Sepp en spennende historie om nordmannen som ble en kjente helt i
Amerika.
En spennende bok om Leonhard Seppala, (1877 - 1967). En norsk
utvandrer som var gullgraver, hundekjører, idrettsmann og ble en folkehelt. Han
utvandret fra Skjervøy i Nord-Troms til Alaska under gullrushet på 1900 tallet.
Han ble en veldig kjent mann i hele Amerika, en av de mest kjente i sin tid. På grunn av
hundekjøring og serumet til de difterirammede i Nome
1925.
Leonhard kom hjem til jul fra Kristiania i 1899, der han hadde jobbet i et par
år som smed. Den tre år eldre vennen Jafet Lindberg hadde kommet hjem fra Alaska,
og han hadde allerede blitt millionær på gullgraving. Dette høres fantastisk ut og
Leonhard ønsker å dra i veg. Han og tre andre fra Skjervøy drar den lange vegen
med båt til Seattle. Vi følger Leonard videre på turen. Det ble ikke bare et
eventyr for det var mye venting, mye folk, ukjent språk, mat, alt var nytt,
ingenting lignet på hva Jafet hadde fortalt. Han møtte alt for mange lykkejegerne og mye fattigdom.
Foreldrene var ikke glad for at eldste gutten skulle reise vekk, han
lovet å komme hjem etter fire år. Jafet dukket ikke opp. Sepp var nesten ved å gi opp alt, for han
var ikke alene om å tenke tanken på å bli rik, det ble et beinhardt slit, 12
timer på og 12 timer av, et slavearbeid for 10 dollar dagen. Han angret på at
han hadde reist til Alaska.
Men, så dukker Jafet opp, og de kommer seg til Nome i september 1900,
de var en liten gruppe som skulle grave etter gull. Leonhard fant litt gull, men hadde
jobb hos Jafet som vaktmann og det var hunder som ble hans liv. Leonhard var en liten mann, av kven slekt og var bare: 162 høy
og han ble tatt for å være same eller eskimo. Leo mente at høyde hans ikke
hadde noe med styrke og gjøre, han var seig og sta, det skulle vise seg at det
stemte.
Leonhard møter Amundsen, når han kom inn med skipet Gjøa til Nome i
1906, da hadde Gjøa gått igjennom Nordvestpassasjen som første skip. Leonhard
ble hundekjører takket være at Roald Amundsens avlyste nordpolplanene sine, som
skulle gjennomføres 1914. Amundsen hadde bestilt et godt hund-spann som
Leonhard hadde trent og som han nå fikk overta.
Mange opplevelser skjer for Leonhard, han vinner Sweepstakes hundeløp, mellom Nome og Candel og flere andre løp. Den fryktelig opplevelsen han fikk i 1917, når vennen Bebby Brown hadde satt parkasen sin fast i sagbruket og ble veldig hardt kvestet. Han klarte å få Bebby til sykehuset etter en 7 timer lang sledetur på 58 mils (93 km) til sykehuset i Candel. Bebby Brown overlevde i tre dager og familien fikk sagt farvel til han.
Leonard og Constance gifter seg i 1909. Søsteren hans Felicia kom til Alaska og hun fikk datteren Sigrid, men Felizia døde i 1918. Sigrid vokste opp hos Leonhard og Constance som deres datter. Flere av brødrene hans kom også over, de hører vi også om.
Roald Amundsen, var tilbake i Nome flere ganger, her
fra i 1926 med skipet Maud.
Det må ha vært litt av en hardhaus, han Sepp. Det han huskes aller mest
for er serumsstafetten 1925. Den gang det var viktig å få fram medisiner til de
difterirammede barna i Nome, hvor flere døde. Leonhard hadde sterkt i minne
alle som døde i spanskesyken i 1918, særlig var eskimoene utsatt, de døde som
fluer. Leonhard reiste rundt og fant blant annet overlevede, to søsken vi får
høre om i boka.
Serumsstafetten som gikk fra Nenana i - 50 grader til Nome, det er 315
mils (er 507 km) unna og serumet kom frem 10 dager etter, med to utslitte døde hunder
på sleden. Det var mange som trådde til, også indianere tok sine etapper i isødet. Det beste med Alaska er at alle hjelper hverandre, var Sepp sitt slagord.
Leonhard var en driftig kar. Hans forhold til hunder var helt spesielt
og hans forhold til hunden Toga var gripende vakkert fortalt. En bok full
av morsomme og gode historier.
Jeg har storkost meg med denne lydboka!
Lest veldig bra av Reidar Sørensen, nordlands-stemmen passet perfekt,
selv om Leonhard var fra lenger nord, Nord Troms. Storytel i 7t 31 min
Jeg har hørt mye om Seppala-løpet, fordi to av brødrene mine drev med hundekjøring. Den ene broren min eide en trekkhund og kjørte mange hundeløp med han, ble
faktisk norgesmester i sin klasse et par ganger. Så Seppala-løpet og andre
langløp husker jeg det var mange drømmer om, og diskusjoner om, rundt middagsbordet
hjemme.
Boka måtte jeg låne meg på biblioteket, for det er alltid morsomt å følge med på kartet hvor han ferdes og se på bildene i boka. Det gir en ekstra opplevelse med kart og bilder. Fortellingen i boka er på 179 sider pluss med mye annen informasjon = 247 sider, utgitt Cappelen Damm 2017.
