Spor etter krigen var temaet i Anita sin diktlesersirkel, for september. (litt forsinket).
For meg er det "ett dikt" som står som det aller sterkeste diktet i den forbindelse. Det ble trykket på forsiden av en Avis, og skapte mye omtale under krigen. Det er naturligvis en av mine yndlings diktere Inger Hagerup som har skrevet diktet:
Aust - Vågøy. Mars 1941.
De dreper våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.
La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brenner våre gårder.
De gjorde det i dag.
De brenner våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden
står tusener igjen.
Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kammerater,
de kuer aldri oss.
Jeg må ta med ett til, til Nordahl Grieg, desember 1943
Hver natt når horisonten brast
for Norges drømmestrender,
så holdt han landet atter fast
som med en elskers hender.
Hans røde hjerte førte ham
igjen til fedrelandet.
Og om å lengte visst han
kan hende ett og annet.
Selv midt på dagens strid og brann
stod drømmen alltid åpen.
Den ble i kampen for vårt land
hans hemmelige våpen.
Ungt må det hjertet ha vært som
har den styrken til å bære
bestandig dette fedreland,
dets skjensel og dets ære.
Ungt må det hjerte være som
hver dag har hatt den samme
ukuelige sikre tro`s
bestandig rene flammer.
Hvem måler ilden ut i tid?
Så lenge flammer brenner,
vil Norge føle strøket av
hans ømme elskerhender.
Sterke dikt det der.:) Hagerup skrev mye sterkt fra krigen, også etter krigen. Kategorien var riktignok etterkrigstiden og spor av krig i den- men jeg godtar dette også, selvsagt.:) Så pirkete skal jeg ikke være. Artig at du tok med Nordal Grieg også. Vi har / hadde mange gode diktere her til lands:) Takk for bidrag:)
SvarSlettFint, jeg var nok litt kjapp, og hjernen min hoppa på disse med en gang jeg så temaet. :)
Slett