søndag 9. september 2018

Hamsun, Knut "En vandrer spiller med sordin"


En vandrer betrakter ekteskapet  

Dette er romanen Knut Hamsun skrev i 1909. Han var nygift i juni dette året med Marie og Knut dro til Brænd, Atnabru i Sollia med sin datter Victoria en ukes tid, rett etter bryllupet. Marie kom etter en stund og de ble der hele vinteren. Marie kjedet seg voldsomt og til slutt dro hun derifra i sinne. Hentet fra hennes biografi, Regnbuen.

Jeg var i Sollia i månedsskiftetaugust-september og fikk lyst til å lese boka han skrev i dikterstua han lånte, da de bodde på Brænd gjestegård, 1909. 
Marie var veldig skuffet over innholdet i boka når hun leste den. En nygift mann som har sittet og skrevet om utroskap, ekteskapskriser og hvordan en eldre mann ser på unge damer. Knut var 50 år, kommet over i avblomstringsalderen og nygift med Marie 28 år. Hva mente han med denne boka, lurte Marie på?

Til Boka: 
Det er vår og jeg har blitt gammel, sier vandreren. Fortelleren er Vandreren, en voksen mann som har god tid og gjør hva han vil.  Hans betraktninger over livet og naturen går han og undres over livet på sin vandringsferd. Han ber om arbeid på en gård hvor han stopper opp og han blir betraktet som en narr av bonde..
Han bryr seg ikke så mye om folk ikke liker han. Han skal til Øvrebø oppe i dalen til Kapteinene Falkenberg. Det er seks år siden han var der," men de kommer ikke til å kjenne meg igjen, for se på mitt skjegg, sier han". Han var så forelsket i fru Falkenberg sist han var der og skjegget vil skjule meg.

Kapteinen sier onna er gjort og vil ikke ha han, men det stemmer ikke. Han får bli og spør drengen, Nils. "Hvem eier alle hestene, hvem eier dem? Det er gjestene sine hester, sier drengen. På gården er det selskap og fester hele tiden".
Han får ansettelse, etter noe prat. Vandreren vil ikke gi seg til kjenne og later som om han aldri har vært der før, men blir raskt avslørt. Kapteinen kjente meg igjen og husket meg. Kapteinen har ikke sin posisjon i bygda mer som ordfører og han er mye borte på Moen.

Fruen, Louise spiller på piano og har lite å gjøre med tre tjenestejenter i huset. Kapteinen og fruen er så lei hverandre. Kaptein Falkenberg og fruen er stadig uvenner, de er i en skikkelig ekteskapskrise.  De er barnløse og utfordrer hverandre med andre partnere. Drengen tar gjestenes hester for å pløye, han er sint på herskapet som bare hygger seg.

Elisabeth har blitt gift med Erik, men Kapteinen og Elisabeth går lange turer og de flørter åpenlyst. Ingeniøren, Hugo Lassen han har et godt øye til fruen, enda han er svært ung bare i begynnelsen av tyveårene. Vandreren tar Fruen og Ingeniøren i det de vil være mer intime. Kapteinen henger etter Elisabeth og hun flørter med mange, ikke bare Kapteinen.
Det bygger seg opp til en stor ekteskapskrise, da han så fruen i vinduet med utslått hår sammen med Ingeniøren. Kapteinen og Elizabeth drar sammen avgårde.

Ragnhild, tjenestejenta spionerer på alle i hovedbygningen. Alle er fulle og går fra rom til rom i bare undertøyet. Kapteinen har bedt henne å passe på. En voldsom verbal kamp mellom ektefellene om
Sjalusien og maktkampen. Louise drar til byen, dit Ingeniøren er, han kaller henne sin kusine på hotellet.

Det er store skilnader mellom folket på gården. Herskapet som fester og gårdsarbeiderne som sliter og sladrer om alt. Vandreren jobber med ulike ting som blinking av tømmer, skrapearbeid og på jordene osv. så drar han avgårde og blir med på fløtingen av tømmer. Der treffer han igjen sin gode venn Grindhusen. Han har blitt en bitter, trist og tung mann.
Grindstuen og vandreren drar opp til Kaptein Falkenberg og maler opp husene på Øvrebø. Slår markene og ordner opp.

