«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

"Ingen Anger" av Tommi Kinnunen

 

En helt ny bok av den finske forfatteren som skrev: Der fire veier møtes. 

Krigen nærmer seg slutten, Lappland og Finnmark er brent ned og folket evakuert. Vi er i Narvik, vinteren er over og det går mot fred i Norge, året er 1945. Vi møte i denne boka fem finske kvinner som jobbet for tyskerne. De hadde helt vanlige jobber som sykesøstre, vaskeriarbeidere, kantinearbeidere osv. (Det var helt nytt for meg at så mange kvinner finske kvinner jobbet for tyskerne under krigen, i Norge.)  Tyskeren prøver å rømme landet, de ble fraktet tilbake til Tyskland og mange av kvinnen som hadde jobbet for tyskerne ble med båtene når de dro fra Narvik hav. Men hva som ville skje med de finske kvinnene, når Norge atter ble fritt viste de ikke, de som var igjen. De tenkte seg fangeleirer, eller at de ville bli skutt. 

Nordmennene kom og innkvarterer de finske kvinnen til fangeleirer i Tromsø og der ble de brutalt snauklipt på hodet, med barbermaskin. Så ble de satt på fire lastebiler og derfra skulle de raskest fraktes videre ned til Oslo for så å bli sendt til Hangö i Finland, til fangenskap. De var ca. 10 kvinner på hvert lasteplan, noen hadde små barn med seg.                                                                    

Av de fire lastebilene sakner den siste bilen farten og kjører i motsatt retning mot grensa, det er de kvinnen vi følger i boka. Lastebilsjåføren er en human nordmann og slipper de ti kvinnen av etter en lang kjøretur på vanskelige veger. De skjønner ikke at sjåføren har satt de av til frihet, slik at de kan gå over grensa og videre til Finland. Det går sakte opp for dem at de skal ikke fraktes vekk for å skytes, men at de er frie. De begynner sin vandring mot den finske grensa og etter en lang vandring ser de en varde som er markert, det er grensa. 

De går og går, så ser de et telt eller en lavvo. De er slitne, sultne og de skjønner at det må være grensevaktens, men han er ikke der. De går inn der og sover første natta. Tidlig neste morgen skjønner fem av kvinnen, om de oppholder seg der, vil de bli tatt. De fem kvinnene tar beina fatt og vil går mot Rovaniemi, de skjønner hvor de var for de har lenge kjent igjen det kjente fjellet. 

Vi blir kjent med de ulike kvinnen og høres deres fortellinger om hvordan og hvorfor de slo seg med tyskerne. Irene er den av kvinne vi blir mest kjent med og er hovedpersonen. Hun var gift med organisten som var en spesiell og sær mann. De hadde sønnen Henrik, som dro hjemmefra så fort han kunne og kom sjeldnere og sjeldnere hjem til han aldri kom mer.  

Siiri, en stolt og freidig kvinne hadde vært lærer i tysk, men fikk tilbud om å bli tolk og dro. Hun ble som en leder for gruppa der de vandret mot Rovaniemi. Veera har gitt seg med for å glede tyskerne, noe hun også levde av før krigen, alle viste at hun var bygdas hore. Katri, en ung jente som var lei av å være mor for alle småsøsknene etter at moren døde og ble styrt av den veldig religiøse faren. Hun hadde jobbet med å vaske lik. Aili var en eldre kvinne som var sykesøster og ble sendt til Finnmark for å jobbe i sykehusbrakka. Hun var gammel og hadde vonde bein, ville hun klare turen? 

Disse fem kvinnen begir seg ut på den lange turen hjem, de går og går i dagevis-ukevis for å komme hjem. På vegen hører vi deres historier og hvordan de havnet i Nord-Norge og hva de har opplevd. De forteller ikke så mye om seg selv til de andre, men hva de har opplevd, sett og hørt er sterke saker. Det er nedbrente hus og nesten ingen folk langs vegene. EKs.De ser en kvinne ved en løe og hun tok vennlig imot dem, men mannen kastet dem ut i snøværet når han kommer hjem, da han ser at de har barberte hoder, - og roper etter dem "horer". De føler skammen og skjønner at de må skjule hodet. De ser og møter både velvillige folk og de som skyr dem på sin veg.  Det skjer naturligvis mye underveis, mer sier ikke jeg ......

