"Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa

Debutboken til forfatteren som skildrer Palestina-konflikten over flere generasjoner.

Dette er en fortelling hvor vi følger familien Abulheja, Hasan og kona Dalia som bodde i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. De fikk etter hvert sønnene Youset og Ismael tett på hverandre og mange år etter ble Amal født. Det er Amal som forteller sin familie historien i boka. En varm og fin start, med hvordan foreldrene traff hverandre, kjærligheten, også kom barna. Historien om Youset, som er araber og muslim, han fikk en god venn i jødegutten Ari Perlstein, noe de ble så lenge de levde og at Ari også er med i slutten av boka, binder alt sammen.  

År 1948 ble familien fordrevet/tvangssendt fra landsbyen og markene sine i Ein Hod til en flyktningeleir i Jenin. I alt kaoset som oppstår blir Ismael, med det markante arret på kinnet røvet av en israelsk soldat. Kona hans som også er jøde hadde opplevd helvete i konsentrasjonsleiren og blitt steril. Deres høyeste ønske var å få barn og Ismael er liten nok til aldri å huske (tror han). Ismael vokste opp som David uten å vite noe om dette, han ble et elsket barn hos det israelske ekteparet. 

Amal ble født 1955 i flyktningeleiren og det er hennes historie som trer frem, den er både grusom og skildrer vakre sider med vennskapet til sin venninne Hudo og en forferdelig historie om hvordan palestinerne har mistet landet sitt. Amal får stipend til USA og flytter dit, men Palestina er alltid i hennes tanker og hjerte. Amal treffer en mann Majid, de skal gifte seg, men han dør i et Israelsk angrep. Amal går helt ned i kjelleren psykisk, hun er gravid med deres barn og får datteren Sara.

Mange år går og en dag ringer telefonen til Amal og broren Ismael eller David vil gjerne treffe henne, det blir et rørende møte. I 2002, etter 30 år drar Amal og Sara tilbake til Palestina og flyktningeleiren Jenin. Her opplever de atter nye mareritt, uff..... 

En historie hvor jeg har blitt sint, tårene har trillet og jeg har psykisk engasjert med i boka på en underlig måte, fordi vi vet at dette skjer om igjen og om igjen hele tiden og nå! Vi ser det på tv daglig.  Palestinerne er et folk som oppleves som fritt vilt i eget land. Jeg blir frustrert over at et folk må leve på den måten. Vi er helt maktesløse over hva som skjer, men jeg skammer meg over at ikke politikken og politikkere som står på for at det må det slik at det kan bli slutt på alt dette. Her dør faktisk ikke bare palestinere, men også israelere i dette systemet. Det må da gå an å få en slutt på dette snart! Jeg synes Susan Abulhawa har fått skrevet flere bøker som viser Palestina-konflikten veldig bra. I denne boka skjønner vi at det er ikke enkelt, men hun forklarer og har med historier både fra Israels side og fra Palestinsk side. 

Har tidligere lest boka: Det blå mellom himmel og hav , fra 2015 og Nahrs siste dans  fra 2020

Utgitt 2010, Aschehoug, 361 sider, bibliotek-bok og litt lydbok på slutten.

"Herrene sendte oss hit om tvangsflyttingen av samene" av Elin Anna Labba

 

En skremmende fortelling, fra virkeligheten!

Elin Anna Labba, er en svensk forfatter. Forfatteren har skrevet denne boka om samene som ble tvangsflyttet. Det må ha vært et stort dokumentasjonsarbeid hun har gjort, noe er brev, noe fra gamle lydopptak og samtaler med folk som har opplevde denne tvangsflyttingen, som hun ref. til. En forferdelig historie om hva vi har gjort mot urbefolkningen i Nord, fra 1919 da lovene kom angående hvor samene kunne være. Om folket, dyrene og alle barna som opplevde å bli skilt fra foreldrene sine osv. Tenk at denne tvangsflyttingen varte til 1950 tallet enkelte steder. 

Det er 100 år siden lovene kom i 1919, der Norge og Sverige var enige om at det måtte begrensninger til for hvor mye rein som kunne forflytte seg over grensa.

