Kerstin Ekman "Vargskinnet- Skrapelodd" Bok 3.

Den handler om hvordan Ingefrid finner tilbake til sine røtter i denne

Tredje og siste bok i serien Vargskinnet- serien. 

Ingefrid har blitt 50 år, hun utdannet seg til prest. Hun vokste opp hos adoptiv-foreldene i en leilighet i Stockholm, som vi hørte om i bok 2. Hun fikk et brev fra et advokatfirma i Östersund, det var morens testament. Ingefrid viste at hun var adoptert, men ikke hva moren het, eller hvor hun kom fra.

Myrten Fjellstrøm, het moren. Ingefrid hadde aldri hørt om Rödböck, Skinnarviken osv. Hvor var det? Fosterforeldrene Kalle og Linnea hadde bare fortalt at hun ble adoptert vekk av en fattig jente. Det viste seg ikke å være sant. Hun hadde arvet 12 millioner i aksjer og obligasjoner, pluss verdien av skogen, som var verd like mye. Hun skjønte ikke noe av dette, hva det betydde? Penger betydde plikter og tjenester som måtte realiseres, hva skulle hun som prest med så mye penger, tenkte hun.

 Hun kunne frasi seg arven, men først måtte hun finne ut av hvem Myrten var og hvem var egentlig faren hennes. Det fantes det ikke opplysninger om i papirene.  Ingefrid eller Inga som hun het på folkemunne dro til Svartvattent på alle-helgens dag, fordi hun vil legge en krans på Myten, moren grav. Hun ville også ta en titt på hva hun hadde arvet og banker på i et av husene. Hun spør hun som åpner om dette huset var her Myrten ble født?

 Det er Kristin Klemetsen og Elias Eriksson som er i huset, og de skjønner ingen ting, for de hadde aldri hørt noe om at Myrten hadde fått barn. 

Ingefrid viser dem dokumentet på at hun er arvingen og datteren til Myrten, født 21. april i 1946 i Stockholm. De to hadde aldri hørt om henne, og visste ikke at Myrten hadde den hemmeligheten. Ingefrid beroliger Kristin/Risten med at det står i testamentet at foster-søsteren skal få bo i huset så lenge hun lever. Elias spør Ingefrid om hvem faren er? 

 Ingefrid kom tilbake til Svartvatten litt seinere, for hun måtte jo finne ut mer om moren sin. Nå har hun med seg adoptivsønnen Anand, 14 år. En meget spesiell gutt, som sliter på skolen og i samvær med andre.

Risten viser Ingefrid mange bilder av moren og hun forteller, hun har god hukommelse om når og hvor bildene er tatt. Dette inspirer Ingefrid til å søke på den ledige prestestillingen, hun får et vikariat og hun flyttet inn i Presteboligen. Elias og Anand blir gode venner, og de blir gode venner. De ser kunst i det andre ikke skjønner.   

 Ingefrid drar til India, en lang reise sammen med en gruppe fra menigheten. Det ble et sjokk for henne å komme fram. Hun så all fattigdommen og alle luktene, de skitne og magre barn, og avfall over alt. Hun delte rom med Becka, som hadde vært i India før. En litt lang beretning om hva de opplevde der, men grei nok. Ingefrid får ideer om hva hun skal gjøre med noen av pengene hun har arvet. 

Jeg vil frasi meg retten til arven, sier hun til Becka. Det kan du ikke sier Becka og det samme sier advokaten som skal hjelpe henne. Du blir lurt sier advokaten, han vet råd.

 Å være kvinnelig prest i Sverige har ikke vært helt enkelt. Kvinner skal ikke predikere, og hun utsettes for mistillit, overgrep og div. Så å komme seg vekk og finne sine røtter blir hennes drivkraft. Det skjer naturligvis mye i Svartvatten også, men det er mer saker hun kan rydde opp i.

 Vi hører mer om same-jenta Risten, Hilevi sitt foster søster, hvorfor hun kom til familien i Svartvattnet. Hun som giftet seg med en Norsk same, og sønnene hennes. Hvorledes folk i grensetraktene enda behandlet samer, med mistro osv. Et ganske tradisjonelt gammeldags samfunn, på mange måter. Et samfunn som vet alt om alle og skravla går, men samtidig tar vare på hverandre.  

 Elias 94 år, har vært en kjent glasskunstner og det har blitt laget en retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet i Sverige, over hans arbeider. En journalist kommer på uventet besøk og vil intervjue han ang. utstillingen. Dagmar, som han dro fra i 1926 har kommet med voldsomme beskyldninger mot han. Hun står bak et stort oppslag i Adresseavisen. Hva synes han om det? Fortiden inntar han, ….

 Kerstin Ekman (wikipedia) har her skrevet denne usedvanlig vakker bokserie på tre bøker. Den vitner om stor fortellerkunst og menneske kunnskap. Hun var 70 år når denne bok kom ut. Hun forteller om de ulike kulturene i Sverige (grenselandet Sverige/Norge) og endringene. Jeg vil nok sette denne serien i sammen bås som Selma Lagerlöf sine bøker, og Sigrid Undset sin stil og fortellerevne, spesielt om natur og historiske skildringer har de mye av den samme poetiske formidlingen. Mye fin tematikk tases opp, både det religiøse, adopsjon, om å bli gammel .....osv.    

 Denne siste bok i serien kom ut i Sverige 2003, på Norsk i 2004, 383 sider, Lånt på Biblioteket. 

 

Kerstin Ekman fikk August prisen i 2003 for denne boka Vargskinnet- Skrapelodd

Kerstin Ekman satt som medlem i Svenska Akademien stol nr. 15, fra 1978-2018.

                                  

                                       Hun har mottatt mange priser og er nå i år 90 år.

                                           De andre bøkene i serien finner du her

Kerstin Ekman "Vargskinnet, Morgen kommer" bok 2 .

 

Denne boka forteller om livet til Elis, Myrten og Kristin (Risten)1940-1970

1. ste boka i serien heter Vargskinnet, guds barmhjertighet.   