Irene er den vi hører mest om, hvordan hennes ekteskap har vært. De siste sidene i boka var sterke, men jeg skjønner hennes valg. Hvordan ville det bli å gå tilbake til et vanlig liv etter det de opplevde? Mennene dro i krig og kom hjem med ære, men kvinnen ble dømt og måtte leve i skammen resten av sitt liv. 

Dette er en feministisk roman, en bok om hva kvinner opplevde av skam, tap av identitet og de umulige valgene de måtte ta underveis. En uhyrlig sterk roman om fellesskapet de hadde på ferden og tausheten om seg selv og årsaken til hvorfor de dro for å jobbe, for tyskerne. 

Kan absolutt anbefales, veldig bra!

Utgitt på PAX, 2021, 287 sider Leseeksemplar fra forlaget.

Andre som har omtalt boka: Tine

Dette er hans fjerde bok på norsk, de tre andre finner du min omtale av her

Kinnunen Tommi "Skår"

En fantastisk fortelling om tre søsken!

Det er 1949 i Finland, tre søsken og deres liv handler denne boka om. Jussi er den vi blir først kjent med, en sensitiv, litt naiv (tilbakestående) gutt som lever i sin verden og klarer aldri å innpasse seg helt hverken i arbeidslivet eller å oppføre seg som en voksen mann. Han sår blomster i åkeren i stede for poteter eller andre grønnsaker, han er glad i det vakre. Han bor sammen med søstrene Helmi og Raili på Tyynelä-torpet. 

Hjørnesteinsbedriften i bygda er glassverket. Der jobber Helmi og sammen med den franske glassblåseren Reko har de datteren Saara. Helmi sin historie er så trist at den vil jeg ikke si noe mer om. Hennes fortelling er fra 1950.

Raili forteller i 1951. Hun er en ensom kvinne og ønsker ikke å binde seg til noen eller ha noe fast jobb. Hun er sterk, streng og oppleves kald, men det er først i slutten av boka at vi får  høre hennes opplevelser fra Helsinki, før og under krigen. Da skjønner man hennes valg og hvorfor hennes skjebne ble slik.

Moren, døde en dag på veg til glassverket, mens faren sier de til Jussi er i Amerika, men det er nok ikke den hele sannheten skjønner vi etterhvert.

Denne boka portretteres gjennom en fastsatt dag og hvert sitt år, hvor vi får høre om livet før og nå og hva de tenker om søsknene sine. Tre helt ulike menneskesinn, selv om de er tre søsken har de motsetninger og allianser med hverandre. Krigen ligger som et bakteppe i fortellingen og sammen dannes alt dette til en gripende fortelling. 

Jeg vil ikke røpe noe mer fra fortellingen den må leses selv, men tittelen på boka er så bra! 

Den sier så mye om innholdet, både glassverket, glasset som bruks, teknikker og dekor satt opp mot samfunnet og klasseskillet. Den nye tiden som kom i etterkrigstiden med alle som endres, alt håndverket og stoltheten som blir byttet ut med det industri fremstilte glass. En tid hvor mange blir til overs og mange sliter med etterskadene fra krigens grusomme opplevelser.

Det medmenneskelige, med Jussi som sikkert var et skår i foreldrenes ekteskap, Raili sitt liv og opplevelser hun har og Helmi sine drømmer om det gode liv med Reko.

Fantastisk bra! MÅ leses!

Jeg har lest de to andre fantastiske bøker han har skrevet, han skildrer mennesker, samfunn og liv så fantastisk:

Der fire veier møter, fra 2016 

Lyset bak øynene, fra 2017

Pax forlag

utgitt 2019, sider 2...

Leseeksemplar fra forlaget

Andre som har lest boka:Tine         Linket opp til: En smakebit på søndag

Rytisalo, Minna "Lempi"

Dette er historien om Lempi, fortalt av tre personer. 

Det er krig, året er 1944 i Finland. Viljami skjønte han måtte ut i fronten og sloss for fedrelandet, men det kom så brått. Landsbyer og familier må forlate sine hjem i nord Finland, det var harde kamper. Rovaniemi ble bombet sønder og sammen under krigen. Men, Viljami og Lempi er stormforelsket og lever i sin egen boble på småbruket, inntil beskjeden kommer og han må ut i krigen.

