"Mandeltreet" av Michelle Cohen Corasanti.

Året er 1955,  i en fattig Palestinsk landsby, der vi blir kjent med en palestinsk familie.

Jeg begynte å lese denne boka for mange år siden, den var litt trist, vond og deprimerende, så jeg orket ikke lese den. Nå har Israel bombet og drept mange nok Palestinere, og flere liv går tapt for hver eneste dag. Når skal dette helvete bli slutt. Det ser ut som om det ikke skal stopp før alle Palestinere er døde på landområdene de har hatt siden Osloavtalen: Kopi fra Googel: 

  (Oslo-avtalen (ofte omtalt som Oslo I) er en historisk avtale mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), signert i 1993 etter hemmelige forhandlinger i Norge. Avtalen var et forsøk på å skape en varig fredsløsning i Midtøsten-konflikten.

Boka starter i 1955. Vi er i en palestinsk landsby, hvor det Israelske militæret styrer. Hovedpersonen er Ichmad Hamid, han er 11 år gammel. Han oppdager at søsteren Amal på to år ikke er i huset. Hvor er lille Amal blitt av? Hun ble sett på et minelagt felt, der det tydelig var advarsel om ikke å gå, men hun var bare et lite barn og hadde gikk ut der. Hun ble sprengt i lufta og døde momentant, da en landmine gikk av. 

Det var lagt ut mange land-miner, men Ichmad hadde studert dem som la ned minene, og har tegnet et kart over dem. Kort tid etter blir familien jaget fra hjemmet sitt av israelske soldater, og eiendommen ble konfiskert. De fikk et lite skur som bolig. Det som Ichman likte var et mandeltre ved skuret, der han kunne klatre i treet og spionere ned til den jødiske bosetningen og huset de hadde før.

Ichman gledet seg til sin 12 årsdag. men noen fremmede kommer og tvinger han til å skjule noen våpen, han ville ikke, men torde ikke annet. Faren Baba ble arrester for dette og familien mister på nytt alt de hadde, når det brennes ned av israelerne. Naturligvis ble dette oppdaget, via at en sladret. Faren måtte ta skylden og fikk 14 år i fengsel. Familien gikk nå for å være terrorister, og de måtte leve i fattigdom. 

De hadde ingen inntekt mer, fratatt alt av busker, jord og appelsin-trærne. Ichmad sluttet på skolen og begynte å arbeide hos Israelere som satte opp hus på Palestinsk grunn. Broren Abbas fikk også jobb der etter hvert, men opplevde noen stygge episoder og ble skadet hard skadet. 

Matematikk, fysikk osv. var Ichman sin store lidenskap, han var en dyktig elev og hans tidligere lærer ville at han skulle delta i en konkurranse, om et universitetsstipend. Han vant og som eneste araber begynner han på sine studier ved et jødisk universitet i 1966. Det ble store omveltninger i livet hans. Ichman ankom i nærmest filler, i forhold til de andre elevene som kom fra overklasse hjem. Han ville frem i livet og målet hans var å hjelpe familien så mye som mulig økonomisk. 

Dette ble helt nytt liv for Ichman. Til og med lærerne på det jødiske universitetet var rasistiske, og mot Ichman. Han overlevde alt og brydde seg lite om hva andre synes om han. Han fikk jøder som venner. Spesielt ble det tøft for han, da han fant ei jødisk kvinne og giftet seg med henne, Nora. Han opplever både kjærligheten og svik fra begge kanter.

Professor Sharon hadde troen på Ichman, han gav han mange muligheter og ble først hans assistent. Seinere samarbeidet de om mange problemstillinger, undervisning, ble gode venner osv. Vi blir kjent med ulike personer i boka, som får et ansikt og referere til sitt ståsted, som kan være helt ulike både menings, politisk og medmenneskelig.  

Broren til Ichman, Abbas som mislikte at Ichmann hadde vært så dum og giftet seg med en Israelsk jente. Han kom han aldri over det og ville ikke ha noe med broren å gjøre. De var to brødre, som hadde stått hverandre så nært som barn, var som to uvenner. Ichman som den rike professoren og broren som Hamar krigeren. 

