"Et land av snø og aske" av Petra Rautiainen

 

En voldsom, vond og spennende historie fra Lappland fra 1944 og 1949.

Boka veksler mellom to ulike forteller stemmer, gjennom hele boka. Väinö som jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir og er i dagboks form historie om hva han ser og opplever i fangeleiren Enero i Lappland fra februar- september1944. 

Väinö Remes er militær fullmektig tolk og hans jobb er å intervjue fangene som kommer til leiren, ofte er det så mange at han kan sitte i ti timer i strekk, kun avbrutt med røykepauser. Han forteller at tolkene bor sammen med vaktene og soldatene. Nettene er forferdelige, det er møkkete, stanken, sengene knirker og tolkene skal også holde øye med fangevokterne så de ikke sluntrer unna. Han jobber på lag med en som heter Olavi, som er finsk og Kalle, som er skoler og snakker veldig mange ulike språk. Väinö og Olavi intervjuer fangene, måler dem, høyde, hodebredden, kjønnsorganer, om forhuden er der osv. Alle opplysningene skrives ned på kort, angående rase. Fangene kommer hit for å dø, skriver Väinö. Han stoler ikke på Olavi og misliker han voldsomt. 

Den andre stemmen er en forteller stemme fra Einotekis som skildrer hva som skjedde der i 1949-50. Krigen er slutt for tre år siden og så kommer den finske journalisten og fotograf Inkeri opp dit. Hun er på jakt etter hva som skjedde med mannen sin, som forsvant der i Lappland. Hun kjøper et hus og integrer seg sakte og sikkert inn i miljøet. Hun har en leieboer som heter Olavi og etter hvert skjønner hun at han vet mer enn han vil fortelle.

Väinö får vite mye om hva som skjedde med fangene, den tyske leieren var med i et forskningsprosjekt for å finne ut hvordan den ariske rase og andre raser, var bygget og utrustet. Forferdelige ting skjedde med fangene, som var på lik linje med Mengeles forsøk. Sier ikke mer, dette var sterke saker.  

Det tok litt tid å skjønne hvem var Väinö, og hvem var Olavi, men den gåten ble løst ganske så bardust på meg, til slutt. En forferdelig skildring om hvordan samene ble sett på, og ble behandlet. Hvordan folk prøvde å redde seg selv, og hvor forferdelige ting som skjedde i fangeleirene, der nord var. 

En usedvanlig sterk bok, jeg syntes var litt vondt å lese om, historisk fin, og spennende skrevet. En bok man ble grepet av om alle hemmelighetene, forbrytelsene og kjærligheten man huger etter. Denne boka forteller også om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt etter krigen, og forteller om et mørkt kapittel i finsk historie.    

Utgitt på finsk 2020, på norsk 2022, Gyldendal, 278sider. Lese-eksemplar fra forlaget.

En annen bok jeg leste fra krigen i Lappland er : Ingen anger av Tommi Kinnunen

M. Seppola Simonsen "Hjerteskog F ¤ 475" kvenske dikt fra 2022

I Anitas Diktlesersirkelen har jeg lest denne diktsamlingen med tema i November: Nytt norsk talent. 

Jeg ble stående på biblioteket og bla i denne diktsamlingen og der ble jeg stående en stund for boka grep meg og jeg lånte den. Litt tidlig for november bok, men pytt, tilfeldighetene rår nå for meg. 

M. Seppola Simonsen ble født i 1998 i Narvik og vokst opp en rekke steder nord for polarsirkelen. Hjerteskog/ Sydänmettäer forfatterens første utgivelse. (fra coveret)

Mange av diktene har en forklarende tekst på enkelte samiske ord, på en poetisk måte som her: 

tomrom under isen

komujaä

i kroppen

en luftboble i blodet

reiser opp strømmen

så vakkert at det finnes et ord for 

tomrommet

mellom lag av is og is og vann

kilden langt nede

ljomer i mørke

lengter etter tetthet

det motsatte av pusterom

Et annet dikt som jeg likte godt. Hun bruker ikke store bokstaver på annet en egennavn, som her:

den arktiske sirkelen er ikke

som kan tenkes

en knivsegget rokkering rundt jorden

sylskarp is som deler nabolag og hus på langs og tvers

en søster sover i Nordland og en annen i nord

vi ser ringen kun på klare dager

høyt oppe i himmelen, buet blåskjær eller blåskjell

barna her oppe kjenner ikke Jorda fra Saturn

før i tredje klasse 

Ingen av diktene har overskrifter:

syntymäkieli

her nord ble jeg oppdratt

som grensebarn

av et folk i grenseland

skogen og havet i gråsonen 

et språk ender her

og et annet skulle ha tatt over.