Romanen er i tre deler, der Viljami sin stemme forteller i den første del, tjenestejenta Elli og Lempi sin tvillingsøster Sisko, er de to andre fortellerstemmene i boka.

 Viljami:

Den ung sjenerte gutten Viljami, som har mistet begge sine foreldre kommer inn fra landsbygda, til handelsstedet. Han er på butikken for og handler, også bøyer ei jente seg over disken, kjøpmannsdatteren og gir han et kyss. En kvinne kommenterer:"Lempi er en egen rådig kvinne, den klarer ingen å temme".

Viljami behøvde ikke temme henne, hun valgte han. To brev og du var min, minnes han.

Lempi var den smarte, kvikk og rask med studenteksamen, hva ville hun med meg, tenker Viljami.

Jeg har en liten gård, en ku, et hus en gårdshund og katten? Hva så hun i meg?

De giftet seg i kirken med hennes søster og far som vitne, så begynte samlivet, det lykkelige liv!

De fikk en hel sommer og et halvt år, så ble jeg innkalt til fronten, og han må forlate småbruket Persuoja.

Han minnes alle de lykkelige stundene de hadde sammen, de var så forelsket så de oppførte seg som barn, alt var som en lek. Alle brevene hun skrev, som jeg brente. Hun hadde så stort hjerte, hun var gravid, men tok imot den foreldreløse Antero.  Alt dette om mye mer minnes Viljami på sykehuset og på vegen hjem. Det hadde vært en fryktelig krig han hadde drept og fått sjokk, det skulle nok gå over, når han skulle hjem, ble han trøstet med.

Tjenestejenta Elli har tatt med seg de to guttene og flyktet til Sverige, Lempi er død, skrev Elli.

Snart får du en ny kone trøstet sykepleiersken, da var jeg nære ved å slå, for en fornærmelse!

Hva skulle han hjem til?  Ferden hjem fra byen med toget til Rovaniemi, og det siste stykke hjem. Han orker ikke gå helt hjem til Persuoja og legger seg under en gran for å tenke, reflektere over livet. Krigen er slutt og ingenting er som før.

En hel sommer og et halvt år hadde vi sammen, skal det rekke for hele livet? Han har mange gode minner og strir meg seg selv hva han skal gjøre, men bestemmer seg. "Jeg må gå og bli en far - slik far var for meg". En fantastisk flott beretning om et knust hjerte, fantastisk skrevet!

Elli:

Hun er tjenestejenta på gården og vi hører hennes tanker og handlinger i del to av boka. Hun var blid og hyggelig når hun snakker med Lempi, men etter at Viljami dro ut i krigen begynner hun å endre seg. Hvorfor skal hun som tjenestejente alltid stå nederst? Hun var ingen lat og prippen kvinne som Lempi. Det er hun som gjør jobben i huset. Hun dro avsted med guttene til Sverige og har passet på de som en mor. Vi skjønner at hun fikk høyere og høyere tanker om seg selv og vi ser psykopatisk trekk inn i tankerekkene hennes. Hun vil ha Viljami og alt. 

Elli er godt beskrevet og det er skremmende lesning.

Sisko, er blitt en gammel dame og forteller sin historie i del tre. Fortellerstilen er ganske annerledes og vi får vite mye om Lempi og Sisko, de var tvillingsøstre. De sto hverandre svært nær i oppveksten, utfordret hverandre og var ganske like av utseende. Vi danner oss et bilde av Lempi, hvordan hun var.

Sisko forelsker seg i tyskeren Max, og de kommer seg til Hamburg via Narvik. Der ble det ingen dans på roser for henne og vendte hjem når krigen sluttet. Hun føltes seg ikke som noen landsforræder.  

Lempi skulle aldri forelske seg i noen tysker, hun skulle finne seg en finne og slik ble det.

Sisko forteller hvordan livet ble, røper ikke mer.

Jeg likte boka veldig godt, særlig del en var helt fantastisk.  Den var så poetisk og vakker. Fascinert ble jeg både av strukturen i boka, fortellerteknisk. Hvordan menneskene og naturen ble skildret, nydelig flettet sammen.  Sisko som tok mest plass i boka, kom vi ikke så nær innpå som de to andre, hun var mer en forteller og egentlig synes jeg det var et fint grep.

