Sepp - En biografi om Leonhard Seppola av Nina Kristin Nilsen

Sepp en spennende historie om nordmannen som ble en kjente helt i Amerika. 

En spennende bok om Leonhard Seppala, (1877 - 1967).  En norsk utvandrer som var gullgraver, hundekjører, idrettsmann og ble en folkehelt. Han utvandret fra Skjervøy i Nord-Troms til Alaska under gullrushet på 1900 tallet. Han ble en veldig kjent mann i hele Amerika, en av de mest kjente i sin tid. På grunn av hundekjøring og serumet til de difterirammede i Nome 1925. 

Leonhard kom hjem til jul fra Kristiania i 1899, der han hadde jobbet i et par år som smed. Den tre år eldre vennen Jafet Lindberg hadde kommet hjem fra Alaska, og han hadde allerede blitt millionær på gullgraving. Dette høres fantastisk ut og Leonhard ønsker å dra i veg. Han og tre andre fra Skjervøy drar den lange vegen med båt til Seattle. Vi følger Leonard videre på turen. Det ble ikke bare et eventyr for det var mye venting, mye folk, ukjent språk, mat, alt var nytt, ingenting lignet på hva Jafet hadde fortalt. Han møtte alt for mange lykkejegerne og mye fattigdom.

Foreldrene var ikke glad for at eldste gutten skulle reise vekk,  han lovet å komme hjem etter fire år. Jafet dukket ikke opp. Sepp var nesten ved å gi opp alt, for han var ikke alene om å tenke tanken på å bli rik, det ble et beinhardt slit, 12 timer på og 12 timer av, et slavearbeid for 10 dollar dagen. Han angret på at han hadde reist til Alaska. 

Men, så dukker Jafet opp, og de kommer seg til Nome i september 1900, de var  en liten gruppe som skulle grave etter gull. Leonhard fant litt gull, men hadde jobb hos Jafet som vaktmann og det var hunder som ble hans liv.  Leonhard var en liten mann, av kven slekt og var bare: 162 høy og han ble tatt for å være same eller eskimo. Leo mente at høyde hans ikke hadde noe med styrke og gjøre, han var seig og sta, det skulle vise seg at det stemte. 

Leonhard møter Amundsen, når han kom inn med skipet Gjøa til Nome i 1906, da hadde Gjøa gått igjennom Nordvestpassasjen som første skip. Leonhard ble hundekjører takket være at Roald Amundsens avlyste nordpolplanene sine, som skulle gjennomføres 1914. Amundsen hadde bestilt et godt hund-spann som Leonhard hadde trent og som han nå fikk overta. 

Mange opplevelser skjer for Leonhard, han vinner Sweepstakes hundeløp, mellom Nome og Candel og flere andre løp. Den fryktelig opplevelsen han fikk i 1917, når vennen Bebby Brown hadde satt parkasen sin fast i sagbruket og ble veldig hardt kvestet. Han klarte å få Bebby til sykehuset etter en 7 timer lang sledetur på 58 mils (93 km) til sykehuset i Candel. Bebby Brown overlevde i tre dager og familien fikk sagt farvel til han. 

Leonard og Constance gifter seg i 1909. Søsteren hans Felicia kom til Alaska og hun fikk datteren Sigrid, men Felizia døde i 1918. Sigrid vokste opp hos Leonhard og Constance som deres datter. Flere av brødrene hans kom også over, de hører vi også om.

Roald Amundsen,  var tilbake i Nome flere ganger, her fra i 1926 med skipet Maud.    

Det må ha vært litt av en hardhaus, han Sepp. Det han huskes aller mest for er serumsstafetten 1925. Den gang det var viktig å få fram medisiner til de difterirammede barna i Nome, hvor flere døde. Leonhard hadde sterkt i minne alle som døde i spanskesyken i 1918, særlig var eskimoene utsatt, de døde som fluer. Leonhard reiste rundt og fant blant annet overlevede, to søsken vi får høre om i boka. 

Serumsstafetten som gikk fra Nenana i - 50 grader til Nome, det er 315 mils (er 507 km) unna og serumet kom frem 10 dager etter, med to utslitte døde hunder på sleden. Det var mange som trådde til, også indianere tok sine etapper i isødet. Det beste med Alaska er at alle hjelper hverandre, var Sepp sitt slagord.

Leonhard var en driftig kar. Hans forhold til hunder var helt spesielt og hans forhold til hunden Toga var gripende vakkert fortalt. En bok full av morsomme og gode historier.

Jeg har storkost meg med denne lydboka!

