Justine sine foreldre er døde, derfor bor Justine og fetteren Jules sammen med besteforeldrene. Foreldrene til Justin og Jules hadde fedre som var tvillingbrødre og deres koner døde i bilulykken. Alle fire satt i bilen på vei til en barnedåp da de kolliderte med et tre.
Denne boka er bygget opp av tre historier som flettes sammen. Den ene av historiene er om hva Justine opplever i nåtid, som hjelpepleier på sykehjemmet og privat. Som flettes sammen med foreldrenes dødsulykke og hva som skjedde den gang da. Den tredje tråen i historien handler om Hèlèn, en eldre kvinnes historie fra krigens dager. Som Justins skriver ned i sin blå bok. Til å begynne med var dette litt vanskelig å holde rede på i lydbok, men det gikk seg til.
Justine har nå blitt 21 år og jobber på et sykehjem, det heter Hortensia hjemmet og ligger i Milly. Det er en liten by med ca. 400 innbyggere, hvor alle vet alt om alle. Der trives Justine med å stelle for de gamle. Hun elsker å høre dem fortelle historier fra gamle dager. Hèlèn som snart fyller 100 år har blitt som en venninne for henne, og hun forteller om en kjærlighetshistorie fra krigens dager. Justin skrive ned hennes livshistorie i sin blåe bok, en fin historie fra krigens dager.
Så skjedde det noe merkelig, for hver søndag dukker det opp slektninger som sørger over sine gamle som har gått bort, men det stemmer jo ikke. "Leonora Gentil er ikke død, se der er hun". Hvem var det som ringte og gav den beskjeden? Det ble politiavhør og oppstyr.
Justine får høre noe om hva som skjedde da de fire i bilen omkom, for den ble forsket litt på som en sak, og det finnes et dokument på den. Dette sier den ene av politimennene sier uten å tenke seg om. Hun vil finne den mappen, men hvordan? Denne historien rulles opp og vi får vite hva som skjedde og hvem som utførte hva…. overraskende, men sjalusien kan gjør man mye rart med folk.....
Selve
boka har jeg kost meg med å høre som lydbok, den fenga meg ikke så mye i
starten, men tok seg opp. Boka har noen triste sider, noen dystre og noe litt
krim. over seg som gjør den spennende, der jeg har stått på stilas og sparkla,
pussa og malt tak.
Jeg
irriterte meg over noen litt tåpelige historier omkring "han jeg ikke
husker navnet på"- hun kunne satt et navn på han i stedet for denne dumme
beskrivelsen kom om han alt for mange gange, men en søt og litt uventet slutt,
som jeg tolket gikk bra.
En
bok til hygge, gode fortellinger, fin komposisjon og fine spenningskurver, med
familiedrama, kjærlighet, vennskap, gamledager, svermeri, krigshistorie,
forbrytelse osv.