                                   

Oslo, 9 april 1940:  Elis bor i Oslo og sitter og ser på lerretene sin, som ingen vil ha nå når krigen er på vei til Norge, han holder seg for seg selv, han er en einstøing. Han prøver å leve av kunsten sin, men det er ikke lett. Han møter en dag Dagmar og tankene hans går til gamledager, det er gått mange år siden han dro hjemmefra.  

Hvor hører han til? Han vil til Trondhjem kanskje det er bedre der, han har med bilder og det blir utstilling, og salg. Han føler at det er uttrykt å være i Trondheim, han går nordover mot Grong. 

 Elis fant den fisker-hytta han bodde i som for over 25 år siden. Vinteren 1941 hadde han kravler seg ut av Norge og over grensa til Sverige. Til fisker-hytta kommer en gamling og to fille fanter. De to var rømte fanger fra gruvene i Norge. Baltere, slite utsultede karer i dårlige klær. De var i svært dårlig forfatning, men sakte og sikkert fikk han og gamlingen dem til Svartvattnet, i sikkerhet. 

Kristin eller Risten som hun ble kaldt, opplevd selv mye under krigen, Hun hadde vært fosterdatteren til Hillevi og Trond, i Svartvatten. Hun, same-jenta som kom til familien Halvarsson tre år gammel. Hun giftet seg med samegutten Nila.  De bodde i Langvasslia på norskesiden og drev med rein. De hadde sønnen Mats, og forteller om turen hun opplevde under krigen når hun skulle født Klement. Her hører vi hvordan tyskeren behandlet samene og reinen deres, de kom med stadig nye forandringer om rein beite osv. Svigermoren Nanna lærte henne mye, men Risten følte seg aldri helt akseptert hos samene. Mannen hennes Nila døde, hun ble alene med de to sønnene. 

 Livet er ikke enkelt for folkene i Svartvattnet i Jemtland, selv om dette stedet ligger i Sverige. Krigen påvirker alle i grenseområdet. Hillevi og Trond sin datter Myrten har blitt 20 år i februar 1942, da var det -45 grader i Svartvattnet. Hun hadde fått seg en kjæreste, men opplevde en forferdelig handling han gjorde.

Elis er tilbake etter krigen, han har truffet Myrten. Elis forteller ikke Myrten hvem han egentlig er, hvor gammel han er og hvor han kommer fra. Moren hennes Hillevi liker ikke at Myrten er sammen med den mange år eldre mannen. Hun vil snakke med han om barnet som døde, i 1919 (1.boka). og forlangte at han må forsvinne. 

Elis hadde jobbet på et glassverk og drar tilbake i bransjen som designer. Myrten drar hjemmefra til Stockholm med sin hemmelighet, som ingen får vite noe om. Heller ikke Kristin (foster-søstera) får vite noe. Myrten får jobb i et vaskeri, hun har blitt med barn, men røper ikke barnefarens navn. Hun forteller ikke dette til moren, som vil komme og besøke henne. Myrten juger og dikter opp en historie, om at hun skulle reist til Frankrike. Hun mister jobben, kommer til et mødrehjem "Ludderkåken", der er det flere gravide jenter, men hun vil ikke føde der. Hun kommer seg tilbake til Stockholm, får datteren Ingefrid, som hun etter en vanskelig tid skjønner at hun ikke kan ta vare på. 

Kristin flyttet hjem, fosterfaren Trond blir syk, død. Hillevi i sjokk. De selger butikken, for broren Tore er ikke i stand til å ta hånd om den.

Elias Elv, skal ha utstilling i Stockholm. Myrten er nysgjerrig på han, men tørr ikke gå dit, er redd for å møte han, selv om hun har lyst. Han har i mange år jobbet med design av glass. En spennende og fin historie om glassindustrien. Eldbjørg var 19 år og satt lam i rullestol. Hun var datteren til eieren av glassverket Elias var blitt 43 år, han frir til henne og de gifter seg. Vi hører litt om livet hans og følger han helt fram til 1970 da han og Eldbjørg er på bilferie i Europa.

Siste fortellingen om Hillevi er at hun gifter seg med forfatteren, så ble hun altså gift til slutt....

En god historieforteller er Kerstin Ekman, det skal være sikkert. Jeg liker godt henne skrive og fortellerstil, men det tar meg ofte litt tid å skjønne hvem som forteller hva, når det blir nytt avsnitt. Boka var spennende og voldsom, men flotte historiske tilbakeblikk på hvordan samfunnet har endret seg. Denne historien handler om grenselandet Norge-Sverige og noen havner i Norge og andre i Sverige. Elis eller Elias blir man ikke helt klok på, for hvor gammel er han egentlig?

En litt lang omtale, men dette blir som en huskeliste for meg, ser fram til at siste boka blir ledig på biblioteket.

Kerstin Ekman er en Svensk forfatter som har blitt 90 år.

Utgitt på svensk og på norsk i 2002, Aschehoug 409 sider.   

Kerstin Ekman "Vargskinnet, guds barmhjertighet"

 

                                                      1. bok i trilogien av Kerstin Ekman.

Boka begynner med fortellingen om Hillevi, det er hennes fosterdatter Kristin som er fortelleren. Hillevi Klarin har kommet til fjellbyen Svartvattnet i Jemtand. Det ligger like ved norske-grensa på høydegrad med nord Trøndelag, Namsos. Året er 1916 og Hillevi er ferdig utdannet Jordmor i Uppsala.  Hillevi ankom Östersund med toget, det var en kald dag i mars, og kom seg videre til et gjestgiveri i Lömsjö.

Det ble verre der, for hun måtte vente i flere døgn for videre skyss. Hun begynte å undre seg på hvor mye galskap som lå i dette valget hun hadde tatt om å dra opp til Svartvatten. Hun hadde fått jobben som jordmor der, og det var bare fordi kjæreste Edvard som var prest skulle ha jobb der oppe i Nord. Hun får endelig skyss med Halvorssen til Svartvattnet, hun synes han er en snodig mann. 