Et til dikt tar jeg med:

Nord er ikke håndfast

en raja

en grense

skåret i Tornedalen bestemmer

og overlandegrensen glemmer

vi, kom du hit før eller etter at kongene

la blyanten på kartet? 

Hvorfor  falt jeg pladask for denne poesi- boka?

Jeg har lest mye om konfliktene i nord opp i gjennom tidene, jobbet en stund i Kautokeino og skjønner diktene hennes så godt. De gjør noe med meg, roer meg ned og jeg ble sittende å undres over hvor mye så lite tekst kan si meg. Den er inspirerende, vakker, sår og følelsesladet på mange plan. 

Dette var en diktsamling jeg tror jeg må skaffe meg etter å ha hygget med meg med denne noen kvelder. Kan absolutt anbefales!

Utgitt på Flamme Forlag utgitt 2022, 106 sider, Biblioteksbok

"Ingen Anger" av Tommi Kinnunen

 

En helt ny bok av den finske forfatteren som skrev: Der fire veier møtes. 

Krigen nærmer seg slutten, Lappland og Finnmark er brent ned og folket evakuert. Vi er i Narvik, vinteren er over og det går mot fred i Norge, året er 1945. Vi møte i denne boka fem finske kvinner som jobbet for tyskerne. De hadde helt vanlige jobber som sykesøstre, vaskeriarbeidere, kantinearbeidere osv. (Det var helt nytt for meg at så mange kvinner finske kvinner jobbet for tyskerne under krigen, i Norge.)  Tyskeren prøver å rømme landet, de ble fraktet tilbake til Tyskland og mange av kvinnen som hadde jobbet for tyskerne ble med båtene når de dro fra Narvik hav. Men hva som ville skje med de finske kvinnene, når Norge atter ble fritt viste de ikke, de som var igjen. De tenkte seg fangeleirer, eller at de ville bli skutt. 

Nordmennene kom og innkvarterer de finske kvinnen til fangeleirer i Tromsø og der ble de brutalt snauklipt på hodet, med barbermaskin. Så ble de satt på fire lastebiler og derfra skulle de raskest fraktes videre ned til Oslo for så å bli sendt til Hangö i Finland, til fangenskap. De var ca. 10 kvinner på hvert lasteplan, noen hadde små barn med seg.                                                                    

Av de fire lastebilene sakner den siste bilen farten og kjører i motsatt retning mot grensa, det er de kvinnen vi følger i boka. Lastebilsjåføren er en human nordmann og slipper de ti kvinnen av etter en lang kjøretur på vanskelige veger. De skjønner ikke at sjåføren har satt de av til frihet, slik at de kan gå over grensa og videre til Finland. Det går sakte opp for dem at de skal ikke fraktes vekk for å skytes, men at de er frie. De begynner sin vandring mot den finske grensa og etter en lang vandring ser de en varde som er markert, det er grensa. 

De går og går, så ser de et telt eller en lavvo. De er slitne, sultne og de skjønner at det må være grensevaktens, men han er ikke der. De går inn der og sover første natta. Tidlig neste morgen skjønner fem av kvinnen, om de oppholder seg der, vil de bli tatt. De fem kvinnene tar beina fatt og vil går mot Rovaniemi, de skjønner hvor de var for de har lenge kjent igjen det kjente fjellet. 

Vi blir kjent med de ulike kvinnen og høres deres fortellinger om hvordan og hvorfor de slo seg med tyskerne. Irene er den av kvinne vi blir mest kjent med og er hovedpersonen. Hun var gift med organisten som var en spesiell og sær mann. De hadde sønnen Henrik, som dro hjemmefra så fort han kunne og kom sjeldnere og sjeldnere hjem til han aldri kom mer.  

Siiri, en stolt og freidig kvinne hadde vært lærer i tysk, men fikk tilbud om å bli tolk og dro. Hun ble som en leder for gruppa der de vandret mot Rovaniemi. Veera har gitt seg med for å glede tyskerne, noe hun også levde av før krigen, alle viste at hun var bygdas hore. Katri, en ung jente som var lei av å være mor for alle småsøsknene etter at moren døde og ble styrt av den veldig religiøse faren. Hun hadde jobbet med å vaske lik. Aili var en eldre kvinne som var sykesøster og ble sendt til Finnmark for å jobbe i sykehusbrakka. Hun var gammel og hadde vonde bein, ville hun klare turen? 

