Buergenthal, Thomas "Et lykkebarn"

En utrolig historie fra krigen som forteller mye om ondskap og godskap, 

og hvordan Odd Nansen som Thomas møtte  i Sachsenhausen har påvirket han.

Thomas, forteller om sitt liv fra en lykkelig barndom, til konsentrasjonsleirer og videre til dommer i Den internasjonale domstol i Haag. Thomas Buergenthal, født 1934, Slovakia i byen Lubochna. Møtet med Nordmannen Odd Nansen i Sachsenhausen og verdiene han gav han, som ble hans arbeid.

Dette er helt spesiell biografi. Thomas var bare 10 år gammel og han hadde overlevde to polske ghettoer, Auschwitz og dødsmarsjen til Sachsenhausen når krigen var slutt. Hans beretninger fra barndommen er helt utrolig!

Historien starter med en ung mann, Mundek Buergenthal flyktet fra Tyskland da den politiske situasjonen ble vanskelig for jøder i Tyskland, 1933. Han og en venn drev et lite hotell i Lubochna. Tyske Gerda Silbergleit kom av samme grunn til Slovakia. De ble raskt kjærester og gift. De ble foreldrene til Thomas, han kom til verden 1934 i Slovakia i byen Lubochna. Han ble kaldt Tommy av foreldrene, og seinere av mange, særlig nordmenn som hadde hørt om han gjennom Odd Nansen.

Tommy lærer seg og snakket både tysk og polsk, for foreldrene snakket tysk og ellers var det polsk. Hans første første leveår var i gode trygge rammer. 

Allerede i 1939 ble de jaget på flukt, Thomas var 5 år. 
De følte at Tsjekkoslovakia var utrygt og prøver å dra til Polen. Men, de hadde ikke pass og kom ikke inn. Den lille familien var statsløse, uten reisedokumenter. Etter en stund kom det en ny vakt som slapp dem igjennom til Polen. De dro videre til familie i Warszawa, og fikk der høre om mulighetene for å komme til England, det fristet så da gikk ferden til Katowitche, med tog. 

Da de kom frem hadde siste tog gått for dem. Slik gikk det ikke og de ender i Ghettoen Kielce, der bodde de i 4 år. I ghettoen ble det verre og verre, mindre og mindre mat. 1942 skulle alle evakueres, far var verkstedsansvarlig og kjente kommandanten for Schutzpolizei og han mente han hadde brukt for far, de fikk også med en del arbeidere. Resten av leieren ble sendt til Treblinka, utryddningsleier. Nesten 20 000 mennesker ble massakrert i denne operasjonen.

Vi ble sendt til en arbeidsleir, sier Thomas og vi ble der ca. et år. Jeg jobbet som visergutt der, bar post og satte syklene på plass.

Det ble en brå slutt i juli 1944, da gikk ferden videre til Auschwitz med tog og i begynnelsen  av august kom de frem dit. Menn og kvinner ble skilt. Jeg og far kom etter å ha fått nr på armen, til ei brakke. Jeg fikk B-2930 det ble mitt navn. Jeg fikk være visergutt der også og løp ærend. 

Far ble tatt ut en dag og vi så han aldri mer. Jeg ble fraktet til barnebrakka, vi kjørte søppel på området. Thomas forteller at han fikk et sett og snakket noen ord med moren en gang. De var begge så glade over at de fremdeles levde!

En dag fikk de ordre, at leieren skulle tømmes og dødsmarsjen fra Auschwitz var et faktum.

Det er en lang forferdelig historie, umenneskelig midt på vinteren. 

Det som slår meg er at veldig mye av hva han forteller her er nesten identisk med historien fra en bok jeg leste tidligere i år, den heter "Mischling" skrevet av Affinity Konar. Bak i boka referer hun ikke til Tomas Buergenthal sin bok, men det er utrolig mange historier som ligner veldig på det han opplevde.(nesten kopi) Det er litt merkelig å lese nå i ettertid, for denne boka er skrevet og utgitt i USA i 2007.

I januar 1945 kom han til Sachsenhausen. Hvorfor frakte halvt døende og utsultede fanger fra Polen til Tyskland, under han seg over.

Føttene til Thomas var hard skadet av frost, han måtte fjerne noen tær på sykestua. En dag komme en mann fra Norge inn på sykestua, det var Odd Nansen (sønnen til Fritjof Nansen). De ble kjent og gode venner, Thomas fikk ofte mye av odd Nansen sin Røde Kors rasjon/matpakker fra Norge. Dette ble et langt og viktig vennskap mellom dem, Nansen var også fange.

En morgen er alle vekk, SS soldater, leger alle. Marek (polsk) i nabosenga ligger der, med gips på beina. De var i ferd med å miste alt håp. Russerne kommer og befrir dem. Han og Marek kommer seg ut av leieren. Det er polske soldater over alt de hjelper dem. En dag sier en polsk offiser "bli med meg", og Thomas ble med. Han ble tatt hånd om fikk uniform og var som en maskot for dem, den snart 11år gamle gutten.

Offiseren fant etterhvert et barnehjem for jødiske barn like utenfor Warszawa, i Otwork.  Offiseren fulgt han dit. Thomas var det eneste barnet der på barnehjemmet som hadde overlevd Auschwitz. Han skriver at dette ble en lykkelig tid for han, der fikk han omsorg og lærte mye.

1 1946 fikk han vite at moren hadde overlevd og bodde i Göttingen, i september 1946 ble de gjenforent. Da var hanblitt  12 år, stor lykke!

Etter krigen:

Odd Nansen skrev tre bøker om sitt opphold i konsentrasjonsleirene og han fortalte om gutten Tommy. I Norge ble det mange som spurte etter Tommy, hvordan gikk det med han?Odd Nansen gav ut boka om Tommy i 1970, etter et langt liv som arkitekt. (Den har jeg prøvd å få tak i uten hell)

De treffes igjen  og allerede i 1949 da får Tomas komme til Odd og hans familie med fire barn i Oslo og være der en sommer. Siden treffes de mange, mange ganger.

Thomas  Buergenthal og Nansen hadde mange foredrag etter krigen, sammen. 
Thomas valgte å studerte jus ved New York University og Harvard. Internasjonal rett og menneskerettigheter ble hans fagfelt. 
Han har hatt mange verv og fått mange priser for sitt arbeid. Fra år 2000 var han dommer i Den internasjonale domstolen i Haag. Han har skrevet mange bøker, kun denne er biografisk.

Dette er en fantastisk god bok, skrev i en positiv ånd, ikke tung og  deprimerende. Imponerende at denne gutten klarte seg. Han så germansk ut, mener han selv. Derfor klarte han seg igjennom krigen.

Oversatt av Erik Ringen

Utgitt: Spartacus 2008, 224 sider.
Lånt på biblioteket

NB: Alle bildene har jeg fotografert fra boka