Hun er ikke lenge på stedet før hun skjønner at ei ung jente skal ha barn. Hillevi har aldri gått på ski, men kommer seg av gårde og møter en fattig familie, i Ludden. De er ikke imøtekomne når hun kommer, men hun finner Serine i en seng. Den gravide er bare ca.14 år og skal føde. Hun sliter og har ligget i flere døgn alt. Det ble en hard fødsel, og ingen sa takk. Betaling det torde hun ikke si noe om. Notatboka sin glemte hun og må snu. Der kom det noen henne i møte med en bylt.... Hun skjønner at hun har kommet til en hard verden, med mye fattigdom og uvitenhet.

Etter at den gamle presten er død, kommer endelig Edvard. De bor avskilt fra hverandre i presteboligen, sammen gamle-prestens kone. Edvard er kald og ufølsom ovenfor Hillevi, og hun som har lengtet slik etter han. Ingen må vite at de kjenner hverandre, og ikke noen må få vite at de er kjærester, for de er ikke gift. Hillevi får overtalt Edvard til å møtes et hemmelig sted. 

En dag kommer han ut ikledd sportsklær og skal på jakt, Hillevi undres over dette? Han skal på rypejakt, med noen fra Östersund, sier preste-kona. Hillevi oppsøker stedet hører hvordan de omtaler Edvard, hun må vekk derfra, vekk, vekk ,.... Halvorsen kommer og henter henne, men på vegen skjer det utrolige......

Elis er en ung gutt som blir jult opp av faren, er han far til barnet? Hvor ble han av. Han rømmer hjemmefra, han sliter med å få tak i mat og et sted å sove. Han kommer til ei hytte, der mor og et ganske nyfødt bor, de har ingenting å spise, men han får bo der og hjelper dem å fange fisk, hugge ved osv. En dag er moren borte og Elis klarer å redde barnet fra sultedøden. Han oppsøker en gård og der tror de han er en tulling...., men han vil ikke røpe hvor han kommer fra, om han har foreldre osv…

Han blir syk og kommer på sanatorium for tuberkulose. Han vil fremdeles ikke si hvem han er og sier han er 12 år, det stemmer naturligvis ikke og legen skjønner at han har rømt hjemmefra. Overlegen på Breidablikk (i Norge), hjelper og støtter han med pensler og maling, for han ser at gutten har en fin strek og skryter av hans ferdigheter. Overlegen veileder han litt også, og Elis kommer seg.

Elis blir flyttet til ulike sanatorier og ender i Oslo. Der overlever fra hånd til munn med småjobber. Han er mye på biblioteket og studerer kunstbøker og anatomi. Han får litt undervisning også om han har penger. En dag selger han et bilde til 500kr. Han blir bevist og vil dra til Berlin, han vil opp og fram og han drar. Han ble flere år i Berlin. Elis Elv som han kalte seg fikk seg jobb, studerte kunst og bodde bra. Han så og opplevde at tyskerne planlegger noe, dette er i førkrigstiden og Elis opplever starten på jødeforfølgelsene i Berlin, noe som også rammer han....... 

Årene har gått og Hillevi fikk sin kjøpmann Trond, har fått to barn og et fosterbarn og lever et godt liv. Men, Hillevi klarer ikke å glemme hva hun opplevde i Ludden. Hun misliker Eriksen og han har hadde stor gjeld i butikken. Hun nekter på å gi han mer på krita og en dag er det tvangsauksjon i Ludden. Det er hennes skyld tenker hun. Og alt som skjedde etterpå, …. Uff. Hillevi er helt ute av seg og klarer ikke sove og drar til familien i Uppsala, men det gir heller ingen ro. Krigen nærmer seg, de bor i grenselandet og føler frykt. Fosterdatteren Kristin (Risken) gifter seg, men har hun gjort det riktige valg av mann??? 

En fantastisk god fortelling om livet i en liten bygd i Sverige. Hvor både svenske og norske går litt om hverandre. Høre om synet som folket i bygda hadde på samene og deres livsførsel, nydelig skildret. Elis sitt kunstnerliv er også veldig godt beskrevet, en fantastisk god bok. Gleder meg til neste bok i serien.  

Boka har jeg arvet etter mor, og har tenkt lenge på å lese den og kom nesten halvveis, da jeg så at storytel hadde lydboka. Spilletid 16t 33m.  

Boka utgitt på Norsk i 2000, sider 397. 

Jeg ble så betatt av henne skrive-stil etter å ha lest "Hendelser ved vatten". Filmen som gikk på tv synes jeg var rotete og boka var 100 ganger bedre, men sånn er det ofte. 

Maren Uthaug "Og sånn blei det"

 

 

Barnet som flyttet med far fra Nord Norge, til stemor i Danmark

 Knut er norsk, gift med Rihtta som er same, de bor i Nord Norge. Ekteskapet går ikke helt på skinner og Knut treffer en dansk kvinne, Grethe. Rihtta blir forbanna på Knut fordi han har forelsket seg i den andre kvinnen, Grethe. Rihtta synes at han burde slår seg sammen med denne Grethe, og han tar med seg det syv år gamle jenta Risten til Danmark! Slik vokser Risten opp. Hun fikk navnet Kirsten i Danmark. 

Risten/Kirsten hadde svært god kontakt med sin bestemor Ahkku, hjemme i Kautokeino. Bestemoren var læstadianer og trodde på de underjordiske og mye annet spesielt, som hun fortalte fortellinger om. Risten var en oppvakt jente som elsket å tegne, hun tegnet til alle tider, gjerne folk som kom innom og alt annet som hun opplevde. 

I Danmark glemmer hun mer og mer av livet i nord, men får en god venn i Vietnameseren Niels, som bor i kjelleren hos Grethe. Grethe er derimot den stemor ingen ønsker seg, hun er dominerende, herskesyk og tror ikke barn og ungdom har egne tanker. Hun har noen merkelige tanker om barn, og synes disse to barna er vanskelige å skjønne seg på. 