Dette er Minna Rytisalo sin første roman og den har fått en rekke priser. Jeg ser frem til å følge med på denne forfatteren, hun er skikkelig bra!

En bok jeg virkelig vil anbefale!

Bildet er fra coveret!

Utgitt i Finland 2016

Utgitt på norsk 2018 av PAX forlag

Oversatt av:Turid Farbregd

260 sider

Leseeksemplar fra forlaget


Andre som har lest boka: Tine; Beatesbokhjerte,

Ligger på En Smakebit på søndag, 

Westö Kjell " Den svovelgule himmelen"

Barndom, oppvekst, kjærlighet og klassetilhørighet former det oss?

Romanen er skrevet i jeg form av forfatteren. Han skriver om sin barndom og hvordan den har preget han, og oppveksten i 1960 og i -70 årene i Helsingfors. Han var en ung gutt da foreldrene leide et sommersted utenfor Helsingfors i 1969. De var vanlig arbeidende foreldre, med store drømmer om det gode livet. Faren elsket Skogstorpet, moren hatet det og det ender med skilsmisse mellom dem. 

Jeg personen heter Terve og sykler omkring på sommerstedet, han var 11år. En dag treffer han Alex og søsteren Stella på butikken og blir invitert med til Ramsvik Gård. Et overklasse hus som et herskapelig eventyr hus. Det er familien Rebell som eier huset, med Poa farfaren og moren Clara som voksenpersoner. Faren Jakob, han var på forretningsreiser rundt om i verden, sa Alex. En virkelighet som ikke stemte, men som jeg ikke avslører.....

Barndom, drømmer og håp. Han ser opp til familien Rebell og Alex. De har et fint venneforhold, etterhvert som de vokser opp fenger Stella hans oppmerksomhet. Vennskap og kjærlighet utvikles over tid. Stella og Terve er kjærester på og av i mange runder opp gjennom livet.

Arv og miljø er viktig tematikk i boka, generasjoner og familiebånd. Det mørke som ikke skal fortelles og som skjules på alle måter. Sjalusi og psykisk helse, beskriver han godt og ligger på lur helt fra de første sidene i boka, til langt uti fortellingen.

Terve er alenebarn og foreldrene hans som venter på hans faste følge, ekteskap og barnebarn, alle forventningene til han. Når han blir voksen og de eldre, skyldfølelsen han har ovenfor dem, på mange måter, fordi hans valg…. 

Hva vet vi egentlig om våre foreldre, de sa alt for lite til han om seg og sine tanker (veldig finsk, tenker jeg). Eller, han var ikke interessert i deres historie, bare opptatt av Rebell- familien. 

Han har blitt mye mobbet som barn og da vennen Krister i gjengen denges opp, tør han ikke hjelpe, han viser feighet ved mange valg og lar seg drive med.

Arv og fiendskap i familien, der det finnes mye penger skjer naturligvis også det her. Det er de sterke og rike som styrer han og han velger å dilte med, blir egentlig en løpegutt mellom begge frontene, alle fronter…

Forfatter var hans drøm og gav ut en debut roman som ble mektig populær, men andre og tredje bok ble ikke den gode oppfølgeren og han sliter med å skrive. Jobber som lærer for å kunne overleve. Han hadde ambisjoner, men fikk det ikke til, strever med selvbildet. Boka er preget av et visst vemod om ikke å strekke til.

Hans forhold til Stella er vakkert, trist og vanskelig, men ender på en fin måte. 

Boka forteller om den svovelgule lykkelige barndommen og frem til i dag med mange mørke skyer på himmelen i forhold til flyktninger, drap, uro i verden, kjønn, vennskap og religioner. Mange fine naturskildringer og av kjærligheten, håpet og respekten for hverandre er vesentlige elementer. 

Mange temaer belyses, boka begynner litt mørk og trist, så er den litt kjedelig og bare informativ før den fyrer løs mot slutten.

Jeg likte siste delen av boka fantastisk godt, den endret seg med en bedre flyt og akkurat som om han hadde mer energi til å skrive. De siste ordene i boka lyder og sier så mye;

"At det er kjærligheten som gjør at vi husker, at det er fra kjærligheten historiene kommer. Men hva er det vi husker, og hva er det egentlig vi elsker"

Totalt likte jeg boka veldig godt, selv om den var bare litt tung midt i.

