torsdag 8. juli 2021

Hanne Ørstavik "48 rue Defacqz"

 


Dette var en meget spesiell bok, vet ikke helt om jeg skjønte den helt. 

Vi blir kjent med tvillingene Rakel og Paul. Rakel er fortelleren og kunstmaler. Broren Paul er arkitekt og arbeider sammen med Samuel, en ca. tyve år eldre arkitekt. De planlegger den store Kongo-utstillingen. Samuel og Rakel skal gifte seg, men vil hun egentlig det?

Det ble litt mange halvfortalte eller gjemte historier, men tross alt dette var den en bok som grep meg følelsesmessig på mange plan. Måten historiene ble fortalt på, og usikkerheten i Rakel "jeg vet ikke" hele tiden. Det sanselige, usagte som dirrende i rommet hun er i, en merkelig tidløs uvirkelighet, men i Paris. 

Alle de merkelige drømmene Rakel har og hva som i virkeligheten har utspilt seg i familiens liv tidligere får vi hører om. Den voldelige faren, og moren som til stadighet har blåmerker og gråter. Forholdet mellom Rakel og Paul, tvillinger javel.  De er svært tett, alt for tett på noen plan mener jeg. Faren med den hvite hjelmen i steinbruddet som ser og betrakter Paul, med forakt. Faren dør og de to blir alene igjen i den  store leiligheten. 

Kan hun gifte seg og starte livet med Samuel, i et hus som er møblert med foreldrenes gamle møbler. Jeg kan ikke gifte meg, eller vil ikke! Drømmen om barnet i jordhytta, ungen på brisken, det hjelpeløse barnet skal det bare dø?   

Mange vakre scenebilder av Paul som jobber med Kongo-utstillingen og hun som prøver å male. Men, hun er svært skeptisk til hele utstillingen og hvordan den vil fremstå. Men også har hun usikkerhet i seg, for verken Paul, Samuel eller Rakel vet egentlig ingenting om Kongo. Hvordan levde de og håndterte materialene, særlig de store steinene. Hva med politikken og styret av Kongo er det virkelig noe å vise, at så mange mennesker har lidd så mye? 

Har hun tvangsnevroser eller er det bare spiseforstyrrelser? Hvem var kvinnen som sto på gata og så inn? Hun kom inn, men jeg fikk ikke tak i hvem og hva hun ville, var det Paul hun ville ha? 

En bok å gruble over, tror jeg må lese den en gang til på et senere tidspunkt, for den dannet mange fine scenebilder i mitt hode og kanskje de tok mer/ jeg hang meg mer opp i de enn i  fortellingen boka ville ha fram. Fine skisser av dørene i Art Nouveau stil, i boka, så vi skjønner at den ikke skildrer vår hverdang, men i begynnelsen av 1900 tallet.

Utgitt 2009, Forlaget Oktober , sider 165, lånt på biblioteket. 



8 kommentarer:

  1. Spennende å følge din reise i Hanne Ørstaviks forfatterskap. Innleggene dine gjør det enklere for meg å velge hvilken av bøkene hennes jeg skal velge. Tro Ti amo blir den første.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne var litt spesiell, men kanskje jeg ikke var nok fokusert om handlingen, som jeg skrev over. Det er mange ting og tanker som gjør det slik at man ikke får fult fokus noen ganger, sommergjester osv. :)

      Slett
  2. Har denne i hylla, kjøpte den for noen år siden. Har et par bøker av Ørstavik jeg ikke har lest enda. Blir når jeg føler for det. Liker hennes bøker godt.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne var ikke blant mine favoritter, men må nok prøve meg på den ved en seinere anledning :)

      Slett
    2. Jeg skal nok lese Kallet først, og så har jeg også Fjellet her..:) Likte "Det finnes en åpen plass i Bordeaux" veldig godt, samt "Kjærlighet" og "På terrassen i mørket". https://artemisiasverden.blogspot.com/2014/10/pa-terrassen-i-mrket-av-hanne-rstavik.html#more

      https://artemisiasverden.blogspot.com/2015/01/linnea-myhre-kjre-og-hanne-rstavik-det.html

      Har du lest disse?

      Nå fikk jeg plutselig lyst til å lese mer Ørstavik. Tror jeg skal ta med en bok av henne på ferie neste uke:)

      Slett
    3. Har ikke lest det finnes en åpenplass... eller de to andre bøkene du nevner. Hun har skrevet utrolig mange bøker. Har lånt Presten, men har så mange liggende akkurat nå, så får se hva det blir til.

      Slett
  3. Takk for tips - denne har gått meg forbi. Jeg har lest mange av henne og liker bøkene hennes selv om de er litt på den dystre siden. Den beste synes jeg er Tiden det tar, og kanskje også Presten. Som du skriver "en bok å gruble over" - så er alle hennes bøker virkelig "gruble-bøker".

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig, de gir meg mye. Hun skriver så vakkert og følsomt!

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!