Sommer av J. M. Coetzee

Han sier selv om boka at den bygger på notatbøker. 

Den er ikke John M. Coetzee  som er fortelleren, men fem andre som forteller om Coetzee. De fem har helt ulike perspektiv på hvem han, kollegaer, kjærester og andre familiemedlemmer. Det er faktisk en ganske spesiell måte å formidle sin egen historie på. Men, går man inn på Wikipedia og andre steder på nette, så ser man at sivilstanden hans passer i alle fall ikke helt. Han, giftet seg og har to barn. Men, han kaller det historier fra notatbøkene. Å skrive en roman om seg selv er det selvbiografi? En litt morsom vri synes jeg, men det tok litt tid før jeg skjønte ideen hans.

Martin er en ung forfatter som vil forteller om Coetzee, en mann han aldri har truffet. Han vil spesielt fortelle om han fra 1972-77. Coetzee bodde den gang sammen med faren sin i en slitt og skitten hytte i Cape Town, han var i 30-årene og faren ble etter hvert svært syk. De blir begge to fremstilt som spesielle. Coetzee som litt sky og ensom mann. 

Han var en god akademiker, men ingen god pedagog, står det. Han ble på en måte sett ned på. Noe den brasilianske moren klaget på. Hvordan kunne han være engelsklærer, når han ikke var engelsk, men en boer osv. en lang historie om det. 

Han var et barn av 60-tallet og kom fra en Nederlandsk slekt som kom til Afrika på 1600 tallet, de som ble kaldt boere. De ble ikke helt akseptert, ikke som svarte og ikke som hvite afrikaner, men jordeiere. Vi hører som slekten hans og hvordan de sliter, der de driver landbruk. Her er det Margot, kusinen som forteller om livet som boer, og endringene. Han hentyder i alle sine bøker som jeg har lest så langt, om synet på folk, apartheid systemet osv. 

Flere historier fortelles om han, den merkelige mannen med langt hår og skjegg som bare ville skrive poesi, noe som ikke passet seg for en mann å gjøre i Sør-Afrika..... 

Denne boka synes jeg var svært vanskelig å få tak på. Kanskje fordi jeg hadde lest om han på nettet og fått et annet inntrykk av hvem han var, og bøkene jeg har lest av han før. En meget spesiell bok, men tross dette var boka ok og gav meg et bilde av livet i Sør -Afrika på den tiden. 

Denne boka kom ut i 2009, seks år etter at han fikk nobelprisen. Denne boka går under hans bøker som selvbiografi, del 3. Utkom på Norsk i 2010. 

Lest av Anders Ribu, spilletid 7t 6min, på Storytel

Kristopfer Schau "På vegne av venner"

 

Litt av en tankevekker om medmenneskelighet 

Kristopher Schau var arbeidsledig og bestemte seg etter å ha lest i avisen om kommunale begravelser i Oslo. Hvorfor og hvordan skjedde det og har vi virkelig så mange som døder i ensomhet rundt oss. Personer som ikke har pårørende, eller venner, naboer osv. Dette fikk Kristopher lyst til å se nærmere på. Hva er kommunale begravelser og hvordan foregår det?  

Han begynner å møte opp i disse begravelsene, han gir beskjed om at dette er et prosjekt og han får meldinger om hvor og når disse begravelsene skal være. Han går ikke inn i kirken eller kapellet om det er mer enn tre personer tilstede. Han skildrere noen av disse begravelsene utrolig godt.

 Det kan skylles mange grunner til at man ikke har pårørende, men at ingen av naboene eller venner kommer sjokkere meg. Det finnes faktisk mange grunner til at man dør alene, fordi man vil, -ønsker ikke å ha kontakter med så mange, - eller er fra et annet land, langt borte osv. 

 Noen har død og et liv har opphørt, hva sier presten i talen over den døde? Er det noen musikk?  Jeg ser for meg hvordan Kristopher sitter der alene, ingen som gråter og blomstene kastes i søppeldunken etter bisettelsen.  En uhyrlig fortelling, hvor presten kommer 20 min. for seint og begravelsesagentene er glade for at han har dette prosjektet. 

 Jeg ble dypt sjokkert og rørt over denne tynne boka. Fantes det virkelig så mange ensomme mennesker i Oslo?

 Prosjektet startet 30 januar 2008 og varte ca. et halvt år. Da hadde han fått nok!

 Utgitt 2009, 91 sider, essay, lånt på biblioteket

Hanne Ørstavik "48 rue Defacqz"

 

Dette var en meget spesiell bok, vet ikke helt om jeg skjønte den helt. 