En tankevekker og han tolker et godt bilde av verden i dag!

Om Forfatteren:

Kjell Westö er født i 1961 i Helsingfors og er en kjent finsk forfatter, særlig er han kjent for skildringen av vår nære historie. 

Jeg har bare lest Svik 1938 fra 2014 den fikk han Nordisk råds litteraturpris for, den likte jeg veldig godt. Dette er hans syvende roman.

Utgitt på PAX,
på finsk og norsk i 2017,
458 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Kinnunen Tommi "Lyset bak øynene"

Et fantastisk møte med to familiemedlemmer fra historien om Jordmora Maria

Jeg leste i fjor den fantastiske boka: "Der fire veier møtes", Dette er fortsettelsen av boka, men vi får også noen korte repetisjon av1.ste boka innimellom. Det er nok en fordel å ha lest den først, slik at man kjenner til familien. Ellers tror jeg det går helt rundt i hodet på hvem, er hvem og når. Jeg er iallfall glad jeg hadde blogget om den og hadde notatene mine fra den gang.

Denne boka handler mest om to personer:

Den blinde Helena som er Onni og Lahja sin datter. De hadde sønnen Johannes, som er far til Tuomas som er den andre personen. Disse to stemmene forteller i annet hvert kapittel og det er ca. 30 år mellom dem i alder. Hvert kapittel er en opplevelse eller beskrivelse av hva som skjedde, med en spennings topp i hver historie.

Helena var bare ni år gammel når hun ble sendt bort fra foreldrene for å gå på blindeskolen i Helsinki, på femtitallet. Hun bor på blindeskolens internat. Helena savner familien og særlig faren Onni som var så snill og god mot henne og lillebroren Johannes. 

På internatet pines hun av alle de strenge reglene og pliktene de har. De sover 18 stk på sovesalen og mange gråter og lengter hjem og noen har mareritt. Nattsøster er der og passer på og spør hvor du skal, selv om man bare må tisse. Hun får aldri vært alene.

Helena vokser til og synes hun klarer seg selv, lærer og gå rett og telle seg frem hvor hun skal og bruke fingrene til å lese. Flytter for seg selv og tar utdanning, etterhvert.

Hun reiser alene for å besøke faren sin Onni på psykiatrisk sykehus, det blir tøft for henne. Han sier "Jeg ville ikke sende deg vekk". Helena forlater faren og ser han aldri igjen. Han dør rett etterpå i 1959. Som vi vet hadde han en elsker og han ville ikke ha seksuell omgang med kona, Lehja etter at han kom hjem fra krigen. De bor i hver sin ende av huset med ungene i mellom seg.

Da familien kom hjem i 1946 var alt brent ned, men Onni satte opp et stort hus for henne og barna som plikt, men bygde hytte til seg selv av glede, sier Helena om faren.

Forferdelige historier om årene i gamme under krigen og alt Onni så under krigen preget han resten av livet.

Helena blir pianostemmer og gifter seg med Kari. De er stormforelsket og Helena er lykkelig. Han er ikke fornøyd over at hun ikke klarer å bære frem et eneste barn, av de tre graviditetene. Han blir voldelig og oppfører seg forferdelig... sier ikke mer om det.

Spennende å lese om en person som er blind og hvordan hun greier seg. Det var spesielt, men overbevisende godt skrevet!

Tuomas er den yngste av de fire barna til Johannes og Kaarina Loytovaara. Han drar hjemmefra med toget for å studere og bli noe, studere samfunnsøkonomi.  Dette er ca. 40 år etter at tante Helena dro til Helsinki. Byen har endret seg, men å være annerledes er fremdeles ikke helt lett.

Hans gode minner som kommer over han på toget, om da de dro til Østerbotten der moren kom fra. Det åpne huset med liv og glede og kontakten med besteforeldrene, fettere og ja, det var slekt det. Ikke som hjemme i nord hvor det var trist og de var bare familien. Flotte bilder dannes i mitt hode.

Tuomas utdanner seg, etter seks års studie kommer han høyt på strå, karrieremessig. Han er på leting etter kjærligheten, men når man er annerledes lurer han på om han alltid vil stå utenfor. 