Disse fem kvinnen begir seg ut på den lange turen hjem, de går og går i dagevis-ukevis for å komme hjem. På vegen hører vi deres historier og hvordan de havnet i Nord-Norge og hva de har opplevd. De forteller ikke så mye om seg selv til de andre, men hva de har opplevd, sett og hørt er sterke saker. Det er nedbrente hus og nesten ingen folk langs vegene. EKs.De ser en kvinne ved en løe og hun tok vennlig imot dem, men mannen kastet dem ut i snøværet når han kommer hjem, da han ser at de har barberte hoder, - og roper etter dem "horer". De føler skammen og skjønner at de må skjule hodet. De ser og møter både velvillige folk og de som skyr dem på sin veg.  Det skjer naturligvis mye underveis, mer sier ikke jeg ......

Irene er den vi hører mest om, hvordan hennes ekteskap har vært. De siste sidene i boka var sterke, men jeg skjønner hennes valg. Hvordan ville det bli å gå tilbake til et vanlig liv etter det de opplevde? Mennene dro i krig og kom hjem med ære, men kvinnen ble dømt og måtte leve i skammen resten av sitt liv. 

Dette er en feministisk roman, en bok om hva kvinner opplevde av skam, tap av identitet og de umulige valgene de måtte ta underveis. En uhyrlig sterk roman om fellesskapet de hadde på ferden og tausheten om seg selv og årsaken til hvorfor de dro for å jobbe, for tyskerne. 

Kan absolutt anbefales, veldig bra!

Utgitt på PAX, 2021, 287 sider Leseeksemplar fra forlaget.

Andre som har omtalt boka: Tine

Dette er hans fjerde bok på norsk, de tre andre finner du min omtale av her

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

                                En bok om hvordan urbefolkningen i Norge, ble sett på. 

Boka handler om samegutten Sammol fra Finnmark, på 1950 tallet. En rørende, trist og dessverre ganske så sann historie, som varte langt opp i 60 årene. Vi følger samegutten Sammol som faren må følge til internatskolen. Sammol vil ikke., men må. Kommer ikke ungene til samene på skolen blir foreldrene straffet. Så alle samebarn måtte flytte til internat-skoler langt vekk fra foreldrene sine, og hadde små muligheter for å komme hjem, kun til jul og sommerferie. 

Det ble en tøff velkomst for lille Samuel som han skulle hete på skolen hvor all undervisning og alle samtaler skulle være på norsk. Men, lille Samuel kunne ikke norsk, bare samisk. Isto, en kvensk gutt var sjefen på rommet og fant på mye jævelskap mot Samuel, ren mobbing. 

Det var en trøst i en av lærerne, Pedersen. Han skjønte hvordan samene ble sett på og behandlet på skolen, noe han var motstander av. Han vil gjerne hjelpe de samiske barna, som ikke kunne norsk og ble en god støtte for Samuel. Pedersen tar seg av han og følger han opp i ulike fag, forklarer så godt han kan på samisk (det lille han kan han har lært seg seg). Pedersen ser også at Samuel er flink til å løpe sekstimeter, noe han oppmuntrer han til i forbindelse med et skolemesterskap. 

Samuel kan ikke komme hjem til jul, men får en god venn i Ella som bor like ved skolen. Han savner mamma, pappa og hunden Seippo. Moren hans ringer noen ganger, men det er vanskelig å snakke i telefonen med henne.  

Så en dag er Pedersen vekk, hvor ble han av? Den nye lærerinna, frøken Steen kommer og overtar undervisningen for Pedersen. Hun er skikkelig streng og rasist. De to barker sammen........

Samuel rømmer hjem, men foreldrene har så store forventninger til han og han husker ikke hva alle ordene betyr og hva reinsdyra heter, han føler seg bortkommen og til ingen nytte. Har han mistet all tilhørighet, hvordan skal han oppføre seg, han føler at han ikke hører hjemme noen steder......

En flott ungdomsbok, som jeg håper dagens unge også kan lese boka, så de kan se hva andre har opplevd!

Utgitt 2020, Aschehoug, lånt på biblioteket. Nominert til BokBloggerPrisen  2020

NB: jeg har også lest en annen spennende bok om samene, som jeg vil anbefale: Herren sendte oss, om tvangsflyttingen av samene

Niemi Mikael "KOKE BJØRN"

Om ondskapen som brer seg i Lappland, klasseskille, kulturkonflikter, religion og drap i 1852.

