tirsdag 28. november 2017

Bjørnstad Ketil,"Åttitallet"


Tredje bok i Ketil Bjørnstad sin selvbiografiske bokserie

Sandøya og "den andre " er hans faste holdepunkt i livet på åttitallet. "Den andre" og Ketil har et fint og åpent forhold hvor de diskuterer alt fra kunst til politikk. De får ikke barn og det plager Ketil litt. Han beskriver sin kone som hun etterhvert ble, etter 15 års samboerskap på en god og hyggelig måte. På Sandøya har han gode venner og han får han medhold og sympati hos dem, mens folkene der kunne han kommet nærmere inn på, vi hører bare at de hygger seg og drikker vin.
Bortsett fra Eivind Hermansen, som lærer han alt om rock, om grupper som De Press, Andrej Nebb osv. og Leo Richard som han har de gode samtalene med. Arkitektvennen Ingvar og snekkervennen Harald hører vi også litt om.

Ketil født i 1952 er en svært egenrådig og selvsentrert person, han ser på seg selv i denne boka med et humoristisk tilbakeblikk som er litt mer dagbokpreget enn de to første bøkene i serien. Han er i denne boka 28-38 år gammel. Han begynner å beskrive seg selv som gammel på slutten av åtti tallet.
Kan det skyldes at han har begynt å legge på seg igjen for vekten og oppkast som han drev med i begynnelsen av boka hørtes utrolig slitsomt ut. Han var tydeligvis ikke klar over at han hadde utviklet sykdommen -bulimi, men han kom over det på egenhånd.  Det må ha tatt utrolig mye energi og skjule dette, viste virkelig ikke kona om det?

Det er mange kjendiser han omgir seg med og Lill Lindfors er en av dem han beskriver på en ydmykende og stolt måte, tenk at hun vil samarbeide med meg?
Mange av de andre lystrer han som en tinnsoldat f.eks.: Kjell Bækkelund som han ser opp til i begynnelsen, men som han tar avstand fra når han skriver negativt om han etterhvert.
Paulsen brødrene Paul og Jon fra Nesøya er det alltid morsomt å høre om. Jon kjente jeg som ungdom, viste ikke at han drev platestudio, slik er det med flere i boka uten å nevne flere navn.
Men, å skrive side opp og ned om bryllupspresang til Trond Viggo og Kristin blir i overkant mye prat og kjedelig.

Jeg vet ikke helt om jeg tror at Roy Jakobsen lo av folket på Sandøya, og sier han ikke "tror ikke på ideologiene om katt og kaniner". Roy hadde jo selv reist til Helgelandskysten for å prøve å leve ut drømmen som småbruker på hjemplassen til besteforeldrene.

Boka Oda likte jeg fantastisk godt, den kom i 1983 og jeg måtte bla litt i den. Jeg var så begeistrer for LP platene "Leve Patagonia " når den kom på 70 tallet og dette ble en slags oppfølger. Spennende å høre hvordan han fikk tak i fakta- stoffet til boka. Samarbeidet med Brikt Jensen var verdifullt for han. Jeg viste ikke at man fikk så mye råd og veiledning når man skriver. Det må jo både våre skummelt og bra.
Bingo hadde jeg faktisk også stående i bokhylla, har jeg lest den? tror ikke det. 
Han velger å gå over til popp musikk og Inger Lise Rypdal synger hans viser, han beundret henne.
 
Treholt-saken brydde han seg egentlig ikke så mye om i starten, når Treholt ble anklaget for spionasje i 1983, men så får han sympati med han. Etterhvert når han ser hvordan media og politiet jobber. Han har rett i mange av sine synspunkt og mange fine refleksjoner over media og politiets makt i samfunnet, hvordan de styrer det. Han blir helt besatt etterhvert av saken og det utvikler seg til en vennskap mellom disse to. Han gikk helt inn i dette og engasjerte seg voldsomt, noe som skadet han som kunstner og forfatter på mange måter. Med trakasseringer i brevs form osv.
Treholt saken dekker han veldig om stendig, kanskje alt for mye etter min smak, så det blir til det kjedsommelige. 

Mai 1985, ja hvem husker ikke hvor man var da? jeg husker ikke hvor jeg var når Oddvar Brå brakk staven, men når Norge vant i MGP, det husker man. Da var jeg på mimrefest sammen med dem jeg tok svennebrev som Gullsmed 10 år før, i skikkelig pastellfarget kostyme, med rosa øyenskygge. Det var gøy!

Han beskriver sitt forhold til Ole Paus så bra, "Vi ser så lite til hverandre, og snakker lite sammen, men er uunnværlige for hverandre. Hver gang vi treffes er kjemien på plass. Godt med slikt vennskap!

Hans tro på egne prosjekter er formidabel, han blir høy på seg selv og tror han mestrer alt som da han skal sette opp teater-stykket i Bergen. De kan jo bare kjøpe seg et hus i Bergen. "Den andre" har bein i nesa og sier klart ifra at, du må ikke tro at de vil sette opp mange stykker skrevet av deg...