I Paris treffer han en som aksepterer han, gifter seg og de kjøper hus og lykken er hos dem i det store huset. Så skjer det noe helt uventet.....  Det sier jeg ikke hva er, men jeg gråt krokodilletårer.

Vi hører mest om de to nevnte, men hele slekten er involvert i fortellingen. Eks: Lejha er fotograf og tiden måles av og etter bilder som er tatt av og i familien. De beskrives og vi blir kjent med mange av dem. Det er en historie om Finland i endring, bok en starter i 1895, med jordmor Maria.

Hvordan det var å vokse opp i nord etter krigen hvor i forhold til i en storby. Sliter på hverandre ved at flere generasjoner bor i samme hus. Boka er full av historier med innsikt, innlevelse og endringer som skjer med folk og familier. Lehja blir en sur kjerring, mens Kaarina er solstrålen som alle kommer til. Lengselen etter å finne den rette, etter å bli foreldre og være foreldre.

FANTASTISK BRA BOK! 

Jeg er fascinert av hvordan Tommi Kinnunen skriver. Det er så fengende, personlig og troverdig. Fantastisk flotte bøker, begge to.

Dette ble en hopp og sprett omtale, slik som boka. 

Jeg undere meg på at det ikke står på boka eller i omtalene at denne er en oppfølger, hmmm????.

 Litt merkelig når den 1. ste ble årets roman i 2014, fikk bokhandlerprisen og utgitt i ca. 20 land.

Hvor dro Sini? Håper på mer, en triologi hadde vært fint.

Jeg skal iallfall følge med på hva denne forfatteren skriver i fremtiden.

Les mer om  Tommi Kinnunen (wikipedia) og Rose- Marie sitt møte  i Oslo.

Utgitt på Pax Forlag i 2017, lese eksemplar

sider 326,

originaltittel: Lopooti, 2016

Etter å ha lest mer en halve boka, fikk jeg lydbokutgaven og hørte alt fra begynnelsen av på nytt. Det ble en ny opplevelse siden jeg viste hva boka handlet om. Lydboka kan nok virke litt forvirrende med alle navnene som det fortelles om og spesielt i begynnelsen. De to forteller ca. annet hvert kapittel. 

Det kunne kanskje vært en manns stemme som leste Tuomas sin stemme. 

Ingrid Vollan leser fantastisk det er ikke det, men det hadde vært letter å følge med. Når man leser boka er det letter å skjønne, hvem som er hvem, overskriftene sier sitt.

Produsert av:    LYDBOKFORLAGET
Først utgitt: 21.08.2017
Spilletid: 08:34:26
ISBN Lydfil: 9788242165817
Målform: Bokmål
Oversetter: Turid Farbregd
Sjanger: Roman

Andre som har lest boka: Tine,, ,

Kinnunen Tommi "Der fire veier møtes"

En familie roman fra Nord Finland skildres med sjelden innlevelse og herlig fortellerglede!

Maria er kvinnen som starter denne slektsromanen og den handler om henne og hennes etterkommere, deres liv fra 1895- 1996 i fra  Norra Österbotten i Finland.  Maria gikk på skole i Helsinki og avla Jordmorløftet i 1890, så dro hun til hjemtraktene for å praktisere som jordmor.

Maria, jordmor dra avsted til nærmeste store kjøpstad Uleåborg fem år etter, der hun har bestilt som seg sykkel så hun kan komme seg rundt til de fødende i området på en rask, effektiv og selvstendig måte.
Hun merker på vegen hjem at hun er så kvalm og det er sikkert 20 mil igjen før hun er hjemme. Da går det opp for henne at hun er gravid, med apotekeren som far. Hun vrenger av seg korsettet og gir full pedalgass og kommer seg hjem.  Maria er en selvstendig, frimodig, sterk og en egenrådig kvinne som mange baksnakker, spesielt fordi hun får dette barnet, Lahja uten å være gift og uten å si hvem faren er.