Kirsten og Niels finner på mye rart, og en dag må han ut av huset. Kirsten reagerer på sin måte...Plutselig skaffer Grethe seg flere hunder, som hun overdriver foringen av, så de blir plagsomt feite. Hun diller med hundene som om det skal være barna hennes?! 

Årene går Kirsten, blir mor og reiser til Nord Norge for å besøke moren sin. Et møte som etter en stund får henne til å føle noe for Rittha, moren sin.

Dette er en sterk bok om å bli forflyttet som liten vekk fra mor, familien, kulturen og alt det kjente fra barndommen, som hun kjenner hun har i seg. Hun finner noen tegninger hos moren, som hun har tegnet som barn.  Hvem er jeg? hvem er mor? Faren min, hva feiler det han? ...her røper jeg ikke mer.... spennende avslutning.

En velkomponert og fin bok, som tar opp mange fine temaer, absolutt verd å få med seg. 

Utgitt på Samlaget i 2022, 239 sider, Bookbites.

Maren har samiske røtter, flytte til Danmark som syvåring. Denne boka er ikke biografisk, Les mer om Maren Uthaug her.

"Skammens historie" av Thomas Vestergård og Sigmund Aas

 

                                              

Her var det mye som var skremmende nytt om Norge fra 1814-2014, de siste 200 år.

Viste du at håndverker og de som ikke var storbønder ble regnet som tredjeklasses menneske, det var kun de rike eller menn som hadde utdannelse som telte den gangen riksforsamlingen ble dannet i 1814. 

Langskaller og kortskaller har jeg hørt nevnt, noe som kom opp rundt år1850. Da startet Nasjonalismen og vi var livredde for jøder, andre raser osv. Ulike folke-raser måtte holdes fra hverandre. Nordmenn, skulle være den herskende rasen i Norge. Noe en mann i Tyskland på 1930 tallet var helt enig i, ja tenk hva Hitler, hvordan han også likte den tanken.......

Kortskallene er de som var invaderte byene våre, som det står i boka. Det var f.eks. samer, jøder, romanifolk og tatere. Alle med ulike spesial reglene. Nevner: Kvener som innvandret til Norge og bosatte seg i Lyngen, Alta, Karasjok osv. på 1850 tallet, pga. av krig og sult. De måtte snakke norsk for å få kjøpt jord. Skogfinnen på Finnskogen som kom til Norge på 15 hundretallet med sin spesielle jordbrukskultur, svedjebruk og trolldom, de ble sett ned på. Begge disse gruppene ble trakassert i Norsk Politikk og det ble ofte reist tvil om man kunne stole på et slikt folk?

Taterne/Romanifolket som var et reisende folk ble utsatt for sterilisering loven, og barna tatt i fra dem. Mange barn havnet på ulike barnehjem, der de led og ble mishandlet. Det var Misjonen og staten som driftet dette. Her nevnes Svanviken som eksisterte fra 1949-1965, et fryktelig sted. 40 % av romanifolket ble tvangs steriliserte, den yngste var bare 14 år. Man sterilisering av disse unge jentene helt til 1977. Det var ikke samtykke, men under tvang. Taterne i Norge ble sett på som avvikere, fengselsfugler osv. NRK hadde i 1989 en tv program, der dette kom opp og de fikk en viss respektert, etter det (står det i boka). 

Staff og fengsel var det også forferdelige fortellinger om. Barn som kom til Bastøy eller Toftes gave på Helgøya, har jeg hørt og sett filmer om. Fengslene, staff, og mange grusomme forferdelige historier om hvordan de led. Hvordan helsevesenet så på psykisk syke og lobotomerte folk, som aldri ble seg selv mer. For ikke å snakke om alle de som døde av følger etter inngrepet, det ble skult at operasjonen var mislykket og forklarte det vekk med annen sykdom!

Videre er det et langt stykke fra rett etter krigen. Alle de som bygde de lange jernbanesporene og vegene under krigen. For ikke å snakke om alle de tusenvis som døde og som skulle fraktes vekk etter krigen. En forferdelig opprydning og stanke, få klarte å jobbe med.

Hvor redde alle var for kommunismen i Norge og overvåkingen av de som var suspekte eller som man trodde var kommunister....og fravær av handlinger. Beredskapen den 22 juli, da ABB herjet i Oslo og på Utøya, var alt for dårlig. Har den blitt bedre....????

Vi tror vi er så sabla bra, men er vi egentlig det?  Her var det mye å ta tak i. Boka er skrevet som en motvekt, kontrast og har en stemme som får oss til å tenke to ganger over mye rart som har skjedd her i landet de 200 siste årene. Vi er en Nasjon som snakker mye, men kanskje ikke handler der etter? 

En opplysende og historisk sett en god bok. En bok man må å lese et kapittel av gangen i, ellers blir den for heftig. Jeg anbefaler lang lese av denne bok, for det er mye å fordøye. 

Boka kom ut i 2015, 318 sider. Cappelen Damm

Ann-Helen Laestadius "Stjålet"

En spennende bok om reindrifts samene og hvordan de blir behandlet. 

Vi er i nord - Sverige, Elsa er 9 år og har en egen rein som hun er stolt av og glad i. En dag hun var på ski så hun en mann som drepte reinen hennes. Hun oppdager mannen ved gjerdet. Han ser henne og truer henne på livet. Elsa tør ikke si til noen at hun vet, hvem hun hadde så. Heldigvis fant hun øret til reinen, med hennes merke som fortalte at det var elgkalven hennes. Det falt ut av lomma hans, når han tok ut hanskene for å kjøre fra åstedet. Merket ble en hemmelighet hun holdt på i mange år, uten å fortelle om det eller om hvem han var. 

Mannen hatet samer og reinen deres. Elsa kunne ikke skjønne hvorfor? Vi skjønner raskt at tyven var Robert Isaksen. Han er en mann som har sine meninger om samer. Han mener at samene får masse penger fra staten uten å passe på dyrene sine en gang. Mens han, får bare avslag fra trygdekontoret gang på gang. Han hisser opp andre folk i bygda også, så det trenger seg farm et hat mot samene i bygda. 