Vi kommer til 1988 og han har plutselig ikke penger, må låne, slik går det når man lever over evne. Det som forundrer meg var at han var treg med å skaffe seg data-utstyr og ikke så verdien av det som hjelpemiddel. "Slette tasten likte han?" Hadde han slettet for mye?

Han hadde hus på Sandøya og leilighet på Frogner, hva klager han over?

Fly og flyulykker er tematikk i denne boka også. Han har i flere av sine bøker skrevet om temaet og han hadde voldsom angst for å fly, men den har gått over. Jeg synes det er fint at han minner oss på hvor farlig det er å være turnerende utøver, bussulykken med Alex og Marius Muller, det er en del av fortellingen. Dårlig økonomi og dårlige biler, det er en dårlig kombinasjon med lange dager og lite søvn som det ofte blir når man er ute på turne.

Han snakker om anmelderne som legger han for hat, de er også mobbere. De har en forakt og glemmer aldri, sier han. Han er kanskje litt vell hard her, men jeg skjønner han.

Han skriver om de andre som levde jappelivet, men han gjorde det i aller høyeste grad synes jeg når han deler ut driks som en galning i Paris og lever et overdådig liv. Hadde eget rom på hotellet og dro med naboens datter på dagstur med henne til Bergen med fly? Spennende det han forteller om oppsetningen av "Ildlandet" og alle endringene som skjer.
 
Alt dette var det jeg synes var jappete og alle møblene han beskriver, som man måtte ha. Han var en japp selv, eller for å si det på en annen måte. Han kunne umulig ha noe særlig normalt forhold til penger, noe han på slutten av åttitallet også bekrefter når boka hans ikke blir hovedbok i Bokklubben. Så han har selv-ironi og en åpenhet om sin galskap om å leve livet som ikke jeg kunne på den tiden, det skal han ha. Men, det blir litt kvalmt å lese om at han synes andre var japper.

Jeg liker at han forteller at han er flau over å være blant kjendisene. Hater å bli fotografert og føler seg utenfor seg selv når han er i sentrum. Sjenert og tørr ikke å si noe når han møter Paul Simon i heisen. 
Hans historier om at han var et mobbeoffer ligger også naturligvis langt inne i hans bevissthet og kommer frem i slike settinger. Han betrakter seg selv som klossete i spott-lyset!

Tenk på hvor stor produksjon og aktiv Ketil Bjørnstad var, (og er) imponerende spør du meg! Var på turner rundt om i landet, med klassisk musikk, skrev bøker, teaterstykker, og samtidig drive med sine plateutgivelser og organiserer alle syngedamer, komp, lyd osv.

Han er en imponerende mann, man kommer ikke utenom det.
Jeg synes også at han i denne boka er flink til å fortelle hva han hører på og liker av annen musikk enn den han jobber med selv, det er fint!

Jeg liker denne serien og synes den er fin!  Et stort verk, en morsom refleksjon av tiden og fin gjengivelse av tidsånden!


Anders Ribu er en fantastisk bra oppleser! Han tolker og gjør boka mer spennende og lytte til som lydbok, når boka er så tykk.
Dette ble noen tanker om en svært tykk bok, noe tatt med og mye ikke nevnt.

Produsert av: LBF                Lydbokforlaget

Først utgitt: 16.10.2017                                                                                                              
Spilletid: 28:05:02                                                                                                                                  
ISBN Lydfil: 9788242165435                                                                                                   
Målform: Bokmål                                                                                                                      
Sjanger: Roman

Min personlige start på åttitallet var kjøp av småbruk og jobben med med sau, kunsthåndverk, etterhvert unger og lærerjobb i Elverum. "Drømmen om livet på landet og den grønne bølgen". 
Jeg er -55 modell og flyttet hjem fra København, etter å ha bodd og studert der på slutten av 70-tallet. Hadde møtt mannen i mitt liv som var en stødig, trygg hedmarking. Den gang var det småbruk som var vår drømmen. Dette ble åttitallet (og nittitallet) for meg og jeg kjenner meg så godt igjen i det han skriver.


Dette er en serie med bøker som Ketil Bjørnstad driver og skriver: Verden som var min:

1.  Sekstitallet, -verden som var min, Barndom
2.  Syttitallet, han satser på musikken
3.  Åttitallet, - Oda, musikk, jappetid, Treholt
4.  Nittitallet,
5.  Tyvetallet
6.  Siste tiåret


Takk til Aschehoug for leseeksemplar,
den var god å ha ved siden av lydboka.
Den er på 797 sider.


Andre som har blogget om boka Åttitallet: Bjørnebok, Reading Randi


4 kommentarer:

  1. Hei Ingun!
    Du har virkelig kost deg med lydboka på Marokko turen skjønner jeg.
    Har ikke lest noen av de jeg.
    Klem fra Kari

    SvarSlett
  2. Denne boka gleder jeg meg til å lese! Håper jeg kommer igang med den allerede nå i jula. Jeg kommer til å lese papirutgaven, og den er litt tung å ha med i veska. Flott å se at du likte den!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ketil forteller om min ungdomstid og det er så morsomt å se hvordan personer og hendelser krysser hverandre. Jeg har aldri truffet eller snakket med han, men miljøet var ikke så stort.

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!