Lahja vokser opp med sin mor og som jobben jordmor  innebærer er hun stadig på farten og må dra avsted for å hjelpe til under fødsler rundt om på landsbygda, hun er mye alene. Maria bygger på huset sitt så det blir lenger og lenger og flottere for hver utbygging. En dag skjønner hun at Lahja, datteren er gravid. Faren til barnet er forsvunnet, men hvor har han tatt vegen?
Lahja skal ikke bli som sin mor så hun overlater datteren Anna til sin mor og drar avsted  får å få seg jobb, praktikantjobb i foto.
Onni en kjekk staselig ung mann, kommer en dag for å hente noen bilder av seg selv, dette blir kjærlighet. Lahja utdanner seg som fotograf og de gifter seg i 1933. Onni er en stolt mann og aksepterer Anna som sin datter. "Onni er en flott, god mann, han slo ikke og drakk lite", sier hun . De får to barn sammen Helena og Johannes.

Under krigen i 1944 må de evakuere og forlate alt de har. Hva skal de ha med? Usikkerheten om de noen gang kommer tilbake.  Onni er ute i fronten, i seks år er han vekk(men ikke så langt unna, så han er hjemom). Det er et trist syn som møter de når de kommer tilbake, det er bare pipene som står igjen.  De bygger jordgamme og bor der mens Onni bygger et stort nytt hus til dem.

Tause vendte mennene hjem fra fronten og alt de hadde opplevd. Livet blir ikke som før, Onni har ingen kjærlighet for Lahja mer, hun prøver så godt hun kan og komme innpå mannen sin men, han er bare avvisende. Etterhvert i boka skjønner vi hvorfor..... røper ikke alle detaljer.

De bor i det store huset og Onni er fantastisk med barna, han finner på mye sammen med dem. Lahja blir en sur kjerring og ungene sine var hun ikke opptatt av. Onni bodde på salen, Lahja i den andre enden av huset og barna i mellom. Maria i første 1etg.  "Alle bodde bak en lukket dør, som fanger bak sine ulåste dører".

Johannes gifter seg med Kaarina, hun prøver å komme til bunns i fam.hva er feil? Lahja er herskesyk, skremmende og sint på barnebarna  og alle.  Onni bygget et vakker hus og laget flotte møbler, etterpå bygget han hytte og var en driftig mann. Lahja var ikke med i deres liv, hun hadde fotografjobben og butikken. En kvinne som ikke får noe kjærlighet. Hun sa De til Kaarina selv om de bodde under samme tak i 40år, da er det ikke mye nærhet.

Det er først etter at Lahja død i 1996 at Kaarina finner ut av fortielsen, skammen og alt det usakte og løgnene i familien. Alle de tomme fraser og rom man bygger rundt seg for å vise hvem man er for naboer, venner og familie og ikke minst drømmene om hvordan det gode liv kan være, alle løgnene. Hva gjør vi sammen med barna og familien og hvordan oppfører vi oss...

Boka fortelles gjennom fire personer, hver av dem forteller ganske kronologisk sin historie, så det er ingen vanskeligheter ved å følge denne fascinerende historien. Den er språklig vakker, rå og rett frem. Den skildrer flotte natur scener og kulturhistoriske trender og stiler fra de ulike tidsperioder.

Det er en bok som rører deg langt inne i sjelen, etter at man har lest den.
Anbefales som en veldig flott lydbok
Lest av Ingrid Vollan, veldig bra oppleser!

Takk for lytteeksemplar fra Lydbokforlaget
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.03.2016
Originaltittel: Neljäntienristeys
Spilletid: 07:32:15
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242172044
ISBN Lydfil: 9788242163424
Målform: Bokmål
Oversetter: Turid Farbregd
Sjanger: Roman

Andre som har lest og bokomtalt er Rose -Marie og Tine

Oksanen Sofi "Utrenskning"

En brutal og sjokkerende historiefortelling fra Estland

Boka starter med at den eldre kvinnen Aliide ser ut av vinduet sitt i Vest-Estland i 1992 og ser en bylt som ligger i hagen. Bylten er den forkommne jenta Zara som sier hun har rømt fra mannen. Det er ikke sant og den løgnen knekker Aliide med en gang. Med hun får medlidenhet med jenta og tar henne inn. Der får vi vite at Zara kommer fra det østlige Russland, men hvordan har hun kommet til Estland?

Vi får høre historien om Zara og bestemoren som har et fint forhold til hverandre der de tre bor sammen med den tause moren, langt øst i Russland i Vladivodstok. Så en dag dukker venninnen opp med silkestrømper, konfekt og gin, hun  skryter av vestens herligheter.....
I 1991 reiser Zara som også ville søkt lykken i vest -Europa eller rettere sakt Tyskland. Hun havner hos en hallik og blir holdt i et stramt tak av han. Forferdelig mye vold, pinsler og grusomme opplevelser blir hun utsatt for. Hun er som et gissel og utnyttes på det groveste som hore, må være med å lage pornofilmer og gjør hun ikke som de sier skal hennes  familien virkelig få gjengjelde så det svir.