Elsa og faren er til politiavhør, men politiet bryr seg egentlig ikke. Dette er for små saker for dem og vanskelig å løse pga. at bevisene ikke er gode nok. Så blir sakene av den art henlagt. For hva kan politiet for at en og annen rein forsvinner, de har jo så mange dyr. For samene betyr det at de begynner på en desperat jakt etter rettferdighet. Elsa, røpet fremdeles ikke hvem tjuven var. 

Første del av handlingen er fra ca 2008. Årene  har gått og hun har blitt ca. ti år eldre, voksen med egen bil. Hun har bodd borte noen år og gått ferdig videregående skole. Hun ønsker ikke å videreutdanne seg, hun har en sterk drøm om en dag å  bli reingjeter.

Vi får høre om hvordan livet for reindrifts-samer arter seg. Det er mange problemer som dukker opp, både i drifte og utgiftene  er store, mange sliter psykisk og økonomisk, da naturen og beitemulighetene har endret seg.  Boka er skrevet av en svensk forfatter, men forholdene er nok ganske like for alle samer i nord. De er et folk som har opplevd mye hat og overtro, med sterke konflikter mellom samer og andre folk som ikke respekterer at samene har et eget språk og kultur, men nå lever som alle andre i vanlige hus. 

Robert Isaksen og en kamerat drar stadig på tjuvjakt og selger kjøttet videre. Av og til morer de seg bare med å plage reinen ved å kjøre etter dem, eller pine og plage dem ved å ri på reinen osv. Elsa sin familie har mange ganger prøvd å anmelde dem til politiet, men det blir aldri tatt hensyn til og blitt henlagt pga. manglende bevis i form av dokumentasjon. 

Boka var litt treig i starten, men mot slutten ble det rene kriminalromanen, veldig spennende. Hvordan det gikk til slutt med Robert og kameraten røpes ikke....... Absolutt verdt å lese. 

Akkurat nå i disse dager sitter det flere samer i Oslo og streiker for sine retter og tap av natur. Samene har nok fått det bedre, men absolutt ikke bra nok. Selv har jeg hatt sør-samer som elever og de fikk i alle fall fjernundervisning i sør-samisk.

Boka er basert på virkelige hendelser og det gjør jo at den er enda mer rystende. Særlig når det gjelder hatet og brutaliteten som mange samer har opplevd. Vi vet at å være same i dag er enda ikke helt stuereint noen steder. Det er bare et par år siden en bekjent fikk slengt sjikanerende ord og rop etter seg, når hun skulle ha boklansering og foredrag på høyskolen på Hamar og hadde på seg same drakt. Hun var tøff og fikk stor omtale ang. sjikaneringen i avisa. En viktig og fin bok. 

Vi må huske at i Norge er samer regnet som urbefolkningen i Norge.  Ellers har vi jo minoritetsgrupper, med lover fra 1998. (jøder, romanifolket )taterne), romfolket (sigøynere), kvener og skogsfinner. 

Vinner av Årets bok i Sverige i 2021.

Lydboka er fra Book Bites, spilletid 13 timer. Lest av Marte Fjellheim Sarre. 

Arvola Ingeborg "Kniven i ilden, sanger fra ishavet"

Vi er i Øst - Finnmark i årene 1859- 1862

Brita Caisa Seipajærvi er en 35 år gammel kvinne. Hun klarer ikke bo hos foreldrene mer, der faren drikker og produserer brennevin og søsteren Maria Stina som hun var så knyttet til er død, og savnet etter henne er for stort. Hun vil dra og sier «Jeg vil fremover, starte på nytt og aldri vende tilbake til mor og far. Mine sønner skal ikke voks opp med faren min og bli som han, en fyllik". Hun har en bror Per, som har kommet seg vekk, og nå skal de av sted for å finne han og hans familie, til Bugøynes i Norge.  

Hun har med seg sine to sønner, Alexi på 12 år og Heiki på 3 år. Brita Caisa er ugift og har blitt fornedret med 4 søndager, å stå til skamme i kirken, fordi hun har fått barn uten å være gift. Det var stenge straffer for mye rart, på den tiden. Det mest alvorlige synes nok jeg var all stjelingen av rein, noe som har foregått helt opp til i dag.  

Faren til Alexi har skaffet Brita Caisa en kjøre-rein og på pulken pakker de ned alt de har, det er ikke mye. Brita Caisa sitt mål er å reise for å finne seg en mann hun kan gifte seg med, og bosette seg et sted hvor det ikke bare er skog, men det åpne havet som hun drømmer om. 

Det er langt sier hun til Heiki som stadig undere på hvor langt de skal. Hun har ingen attest, derfor har hun heller ingen muligheter for å kjøpe seg land om hun tjener penger, men en mann kan nok vakre Brita Caisa få seg. En som har alt på stell, tenker hun. Hun har i alle fall tatt med sølja og bibelen sin.

Vakre scener fra turen som skildres hvordan kjøre-reinen "Rakkas tein- som betyr elsket"  hvordan han oppfører seg og naturen endres. Alle minnene om moren kommer opp i henne. Moren som var så opptatt å lære henne om hvor viktig det var å samle bær, bjørkeris til sopelime og badstue osv. Masse om tro og overtro, som er ganske morsomt å tenke på at folk var så opptatte av disse tegnene.   

Da Brita Caisa var seks år fikk hun en gave, hun fikk den helbredende kraften fra Oki, noe alle vet om henne. Hun hjelper mange folk med problemer, men sier at hun er best på dyr. Men like elskverdige er ikke alle som trenger hjelp. f.eks.  Latin -Korsa, som Brita er fødselshjelper til. Det ble ei jente, men ikke så mye som takk, fikk hun. 

Her får vi høre om historiske hendelser om de første som dro Neiden i 1840. Det er masse navn og personer det blir fortalt om (litt for mange, synes jeg). De blir hos Greta og Miko, et barnløst par med hus og jord ganske lenge. Heiki på tre år blir igjen hos Greta, da de drar til Norge, på våren til det store torskefiske, for å tjene penger. 

