Larssen Vetle Lid " Hvordan elske en far og overleve"

To sterke personligheter, far som sønn

En biografisk skildring av forholdet mellom skuespiller Lars Andreas Larssen og sønnen Vetle. Hvordan deres liv var, konfliktene og kampen om karrière, kvinnene, selvhevdelse og den kjærligheten som tross alt lå i bunnen.
Alle vet hvem Lars Andreas Larsen var som skuespiller, så og vokse opp som kjendissønn er og var nok ikke lett. Særlig da faren ble syk og fikk Alzheimer og sakte forsvant for Vetle og familien.

Vetle var mye på Nasjonalteateret og ble kjent i huset der og for ikke å snakke om farens barndomsrike Melbu hvor han tilbrakte mange ferier.  De hadde et vanskelig forhold, sier han. Men, jeg vil heller si at de var to likemenns som hele tiden vil vise seg for hverandre, på godt og ondt.

Kampen mellom dem var utrolig, men sjarmerende og fantastisk reflektert og godt beskrevet. Hvordan han flyttet sammen med Lars Andreas når skilsmissen mellom mor og far ble reell. Moren og broren flyttet for seg og de mistet fullstendig kontakten i mange år. Noe som han skriver om og er litt fascinerende at en så ung mann kan ha så mye stolthet i seg. Dengang da han i slutten av tenårene får beskjed om at nå var han voksen. Far skulle flytte til Trine, kone nr to så han måtte finne seg et sted å bo og få seg noe å gjøre. Det ble et voldsomt brudd...

En bok jeg virkelig har storkost meg med, fantastisk flotte formuleringer og refleksjoner over småhistorier som feks. Lars stjal hobbyen min. Vetle fikk som ungdom en fasinasjon av å ta bilder, særlig svart -hvitt bilder. Faren ble interessert i hobbyen til Vetle og de hadde noen flotte turer i sammen gatelangs, i storbyer og ute i skog og mark. Men, faren var så dyktig til å få frem det beste ang. komposisjon, form og det å fange lyset. Så en dag snek Vetle seg til å sende inn og tok et av hans bilder og leverte til fotoklubbens konkurranse. Hvem vant? Naturligvis Vetle, med farens bilde. For et svik og så dårlig samvittighet han fikk. Da la han fotografiapparatet på hylla, noe ikke faren gjorde. Akk så vakkert og rørende at da Lars Andreas laget en halvtimes program om foto på TV, da startet han det hele med et hjerte som det sto Vetle inne i.....

Det er flott at han skriver så ærlig og oppriktig over farens sykdom som han hadde i 10 år. Det var nok ikke lett, for Lars Andreas var nok som en pest og plage en stund, som da han stakk av og de hadde GPS på han. Han var en stor skuespiller og mange elsket og hedret han i kirken, men han var egentlig venneløs. Hvordan han sakte forsvinner som far, er hjerteskjærende og trist.

Les denne fantastiske biografien! Anbefales på det varmeste, for det er så mye varme i teksten, tankene og refleksjonene som varmer. Han elsket virkelig sin far og faren elsket han. Poetisk vakker!
Dette er ikke en bok om Lars Andreas Larsen, men om forholdet far-sønn og alzheimer, som rammer mange familier. Lars Andreas Larsen døde i januar 2014.

Jeg tror ikke man bør være mann mot mann for å kjenne igjen denne kampen. Jeg kjenner den iallefall igjen som mor, opprøret, sinnet og frustrasjonen både ifra egen ungdom og med ungdommer i huset.
Det er noe av det man vokser på, noen å bryne seg på, er det ikke?

Link til andre som har omtalt boka, se Tine sin omtale


Antall sider er 197,  med mange og poetiske korte avsnitt.
Utkom 2015 på  Kagge forlag,
Takk for lesereksemplar