Fruen, Louise kommer tilbake og er vennlig. Hun er så lykkelig over å være hjemme igjen. Men det varer ikke så lenge. Tjenerskapet har sin mening om herskapet. Ragnhild, holder med Kapteinen og det viser seg at fruen er fruktsommelig.....
Louise var forvirret og fra seg, hva har hun stelt i stand?  En trist ende, vemodig slutt.

Boka hørte jeg som lydbok og Arne Thomas Olsen, leser fantastisk bra.
En litt gammeldags historie om kjærlighet og sjalusi, men absolutt aktuell tematisk, 
nå 109 år etter at den kom ut. 

Utgitt av Lydbokforlaget 2004
spilletid 7.56 minutter
Lånt på Biblioteket

9 kommentarer:

  1. Se der ja, det ble jo tid til litt blogging :) Jeg ligger etter med lesingen av Hamsuns samlede, men har etter din omtale, plukket frem denne her. Boken er i bind nummer syv, som tilfeldigvis er det neste i rekkefølgen min. Takk for spark bak Ingun, og riktig god søndag videre!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, nå har jeg lest å mye om Marie og Knut at jeg måtte lese denne, og se hva han virkelig skrev når Marie ble å sjokkert over hva han skrev som nygift, det året(nesten et år) de bodde i Sollia!

      Slett
  2. Hmmm... Langt bak i hodet la det noe støvete informasjon om Hamsun og Sollia, men jeg har virkelig ikke tatt det videre, og slett ikke tenkt at han skrev mens han var der. Jeg burde selvfølgelig skjønt det, men altså, nei, tanken har ikke streifa meg.. (Flaut!!) Jeg får se om jeg klarer å spa fram litt ekstra leselyst og selvdisiplin, så kanskje denne blir lest? Det er jo morsomt med bøker som har en viss lokal tilknyning, om deter på ene eller andre måten. Slik som framsida på Hoems "Slåttekar i himmelen"- nok et artig lokalt sammentreff som jeg ikke hadde visst om hvis det ikke var for deg! Jeg er ikke supergodt kjent i Sollia, men har vært der flere turer både på jakt-, ski- og fotturer, men akkurat denne låven kan jeg ikke si jeg har lagt merke til- husker du hva setervollen heter?

    SvarSlett
  3. Jeg har lest så mye om Marie Hamsun og det var i hennes biografi jeg fant ut at hun bodde på Bræin i nesten et år og at han skrev denne boka. Litt morsomt, for jeg snakket så mye med folk om akkurat dette og de fortalte meg mange historier. Vet ikke om alt var sant.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det spiller jo egentlig ikke så stor rolle om alle historiene som fortelles er sanne eller ei, så lenge de er morsomme eller interessante! De forteller sikkert mye om hvordan de ble betrakta av bygdefolket i det minste.
      Ser du skriver Bræin med "i", og da dukker det opp et nytt spørsmål: står det slik i biografiene du har lest? Gårds- og slektsnavnet skrives Brænd, uten "i´en" men med en "D" til slutt. Kanskje de har "pynta" på det i biografien(e)?

      Slett
  4. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. Jeg har gått igjennom notatene mine, et sted skrev jeg Bræin, men alle andre steder står det Brænd i mine egne notater, fra jeg leste Regnbuen. Jeg googlet Bræin og fikk opp sammen bilde som jeg hadde når jeg skulle skrive om boka, men så er ikke det riktig mer.
    Mange jeg snakket med i Sollia heter Brænd (veldig mange og særlig primus motor for Fossedagene) så nå rettet jeg opp dette.
    Takk skal du ha for et åpent øye. Jeg tenkte det var slik det var skrevet for hundre år siden, men googler man Brænd overnatting nå er det samme hus som kommer opp. Det er nok slik at det kanskje har blitt modernisert. Slik mors jentenavn var Amundgård, men i gamle skrifter og slektshistorie het det Ommundgård. Navn endres, slik språket endres.

    SvarSlett
    Svar
    1. He-he... Det er nok ikke helt tilfeldig at jeg merka meg stafetten; Brænd er "pikenavnet" mitt- og ja, det er fra slekta i Sollia :o)

      Slett
    2. STAVEMÅTEN!!! Autokorrektur asså...

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!