torsdag 6. juli 2017

Mühleisen Wencke "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over"




Nydelig bok om minner om moren.
Hva man gjorde og ikke gjorde. Hvordan man aldri kan være forberedt på mors alderdom og død.

Jeg har lest dokumentaren til Wencke Mühleisen: "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden"  Det er en sterk roman om hennes liv. Den har fått kjempeflotte omtaler rundt om i Europa og skal gis ut i mange land. Fantastisk bra! 

Den bør man lese før man leser boka hun kom ut med i år, 2017. For å få en større forståelse av hva hun har opplevd og hva hun føler i dag, boka er en brevroman og heter “All gjeldene fornuft" Den er også veldig bra.


Jeg er jo litt nysgjerrig på denne damen og fant en bok jeg ikke hadde lest denne boka som kom ut i 2010.

Veldig bra bok, den minnet meg om meg og mitt forhold jeg fikk til mor på slutten av hennes liv.
Jeg leste den og minnes med tårevåte øyne. Sterke minner om en mor, hva hun stod for og hvem hun var.
Bildet ligner faktisk på moren min, håret og energien.

Om boka: 
Moren har blitt 85 år i 2006. Da blir Wencke oppring av sin mor som forteller at hun har fått bekreftet kreft og vil antagelig leve i 3-6 mnd. til. Nå er det mor som trenger all den omsorg som hun har gitt sine fire barn. Hennes arbeid og det viktigste i hennes liv var omsorgen for mann og barn. Slik så mange andre mødre på 50 tallet gjorde. Da var det først for barna og deres ved og vell, så når de ble eldre og flyttet ut kunne hun ta jobb i et regnskapsfirma. Ellers var det hjemmelaget mat og alt det huslige som var i sentrum.
Moren som var den perfekte husmor når de var små skammer seg over at hun må ha hjelp i dag, når hun trenger det. Har dere tid til å komme hit hele tiden da? Kan dere ta fri fra jobben for å hjelpe meg? Dere er jo så travle...

Moren levde i et ikke enkelt ekteskap skjønner man. Faren var tysk og de traff hverandre på en bro i Kongsvinger rett etter krigen. De giftet seg i 1950 og krigen var det aldri noen som snakket om hjemme hos dem, eller når de var i tyskland. Moren fikk en blåveis på øyet en gang de prøvde å ta det opp under et familietreff i Tyskland.
Faren og familien mistet alt i Slovenia under krigen og flyttet til Østerrike
De ville at det skulle være den store kjærlighetshistorien og de fikk 4 barn sammen.

Det var først i 1978, da hun var 25 år gammel og bodde i kollektivet som det skrives mye om i boka "Kanskje det finnes enda en åpen plass i verden" at hun fikk vite av faren at han hadde vært tysk soldat i Norge under krigen.
Barna ble to språklige og vokste opp både i Norge og Tyskland.  Faren mistrivdes i jobben han hadde på Dale Fabrikker og tenkte å stikke av til Australia. Moren reiste etter og fikk stoppet han, det samme skjedde i Kristiansand seinere, da han rømte, men kom hjem.
Wencke så opp til sin far var glad i han som barn, han døde i 1996 og jeg satt ved hans side som en veloppdragen dødsengel sier hun i boka. Selv om man fra boka over var et elsk-hat forhold.

Moren var mamma, som var så pen og lyste opp hverdagen hjemme. Hun snakket med alle og var ofte litt frekk. Bilen var friheten til moren, der hun vakker, smart og elegant kom seg frem og tilbake.
Det er gode minner som hun alltid vil bære med seg selv hvor ulike de var, men moren støttet henne alltid.

Når mamma dør, det hadde hun forbedret seg på trodde hun, men det blir aldri slik man forventer. Moren likte ikke at barn og barnebarn gråt over at hun skulle dø.

"En gang voktet hun mine første skritt, nå vokter jeg hennes sist", skriver hun.
Det er tøft og brutalt å miste en mor og det tar sin tid å bearbeide sorgen og rydde hus og dele innbo.  minnene som ligger i mors ting, vakkert skrevet.

En vakker følelsesladet og personlig bok skrevet om mor, som var der og forblir der i minnet til en dag vi selv har byttet roller, fra barnet vi var til pleien vi selv trengte og at hun (vi) står i en urne på kommoden.

Utgitt 2010
Gyldendal
145 sider
Lånt på biblioteket


 
 Bilde har jeg tatt av Wencke Mühleisen, fra et Tv intervju.

6 kommentarer:

  1. Denne fikk jeg lyst å lese! Jeg leste først All gjeldende fornuft, og ble så nysgjerrig på denne damen at jeg leste En åpen plass etterpå. Takk for at du minner meg på henne, skal sannelig skaffe meg denne boken også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg opplevde mye av det samme med mor når hun fikk kreft å døde for noen år siden. Den var gripende og gjenkjennbar for meg.
      Dette er en mild og god bok ikke så brutale i form og innhold som de to andre.

      Slett
  2. Denne boka har jeg lest, med glede. Godt skrevet, og med et innhold som jeg kjenner igjen paa mange maater. Mor levde et langt liv, baade strevsomt, men ogsaa med mye godt, og jeg tenkte paa henne mens jeg las. Naa ligger dokumentaren om forfatteren i sommerbokhylla mi, saa det blir det neste.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dokumentaren var virkelig spennende, vi husker jo hvor rebelsk hun var.
      Gled deg!

      Slett
  3. Høres ut som en vakker bok. God helg ønskes av Tove

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den er ei tynn lita flis av ei bok, med mye vakker omtale og tenkte tanker.

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!