Niels Fredrik Dahl "Fars Rygg"

En bok om ikke å føle tilhørighet noe steder, og ensomheten som følger!

Faren har vært død i 14 år, men han drømmer om faren og ser han for seg. Hvem var han egentlig? Faren var en autoritær far, som hadde makt både over kona si og sønnen sin, der de bodde i Alexandria, Egypt. Faren tok valg som ikke inkluderte kona eller sønnens meninger, han var mannen i huset og bestemte alt. Dette er en bok hvor etterlatte papirer, fotografier og brev danner grunnlaget for boka. Den forteller om farens oppvekst, savnet etter mor og hans vanskelige følelser for, faren "Dommeren". 

Faren har blitt 12 år, dommeren sier til sønnen sin, "nå har du blitt stor, og moren din har ikke mer å lære deg mer". Far og sønn kjører bil, - ferjer osv. slik de har gjort hver sommerferie i alle år. den lille familien har feriert ulike steder i Norge og gått i fjellet og har fått frisk luft og mosjon i Norsk natur. Denne gangen er et bare de to i bilen, far og sønn som tar turen fra Egypt til Stabekk, der sønnen skal bor hos familien K. De hadde en sønn som døde og han skal få bo på rommet hans. Det skal vise seg at han får bruke mye av den avdødes utstyr  som sykkel, ski, skøyter og klær osv. 

Dette ble en vanskelig tid for gutten, han kunne ikke kodene, hvordan man oppførte seg blant de andre i klassen og følte seg utenfor. Han var svært ensom og ble en ung gutt som på fritiden gikk og gikk, gatelangs for å oppdage nærområdene og naturen. 

Han bodde hos familien K i to år og lærte seg også kunsten å gå på ski, skøyter og ble med i speiderbevegelsen. Han prøvde en gang å bli kjent meden gutt som også var ensom og spesiell. Vi skjønner seinere i boka at han var en skeptisk liten jøde-gutt. (handler om tiden før 2. verdenskrig)

Etter to år kom faren og hentet han hos familien K, og de to kjørte bil ned til Genève, der han ble plassert på en internatskole. Der traff han raskt to elever som også likte å fotografere, og de ble han venner med. Krigen nærmer seg og det murrer i Europa. 

Moren Ellen, fant seg aldri til rette i Alexandria, hennes ekteskap var ingen lykke. Hun var en som ble betraktet som et spøkelse, der hun gikk kledde i hvitt ute om natten ved havet. Faren fant seg en ny kvinne og moren flyttet tilbake til Oslo. Mor, Ellen og sønnen flytter etter hvert sammen i en liten leilighet. Ellen hadde to søstre i byen, men moren er ensom og holder seg mest for seg selv. 

Dette er en roman, med et viktig budskap om å se, og bli sett. Hvor sterke noen kan klare dette, mens andre nærmest går til grunne. Hvor sterkt forhold mor og sønn hadde livet ut, selv om faren gjorde alt han kunne for å få gutten i andre rette miljøer osv. Faren gjorde mye rart, og skulle være den prektige dommer. 

En historie som setter spor i meg, og som jeg nok ikke glemmer så lett, med tanke på at dette var i en helt annen tid enn den vi lever i, i dag. Eller er det fortsatt slik for mange som blir sendt på kostskoler i dagens samfunn også opplever denne å bli skilt fra foreldre og ensomheten?  Jeg tror det! 

En historie som har mye ømhet og fordommer i seg, men også forteller om kjærlighet og humor inn i de mange mørke historiene. Historien hoppet litt frem og tilbake, men det synes jeg ikke gjorde noe. Det ble ekstra fokus og nye detaljer kom inn. En sterk bok som man vil huske en stund. 

Lydbok fra Book bites, utgitt 2023, 7t, 21 min. Forfatteren leser.  

"Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene" av Elin Anna Labba

 

En skremmende fortelling, fra virkeligheten!

Elin Anna Labba, er en svensk forfatter. Forfatteren har skrevet denne boka om samene som ble tvangsflyttet. Det må ha vært et stort dokumentasjonsarbeid hun har gjort, noe er brev, noe fra gamle lydopptak og samtaler med folk som har opplevde denne tvangsflyttingen, som hun ref. til. En forferdelig historie om hva vi har gjort mot urbefolkningen i Nord, fra 1919 da lovene kom angående hvor samene kunne være. Om folket, dyrene og alle barna som opplevde å bli skilt fra foreldrene sine osv. Tenk at denne tvangsflyttingen varte til 1950 tallet enkelte steder. 

