En helt ny bok av den finske
forfatteren som skrev: Der fire veier møtes.
Krigen nærmer seg slutten,
Lappland og Finnmark er brent ned og folket evakuert. Vi er i Narvik, vinteren
er over og det går mot fred i Norge, året er 1945. Vi møte i denne boka fem finske kvinner som jobbet for tyskerne. De hadde helt vanlige jobber som
sykesøstre, vaskeriarbeidere, kantinearbeidere osv. (Det var helt nytt for meg
at så mange kvinner finske kvinner jobbet for tyskerne under krigen, i Norge.)
Tyskeren prøver å rømme landet, de ble fraktet tilbake til Tyskland og mange av
kvinnen som hadde jobbet for tyskerne ble med båtene når de dro fra Narvik hav.
Men hva som ville skje med de finske kvinnene, når Norge atter ble fritt viste
de ikke, de som var igjen. De tenkte seg fangeleirer, eller at de ville bli skutt.
Nordmennene kom og innkvarterer de finske kvinnen til fangeleirer i Tromsø og der ble de brutalt snauklipt på hodet, med barbermaskin. Så ble de satt på fire lastebiler og derfra skulle de raskest fraktes videre ned til Oslo for så å bli sendt til Hangö i Finland, til fangenskap. De var ca. 10 kvinner på hvert lasteplan, noen hadde små barn med seg.
Av de fire lastebilene sakner den siste bilen farten og kjører i motsatt retning mot grensa, det er de kvinnen vi følger i boka. Lastebilsjåføren er en human nordmann og slipper de ti kvinnen av etter en lang kjøretur på vanskelige veger. De skjønner ikke at sjåføren har satt de av til frihet, slik at de kan gå over grensa og videre til Finland. Det går sakte opp for dem at de skal ikke fraktes vekk for å skytes, men at de er frie. De begynner sin vandring mot den finske grensa og etter en lang vandring ser de en varde som er markert, det er grensa.
De går og går, så ser de et telt eller en lavvo. De er slitne, sultne og de skjønner at det må være grensevaktens, men han er ikke der. De går inn der og sover første natta. Tidlig neste morgen skjønner fem av kvinnen, om de oppholder seg der, vil de bli tatt. De fem kvinnene tar beina fatt og vil går mot Rovaniemi, de skjønner hvor de var for de har lenge kjent igjen det kjente fjellet.
Vi blir kjent med de ulike
kvinnen og høres deres fortellinger om hvordan og hvorfor de slo seg med
tyskerne. Irene er den av kvinne vi blir mest kjent med og er hovedpersonen.
Hun var gift med organisten som var en spesiell og sær mann. De hadde sønnen
Henrik, som dro hjemmefra så fort han kunne og kom sjeldnere og sjeldnere hjem
til han aldri kom mer.
Siiri, en stolt og freidig
kvinne hadde vært lærer i tysk, men fikk tilbud om å bli tolk og dro. Hun ble
som en leder for gruppa der de vandret mot Rovaniemi. Veera har gitt seg med
for å glede tyskerne, noe hun også levde av før krigen, alle viste at hun var
bygdas hore. Katri, en ung jente som var lei av å være mor for alle småsøsknene
etter at moren døde og ble styrt av den veldig religiøse faren. Hun hadde jobbet med å vaske lik. Aili var en eldre kvinne som var sykesøster og ble sendt til
Finnmark for å jobbe i sykehusbrakka. Hun var gammel og hadde vonde bein, ville hun klare turen?
Disse fem kvinnen begir seg ut
på den lange turen hjem, de går og går i dagevis-ukevis for å komme hjem. På
vegen hører vi deres historier og hvordan de havnet i Nord-Norge og hva de har
opplevd. De forteller ikke så mye om seg selv til de andre, men hva de har
opplevd, sett og hørt er sterke saker. Det er nedbrente hus og nesten ingen
folk langs vegene. EKs.De ser en kvinne ved en løe og hun tok vennlig imot dem, men mannen
kastet dem ut i snøværet når han kommer hjem, da han ser at de har barberte hoder, - og
roper etter dem "horer". De føler skammen og skjønner at de må skjule
hodet. De ser og møter både velvillige folk og de som skyr dem på sin
veg. Det skjer naturligvis mye underveis, mer sier ikke jeg ......
Irene er den vi hører mest om,
hvordan hennes ekteskap har vært. De siste sidene i boka var sterke, men jeg
skjønner hennes valg. Hvordan ville det bli å gå tilbake til et vanlig liv
etter det de opplevde? Mennene dro i krig og kom hjem med ære, men kvinnen ble
dømt og måtte leve i skammen resten av sitt liv.
Dette er en feministisk roman,
en bok om hva kvinner opplevde av skam, tap av identitet og de umulige valgene
de måtte ta underveis. En uhyrlig sterk roman om fellesskapet de hadde på
ferden og tausheten om seg selv og årsaken til hvorfor de dro for å jobbe, for
tyskerne.
Kan absolutt anbefales, veldig bra!
Utgitt på PAX, 2021, 287 sider Leseeksemplar fra forlaget.
Andre som har omtalt boka: Tine
Dette er hans fjerde bok på norsk, de tre andre finner du min omtale av her
