"Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene" av Elin Anna Labba

 

En skremmende fortelling, fra virkeligheten!

Elin Anna Labba, er en svensk forfatter. Forfatteren har skrevet denne boka om samene som ble tvangsflyttet. Det må ha vært et stort dokumentasjonsarbeid hun har gjort, noe er brev, noe fra gamle lydopptak og samtaler med folk som har opplevde denne tvangsflyttingen, som hun ref. til. En forferdelig historie om hva vi har gjort mot urbefolkningen i Nord, fra 1919 da lovene kom angående hvor samene kunne være. Om folket, dyrene og alle barna som opplevde å bli skilt fra foreldrene sine osv. Tenk at denne tvangsflyttingen varte til 1950 tallet enkelte steder. 

Det er 100 år siden lovene kom i 1919, der Norge og Sverige var enige om at det måtte begrensninger til for hvor mye rein som kunne forflytte seg over grensa.

Om tre familier kommer noen eksempler:

Brudebilde av Olof og Kristina (de nordiske navnene deres). Olof sin familie hadde hver sommer beite utenfor Tromsø, Kristina og hennes familie hadde sommerbeite under Lyngsalpene. De to møttes under konfirmasjonen, og ble seinere gift, som brudebilde viser. 

På høsten, er de i Tromsø får de beskjed om at siste båten er på vei inn. De var et turistmål og tjente penger på ting de solgte til dollarturistene og viser fram reinene, klærne sine og teltene. De to drar østover med reinen, men når vi kommer til november må Kristina føde. Det ble to jenter, tvillinger som kom når de var på Familien Eliksens gård. To små jenter. De skjønner at de ikke kan ta med seg begge spedbarna til en gamme på vidda vinterstid. Lille Elle får bli hos familien Eliksen, mot betaling. De har mange egne barn, men tar imot likevel et fosterbarn.

I 1925 vedtar Sveriges riksdag en ny lov, enten må samene flytte eller slakte reinen. Det tar tre år før foreldrene får kommet og hentet Elle, da snakker Elle bare finsk. I 1931, ble de tvangsflyttet videre til Västerbotten, det var det året tvillingene skulle begynne på skolen. De ble sendt på internatskole allerede første juni. De fikk nesten aldri bo sammen med foreldrene.

Det kommer mange forbud i Lapploven av 1919, eks: forbudt for samene å flytte inn i hus, eller å gjøre gammene moderne, samtidig med at mange nye regler om flytting og slakt av dyr ble vedtatt. Lappverket har makta over folket. De bestemmer hvor mye rein de får ha og hvor de skal bo.

Morsomt bilde av familien Utsi, de ble forvist til Västerbotten. De ble litt seine med forflytningen, dette på grunn av storm og uvær. Reinen hadde snudd og de strevet med å få den med seg motsatt veg, av hva den var vant til. De måtte betale store bøter både i Norge og Sverige. De hadde ved avreise 200 reinsdyr, men hadde bare halvparten når de kom fram dit de skulle bo. (Det står i boka at det tar tre år før reinen finner seg til rette i nye omgivelser) Samene fikk ikke lov til å ha vedovn eller vinduer i gammen, da ble det også store bøter å betale.

 

Denne lille familien på bildet ble tvangsflyttet og måtte bo i en stall sammen med elleve mennesker, før de kom fram til stedet de skulle få bo. De kunne ikke et ord svensk, men de lærte etter hvert. Det var heldigvis mye fisk der de ble henvist til å bosette seg, og klarte seg ellers bra. Reinen hadde nytt terreng og alt var annerledes, skogen, myrene, fjellet. Folket ble stadig forflyttet og ingen finner ro i kroppen. For når kan vi bli trygge her.....

 

En ufattelig sterk historie, som jeg har tenkt mye på. 

Hvordan kan vi ha behandlet det folket, urbefolkningen i Nord på den måten?

 

Boka fikk Augustprisen 2020. Det fortjener den virkelig! 

At noen har satte søkelyset på dette temaet er fantastisk bra! 

Sommeren 1973 jobbet jeg i Juhls sølvsmie i Kautokeino, hos Regine og Frank Juhls. To fantastisk mennesker som fortalte mye om samene og deres kultur, de hadde også samlet en del samegjenstander  fra de ulike samekulturene. En sommer jeg aldri glemmer!

 Bildene: Det er Regine (sølvsmeden, hun var tysk) helt til venstre på bilde. I midten litt av samlingen av samegjenstander. Siste bildet er meg i bakgrunnen, og de to døtrene deres. Det er den yngste (barnet) som i dag driver stedet, har jeg skjønt.

 Jeg husker så godt Regine, den alltid engasjerte og Frank den stillferdig og hyggelig, som alltid hadde en fortelling på lur. (Han var dansk, egentlig utdannet kunstner, maler). De fortalte mye om samene, livet de hadde bestemt seg for å leve der i Kautokeino, og hva de hadde lært av samene og kulturen deres. Hva samene hadde opplevd både av fornorskning og tvang, noe jeg aldri glemmer og som kommer tydelig fram i boka.

LES BOKA! Det er mange samiske ord der, men det er ordliste bak.

Leseeksemplar fra Pax, utgitt 2021, 193 sider + div = 203 sider