Zara lovet bestemoren sin og dra til Estland for finne slektens bondegården da hun dro av gårde, men til hva og hvordan viste hun ikke. Dette blir en spennende storry, litt trilleraktig og man klarer ikke å forlate historien, dette er spennende. Hun klarer å finne slektsgården.
Gradvis skjønner vi hvilken slektsbånd som forener de to kvinnene. Zara sin bestemor er Aliide sin søster. De to mistet kontakten med hverandre  når et samfunn blir splittet og fikk nye makthavere og de tar ulike standpunkt til dette under russertiden.

Det startet lenge for lenge siden da Ingel og Aliide var unge at foreldrene ble tatt og de to søstrene ble igjen på gården. De kommer godt overens lenge, men det begynner å skjære seg da Aliide forelsker seg i Hans. Men Hans ser bare søstra Ingel og Aliide blir skikkelig sjalu og sint på søstra som tok Hans, som hun elsket så høyt i 1938. Aliide forble sjalu på søsteren Ingel og Hans, der de var bodde i samme hus og var så forelsket og fikk datteren Linda etterhvert. De prøver å finne en man til Aliide, men det skjer mye............noe må man lese selv.

Aliida gifter seg med Martin som er i kommunist partimann og støtter russerne. Her ligger konflikten til at Ingel forsvant.... dette er spennende og litt uvirkelig for oss nå, men skjønner godt at slik var det den gang. En sterk historie om slekter som går i oppløsning, og som angir hverandre. Aliide som skriver under på at Ingel må vekk og går med redselen i seg for at de en dag skal komme tilbake. Man kan ikke stole på noen, og hatet til motparten er der hele tiden. Tross dette skuler Aliide svogeren Hans i huset, hvor hun bor sammen med mannen sin.

Boka svinger mellom å fortelle fra krigens dager og den sovjetisk okkupasjonen av Estland på 40-tallet. Og dels på 90-tallet da et nytt Europa tok form etter murens fall i Berlin.
Men, tenk folk i Estland fikk ikke vite om Tjenobyl-ulykken, sjokkerende at de ikke fikk opplysninger om dette over radio og tv. Bare folkesnakk om alle skadene som rammet de unge guttene som ble sendt dit for å rydde opp og det ble reine skremselspropagandaen, hysteri.

Fantastisk morsomt å høre alt de spiser og alt det merkelig som Aliida lager på kjøkkenet sitt. Hun hermetiserer, koker og styrer som en vanlig husmor i bakgrunn i teksten hele tiden. Det skjer noe på mange plan. De små hemmelighetene i hjemmet, historiske hendelser og politiske oppgjør som skjer fra førttallet og hvordan folk blir misbrukt i trafficing i dag(nittitallet). paralellene. En bok det skjer så mye i at det krysser mange sjanger grenser. Mye bygger nok på ganske så opplevde hendelser fra mange fra Estland. Man må følge med og være på hugget hele tiden, det skjer så mye i den boka.

En uhyrlig godt komponert bok, med alle faktorer ang spenning og fakta flettet inn i hverandre. Imponerende!
En skikkelig bra bok

Boka er tildelt en rekke priser: Runebergprisen, Finlandiaprisen, Nordisk råd Litteraturpris for 2010 og Prix Femina Etranger i Frankrike.

Lest av Gisken Arman, spilletid 9.23 min

Utgitt på lydbokforlaget i 2010, oversatt av Turid Farbregd i 2010.

Utkom på finsk i 2008.

Boka: Da duene forsvant, utkom 2012, den handler også om to perioder i Estlands historie 1940-45 og sekstitallet, en knall fin bok.

Fikk lyst til å lese mer om hennes land etter at jeg var i Latvia i Januar i år og så  flere historiske utstillinger og leste litt om landet. Jeg var i Estland for mange år siden, slutten av 90-tallet og skjønte ikke da at de var så uopplyste om hva som skjedde ute i den store verden. Så nær historie som vi vet så lite om!