Kan Brita Caisa få oppleve å finne en fisker, med hus, som ikke drikker og har sterk rygg? Miko blir med og det blir varme følelser som springer fram i dem begge.  

Til Varangerfjorden, hvor Golfstrømmen gir nok varme til at det er isfritt. Dit dro mange finske innvandrer som sesongarbeidere, men også mange andre små folkegrupper med ulike tro osv. møttes der. Det var som en smeltedigel av ulike folkegrupper. Der ble det drukket, festet, kranglet og sladret som alle andre steder der folk traff hverandre. Men sjalusien blomstret jo naturligvis også, og noen angivere fantes også på slike steder som dette, om folk som var utro osv. 

Jeg skal ikke røpe for mye, men Miko og Brita hadde det hett sammen og lengslene etter hverandre var virkelig intense. Måtte de ta sin straff på tinget,? Det fikk vi vite helt på slutten av boka ....... Gleder med til neste bok i "Ruijan rannalla serien". Hvordan gikk det dem? f.eks. med drømmene til Per og familien som skulle til Amerika? - med Greta og gården? Sønnene til Brita Caisa? osv.  

Brita Caisa er fortellingen til en av forfatterens forfedre. Fantastisk nydelig fortalt, med en sanselig og særegen, poetisk og frodig måte å skrive på. Vakkert fortalt om et svunnet liv, vi ikke kan sette oss inn i. Men kjærligheten, kulden, følelsene, drømmene, det overnaturlige, med småfolk, helbredelse og det forferdelige å miste barn, osv. der kan vi skjønne og tenke oss hvordan det livet var.   

Boka bygger på mye historiske fakta. Den er troverdig og lærerik.  Jeg har hørt boka som lydbok på Book Bites, boka 439 sider, lyd 9t 22 min, lest av Maria Bock, utgitt 2022

(Bildet lånt fra nettet, dette er Ingeborg Arvola)

Gleder med til neste bok i Ruijan rannalla, serien. 

Les gjerne hva andre har skrevet om boka: Tine

Vinner av  Brageprisen 2022, i skjønnlitteratur

 

"Et land av snø og aske" av Petra Rautiainen

 

En voldsom, vond og spennende historie fra Lappland fra 1944 og 1949.

Boka veksler mellom to ulike forteller stemmer, gjennom hele boka. Väinö som jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir og er i dagboks form historie om hva han ser og opplever i fangeleiren Enero i Lappland fra februar- september1944. 

Väinö Remes er militær fullmektig tolk og hans jobb er å intervjue fangene som kommer til leiren, ofte er det så mange at han kan sitte i ti timer i strekk, kun avbrutt med røykepauser. Han forteller at tolkene bor sammen med vaktene og soldatene. Nettene er forferdelige, det er møkkete, stanken, sengene knirker og tolkene skal også holde øye med fangevokterne så de ikke sluntrer unna. Han jobber på lag med en som heter Olavi, som er finsk og Kalle, som er skoler og snakker veldig mange ulike språk. Väinö og Olavi intervjuer fangene, måler dem, høyde, hodebredden, kjønnsorganer, om forhuden er der osv. Alle opplysningene skrives ned på kort, angående rase. Fangene kommer hit for å dø, skriver Väinö. Han stoler ikke på Olavi og misliker han voldsomt. 

Den andre stemmen er en forteller stemme fra Einotekis som skildrer hva som skjedde der i 1949-50. Krigen er slutt for tre år siden og så kommer den finske journalisten og fotograf Inkeri opp dit. Hun er på jakt etter hva som skjedde med mannen sin, som forsvant der i Lappland. Hun kjøper et hus og integrer seg sakte og sikkert inn i miljøet. Hun har en leieboer som heter Olavi og etter hvert skjønner hun at han vet mer enn han vil fortelle.

Väinö får vite mye om hva som skjedde med fangene, den tyske leieren var med i et forskningsprosjekt for å finne ut hvordan den ariske rase og andre raser, var bygget og utrustet. Forferdelige ting skjedde med fangene, som var på lik linje med Mengeles forsøk. Sier ikke mer, dette var sterke saker.  

Det tok litt tid å skjønne hvem var Väinö, og hvem var Olavi, men den gåten ble løst ganske så bardust på meg, til slutt. En forferdelig skildring om hvordan samene ble sett på, og ble behandlet. Hvordan folk prøvde å redde seg selv, og hvor forferdelige ting som skjedde i fangeleirene, der nord var. 

En usedvanlig sterk bok, jeg syntes var litt vondt å lese om, historisk fin, og spennende skrevet. En bok man ble grepet av om alle hemmelighetene, forbrytelsene og kjærligheten man huger etter. Denne boka forteller også om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt etter krigen, og forteller om et mørkt kapittel i finsk historie.    

Utgitt på finsk 2020, på norsk 2022, Gyldendal, 278sider. Lese-eksemplar fra forlaget.

En annen bok jeg leste fra krigen i Lappland er : Ingen anger av Tommi Kinnunen

M. Seppola Simonsen "Hjerteskog F ¤ 475" kvenske dikt fra 2022

I Anitas Diktlesersirkelen har jeg lest denne diktsamlingen med tema i November: Nytt norsk talent. 

Jeg ble stående på biblioteket og bla i denne diktsamlingen og der ble jeg stående en stund for boka grep meg og jeg lånte den. Litt tidlig for november bok, men pytt, tilfeldighetene rår nå for meg. 

