Edvard Hoem "Ung mann vil ut"

                                          

 En fin bok om Edvard sin barndommen og ungdomstid.

Denne gangen har han skrevet om seg selv, jeg har faktisk lest bortimot alt han han utgitt. Så egentlig føler jeg at jeg kjenner til hans forfedres familie veldig godt. Men, her handler det bare om han som ungdom og frem til han reiser fra hjemplassen sin og til Molde, for å leve sitt eget liv og gå på skolen.  

Selve boka starter med at han nå har blitt en eldre mann, 75 år og vil fortelle om hvordan han nå elsker å komme tilbake til hjemplassen der han vokste opp, med søsken, foreldre og bestefar. Stedet han nærmest flyktet fra som ung.

 Huset sitt, som han i dag eier og hvor forfedrene som han har skrevet om i så mange bøker. Huset hvor forfedrene har levd, drømt og realisert sine drømmer. Selve huset på Hoem var forfallent når han kjøpte det, men nå er både huset og div uthus restaurert. Mest av alt er det de lyse nettene som han elsker mest, den åpne horisont og utsyn, det er som et eventyr å komme dit, skriver han. 

Fortellingen handler mest fra ungdoms-tiden for 60 år siden, da han forlot gården og reiste til Molde som 14 åring for å gå videre skoler i 5 år. Han var fast bestemt på at han aldri skulle bli bonde, selv om han var eldste gutten og Odelsgutten. Foreldrene hadde forståelse for det, men det kostet familien ganske mye, særlig moren som hadde det daglige ansvaret, for faren var predikant og mye på farten. De hadde i løpet av 10 år fått 4 sønner og 2 døtre, så det ble travle dager for moren. Svigerfaren hennes var en god sjel som hun likte godt, han viste at hun hadde et jentebarn med en tysker. En dag sa han til henne at hun fikk dra å hente barnet, det fikk vi ikke høre mer om…ble hun hentet? 

Hybellivet som 14 åring var nok ikke bare, bare, men han bodde hos en hyggelig familie. Snart ble biblioteket hans store interesse, så kom politikken og lyrikken etter hvert. Morsomt å høre om Lyrikk-stevnene de hadde i Molde. Det første i 1966 som ble et brak suksess. Året etter i 1967 ble derimot ikke det samme. De gikk med et underskudd de ikke hadde forventet og vennen Frenden stakk av fra det hele til Oslo og sine Teologi studier. 

Også turen han tok til Oslo, for å treffe Skrede var morsomt å høre om. Edvard var nok litt høy på seg selv, og han hadde et merkelig forhold til Susanna? Ble det noe mer av det? Han holdt visstnok en flott tale 17 mai tale, som imponerte folk. Samme år dro han fra Molde i 1968, etter artium.

Jeg har hørt boka som lydbok og høre han selv som leser. Han leser sine bøker på en særegen flott måte. Jeg kjenner igjen tidsbildet han beskriver så fint, fra den politiske tiden, med Vietnamkrigen. osv. Selv om jeg ikke er så gammel som han, så hadde/har jeg eldre søsken, mann og venner som var nærmest er parallell til hans historie, og som vi nå kan se tilbake på og nikke. Ja, ja slik var det! 

Jeg likte lydboka, men tror nok boka hadde blitt litt kjedelig for meg, for noen steder var den litt for navlebeskuende. Men, det skal vel kanskje biografier som man selv skriver om livet sitt være. Fine tidsskildringer, fra musikken, politikken og lyrikken, det likte jeg kjempegodt!

 Alle de andre 15 bøkene/innleggene jeg har av Edvard Hoem finner du HER!