Elin Anna Labba, er
en svensk forfatter. Forfatteren har skrevet denne boka om samene som ble
tvangsflyttet. Det må ha vært et stort dokumentasjonsarbeid hun har gjort, noe er
brev, noe fra gamle lydopptak og samtaler med folk som har opplevde denne
tvangsflyttingen, som hun ref. til. En forferdelig historie om hva vi har gjort mot
urbefolkningen i Nord, fra 1919 da lovene kom angående hvor samene kunne være.
Om folket, dyrene og alle barna som opplevde å bli skilt fra foreldrene sine
osv. Tenk at denne tvangsflyttingen varte til 1950 tallet enkelte steder.
Brudebilde av Olof
og Kristina (de nordiske navnene deres). Olof sin familie hadde hver sommer
beite utenfor Tromsø, Kristina og hennes familie hadde sommerbeite under
Lyngsalpene. De to møttes under konfirmasjonen, og ble seinere gift, som
brudebilde viser.
På høsten, er de i
Tromsø får de beskjed om at siste båten er på vei inn. De var et turistmål og
tjente penger på ting de solgte til dollarturistene og viser fram reinene,
klærne sine og teltene. De to drar østover med reinen, men når vi kommer til
november må Kristina føde. Det ble to jenter, tvillinger som kom når de var på
Familien Eliksens gård. To små jenter. De skjønner at de ikke kan ta med seg
begge spedbarna til en gamme på vidda vinterstid. Lille Elle får bli hos
familien Eliksen, mot betaling. De har mange egne barn, men tar imot likevel et
fosterbarn.
I 1925 vedtar
Sveriges riksdag en ny lov, enten må samene flytte eller slakte reinen. Det tar
tre år før foreldrene får kommet og hentet Elle, da snakker Elle bare finsk. I
1931, ble de tvangsflyttet videre til Västerbotten, det var det året
tvillingene skulle begynne på skolen. De ble sendt på internatskole allerede
første juni. De fikk nesten aldri bo sammen med foreldrene.
Det kommer mange forbud i Lapploven av 1919, eks: forbudt for samene å flytte inn i hus, eller å gjøre gammene moderne, samtidig med at mange nye regler om flytting og slakt av dyr ble vedtatt. Lappverket har makta over folket. De bestemmer hvor mye rein de får ha og hvor de skal bo.
Morsomt bilde av familien Utsi,
de ble forvist til Västerbotten. De ble litt seine med forflytningen, dette på
grunn av storm og uvær. Reinen hadde snudd og de strevet med å få den med seg
motsatt veg, av hva den var vant til. De måtte betale store bøter både i Norge
og Sverige. De hadde ved avreise 200 reinsdyr, men hadde bare halvparten når de
kom fram dit de skulle bo. (Det står i boka at det tar tre år før reinen finner
seg til rette i nye omgivelser) Samene fikk ikke lov til å ha vedovn eller
vinduer i gammen, da ble det også store bøter å betale.
Sommeren 1973 jobbet jeg i Juhls sølvsmie i Kautokeino, hos Regine og Frank Juhls. To fantastisk mennesker som fortalte mye om samene og deres kultur, de hadde også samlet en del samegjenstander fra de ulike samekulturene. En sommer jeg aldri glemmer!
Bildene: Det er Regine (sølvsmeden, hun var tysk) helt til venstre på bilde. I midten litt av samlingen av samegjenstander. Siste bildet er meg i bakgrunnen, og de to døtrene deres. Det er den yngste (barnet) som i dag driver stedet, har jeg skjønt.
Jeg husker så godt Regine,
den alltid engasjerte og Frank den stillferdig og hyggelig, som alltid hadde en
fortelling på lur. (Han var dansk, egentlig utdannet kunstner, maler). De
fortalte mye om samene, livet de hadde bestemt seg for å leve der i Kautokeino,
og hva de hadde lært av samene og kulturen deres. Hva samene hadde opplevd
både av fornorskning og tvang, noe jeg aldri glemmer og som kommer tydelig fram
i boka.
LES BOKA! Det er mange samiske ord der, men det er ordliste bak.
Leseeksemplar fra Pax, utgitt 2021, 193 sider + div = 203 sider