Lest veldig bra av Reidar Sørensen, nordlands-stemmen passet perfekt, selv om Leonhard var fra lenger nord, Nord Troms. Storytel i 7t 31 min

Jeg har hørt mye om Seppala-løpet, fordi to av brødrene mine drev med hundekjøring. Den ene broren min eide en trekkhund og kjørte mange hundeløp med han, ble faktisk norgesmester i sin klasse et par ganger. Så Seppala-løpet og andre langløp husker jeg det var  mange drømmer om, og diskusjoner om, rundt middagsbordet hjemme. 

Boka måtte jeg låne meg på biblioteket, for det er alltid morsomt å følge med på kartet hvor han ferdes og se på bildene i boka. Det gir en ekstra opplevelse med kart og bilder. Fortellingen i boka er på 179 sider pluss med mye annen informasjon = 247 sider, utgitt Cappelen Damm 2017. 

Bakke Asbjørn "Erik Bye"

Det er lenge siden jeg virkelig har storkost meg så godt med en biografi!

Det handler om Erik Bye, en stor og viljesterk kjempe, ikke bare det. Men, alt som fortelles historisk rundt det han gjorde, alt han fikk utrettet og hvordan han var. 
Jeg er oppvokst med han i radioen, men kanskje mest fra TV ruta hvor folk i min generasjon  alltid vil huske han, slik han var på skjermen. God, morsom, han kunne le og grine med folk og likte også å overraskelse folk. Denne boka har en humoristisk undertone der forfatteren virkelig vil fortelle om mannen som alltid var i turbofart og hadde flere prosjekter på gang, samtidig.

Det var en kjempe som gikk gjennom landet, det er sikkert og han har satt sine spor. Mange flere spor enn det jeg viste om. Jeg er skikkelig imponert over den mannen. Han var så energisk, egentlig veldig selve-sentrert og opptatt av egne ideer, samtidig som han var en lun god mann man ble glad i. Vi ville kanskje i dag sagt om han at han var hypper og hadde så mye på gang at han ville blitt betraktet med en bokstav diagnose i dag, tenker jeg. Men heldigvis var ikke det funnet opp og takk for det! 

Boka:

Faren til Erik var en kjent operasanger Erik Ole Bye, gift med Rønnhaug Dahl de bodde i New York når Erik ble født 1.mars 1926. Der bodde de til Erik var seks år gammel, da flyttet de tilbake til Norge. Det ble en vanskelig tid for lille Erik som ble mobbet på skolen i Oslo. Men, så flyttet de til Ringerike og der likte han seg. Våren 1935 kjøpte foreldrene et stort pensjonat på Nordstrand. Hans interesse for teater vokste med han og i 1941 var han revysjef for Nordstrands revyen.

Krigen herjet og pensjonatet ble invadert av tyskere, men de fikk beholde sin leilighet. Erik hatet at faren bukket for tyskerne og leverte inn radioen. Erik ble motstandsmann og var både vakt og kurer for motstandsbevegelsen, så Erik måtte flykte til Sverige mot slutten av krigen. 

Etter krigen fikk Erik stipend i 1947 for å dra til USA, han skulle være der i et år, men det ble seks år før utdanningen ved University of Winsconsin ble avsluttet med Master of Arts i 1953, med fagene journalistikk, engels og dramaturgi. 

I denne perioden opplevde han oppturer som: 
Honnør i 1949, for den første norske student som var redaktør i en studentavis til nedturer med å være sjauer på Hudson-elva uten bosted, utsatt for en ulykke og vandret gatelangs med uteliggerne. 

Erik kom seg på beina igjen og gjennomførte utdanningen. Han skrev ned historiene han var utsatte for og alle de fattige skjebnene han hadde møtt på sin veg. 

Erik kom hjem til Norge å drømte om å jobbe på teater, men fikk ikke jobb med det. 

Han giftet seg med sin ungdomskjæreste Tove Billington og fikk jobb i Associated Press i Oslo og etterpå i BBC i England.  

Da han kommer tilbake i 1958 fikk han jobb i NRK radio. Der sang og fortalte han og skildret livet. Han var opptatt av å få dialektene inn i NRK, det var sterke konflikter mellom nynorsk og riksmål, dengang da.

Søndagsposten et program med vise og poesi, der trakk Erik frem folk som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen og Vidar Sandbeck m. flere. Radio programmet "Bye på byen" hvor han intervjuet - uteliggere, - bryggesjauere og vanlige folk på gata, gjorde han spesiell og folkelig, selv om det kom kritikk, det blåste han av.

