"Jenny" av Sigrid Undset

Et imponerende kvinneportrett, en bok som er like aktuell i dag

Det har gått tolv år siden jeg leste denne boka sist gang. Etter å ha lest og hørt mye om Sigrid Undset i disse årene so har gått, fikk jeg lyst til å høre denne boka som lydbok på nytt. Her ønsket jeg å finne nye fokus på hva boka vil formidle. Det vil se andre sider av romanen enn, de jeg har gjort i mitt tidligere innlegg. I mitt tidligere innlegg jobbet med å skulle lage et smykke som symboliserte Jenny og hennes liv i Roma. (Et av de aller første smykkene jeg laget til kvinneutstillingen som vi i Gruppe Taiga hadde på Peder Balke senteret på Kapp, Toten i 2013) 

Introen: Vi er i Roma, Helge Gram har ankommet Roma fra Firenze og møter de to unge damene Jenny og Francesca på gaten, hele to ganger på en dag treffer ha dem. Helge går seg vill og de to unge kvinnen ble hans redning, den andre gang de møttes. Francesca skulle kjøpe seg et ekte gammelt Coral-kjede, med ørepynt, men butikken var stengt. Jenny inviterer Helge til å bli med dem, de skal møte de to kunstnere Gunnar Heggen og Lennart Allin. De hygger seg i byen en hel natt, ungdommelige og frie. 

En ny verden åpnet seg for Helge, en verden som Jenny ledet han inn i. De blir forelsket og han vill etter en kort stund at de skal forlove seg. Helge vil kysse hennes føtter, så forelsket er han. Det reagerer Jenny på, kan han være så underdanig?  

Jenny sin oppvekst var ikke enkel, hun var nært knyttet til moren, siden faren død tidlig. Jenny utviklet seg til å ha litt sære interesser og hadde vanskeligheter med å få venner som barn og ungdom. Moren treffer, og gifter seg med en ny mann, Verner. Han går glatt inn i rollen som stefar, og blir Jennys eneste kamerat. Verner tar henne med og lærer henne om friluftslivet, rypejakt, og tegning og maling. Moren får to barn med han, en datter og en sønn som bare er fem år, når Verner døde. Jenny var 16 år da hun mistet sin stefar og gode venn.  

Francesca er kunstmaler i Roma sammen med Jenny. Hun støtter seg hele tiden til Jenny. Jenny oppfører seg som en morsfigur ovenfor henne, som om hun skulle være hennes datteren. Ceska er en overklasse jente som aldri har lært det praktiske i livet, hverken på kjøkkenet eller i livet ellers. Hun giftet seg etter hvert og vi skjønner at livet ikke var helt enkelt for henne.  

Jenny besøker Helge sitt hjem i Kristiania. Faren Gert Gram som selv hadde store drømmer om å bli kunstmaler og leve i Roma. Helges mor, er en lite hyggelig kvinne, vi skjønner at det er et komplisert, disharmonisk og løgnaktig hjem. Jenny skjønte raskt hvorfor Helge ville vekk fra det hjemmefra. 

Gert kommer stadig på besøk på Jennys atelier. Han følte seg ung sammen med Jenny, "hans kropp er gammel, men hjertet er ungt, sier han". Hun blir frustrert av denne mannen som tvinger seg på, men klarer ikke å si ifra. 

Gunnar Heggen er Jennys aller mest fortrolige og beste venn. Han er en ærlig og sannferdig mann. De to hadde en felles utstilling i Kristiania. Gunnar ser hvordan Jenny sliter etter at hun kom tilbake til Roma. Han er den eneste som kjenner hennes siste tids hendelser, og hennes liv. De var for gode venner til å skjønne at det kunne bli noe mellom dem mente Jenny. Han tilbød henne ekteskap..... 

En bok som rører meg hver eneste gang jeg har lest, lyttet til den, eller sett filmen. Naturskildringene og beskrivelsene fra Kristiania og Roma er fantastisk. Menneskesinnet og hvordan man tenker, om og hva kjærlighet er. 