Vi blir kjent med tvillingene Rakel og Paul. Rakel er fortelleren og kunstmaler. Broren Paul er arkitekt og arbeider sammen med Samuel, en ca. tyve år eldre arkitekt. De planlegger den store Kongo-utstillingen. Samuel og Rakel skal gifte seg, men vil hun egentlig det?

Det ble litt mange halvfortalte eller gjemte historier, men tross alt dette var den en bok som grep meg følelsesmessig på mange plan. Måten historiene ble fortalt på, og usikkerheten i Rakel "jeg vet ikke" hele tiden. Det sanselige, usagte som dirrende i rommet hun er i, en merkelig tidløs uvirkelighet, men i Paris. 

Alle de merkelige drømmene Rakel har og hva som i virkeligheten har utspilt seg i familiens liv tidligere får vi hører om. Den voldelige faren, og moren som til stadighet har blåmerker og gråter. Forholdet mellom Rakel og Paul, tvillinger javel.  De er svært tett, alt for tett på noen plan mener jeg. Faren med den hvite hjelmen i steinbruddet som ser og betrakter Paul, med forakt. Faren dør og de to blir alene igjen i den  store leiligheten. 

Kan hun gifte seg og starte livet med Samuel, i et hus som er møblert med foreldrenes gamle møbler. Jeg kan ikke gifte meg, eller vil ikke! Drømmen om barnet i jordhytta, ungen på brisken, det hjelpeløse barnet skal det bare dø?   

Mange vakre scenebilder av Paul som jobber med Kongo-utstillingen og hun som prøver å male. Men, hun er svært skeptisk til hele utstillingen og hvordan den vil fremstå. Men også har hun usikkerhet i seg, for verken Paul, Samuel eller Rakel vet egentlig ingenting om Kongo. Hvordan levde de og håndterte materialene, særlig de store steinene. Hva med politikken og styret av Kongo er det virkelig noe å vise, at så mange mennesker har lidd så mye? 

Har hun tvangsnevroser eller er det bare spiseforstyrrelser? Hvem var kvinnen som sto på gata og så inn? Hun kom inn, men jeg fikk ikke tak i hvem og hva hun ville, var det Paul hun ville ha? 

En bok å gruble over, tror jeg må lese den en gang til på et senere tidspunkt, for den dannet mange fine scenebilder i mitt hode og kanskje de tok mer/ jeg hang meg mer opp i de enn i  fortellingen boka ville ha fram. Fine skisser av dørene i Art Nouveau stil, i boka, så vi skjønner at den ikke skildrer vår hverdang, men i begynnelsen av 1900 tallet.

Utgitt 2009, Forlaget Oktober , sider 165, lånt på biblioteket. 

"Eventyret" biografi om Helge Ingstad, bok 1 av Benedicte Ingstad

  

 Helge Ingstad, juristen som fulgte guttedrømmene sine og ble en av vår tids store helter.

Når en datter skriver om sin fars opplevelser er det så naturlig og kjærlige fortalt. Vi hører om hans barndom, foreldre og søsken. Allerede som ung gutt var hadde Helge en uvanlig stor trang til å være ute i naturen, komme seg ut i skog og mark, helst alene.

Han vokste opp i Bergen, utdannet seg til jurist og hadde egen sakførerpraksis i Levanger i noen år, før han solgte den. 26 år gammel brøt han opp og ble pelsjeger i Canada. Der levde han sammen med andre pelsjegere og indianere i fire år. Da han kom hjem skrev han boka Pelsjegerliv (utgitt 1931) som ble en stor selger og oversatt til mange språk. Om folket og livet i Canada i de fire år 1926 -30 han overlevde som pelsjeger i Canada og  livet der med indianerne som levde ved Store Slavesjø. Der traff han mange mennesker som seinere skulle bety mye for han. 

Han kom hjem i 1930 og livnærte seg med å holde foredrag og var det store idolet for mange, ble svært berømt og tjente mye på boka. Jeg har ikke lest den)  

Helge synes det var tungt å komme hjem, alle vennene hadde giftet seg og stiftet familie. 

Han skrev en bok til seinere om å være pelsjeger, det er boka: Klondyke Bill om å være pelsjeger i Canada, fra 1941.

Han var jurist og hadde erfaring under konflikten med Danmark om Øst Grønland, han ble sysselmann der fra 1932 fram til 1933 og det ble ei ny bok av:" Øst for den store bre": bokomtalen, fra da han var sysselmann på Øst Grønland. Boka utkom i 1935 da han var sysselmann på Svalbard fra 1933-35. 