Om tre familier kommer noen eksempler:

Brudebilde av Olof og Kristina (de nordiske navnene deres). Olof sin familie hadde hver sommer beite utenfor Tromsø, Kristina og hennes familie hadde sommerbeite under Lyngsalpene. De to møttes under konfirmasjonen, og ble seinere gift, som brudebilde viser. 

På høsten, er de i Tromsø får de beskjed om at siste båten er på vei inn. De var et turistmål og tjente penger på ting de solgte til dollarturistene og viser fram reinene, klærne sine og teltene. De to drar østover med reinen, men når vi kommer til november må Kristina føde. Det ble to jenter, tvillinger som kom når de var på Familien Eliksens gård. To små jenter. De skjønner at de ikke kan ta med seg begge spedbarna til en gamme på vidda vinterstid. Lille Elle får bli hos familien Eliksen, mot betaling. De har mange egne barn, men tar imot likevel et fosterbarn.

I 1925 vedtar Sveriges riksdag en ny lov, enten må samene flytte eller slakte reinen. Det tar tre år før foreldrene får kommet og hentet Elle, da snakker Elle bare finsk. I 1931, ble de tvangsflyttet videre til Västerbotten, det var det året tvillingene skulle begynne på skolen. De ble sendt på internatskole allerede første juni. De fikk nesten aldri bo sammen med foreldrene.

Det kommer mange forbud i Lapploven av 1919, eks: forbudt for samene å flytte inn i hus, eller å gjøre gammene moderne, samtidig med at mange nye regler om flytting og slakt av dyr ble vedtatt. Lappverket har makta over folket. De bestemmer hvor mye rein de får ha og hvor de skal bo.

Morsomt bilde av familien Utsi, de ble forvist til Västerbotten. De ble litt seine med forflytningen, dette på grunn av storm og uvær. Reinen hadde snudd og de strevet med å få den med seg motsatt veg, av hva den var vant til. De måtte betale store bøter både i Norge og Sverige. De hadde ved avreise 200 reinsdyr, men hadde bare halvparten når de kom fram dit de skulle bo. (Det står i boka at det tar tre år før reinen finner seg til rette i nye omgivelser) Samene fikk ikke lov til å ha vedovn eller vinduer i gammen, da ble det også store bøter å betale.

 

Denne lille familien på bildet ble tvangsflyttet og måtte bo i en stall sammen med elleve mennesker, før de kom fram til stedet de skulle få bo. De kunne ikke et ord svensk, men de lærte etter hvert. Det var heldigvis mye fisk der de ble henvist til å bosette seg, og klarte seg ellers bra. Reinen hadde nytt terreng og alt var annerledes, skogen, myrene, fjellet. Folket ble stadig forflyttet og ingen finner ro i kroppen. For når kan vi bli trygge her.....

 

En ufattelig sterk historie, som jeg har tenkt mye på. 

Hvordan kan vi ha behandlet det folket, urbefolkningen i Nord på den måten?

 

Boka fikk Augustprisen 2020. Det fortjener den virkelig! 

At noen har satte søkelyset på dette temaet er fantastisk bra! 

Sommeren 1973 jobbet jeg i Juhls sølvsmie i Kautokeino, hos Regine og Frank Juhls. To fantastisk mennesker som fortalte mye om samene og deres kultur, de hadde også samlet en del samegjenstander  fra de ulike samekulturene. En sommer jeg aldri glemmer!

 Bildene: Det er Regine (sølvsmeden, hun var tysk) helt til venstre på bilde. I midten litt av samlingen av samegjenstander. Siste bildet er meg i bakgrunnen, og de to døtrene deres. Det er den yngste (barnet) som i dag driver stedet, har jeg skjønt.

 Jeg husker så godt Regine, den alltid engasjerte og Frank den stillferdig og hyggelig, som alltid hadde en fortelling på lur. (Han var dansk, egentlig utdannet kunstner, maler). De fortalte mye om samene, livet de hadde bestemt seg for å leve der i Kautokeino, og hva de hadde lært av samene og kulturen deres. Hva samene hadde opplevd både av fornorskning og tvang, noe jeg aldri glemmer og som kommer tydelig fram i boka.

LES BOKA! Det er mange samiske ord der, men det er ordliste bak.

Leseeksemplar fra Pax, utgitt 2021, 193 sider + div = 203 sider