Dette var en meget spesiell bok, vet ikke helt om jeg skjønte den helt.
Vi blir kjent med
tvillingene Rakel og Paul. Rakel er fortelleren og kunstmaler. Broren Paul er
arkitekt og arbeider sammen med Samuel, en ca. tyve år eldre arkitekt. De planlegger
den store Kongo-utstillingen. Samuel og Rakel skal gifte seg, men vil hun
egentlig det?
Det ble litt mange halvfortalte eller gjemte historier, men tross alt dette var den en bok som grep meg følelsesmessig på mange plan. Måten historiene ble fortalt på, og usikkerheten i Rakel "jeg vet ikke" hele tiden. Det sanselige, usagte som dirrende i rommet hun er i, en merkelig tidløs uvirkelighet, men i Paris.
Alle de merkelige drømmene Rakel har og hva som i virkeligheten har utspilt seg i familiens liv tidligere får vi hører om. Den voldelige faren, og moren som til stadighet har blåmerker og gråter. Forholdet mellom Rakel og Paul, tvillinger javel. De er svært tett, alt for tett på noen plan mener jeg. Faren med den hvite hjelmen i steinbruddet som ser og betrakter Paul, med forakt. Faren dør og de to blir alene igjen i den store leiligheten.
Kan hun gifte seg og starte livet med Samuel, i et hus som er møblert med foreldrenes gamle møbler. Jeg kan ikke gifte meg, eller vil ikke! Drømmen om barnet i jordhytta, ungen på brisken, det hjelpeløse barnet skal det bare dø?
Mange vakre scenebilder av Paul som jobber med Kongo-utstillingen og hun som prøver å male. Men, hun er svært skeptisk til hele utstillingen og hvordan den vil fremstå. Men også har hun usikkerhet i seg, for verken Paul, Samuel eller Rakel vet egentlig ingenting om Kongo. Hvordan levde de og håndterte materialene, særlig de store steinene. Hva med politikken og styret av Kongo er det virkelig noe å vise, at så mange mennesker har lidd så mye?
Har hun tvangsnevroser eller er det bare spiseforstyrrelser? Hvem var kvinnen som sto på gata og så inn? Hun kom inn, men jeg fikk ikke tak i hvem og hva hun ville, var det Paul hun ville ha?
En bok å gruble over, tror jeg må lese den en gang til på et senere tidspunkt, for den dannet mange fine scenebilder i mitt hode og kanskje de tok mer/ jeg hang meg mer opp i de enn i fortellingen boka ville ha fram. Fine skisser av dørene i Art Nouveau stil, i boka, så vi skjønner at den ikke skildrer vår hverdang, men i begynnelsen av 1900 tallet.
Utgitt 2009, Forlaget Oktober , sider 165, lånt på biblioteket.