Helge Ingstad var litt av en eventyrer, her ser vi bilde av han og hunden Prikk som seinere reddet livet hans på Svalbard.

Anne Stine Moe fra Lillehammer var 18 år yngre enn Helge, Han var hennes store helt og hun drømte om et Pelsjegerliv og han. Hun var en beundrer og hun skrev mange vakre brev til han, de brevvekslet i mange år  og etterhvert ble hun hans kone. 

Det kommer i biografien bok nr. 2. 

1 1936 dro Helge til Mexico i apache-indianernes fotspor, den boka har jeg lest og den kan du lese mer om her. Utrolig spennende bok. Helg var fascinert over alle likhetstrekkene han fant hos Apache indianerne og indianerne, fra Canada. Han drar hjem og finner ut at han snart også må etablere seg.

Han gir seg ikke og i 1949 - 50 drar han til Alaska, den boka har jeg også lest; Nanaminut, blant innlands indianere i Alaska. 

En fantastisk fin biografi om Helge Ingstad f 1899-2001, skrevet av datteren hans Benedicte.  Han ble en av våre store helter og i bind to omhandler det livet til Helge (eventyreren) og Anne Stine(arkeologen). Har lest den også, omtalen kommer.

Boka utgitt på Gyldendal 2009, 

280 sider + noter. Boka er full med fine bilder fra turene hans.(alle bildene er fra boka)

og

Storytel: 10 t. 15 m.

Larsen Britt Karin "Det vokser et tre i Mostamägg" bok 1

Historien om den skogsfinske minoriteten på Finnskogen

Dette er en serie om folket på Finnskogen med syv bøker totalt. Jeg har tenkt lenge å lese denne serien, nå fant jeg hele serien på storytel, så da er jeg i gang.  Finnskogen er grenseskogene mellom Hedmark og Värmland, der den etniske minoriteten fra Finland slo seg ned å starte med svedjebruk allerede på sekstenhundretallet. 

Boka begynner over hundre år tilbake i tid,slutten av  attenhundretallet. . En kvinne føder et barn i skogen, hun må skjule barnet for hun vil ikke si at det husbonden hun har jobbet hos som er faren til barnet.  Ei jente som får navnet Annika, Kvinnen selv kaller seg for Lina.

En dag støter Lina på den fryktede eneboeren og bjørnejegeren Taneli. Det ryktes at han visstnok har et drap på samvittigheten.

Taneli har drept en bjørn og Lina hjelper han med å få det til huset hans på Mostamägg. Han er en liten villmann, og sier han har tempra-mang om han drikker, så det gjør han ikke mer. Derimot er han snill og god mot Lina og barnet. Det blir kjærlighet og sammen bygger de seg en tilværelse.

Det er en hard kamp for å overleve for mange. Hilda er ei fattigjente som flytter inn til dem og hjelper dem.  En dag kommer det to studenter fra Norge og da skjer det flere ting som aldri skulle ha skjedd, både med den ene og den andre...

Lina er en sterk kvinne og med hjelp av Hilda og barna fortsetter de livet i Mostamägg

Dette er en fin fortelling om hvordan livet på Finnskogen antagelig var. Hvordan Nordmenn og Svensker snakket om, så på og behandlet den Finske minoriteten som bodde i grenseområdet. Skogsfiner ble felles betegnelsen på dem og de beholdt sitt finske språk, det var lite skolegang pga. lange avstander. Mange trodde de drev med magi og trolldom, når de gikk i skogen og fant røtter, bær, og annet spiselig. De utnyttet alt og Lina var en god husmor. Sulten og fattigdommen skildres veldig bra og naturlig på en me rivende ømhet og rå måte.

Jeg ble bergtatt! Jeg har bodd litt lenger nord en Finnskogen i nesten 20 år i Elverum kommune og kjenner meg så godt igjen i skogen, naturen, dyrelivet og hva som fortelles av historier.

Nydelig innlest av Kjersti Borchgrevink Maagerø

Utgitt som bok 2009, 1 bok, en serie.

Spilletid 4.45  

Kilde: Storytel

Folket på Finnskogen:
Bok 1: "Det vokser et tre i Mostamägg" utgitt 2009
Bok 2: "Himmelbjørnens skog" utgitt 2010
Bok 3: " Som steinen skinner" utgitt 2011
Bok 4:
Bok 5:
Bok 6:
Bok 7: