt. Fra en avsidesliggende gård i vakre Boolavaun. Rosaleen giftet seg under sin stand i 1956 og det  kommer hverken hun eller  familiene over og det er mye usikkerhet, uenighet som ligger i luften allerede fra de første sidene. Det er mange familiefeider mellom morens fam Considienes og Madigansene. Da 12år gamle Hanna går til apoteket for å handle for sin farmor kommer dette tydelig fram og Onkel Bart har sine meninger.....

En dag forteller Dan ved middagsbordet at han vil bli prest, moren blir så sjokkert at hun blir senge-liggende i to uker. Først da Hanna forteller at Dan har kjæreste står hun opp. Hanna har vært og besøkt Dan i Galway og truffet hans venninne Isabelle. Moren sier at hun ikke liker Dan, han er så rar.

Så får vi høre mer inngående om de ulike familiemedlemmene:
Dan dro til New York i 1986, der lever han det glade liv mellom kunstnere, homoseksuelle og studerte. Mange scener fra det homofile miljøet og frykten de opplevd når Aids ble kjent, og vennene døde som fluer. Presten, Dan finner seg Billy, for det måtte bli dem selv om Dan ikke er helt ute av skapet. Billy er smittet og dør.

Eldste søster Constance er gift med Dessie og de har tre barn. De har vært og besøkt Dan i Brooklyn en gang. Moren deres hadde mislikt Dessie i starten, men nå var de blitt perlevenner. De bor i Irland like ved moren Rosaleen sitt hus. Hun bor fortsatt i sitt gamle hus i Ardeevin hvor taket lekker og hun prøver å være familiens overhode.

Emmet er gutten som er tiltrukket av lidelser, sult, hjelpearbeid og bor i Mali. Kjæresten Alice jobber med barnedødeligheten i Afrika. Emmet har tidligere jobbet både i Kambodsja og Sudan. Han har opplevd mye og en dag drar Alice fra han og han sitter alene igjen med marerittene sine.

Rosaleen sitter i november og skriver julekort og tenker på Dan som har blitt 44 år. Hun har ikke sett han sin han var 18 år. Hun savner gutten hun kunne snakke med, som nå bodde i Toronto omgitt av rike mennesker. Emmet var bare negativ og stiv og i mot alt. Han var bare fylt av raseri. Hanna ville hun ikke skrive til, hun var en skitten protest mot alt, mener moren......skikkelig disharmoni.
Hva hadde hun gjort galt, alle er så sinte på henne og klandret henne for alt og  alle klaget de på henne.

Faren arvet familiens huset ute i Boolavaun, men han gjorde ingen ting med det. Hans elskede Pat,  hun satt igjen i huset sitt, ensom og alene etter at han døde. Hun ville selge huset skrev hun, fordi hun har jo blitt 76 år. Da kom alle barna hjem til jul.....
Constanse gjorde i stand og styra for å få alt slik det skulle være til en felles jul. Rosaleen oppførte seg helt umulig og dro avgårde med bilen 1.juledag for å gå en lang tur..........det ble mørkt, kalt og hun var lykkelig over å bli reddet, og ikke minst for det å bli sett!

Denne boka leste jeg meste parten av i sommer, men utstilling min var viktigere, så den ble liggende til nå. For dette er en  bok man må være litt konsentrert når man leser, så mye ble lest på nytt.

Det er en skikkelig godt bok, med tettpakket info i en forholdsvis kort tekst, så informasjonen og forståelsen av familien kommer lagvis frem. Boka handler om innlevelse, raseri, til tider ironisk situasjoner og noen ganger morsomme historier. Men det viktigste er at den viser mye medmenneskelig innsikt, hvordan det kan bli for noen. Flott komposisjon av boka i fortellerstil som veksler mellom både i før og nå tid.

Anbefales, den er god og spennende!

Utgitt på Pax, 2016
283 sider, bokmål
Lese eksemplar

Fra coveret: Anne Enright, f 1962 er en av Irlands mest anerkjente forfattere. Hun er født og bor i Dublin. Hun har vunnet flere priser og skriver både romaner, noveller og essay


Andre som har lest boka:, Beate, Rose-Marie, Artemisia, Tine

Xinran "Gi meg himmelen"

Historien om et-barnspolitikken i Kina, som varte i 35 år frem til 2015.

Kina utvikler seg lynraskt, så forfatteren drar på oppdateringstur for å se utviklingen i sitt hjemland og etterhvert hennes sønn like så, de bor i Storbritannia. Denne boka er en videreføring av bok: "Tapte døtre" og å få jenter i Kina og hvor lite de er verdt. Den boka kom ut i 2010 og nå har hun skrevet videre hvordan ettbarnspolitikken har skapt barn som er totalt overbeskyttet.