Den åndelige vekkelsespresten, Lars Levi Læstadius, vekker samer og fastboende med sine kraftige taler og revolusjonære tanker. Vi er i bygda Kengis i år 1852, langt nord i Sverige.  Læstadius var en åndelig vekker som her blir kalt Prosten. Han var en sterk, stri mann som elsket botanikk og var forkynner for poteten og mot sprit. Hans distrikt hadde både samer og tornedalinger i sitt prestegjeld og han behandler alle på samme måte. Han var dårlig likt av de andre prestene og lensmannen i området.

En dag finner prosten en utsultet, utmattet, fattig og sky gutt i en grøftekant, han forbarmer seg over samegutten Jussi. Prosten tar han med hjem og under sine vinger og han får en tydelig oppdragelse av prosten. Jussi har hatt en vond barndom, men så blir han  døpt og får et navn Johan, av prosten. Han blir som en sønn for han og kona Brita Kajsa og en medhjelper i hverdagen for prosten.

En dag forsvinner tjenestejenta Hilda Fredriksdotter Alatalo. Prosten og Jussi er ute for å botanisere da prosten finner henne i noe mørkt slam i ei myr. Folk drar på jakt etter slagbjørnen som det er utlyst dusør for. Noen finner en bjørn og dreper han, men prosten vil ha skinnet. Prosten vet og skjønner at det ikke er bjørnen som har drept Hilda, men lensmannen klarer han ikke å overbevise. 

Jolina er andre offer, men dør ikke. Seinere dør hun og lensmannen påstår at dette er selvmord. Jussi og prosten vet at dette ikke er sant, for de har gransket liket. Mange ufattelige historier produseres om Jolina, barnemorderen som forgiftet hunden Siri, osv., bare oppspinn. Foreldrene som føler skyld fordi hun hadde fått gått på dansen, derfor føler de at hennes død har de selv forårsaket.

Prosten jobber som en kriminal-detektiv for å finne spor etter morderen som han ikke tror er en bjørn, men et menneske på to bein. Han nøster stadig opp noe nytt og vi blir trukket med i utforskningen av noen som driver med utspekulert ondskap.

Prosten kan mye om botanikk og Jussi lærer mye om planter, slekter om å se etter tegne osv. Prosten har satt poteter og de blir overveldet over hvor gode de er, kokt med smør og salt. På en settepotet fikk jeg seks poteter, det skal jeg formidle over prekestolen!

Kunstneren, Nils Gustaf dør han driver som omreisende og maler portretter av flere mektige menn i bygda, hvordan har han død? og flere spørsmål dukker opp.

Det er Jussi som er fortelleren og han er forelsket i Maria. Hvordan skal han få henne? Alle hans drømmer om hvordan han hver søndag sitter i kirken og beundrer henne, der hun sitter i kirken... 

En synder må stå bak all denne ondskap. Jussi blir syndebukken og han får virkelig lide så det holder. Snakk om å bli jult opp og få beskyldninger.....

Nå er satan tatt, det var Jussi som har vært brottsmannen, skryter Lensmannen Brahe.

Min Jussi, min Jussi, som har vært som min sønn, sier prosten. 

Nei det er ikke mulig, jeg har lært han å lære å skrive, han nekter å tro det. Lensmannen og lensmanns-drengen satt opp en felle, for å fange Jussi....

 jeg, sier ikke mer, for dette er virkelig spennende.

Boka slutter helt uventet, med en fantastisk fin avslutning. En skikkelig sanselig roman.

Dette er en veldig spennende og fin bok, som har med mange historiske trekk og sier mye om tiden den gang da. Om folks tanker, kulturkonflikter, klasseskille, tro, slaveopprøret i Kautokeino, de åpne grensene i Nord osv. 

Læstadianerne som tok til seg Læstadius sin tro vet jeg ikke om finnes mer av Nord- Lappland. Jeg jobbet i Juhls sølvsmie, i Kautokeino, sommer (- 73), da var det noen få igjen.   

En skikkelig PÅSKE roman med mange gåter som må løses underveis!

ANBEFALES!

 Mikael Niemi, han vokste opp som nabo til kirka/prestegården, der handlingen er hentet fra.

Oktober forlag 2019

kom ut i Sverige 2017

oversatt av Erik Krogstad

446 sider, Lånt på biblioteket

Andre som har lest boka: Tine