Jenny kommer vi ikke så tett innpå, nærmest blir det når Jenny drar fra Gert, tiden hos Francesca, og hendelsene i Danmark og Tyskland. Ellers er det de tre mennene som beskriver henne best. De har ulike roller og beskriver henne på hver på sin måte.

Dette var datidens sosialrealisme, som er på en billedlig og vakker måte blir fortalt. Tidsbildet, og hendelsene formidles på en forståelig, enkel og god måte, selv i dag så mange år etter utgivelsen. Boka kom ut i 1911. Anbefales!

Storytel, lydbok lest av Petronella Barker 11timer 22min. Cappelen-Dam

Dikterdronningen - Sigrid Undset av Sigrun Slapgard

 

Jeg har lest mange biografiene om Sigrid Undset, men denne hadde jeg ikke fått med meg, en veldig bra biografi!

Sigrun Slapgard, begynner helt på starten, med foreldrenes reise til Roma, og Sigrid sine første år i Danmark. Hennes oppvekst, og hennes spesielle liv hvor hun som svært lite barn fikk ta del i faren interesser og arbeid.  Hvor mye hun var sammen med faren, som var mye syk og lærte av han. Sigrid var en gløgg jente og elsket å spille og dikte opp skuespill med sin to yngre søstre. 

De bodde i Kristiania og flyttet mye ettersom faren ble sykere og sykere. De hadde lite penger og moren viste ikke helt hvordan hun skulle klare å fø seg, og de tre døtrene etter at faren døde 3. desember 1893. Han ble bare 40 år og Sigrid var bare 11 år. Den 3. desember ble etter farens død en dag Sigrid brukte til å ta en liten oppsummering over livet så langt, hvor hadde  livet brakte henne og hvor var hun nå.

Sigrid hadde ikke mange venninner, men en ungdoms brev-venninne i Malmø, det var Dea som fikk vite mye om Sigrids drømmer og lengsler. Drømmen om å bli kunstner, ikke billedkunstner for det egnet hun seg ikke til, hadde hun skjønt. Men, til å bli en forfatter med maleriske skildringer sånn som: Amalie Skram og Selma Lagerlöf, det var hennes mål.

Hun skrev og skrev, jobbet som kontordame om dagen og skrev om natten. Som 20-åring treffer Sigrid sin brev-venninne Dea før første gang, det ble et fint møte. Sigrid skriver på det ene manuset etter det andre, men det blir ikke til noe, før hun i 1907 utgir Fru Martha Oulie. Den boka vekket debatt med sin moderne tematikk. Dette ble hennes debutroman, samme år som Olav Duun, Johan Falkberget og Hermann Wildenvey debuterte. Sigrid skrev til Dea at en journalist hadde sammenlignet henne med en nå-tids kunstner! Det var den norske kunstneren Anders Castus Svarstad. 

1909 fikk hun reise-stipend og tar farvel med sitt gamle liv. Hun ble ansett som en spennende forfatter, utgitt to bøker og div. dikt. Den 3. desember 1909 er hun i Firenze, hun tenker på selvmord og menneskenes konflikter. Når finner hun den rette, når er det hennes tur? Hun hadde en affære med en voksen gift mann, men tar farvel med Firenze og drar videre til Roma. 

Roma var fantastisk og imponerende. Her kunne hun gå i ruinene fra fortiden. Til Dea skriver hun om utsikten og nyter livet. Skal hun møte kjærligheten? Ja, hun møter Svarstad og som vi vet. Etter å ha holdt det skult for moren, og flere reiser seinere gifter hun seg i 1911, men Svarstad i Antwerpen.  Anders ble født i Roma tre år etter deres første møte. Sigrid hadde hatt en lykkelig graviditet, men alt endret seg etter fødselen. Lille Anders var syk, hun slet med å få tørket bleiene osv. Hun følte seg ensom og med alt for mange bekymringer over den lille sønnen, dro hun hjem til Norge, til moren og var ganske depressiv. 