Det er 100 år siden lovene kom i 1919, der Norge og Sverige var enige om at det måtte begrensninger til for hvor mye rein som kunne forflytte seg over grensa.

Om tre familier kommer noen eksempler:

Brudebilde av Olof og Kristina (de nordiske navnene deres). Olof sin familie hadde hver sommer beite utenfor Tromsø, Kristina og hennes familie hadde sommerbeite under Lyngsalpene. De to møttes under konfirmasjonen, og ble seinere gift, som brudebilde viser. 

På høsten, er de i Tromsø får de beskjed om at siste båten er på vei inn. De var et turistmål og tjente penger på ting de solgte til dollarturistene og viser fram reinene, klærne sine og teltene. De to drar østover med reinen, men når vi kommer til november må Kristina føde. Det ble to jenter, tvillinger som kom når de var på Familien Eliksens gård. To små jenter. De skjønner at de ikke kan ta med seg begge spedbarna til en gamme på vidda vinterstid. Lille Elle får bli hos familien Eliksen, mot betaling. De har mange egne barn, men tar imot likevel et fosterbarn.

I 1925 vedtar Sveriges riksdag en ny lov, enten må samene flytte eller slakte reinen. Det tar tre år før foreldrene får kommet og hentet Elle, da snakker Elle bare finsk. I 1931, ble de tvangsflyttet videre til Västerbotten, det var det året tvillingene skulle begynne på skolen. De ble sendt på internatskole allerede første juni. De fikk nesten aldri bo sammen med foreldrene.

Det kommer mange forbud i Lapploven av 1919, eks: forbudt for samene å flytte inn i hus, eller å gjøre gammene moderne, samtidig med at mange nye regler om flytting og slakt av dyr ble vedtatt. Lappverket har makta over folket. De bestemmer hvor mye rein de får ha og hvor de skal bo.

Morsomt bilde av familien Utsi, de ble forvist til Västerbotten. De ble litt seine med forflytningen, dette på grunn av storm og uvær. Reinen hadde snudd og de strevet med å få den med seg motsatt veg, av hva den var vant til. De måtte betale store bøter både i Norge og Sverige. De hadde ved avreise 200 reinsdyr, men hadde bare halvparten når de kom fram dit de skulle bo. (Det står i boka at det tar tre år før reinen finner seg til rette i nye omgivelser) Samene fikk ikke lov til å ha vedovn eller vinduer i gammen, da ble det også store bøter å betale.

 

Denne lille familien på bildet ble tvangsflyttet og måtte bo i en stall sammen med elleve mennesker, før de kom fram til stedet de skulle få bo. De kunne ikke et ord svensk, men de lærte etter hvert. Det var heldigvis mye fisk der de ble henvist til å bosette seg, og klarte seg ellers bra. Reinen hadde nytt terreng og alt var annerledes, skogen, myrene, fjellet. Folket ble stadig forflyttet og ingen finner ro i kroppen. For når kan vi bli trygge her.....

 

En ufattelig sterk historie, som jeg har tenkt mye på. 

Hvordan kan vi ha behandlet det folket, urbefolkningen i Nord på den måten?

 

Boka fikk Augustprisen 2020. Det fortjener den virkelig! 

At noen har satte søkelyset på dette temaet er fantastisk bra! 

Sommeren 1973 jobbet jeg i Juhls sølvsmie i Kautokeino, hos Regine og Frank Juhls. To fantastisk mennesker som fortalte mye om samene og deres kultur, de hadde også samlet en del samegjenstander  fra de ulike samekulturene. En sommer jeg aldri glemmer!

 Bildene: Det er Regine (sølvsmeden, hun var tysk) helt til venstre på bilde. I midten litt av samlingen av samegjenstander. Siste bildet er meg i bakgrunnen, og de to døtrene deres. Det er den yngste (barnet) som i dag driver stedet, har jeg skjønt.

 Jeg husker så godt Regine, den alltid engasjerte og Frank den stillferdig og hyggelig, som alltid hadde en fortelling på lur. (Han var dansk, egentlig utdannet kunstner, maler). De fortalte mye om samene, livet de hadde bestemt seg for å leve der i Kautokeino, og hva de hadde lært av samene og kulturen deres. Hva samene hadde opplevd både av fornorskning og tvang, noe jeg aldri glemmer og som kommer tydelig fram i boka.

LES BOKA! Det er mange samiske ord der, men det er ordliste bak.

Leseeksemplar fra Pax, utgitt 2021, 193 sider + div = 203 sider