Norsk tv underholdning, med programmet "Vi går ombord" og "Lørdagskveld med Erik Bye" ble voldsom populære på 60 og 70 tallet. Han brant for enkelte saker spesielt krigsseilerens sak, hvor det ble bygget hjem for dem og han sloss for deres rettigheter i mange år. 

Det ble samlet inn penger til Redningsselskapet og Rednings-skøyta Skomvær 2, slik at det ble tryggere for fiskerne på havet. Alle de varme møtene som ble vist i disse programmene, nevnes det opp mange av i boka. Han fikk seinere en Redningsskøyte oppkalt etter seg selv også.

Erik fikk Norsk Havforskningsinstitutt til å kaste ut flaskepost. En endte i Ghana og et team med Erik dro nedover og seinere kom Nana negerkongen, i toga og sandaler til Norge. Slik fikk vi fremmede kulturer inn i stuene våre på 60 tallet og det ble en enorm godt mottatt.  

Psykisk utviklingshemmede kom på tv med sin teater-forestilling, hvor Erik snakket og fremstilte de på en verdig måte, det var nytt. Han ble en skikkelig nybrotts-mann ang. kommunikasjon med andre mennesker og dette laget han mange ulik programmer av. Han og teamet drar til Hong Kong, New Mexico, Svalbard, Afrika.

 Samtidig i 1966/67 skrev han ei bok, gav ut en LP plate og var med i en film. han var 40 år og jobbet til alle døgnets timer, det ble mye alkohol også.

Det var flere ganger han var i Amerika og laget reportasjer. I 1974/75 tar Erik med seg hele familien og drar på et åtte måneder opphold til Amerika for å dekke "150års jubileet for de første nordmennene som kom til Amerika den 9.oktober 1825, i båten "Restauration", de var kvekere som var forfulgte i Norge og søkte friheten i Amerika. 

Den historien lest/hørte jeg som lydbok tidligere i januar, boka til Toril Brekke "Drømmen om Amerika" handler om dette, det kom overraskende og veldig morsomt for meg.

Da han var 65 år bestemte han seg at han skulle finne ut mer om Apache indianerne og jakten på Mangos Collerados hodeskalle, han som samlet apachene mot Amerikanerne og Mexicanerne i 1850, Helge Ingstad skrev boka Apache. Dette programmet ble laget til "500 års jubileet for Columbus"

Erik hadde en spesiell evne til å komme i kontakt med folk og hans vennskap med Josephine Baker viste jeg ikke om, det var virkelig morsomt. De satte i gang noe som bare ble en luftdrøm, men slik var tiden. 

Alle hans andre bekjentskaper som f.eks. Hans Børli, og Alf Prøysen og mange flere som det fortelles om er rørende flotte fortellinger. Hans samarbeid med den alltid stille og klare pianisten Willy Andresen sammen gjorde de en kjempejobb. Det var mange flere, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Hans Fredrik Jakobsen, Jan Garbarek osv., kan ikke nevne alle.  

Dokumentarfilmen "Giganten 2005", skildrer hans tre siste leveår, som skribent og med opptreden, den må jeg få sett. Alle spurte seg hvordan får han folk til å være så naturlige på tv? Han brukte lang tid på å bli kjent med dem og avtalte hva de ikke skulle snakke om, sa han.

Han var en mann som utad alltid var tilstede og på hugget, men han hadde sine indre demoner som han sa og de måtte han døyve med flaska. Det sjokkert ofte medarbeidere og folk han skulle samarbeide med, hvor full han kunne være på kvelden og stå oppreist dagen etter. Kona hans Tove, må ha vært en utrolig forståelsesfull og sterk kvinne som klarte å leve sammen med han, men det er så fint å høre at de støttet hverandre og stod for det samme.

Tilslutt må jeg nevne at denne boka er nær meg, ikke minst fordi jeg kjente de to eldste døtrene hans, (broren min var kjærest en stund med en av dem) og vi var i samme miljø i Asker. Det er lenge siden, men ikke glemt.

Utrolig bra lest av Dennis Storhøi.

Når man skal skrive om en lydbok som har vart i nesten 23 timer er dette bare en smakebit fra Erik Bye sitt fantastiske liv. Humoristisk, nært og flott skrevet! 

Asbjørn Bakke, er vaktsjef i Aftenposten og har i over 30 år vært en profilert Rockkritikker, blant annet som redaktør i musikkavisa Nye takter på 80 tallet. Han har utgitt to andre bøker. Takk for flott bok!

Utgitt på Lydbokforlaget 2017
spilletid 22.43.31
Lånt på biblioteket
 
Andre som har skrevet om boka: Tine,