Det er kjempe endringer i Kina og enorme forskjeller på by og land. Xinran er Kineser selv og hun forteller om Kina sin strategi om å ta være på karakteristiske boformer og tradisjonell stil og arkitektur, den bryr de seg ingen ting om og skyskraperne vokser opp som sopp i de 600 største byene. Visestatsminister  Chen Muhua  foreslo i 1979 at noe måtte gjøres ang. befolkningseksplosjonen og loven kom i 1982, med ulike vilkår. Eks de som bodde på landet kunne få to barn osv. 1 2015 opphevet Kinesiske myndigheter forbudet.

Disse barna vokste opp som "soler"eller "småkonger"og var sentrum i livet til foreldrene, besteforeldrene dvs flere generasjoner som dyrket det dyrebare "enebarnet". Hvilke enorme forventninger og totalt fritak for ansvar har de opplevd. Noe som gjenspeilte seg i massiv pugging for å få eksamener og dermed ingen god barndom med venner, lek og læring av etikk. De ble isolerte, forvirret og har dårlige holdninger til andre.

Boka bygger på 10 ulike fortellinger med ulike enebarn og hvordan Xinran kommer i kontakt med dem, men innimellom kommer en helt annen historie. Yao Jiaxin - hendelsen var et drap som Xinran har som samtale tema gjennom hele boka, egentlig som avslutning på hvert kapitel. Det var et drap som sjokkerte Kina og kanskje endret noe........

Dette blir litt rotete og usammenhengende for meg.

Litt fra boka:

Du Zhuang er sønnen til en venn av henne, han kommer høsten 2000, det året han fyller 21år og skal bo hos dem. Hennes egen sønn på 9 år gikk på kostskole og mannen jobbet i utlandet. Hun møter han på flyplassen og moren han ringer og forteller at du må hjelpe han til alt. Det stemmer han viste ingen ting om rett og slett alt dagligdagse ting, eks: pakke ut av en koffert, henge opp klærne og systemer. Moren hadde gjort alt for han på alle nivåer i hus og hjem. Han hadde gått på universitetet og studert og tatt sin eksamen ingen ting annet. Så han var en unggutt som landet London, han var som en gutt fra en annen planet. Det tok ikke mer en et halvt år, så kommer foreldrene på besøk og da er det han som skammer seg over sine foreldre, deres oppførsel med far som slurper og de skjønner ikke hvordan de skal oppføre seg. Han lærte iallefall mye ved å få avstand til sine foreldre.

Gylne Svale er ei jente Xinran møter  i New Zealand, hun får en oppstammer av sjefen på en restaurant som forfatteren overhører. De kommer i snakk og vi hører hvor sint Gylne Svale er på moren sin som ikke har lært henne noe. Hun byttet SIM kort så moren ikke skulle ringe henne og nå det tre mnd siden hun hadde ringt hjem og tre år siden hun så foreldrene. Moren hadde vært den opp-ofrende og aldri vist henne noe om arbeid på kjøkkenet eller i hjemmet. Hva slags mor hadde hun vært mot meg, sier Gylne Svale?

Arkitektstudenten Lilje som var sjokkert over at noen kunne snakket høyt om sex, det hørte hun for første gang i 2006 da hun kom til London. Hun var oppvokst med at " sex prater man ikke om,  var helt uhørt," det viste man ingen ting om før man giftet seg. Hennes oppfatning var da å ha sex, det var for å få en sønn, det var det viktigste og betydde alt. Her snakkes  det mye om "Dizigui" som er de ti bud på dannelse, det er interessant å se hvor sterkt dette lever den dag i dag. Lilje begynte å lese fra dette til sitt barn (f2012) allerede før det kunne snakke, (dette er nesten litt som en bibel tenker jeg).

Måne er historien om ei jente som studerer medievitenskap, noe foreldrene var sterkt i mot. Der fortelles det om hvor ivrige folk i Kina er for å få utvidet sin kunnskap og om historien om et Kinesisk par som solgte sine tre barn for å få Internett?

Måne reiste iallefall hjem til sine foreldre og fortalte aldri hva hun hadde opplevd (noe jeg heller ikke røper), men hun ville stå ved sine foreldres side som  hun hadde stor takknemlighetsgjelden til.  Sine foreldre er første plikten for et kinesisk barn, hevdet Måne.

Skinnende er den som Xinran sier "Hun bringer meg mest glede og trøst". Hun er en blomst fra den første generasjonen enebarn.  Skinnende fikk en datter som hun oppdrar slik vi gjør, med frihet til å velge, til å feile og gjøre egne valg Hun lar henne få bruke sine to ører for å lytte til historier og sine to øyne for å se veden.

Fyringsved, han  kommer fra en fattig landarbeiderfamilie hvor mor er analfabet. De flyttet til byen og jobber alt de kan, bor kummerlig og de har ingen ting annet enn høyst nødvendige ting. Foreldrene lar Fyringsved få kjøttdeig til maten, men foreldrene har ikke råd til slikt. Alle pengene går til hans skolegang og han er en ganske umulig gutt, og har mye aggresjon og fantestreker han fant på som gutt. Han låner penger og rømmer til London hvor Xinran treffer han i 2005. Der lever han som servitør med mange drømmer....

