"Ingen Anger" av Tommi Kinnunen

 

En helt ny bok av den finske forfatteren som skrev: Der fire veier møtes. 

Krigen nærmer seg slutten, Lappland og Finnmark er brent ned og folket evakuert. Vi er i Narvik, vinteren er over og det går mot fred i Norge, året er 1945. Vi møte i denne boka fem finske kvinner som jobbet for tyskerne. De hadde helt vanlige jobber som sykesøstre, vaskeriarbeidere, kantinearbeidere osv. (Det var helt nytt for meg at så mange kvinner finske kvinner jobbet for tyskerne under krigen, i Norge.)  Tyskeren prøver å rømme landet, de ble fraktet tilbake til Tyskland og mange av kvinnen som hadde jobbet for tyskerne ble med båtene når de dro fra Narvik hav. Men hva som ville skje med de finske kvinnene, når Norge atter ble fritt viste de ikke, de som var igjen. De tenkte seg fangeleirer, eller at de ville bli skutt. 

Nordmennene kom og innkvarterer de finske kvinnen til fangeleirer i Tromsø og der ble de brutalt snauklipt på hodet, med barbermaskin. Så ble de satt på fire lastebiler og derfra skulle de raskest fraktes videre ned til Oslo for så å bli sendt til Hangö i Finland, til fangenskap. De var ca. 10 kvinner på hvert lasteplan, noen hadde små barn med seg.                                                                    

Av de fire lastebilene sakner den siste bilen farten og kjører i motsatt retning mot grensa, det er de kvinnen vi følger i boka. Lastebilsjåføren er en human nordmann og slipper de ti kvinnen av etter en lang kjøretur på vanskelige veger. De skjønner ikke at sjåføren har satt de av til frihet, slik at de kan gå over grensa og videre til Finland. Det går sakte opp for dem at de skal ikke fraktes vekk for å skytes, men at de er frie. De begynner sin vandring mot den finske grensa og etter en lang vandring ser de en varde som er markert, det er grensa. 

De går og går, så ser de et telt eller en lavvo. De er slitne, sultne og de skjønner at det må være grensevaktens, men han er ikke der. De går inn der og sover første natta. Tidlig neste morgen skjønner fem av kvinnen, om de oppholder seg der, vil de bli tatt. De fem kvinnene tar beina fatt og vil går mot Rovaniemi, de skjønner hvor de var for de har lenge kjent igjen det kjente fjellet. 

Vi blir kjent med de ulike kvinnen og høres deres fortellinger om hvordan og hvorfor de slo seg med tyskerne. Irene er den av kvinne vi blir mest kjent med og er hovedpersonen. Hun var gift med organisten som var en spesiell og sær mann. De hadde sønnen Henrik, som dro hjemmefra så fort han kunne og kom sjeldnere og sjeldnere hjem til han aldri kom mer.  

Siiri, en stolt og freidig kvinne hadde vært lærer i tysk, men fikk tilbud om å bli tolk og dro. Hun ble som en leder for gruppa der de vandret mot Rovaniemi. Veera har gitt seg med for å glede tyskerne, noe hun også levde av før krigen, alle viste at hun var bygdas hore. Katri, en ung jente som var lei av å være mor for alle småsøsknene etter at moren døde og ble styrt av den veldig religiøse faren. Hun hadde jobbet med å vaske lik. Aili var en eldre kvinne som var sykesøster og ble sendt til Finnmark for å jobbe i sykehusbrakka. Hun var gammel og hadde vonde bein, ville hun klare turen? 

Disse fem kvinnen begir seg ut på den lange turen hjem, de går og går i dagevis-ukevis for å komme hjem. På vegen hører vi deres historier og hvordan de havnet i Nord-Norge og hva de har opplevd. De forteller ikke så mye om seg selv til de andre, men hva de har opplevd, sett og hørt er sterke saker. Det er nedbrente hus og nesten ingen folk langs vegene. EKs.De ser en kvinne ved en løe og hun tok vennlig imot dem, men mannen kastet dem ut i snøværet når han kommer hjem, da han ser at de har barberte hoder, - og roper etter dem "horer". De føler skammen og skjønner at de må skjule hodet. De ser og møter både velvillige folk og de som skyr dem på sin veg.  Det skjer naturligvis mye underveis, mer sier ikke jeg ......

Irene er den vi hører mest om, hvordan hennes ekteskap har vært. De siste sidene i boka var sterke, men jeg skjønner hennes valg. Hvordan ville det bli å gå tilbake til et vanlig liv etter det de opplevde? Mennene dro i krig og kom hjem med ære, men kvinnen ble dømt og måtte leve i skammen resten av sitt liv. 

Dette er en feministisk roman, en bok om hva kvinner opplevde av skam, tap av identitet og de umulige valgene de måtte ta underveis. En uhyrlig sterk roman om fellesskapet de hadde på ferden og tausheten om seg selv og årsaken til hvorfor de dro for å jobbe, for tyskerne. 

Kan absolutt anbefales, veldig bra!