M. Seppola Simonsen ble født i 1998 i Narvik og vokst opp en rekke steder nord for polarsirkelen. Hjerteskog/ Sydänmettäer forfatterens første utgivelse. (fra coveret)

Mange av diktene har en forklarende tekst på enkelte samiske ord, på en poetisk måte som her: 

tomrom under isen

komujaä

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser opp strømmen

så vakkert at det finnes et ord for 

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom

Et annet dikt som jeg likte godt. Hun bruker ikke store bokstaver på annet en egennavn, som her:

den arktiske sirkelen er ikke

som kan tenkes

en knivsegget rokkering rundt jorden

sylskarp is som deler nabolag og hus på langs og tvers

en søster sover i Nordland og en annen i nord

vi ser ringen kun på klare dager

høyt oppe i himmelen, buet blåskjær eller blåskjell

barna her oppe kjenner ikke Jorda fra Saturn

før i tredje klasse 

Ingen av diktene har overskrifter:

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen 

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over.

Et til dikt tar jeg med:

Nord er ikke håndfast

en raja

en grense

skåret i Tornedalen bestemmer

og overlandegrensen glemmer

vi, kom du hit før eller etter at kongene

la blyanten på kartet? 

Hvorfor  falt jeg pladask for denne poesi- boka?

Jeg har lest mye om konfliktene i nord opp i gjennom tidene, jobbet en stund i Kautokeino og skjønner diktene hennes så godt. De gjør noe med meg, roer meg ned og jeg ble sittende å undres over hvor mye så lite tekst kan si meg. Den er inspirerende, vakker, sår og følelsesladet på mange plan. 

Dette var en diktsamling jeg tror jeg må skaffe meg etter å ha hygget med meg med denne noen kvelder. Kan absolutt anbefales!

Utgitt på Flamme Forlag utgitt 2022, 106 sider, Biblioteksbok

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

                                En bok om hvordan urbefolkningen i Norge, ble sett på. 

Boka handler om samegutten Sammol fra Finnmark, på 1950 tallet. En rørende, trist og dessverre ganske så sann historie, som varte langt opp i 60 årene. Vi følger samegutten Sammol som faren må følge til internatskolen. Sammol vil ikke., men må. Kommer ikke ungene til samene på skolen blir foreldrene straffet. Så alle samebarn måtte flytte til internat-skoler langt vekk fra foreldrene sine, og hadde små muligheter for å komme hjem, kun til jul og sommerferie. 

Det ble en tøff velkomst for lille Samuel som han skulle hete på skolen hvor all undervisning og alle samtaler skulle være på norsk. Men, lille Samuel kunne ikke norsk, bare samisk. Isto, en kvensk gutt var sjefen på rommet og fant på mye jævelskap mot Samuel, ren mobbing. 

Det var en trøst i en av lærerne, Pedersen. Han skjønte hvordan samene ble sett på og behandlet på skolen, noe han var motstander av. Han vil gjerne hjelpe de samiske barna, som ikke kunne norsk og ble en god støtte for Samuel. Pedersen tar seg av han og følger han opp i ulike fag, forklarer så godt han kan på samisk (det lille han kan han har lært seg seg). Pedersen ser også at Samuel er flink til å løpe sekstimeter, noe han oppmuntrer han til i forbindelse med et skolemesterskap. 

Samuel kan ikke komme hjem til jul, men får en god venn i Ella som bor like ved skolen. Han savner mamma, pappa og hunden Seippo. Moren hans ringer noen ganger, men det er vanskelig å snakke i telefonen med henne.  

Så en dag er Pedersen vekk, hvor ble han av? Den nye lærerinna, frøken Steen kommer og overtar undervisningen for Pedersen. Hun er skikkelig streng og rasist. De to barker sammen........

Samuel rømmer hjem, men foreldrene har så store forventninger til han og han husker ikke hva alle ordene betyr og hva reinsdyra heter, han føler seg bortkommen og til ingen nytte. Har han mistet all tilhørighet, hvordan skal han oppføre seg, han føler at han ikke hører hjemme noen steder......

En flott ungdomsbok, som jeg håper dagens unge også kan lese boka, så de kan se hva andre har opplevd!

Utgitt 2020, Aschehoug, lånt på biblioteket. Nominert til BokBloggerPrisen  2020

NB: jeg har også lest en annen spennende bok om samene, som jeg vil anbefale: Herren sendte oss, om tvangsflyttingen av samene

"Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene" av Elin Anna Labba

 

En skremmende fortelling, fra virkeligheten!

Elin Anna Labba, er en svensk forfatter. Forfatteren har skrevet denne boka om samene som ble tvangsflyttet. Det må ha vært et stort dokumentasjonsarbeid hun har gjort, noe er brev, noe fra gamle lydopptak og samtaler med folk som har opplevde denne tvangsflyttingen, som hun ref. til. En forferdelig historie om hva vi har gjort mot urbefolkningen i Nord, fra 1919 da lovene kom angående hvor samene kunne være. Om folket, dyrene og alle barna som opplevde å bli skilt fra foreldrene sine osv. Tenk at denne tvangsflyttingen varte til 1950 tallet enkelte steder. 

Det er 100 år siden lovene kom i 1919, der Norge og Sverige var enige om at det måtte begrensninger til for hvor mye rein som kunne forflytte seg over grensa.

Om tre familier kommer noen eksempler:

Brudebilde av Olof og Kristina (de nordiske navnene deres). Olof sin familie hadde hver sommer beite utenfor Tromsø, Kristina og hennes familie hadde sommerbeite under Lyngsalpene. De to møttes under konfirmasjonen, og ble seinere gift, som brudebilde viser. 

På høsten, er de i Tromsø får de beskjed om at siste båten er på vei inn. De var et turistmål og tjente penger på ting de solgte til dollarturistene og viser fram reinene, klærne sine og teltene. De to drar østover med reinen, men når vi kommer til november må Kristina føde. Det ble to jenter, tvillinger som kom når de var på Familien Eliksens gård. To små jenter. De skjønner at de ikke kan ta med seg begge spedbarna til en gamme på vidda vinterstid. Lille Elle får bli hos familien Eliksen, mot betaling. De har mange egne barn, men tar imot likevel et fosterbarn.

I 1925 vedtar Sveriges riksdag en ny lov, enten må samene flytte eller slakte reinen. Det tar tre år før foreldrene får kommet og hentet Elle, da snakker Elle bare finsk. I 1931, ble de tvangsflyttet videre til Västerbotten, det var det året tvillingene skulle begynne på skolen. De ble sendt på internatskole allerede første juni. De fikk nesten aldri bo sammen med foreldrene.