Faren dør og mor er på bar bakke. Et erodert samfunn høres det ut som Kina er blitt, synes jeg.

Funklende, hun er bestemors engel og kommer fra en aristokratfamilie som ble sett opp til "som kongelige". Da hun reiste til Amerika måtte hun lære å krabbe og gå på nytt som hun sier. Hun fikk et annet syn på Kina og sier at i Kina, der er det viktigst å holde tritt med naboen og klage, snakke om misunnelse og se det negative. (hennes oppvekst har nok preget henne, ser jeg). I Amerika snakker man åpent om homoseksualitet, det kan man ikke i Kina. Nesten alle mine venner er homoseksuelle fordi da får jeg være i fred. Hun syns det er trist å tenke tilbake på barndommen med tjenere over alt, det var ingen hjem.

Flyvefisk har en enorm viljestyrke tross faren som sitte i fengsel. Faren som drev en medie og en tv stasjon. Plutselig en dag arrestere de han og kom med anklager mot han. 20 års fengsel fikk han. Hun forteller at til OL i 2008 ble det lagt ned hundrevis av radiostasjone i Kina, men det var ikke en setning om dette i avisene. det har gått 30 år siden  reform og åpenhetspolitikken kom, men ingen ting skjer.

I det siste kapittelet er det mye som er en repetisjon fra boka "Tapte døtre" om drap på jenter. Hun møter feks Guihas som forteller at foreldrene hennes  tvang svigerinnen til å drukne sine to døtre. Foreldrene henne hadde fått to døtre som de druknet før broren ble født og henne etterpå. osv

Li Jie som var fra et fattig sted, var så lykkelig da han kunne si til sin mor "Nå har jeg blitt 22år og nå skal du og far få igjen senga deres" for da dro han til lærerskolen...

Hva jeg syns om boka:

En skremmende utvikling, som jeg ikke kan overføre og forstå helt ut her jeg sitter i Norge. Jeg syns dette høres skremmende ut eller maler Xinran dette ut for mørkt for oss?

Hun fremhever seg selv veldig i boka syns jeg, men det er også en måte å få frem budskapet sitt på, tenker jeg. Boka er tung og lese pga at den er fullpakket med henvisninger, datainfo og språket er tungt.

Kina har nok vært igjennom mange porter for å skjønne og tilpasse seg Europa og verden ellers og prøver å tilpasse seg dette uten at alle klarer å følge dette opp. Enorme forskjeller på fattige og rike, trygdesystemer som ikke fungerer osv.

Vi har kansje mange" Soler" og "Keisere" her i landet også?

Naturligvis har vi en minni bit av dette i dagens Norge. Med, det mener jeg at vi kanskje syr litt for store puter under armene på ungene her på berget.

Eks: alle forholdsregler vi har for barn og all frak av barn helt til døra på skoler, barnehager og fritidsaktiviteter. At de voksene må ring for å avtale tid for at barn skal besøke hverandre for å leke osv. Ikke som da vi var barn og hang i gata og hoppet tau og syklet hvor vi ville.

Jeg tror ikke blint på alt hun forteller, men jeg syns at det er mye spennede å les i denne boka!

Den har iallefall engasjert meg siden innlegget ble så langt, men jeg brukte lang tid på den. Spennede å få vite alt dette!

Ta en kikk på disse fantastiske bildene malt av henholdsvis to forskjellige kinesiske malere:

Liu Derun Li &Yan Derun 

Man kan bli sjarmert i senk!

Det finnes i dag 30 milioner flere menn enn kvinner (Tall fra statestikk 2009 - 33,31 millioner).

Rike folk vil ha jenter, mens fattige folk på landsbygda må først ha en gutt så ei jente for de fikk ha to.

Hvert år adopteres 120 000 kinesiske jentebarn (2010) bort fra Kina.

Barna er blitt kjempe egoister og har glemt å verdsette mennesker, hendelser og tingene rundt seg. De har ikke lært det hjemme, og det er ikke noe man kan lese seg til gjennom bøker, mener forfatteren. Feks er det ofte slik at når to enebarn får et barn og seinere skal skilles er det ingen av dem som vil ha det, for jobben er viktigere. Barn tar for mye tid, - er bare slit, - stress og man får ikke fulgt med.......er det mulig, sier jeg?

 

Xue Xinran, F 1958 i Beijing. 

Det må nevnes at hun har et barn selv, med en engelsk mann og bor i London

Hun er  journalist og forfatter. (Foto lånt fra coveret)

Hun har tidligere utgitt Stemmer i natten 2003, Himmelgraven 2005, Kinas tause generasjoner 2009 og Tapte døtre 2010.

Boka er oversatt av Poul Henrik Poulsen. Utkom på Gyldendal i 2016

Boka har 325 sider + etterord tilsammen349 sider

Takk for lese eksemplar, fra Gyldendal