Debutboken til forfatteren som skildrer Palestina-konflikten over flere
generasjoner.
Dette er
en fortelling hvor vi følger familien Abulheja, Hasan og kona Dalia som bodde i
landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. De fikk etter hvert sønnene Youset og
Ismael tett på hverandre og mange år etter ble Amal født. Det er Amal som
forteller sin familie historien i boka. En varm og fin start, med hvordan
foreldrene traff hverandre, kjærligheten, også kom barna. Historien om Youset,
som er araber og muslim, han fikk en god venn i jødegutten Ari Perlstein, noe
de ble så lenge de levde og at Ari også er med i slutten av boka, binder alt
sammen.
År 1948 ble
familien fordrevet/tvangssendt fra landsbyen og markene sine i Ein Hod til en
flyktningeleir i Jenin. I alt kaoset som oppstår blir Ismael, med det markante
arret på kinnet røvet av en israelsk soldat. Kona hans som også er jøde hadde
opplevd helvete i konsentrasjonsleiren og blitt steril. Deres høyeste ønske var
å få barn og Ismael er liten nok til aldri å huske (tror han). Ismael vokste opp som David
uten å vite noe om dette, han ble et elsket barn hos det israelske
ekteparet.
Amal ble
født 1955 i flyktningeleiren og det er hennes historie som trer frem, den er
både grusom og skildrer vakre sider med vennskapet til sin venninne Hudo og en
forferdelig historie om hvordan palestinerne har mistet landet sitt. Amal får
stipend til USA og flytter dit, men Palestina er alltid i hennes tanker og
hjerte. Amal treffer en mann Majid, de skal gifte seg, men han dør i et Israelsk
angrep. Amal går helt ned i kjelleren psykisk, hun er gravid med deres barn og
får datteren Sara.
Mange år går og en dag
ringer telefonen til Amal og broren Ismael eller David vil gjerne treffe henne, det blir et rørende
møte. I 2002, etter 30 år drar Amal og Sara tilbake til Palestina og
flyktningeleiren Jenin. Her opplever de atter nye mareritt, uff.....
En historie hvor jeg har blitt sint, tårene har trillet og jeg har psykisk engasjert med i boka på en underlig måte, fordi vi vet at dette skjer om igjen og om igjen hele tiden og nå! Vi ser det på tv daglig. Palestinerne er et folk som oppleves som fritt vilt i eget land. Jeg blir frustrert over at et folk må leve på den måten. Vi er helt maktesløse over hva som skjer, men jeg skammer meg over at ikke politikken og politikkere som står på for at det må det slik at det kan bli slutt på alt dette. Her dør faktisk ikke bare palestinere, men også israelere i dette systemet. Det må da gå an å få en slutt på dette snart! Jeg synes Susan Abulhawa har fått skrevet flere bøker som viser Palestina-konflikten veldig bra. I denne boka skjønner vi at det er ikke enkelt, men hun forklarer og har med historier både fra Israels side og fra Palestinsk side.
Har tidligere lest boka: Det blå mellom himmel og hav , fra 2015 og Nahrs siste dans fra 2020
Utgitt 2010, Aschehoug, 361 sider, bibliotek-bok og litt lydbok på slutten.