Det kommer mange forbud i Lapploven av 1919, eks: forbudt for samene å flytte inn i hus, eller å gjøre gammene moderne, samtidig med at mange nye regler om flytting og slakt av dyr ble vedtatt. Lappverket har makta over folket. De bestemmer hvor mye rein de får ha og hvor de skal bo.

Morsomt bilde av familien Utsi, de ble forvist til Västerbotten. De ble litt seine med forflytningen, dette på grunn av storm og uvær. Reinen hadde snudd og de strevet med å få den med seg motsatt veg, av hva den var vant til. De måtte betale store bøter både i Norge og Sverige. De hadde ved avreise 200 reinsdyr, men hadde bare halvparten når de kom fram dit de skulle bo. (Det står i boka at det tar tre år før reinen finner seg til rette i nye omgivelser) Samene fikk ikke lov til å ha vedovn eller vinduer i gammen, da ble det også store bøter å betale.

 

Denne lille familien på bildet ble tvangsflyttet og måtte bo i en stall sammen med elleve mennesker, før de kom fram til stedet de skulle få bo. De kunne ikke et ord svensk, men de lærte etter hvert. Det var heldigvis mye fisk der de ble henvist til å bosette seg, og klarte seg ellers bra. Reinen hadde nytt terreng og alt var annerledes, skogen, myrene, fjellet. Folket ble stadig forflyttet og ingen finner ro i kroppen. For når kan vi bli trygge her.....

 

En ufattelig sterk historie, som jeg har tenkt mye på. 

Hvordan kan vi ha behandlet det folket, urbefolkningen i Nord på den måten?

 

Boka fikk Augustprisen 2020. Det fortjener den virkelig! 

At noen har satte søkelyset på dette temaet er fantastisk bra! 

Sommeren 1973 jobbet jeg i Juhls sølvsmie i Kautokeino, hos Regine og Frank Juhls. To fantastisk mennesker som fortalte mye om samene og deres kultur, de hadde også samlet en del samegjenstander  fra de ulike samekulturene. En sommer jeg aldri glemmer!

 Bildene: Det er Regine (sølvsmeden, hun var tysk) helt til venstre på bilde. I midten litt av samlingen av samegjenstander. Siste bildet er meg i bakgrunnen, og de to døtrene deres. Det er den yngste (barnet) som i dag driver stedet, har jeg skjønt.

 Jeg husker så godt Regine, den alltid engasjerte og Frank den stillferdig og hyggelig, som alltid hadde en fortelling på lur. (Han var dansk, egentlig utdannet kunstner, maler). De fortalte mye om samene, livet de hadde bestemt seg for å leve der i Kautokeino, og hva de hadde lært av samene og kulturen deres. Hva samene hadde opplevd både av fornorskning og tvang, noe jeg aldri glemmer og som kommer tydelig fram i boka.

LES BOKA! Det er mange samiske ord der, men det er ordliste bak.

Leseeksemplar fra Pax, utgitt 2021, 193 sider + div = 203 sider

Uri Helene "Rydde ut"

En roman med tre hovedfokus flettet sammen til en fortelling.

1. Hennes egen søken i slektshistorien og moren.
2. Romanfiguren Ellinor
3. Selve skriveprosessen

1. Denne boka er en bok som handler om henne selv og hennes slekt, samtidig som den veksler å fortelle om skriveprosessen til en roman. Hun lever i et ekteskap med man og to døtre, hun har en gammel mor som blir dårligere og dårligere. Hun skjønner at mor snart skal dø og blir interessert i sin egen slekts historie, en historie hun bare kjenner morens sin side av slekten. Hvem var fars og hvor kommer hans han fra?
En dag ringer en slektning og farens slektshistorie dukker frem og stadig nye familiemedlemmer dukker opp i hennes liv.
Moren dør og hun må rydde opp etter henne.  Moren kommer fra en borgerlig familie og her ramses det opp i det kjedsommelige om arv av bestikk og service. Hun sørger og mimrer, til og med bøker og hvordan de blir organisert i bokhylla forteller hun om, det blir litt for mye av det gode.

Hvor vanskelig er det å skrive en bok, hva kommer først, det virkelige liv eller romanen? Hun veksler mellom å fortelle dette, samtidig som de har noen fellestrekk.

2. Ellinor er kvinnen som er hovedpersonen i romanen er lingvist som henne, hun har et havarert barnløst ekteskap med Tom bak seg og faren som sitter på pleiehjem og skjønner ikke hvem hun er. En dag får hun beskjed om at en prosjekt-stilling i Finnmark er ledig, uten at vi konkret får vite hvor.
Hun skal kartlegge bruken av det samiske språk og språk død...
Hvordan lokalsamfunnet tar i mot henne, alle utfordringene med kulde, språk og tradisjoner.
Anna Guttormsen skal være hennes gode hjelper, men hun avviser henne fordi hun ikke kan samisk. Anna er en som står på for samenes rettigheter og samenes plass. Anna sier selv hun er en noaide..
Ellinor treffer Kåre, det er noe hun trenger og de koser seg.
Konflikter løses, vennskap, gode historier fortelles, faren dør, sinne, rydding etter faren, frihet, mange ting ordner seg for Ellinor. Denne historien er grei, ikke noe mer enn det.

3. Selve skriveprosessen er kanskje det mest spennende med bok, hvordan hun gjør små notater. Er i villrede og hvordan hun å strukturere innholdet, plusser på og trekker fra.

Her skulle hun ha trukket mer fra under punkt en og skrevet mer om punkt tre, så hadde den blitt grei.
Litt for mye selvopptatthet om morens død og farens historie ble litt for privat.


Flott lest av Ingrid Vollan
Spilletid 7timer 50 min
Lydbokforlaget, kom ut 2013
Lånt på biblioteket

Andre bøker jeg har lest av Helene Uri.