Her i denne bok belyses konflikten ganske godt, den prøver å se til begge sider, men det er naturligvis den Palestinske vi blir presentert for her. Det er greit for meg å få det fra den siden også, og at den fokuserer på Palestinernes liv på Gaza stripa. Nå har det gått mange år siden denne boka kom ut i 2012 og mye har skjedd. Her beskrives tidsrommet 1955- 2009. Og alle vet hvor forferdelig styre i Israel er og har som mål og tømme Gaza- stripa for Palestinere. 

En forferdelig trist og gripende fortelling som ble skrevet i 2012 av en Amerikansk forfatter. Nå er det snart ikke mulig å leve der mer, men konflikten er ikke over.      

Lydbok, spilletid 9.33 min, utgitt 2014.

"Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa

Debutboken til forfatteren som skildrer Palestina-konflikten over flere generasjoner.

Dette er en fortelling hvor vi følger familien Abulheja, Hasan og kona Dalia som bodde i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. De fikk etter hvert sønnene Youset og Ismael tett på hverandre og mange år etter ble Amal født. Det er Amal som forteller sin familie historien i boka. En varm og fin start, med hvordan foreldrene traff hverandre, kjærligheten, også kom barna. Historien om Youset, som er araber og muslim, han fikk en god venn i jødegutten Ari Perlstein, noe de ble så lenge de levde og at Ari også er med i slutten av boka, binder alt sammen.  

År 1948 ble familien fordrevet/tvangssendt fra landsbyen og markene sine i Ein Hod til en flyktningeleir i Jenin. I alt kaoset som oppstår blir Ismael, med det markante arret på kinnet røvet av en israelsk soldat. Kona hans som også er jøde hadde opplevd helvete i konsentrasjonsleiren og blitt steril. Deres høyeste ønske var å få barn og Ismael er liten nok til aldri å huske (tror han). Ismael vokste opp som David uten å vite noe om dette, han ble et elsket barn hos det israelske ekteparet. 

Amal ble født 1955 i flyktningeleiren og det er hennes historie som trer frem, den er både grusom og skildrer vakre sider med vennskapet til sin venninne Hudo og en forferdelig historie om hvordan palestinerne har mistet landet sitt. Amal får stipend til USA og flytter dit, men Palestina er alltid i hennes tanker og hjerte. Amal treffer en mann Majid, de skal gifte seg, men han dør i et Israelsk angrep. Amal går helt ned i kjelleren psykisk, hun er gravid med deres barn og får datteren Sara.

Mange år går og en dag ringer telefonen til Amal og broren Ismael eller David vil gjerne treffe henne, det blir et rørende møte. I 2002, etter 30 år drar Amal og Sara tilbake til Palestina og flyktningeleiren Jenin. Her opplever de atter nye mareritt, uff..... 

En historie hvor jeg har blitt sint, tårene har trillet og jeg har psykisk engasjert med i boka på en underlig måte, fordi vi vet at dette skjer om igjen og om igjen hele tiden og nå! Vi ser det på tv daglig.  Palestinerne er et folk som oppleves som fritt vilt i eget land. Jeg blir frustrert over at et folk må leve på den måten. Vi er helt maktesløse over hva som skjer, men jeg skammer meg over at ikke politikken og politikkere som står på for at det må det slik at det kan bli slutt på alt dette. Her dør faktisk ikke bare palestinere, men også israelere i dette systemet. Det må da gå an å få en slutt på dette snart! Jeg synes Susan Abulhawa har fått skrevet flere bøker som viser Palestina-konflikten veldig bra. I denne boka skjønner vi at det er ikke enkelt, men hun forklarer og har med historier både fra Israels side og fra Palestinsk side. 

Har tidligere lest boka: Det blå mellom himmel og hav , fra 2015 og Nahrs siste dans  fra 2020

Utgitt 2010, Aschehoug, 361 sider, bibliotek-bok og litt lydbok på slutten.