Familien Undset Svarstad leide  diverse bosteder etter hvert. Mosse ble født og Svarstads tre barn flytter inn til dem. Plutselig er hun mor til fem barn. Det blir litt for mye, skjønner vi. Hun er gravid med Hans, frustrert leier hun seg et hus og  flytter til Lillehammer i 1919. Hun innså at å ta vare på egne barn og jobbe med sitt eget skaperverk, å skrive bøker var det viktigste. Alt dette er veldig kjent ang. barna hennes og stebarna. Hun ville være en oppofrende mor, men å være det samtidig som man skal skrive bøker var/er ingen god mix. 

Repeterer ikke mer fra hennes liv ang. kronologi. Jeg synes at denne boka har med så mange fine, ukjente og noen litt negative som skjerper og gjør boka enda bedre. Dette er fortellinger fra brev korrespondansen hun hadde med mange folk, både fremmede, venner og fra familien.

Hvordan var hun egentlig som foreldre:

- Anders som ble skutt, og var hennes øyensten, savnet etter han var ubeskrivelig skjønner jeg. Men, merkelig at hun ikke ville formidle det mer med sine medmennesker. Det virker som om hun ikke ville bearbeide den sorgen, eller hun klarte ikke. 

 -Mosse, datteren som var (tilbakestående) var nok en solstråle som hun holdt veldig av og betydde utrolig mye for henne. Hun var den av barna som døde først og som hun elsket og hadde mest med å gjøre av barna sine. Mosse var solskinnet i livet hennes i mange år. 

-Hans, hennes yngste sønn hadde nok ikke hennes glød for det leste ord, men hvorfor var hun så negativ til at sønnen ønsker å bli kunstner, slik faren var? Hans opplevde jeg i boka som en sønn som ønsket å være mye sammen med moren, ikke bare hushjelpen. Han ville ha morskjærlighet og bli sett. Han var syndebukken i huset og fikk mye kjeft. Faren hadde han heller ikke mye kontakt med. 

Men, så har jeg lest bøkene om Anne Stine (gift Ingstad) Moe, datteren til Sigrids advokat, og naboer. Der står det at Hans opphold seg stor stett hos dem, sammen med deres sønn. Han var ikke gamle karen når han kom ned til dem med bleien full, og gikk for lut og kaldt vann hjemme. Så var det egentlig så rart at han ikke skikket seg, og lengtet etter morskjærlighet?

Jeg synes også det er litt morsomt å høre hvor fort hun kom på kanten med folk, hun må ha vært en ganske egosentrisk og stri dame.  Sigrid  fremstilles som litt bister og er ofte rett fram eller spydig mot mange mennesker, det kan man undre seg på hvorfor? 

Hun var en dame som gjorde mye bra, det kommer vi ikke utenom. Hun gav bort penger i øst og vest, for ikke å snakke om alt som gikk til familien hennes og Svarstads barn og barnebarn. F.eks:  Tenk å selge Nobel- medaljen sin og gi alle pengene hun fikk inn, til Finlandshjelpen, rett før krigen brøt ut.

En meget spesiell kvinne som ville så mye bra, men rakk ikke over alt. Litt bister og munnrapp, men var hyggelig mot folk, skjønner jeg. Moren min jobbet som ung på Maihaugen, og gikk forbi Bjerkebæk. Hun  opplevde ofte å se henne med rumpa i været og grave i hagen. Det hendte hun så opp og sa Morn! Jeg må innrømme at jeg er oppvokst med en mor som forgudet Sigrid Undset, noe jeg har arvet…..

Bjerkebæk på Lillehammer

Jeg har lest og jobbet mye visuelt med Sigrid Undset. Klikk på Sigrid Undset under etiketter, om du vil lese mer om henne, og se hva jeg har hedret henne med i smykke osv. 

Sigrun Slapgard har også skrevet en veldig fin biografi om "MALEREN" Anders C. Svarstad. 

Hun reiste mange steder og her er min tur i Sigrid Unset sine fotspor til Selje: Reisen til: Den hellige Sunniva på Selje , Hun skriver om Olav Tryggvason, han var aldri der skriver Øystein Morten. 

Jeg har hørt den som lydbok på Storytel. Lest av Ranveig Echoff 21.33timer , Gyldendal Norsk Forlag. Boka utgitt i 2007, på 583 sider.