Utgitt på PAX, 2021, 287 sider Leseeksemplar fra forlaget.

Andre som har omtalt boka: Tine

Dette er hans fjerde bok på norsk, de tre andre finner du min omtale av her

Erica Jong, "Jeg tør ikke fly" fra 1975 "1001 bøker "

En bok som stiller en rekke spørsmål omkring kvinnens frigjørings kamp og likestilling, fra 1973.

Jeg husker faktisk den boka kom ut på Norsk, det var den våren jeg tok svennebrev som gullsmed i 1975. Da bodde jeg i et kollektiv i Thomas Heftes gate, og noen av de jeg bodde sammen med hadde lest den og den ble heftig diskutert på kjøkkenet. Det var en vågal og modig bok. Jeg fikk aldri lest den, for jeg flyttet til København for videre utdanning. Så jeg kvapp til, når jeg nå fant den på 1001 bøker lista.

Hovedpersonen Isadora White Wing (for et navn) hun vil bare være seg selv, og leve livet. Hun hadde som ung lest Lady Chattelys elsker og målte sin orgasme med henne. Men, så fant hun ut 21 år gammel at det var en mann, som hadde skrevet boka D. H. Lawrence. Da trøstet hun seg med: "Kvinner skrev jo ikke bøker, bøker ble skrevet med sæd ikke med menstruasjonsblod, skriver hun". 

Isadora er redd for å fly, er tittelen på boka, men den handler ikke mye om å fly. Det  hun er redd for, er å miste seg selv, sin identitet og ikke kunne styre selv hva hun vil. (litt underlig boktittel i forhold til innhold). Isadora bor i New York og er på mange turer til Europa, bodde også en periode i Tyskland og er lykkelig for at hun er amerikaner, og at hennes jødiske familie ikke ble utryddet under krigen, hun selv er født i 1942. 

Vi hører om hennes liv, om oppvekst til der hun er når boka ender, i London 29 år gammel. Hennes første ekteskap var med Brian, som det" tørner for". Han trodde han er Jesus. En heftig historie, hun forlot han da hun var 22 år. Hennes mann nr. 2 er Bennett, Psykoanalytiker, med kineser/japansk avstamning. Sammen med han skal hun til en psykoanalytiker-kongress, i Wien. Hun har i oppdrag og skrive om kongressen til et tidsskrift, i en litt sarkastisk stil. Hun er et skrivende menneske som drømmer om å slå igjennom som forfatter. På innsjekkingen til kongressen treffer hun den engelske analytikeren Adrian Goodlove, han blir hennes elsker. 

Isadora forteller om sexen hun har med både, mannen sin Bennett og Adrian, hun føler seg i lykkerus over å ha to menn å elske med. Det eneste hun virkelig er redd for er å bli gravid. Hun skriver svært direkte om sex og begjær. Skjønner at dette var provoserende for over 40 år siden. 

Isadora forteller mange historier, hun har opplevd mye. Hun har blitt 24 år og kommer fra en ganske spesiell familie, halvt jøder og polakker som emigrerte til Amerika. Moren, hun er en svært spesiell kvinne, som ikke kler seg eller er som andre mødre. Drømmen til moren er å være kunstner, men har bare fått barn å ta seg av og ikke blitt kunstner. Isadora har et hat elsk forhold til henne, som jeg tror hun egentlig sloss mot, eller vil være bedre enn henne? Adrian mener hun har farskompleks, når hun forteller dette????

Adrian og Isadora drar på en to og en halv ukes rundreise i Europa med bil, de ser utrolig mye, drikke mye, og elsker mye, særlig på utfordrende steder.  Bennett stoppet henne ikke, men var litt likeglad, eller var han egentlig ikke det, til at hun dro med Adrian? Så en dag sier Adrian at han har en avtale med kona si, at de skal møtes og ha ferie sammen, så han forlater henne i Paris. Isadora føler seg snytt...

Her er det veldig mange fine historier som fortelles fra hennes oppvekst og mennene. Fra da hun bodde i Tyskland, hvordan hun gikk inn i jødenes historier og ble venn med en tidligere nazist. osv...

Den boka skal visstnok være selvbiografisk, og går man inn på Wikipedia og leser om henne er det kanskje sant! Den slo ned som bombe da den kom ut! Å leve det fri liv er mottoet, men kan man leve det helt ut, med familie?

Jeg kjente meg så godt igjen i mye av hva hun forteller om tidsbildet og hva man var opptatt av den gang da. Jeg likte boka, men vi må huske at det er mange år siden den ble skrevet. (Vi ser ikke akkurat på dette som likestilling og kvinnekamp i dag).  Boka har i alle fall blitt en bok man kan regne som en moderne klassiker.

Tema i 1001 bøker april er: En amerikansk forfatter. Erica Jong, Fear of Flying  fra 1973,  "Jeg tør ikke fly" på Norsk 1975. 1001 bøker,

Roman, utgitt på Aschehoug 1975,  310 sider. Lånt på biblioteket