Anna Stuart "Jordmoren fra Auschwitz"

En roman som bygger på flere sanne historier som er tvunnet inn i hverandre, på en elegant måte og blitt til denne romanen.

 Boka starter med den jødiske jenta Ester Pasternak som treffer sin tilkommende Fillip på kirketrappa. Det oppstår kjærlighet, og det ble giftemål, med krigen som bakteppe. 

Ana er en ikke jødisk jordmor, hun er gift og har to halvvoksne sønner og sammen med Ester ankommer hun Auschwitz. Ana er en godt voksen kvinne, men hun har med seg papirer på at hun er jordmor, og hun slipper unna gasskammeret. Ana og hennes assistent Ester blir tatovert med hver sitt fange-nummer og blir ført til fødeavdelingen.

På fødeavdelingen er det Klara som er sjef for brakke 24 og barna som blir født der, er ikke noe å ta vare på de blir druknet i ei balje rett etter fødsel. Dette vil Ana ha en slutt på og noen av barna får bli hos moren, men de er så svake at mange dør. 

 Tyskerne taper mange menn i krigen, de beordrer barn med ariske trekk, de skal utplassere i tyske hjem for å bli å voks opp der. Ana og Ester finner ut at de kan tatovere barnet med moren nr. slik at de kan bli funnet etter krigen.

Naomi, Ester sin greske venninne har blitt utnyttet og blitt gravid med en tysk soldat, hun hører vi en del om.

Det blir mange konflikter i leieren og mye jævelskap skjer, men de håper på at krigen snart er slutt og de kan vende hjem. Mange harde og tøffe beskrivelser av hvordan frigjøringen skjedde og hvordan de kom seg ut av leiren og hjem til sin kjære. Ikke alle hadde noen å komme hjem til, andre hadde mistet alt. 

En bok om vennskap, om å ta vare på hverandre og sitte igjen med opplevelsen av ondskapen de opplevde i fange leieren. Noen barn kom til rette og andre fikk nye foreldre. En sterk og vond bok. Hvorfor skal vi krige nå? Lærte vi ikke nok av 2. verdenskrig om ondskap, sult, frost osv.

Tankevekkende og sterke fortellinger, om de nyfødte og barna, om hvordan de ble behandlet. En bok med fokus på hva som skjedde med de gravide og de nyfødte barna.   

Joanna Rubin Dranger "Husk oss til livet" Nordisk råds Litteraturpris 2023

Vinner av Nordisk råds Litteraturpris 2023.

Vinneren var den svenske forfatteren Joanna Rubin Dranger. Verket er en tegneserie som formidler hvordan ordløse traumer kan være og brytes. Forfatterens slekt måtte flykte og mange forsvant under 2. verdenskrig. De var jøder og mange døde under holocaust. Her tar forfatteren oss med og forteller familiehistorien sin. 

Boka startet med at vi blir kjent med tanten Susanne til hovedpersonen, jeg.  Bildet V Susanne enger på veggen, et bilde av henne som syvåring. Alle og hun selv ser at de lignet på hverandre som en prikk. Hun ser opp til tanten som er en sterk og handlingens kvinne. Maleriet ble utført av Lotte som  ble en kjent malerinne (side 22), som fikk male-forbud av nazistene fordi hun var kvart jøde. Hun flyktet til Stockholm i 1937 og klarte seg. Susanne prøvde å redde flere av familien ved å la de komme til Sverige, men nei.  

Lotte Laserstei (f.1898-1993). Et bilde jeg kjenner godt og har sett mange ganger. Det var Lotte  som malte bilde av Tante Susanne.

Lotte flyktet til Sverige og malte og malte, men ble ikke anerkjent der, før en gallerist fra London tilfeldig kom over hennes bilder i 1986. Det ble to utstillinger samtidig og nesten alt ble solgt.

Vi ser Lotte som 88 åring, og tegning fra galleriets utside. 

Hjemme hos Lotte, med alle sine barn (som hun kalte bildene sine)

Hele boka har slike illustrasjoner, med et talende bilde, med tekst til.  

Susanne sine foreldre David og Lova bodde i Oslo. De klarte å flyktet i april 1940 med den nyfødte sønnen Faivel til Stockholm. Susanne ble født 1945-d.1993, i Sverige.  Jeg viste ikke at Svenskene hadde register over alle jøder i Sverige, under krigen.  

  

Krigen kom og hvor ble resten av familien av?  Veldig mange ble tatt av dage, men noen overlevde.  

Boka forteller en del om jødedommen, og oppvekst, hvordan jødene har egne tradisjoner med mat osv. Det var Ok å få vite litt mer om det. Men det ble et veldig personlig dykk i hennes slekt og slektninger synes jeg. Jeg synes det var imponerende at hun fant igjen slekt som enda levde, og de traff hverandre, rørende.

Mange fine tegninger og temaer som vi kjenner godt fra historien. Det ble veldig mye navn og fortellinger om hva enkelt familie gjord, barna deres osv. Det ble alt for mye for meg. 

Det jeg likte best med boka var alle tegningene, som på en morsom måte forklarte og fortalte mye. Jeg må innrømme at jeg orket ikke lese om alle menneskene, men likte godt alle tegningene som sa meg mye. Boka er en tykk bok, på over 400 sider. Tekstene ble litt for private noen ganger synes jeg.  

Joanna Rubin Dranger , bilde fra utdelingen, (lånt fra nettet)

I omtalen står dette: I detektivarbeidet med å få vite hvordan slektningene levde og døde, tar fortelleren leseren med på en reise over tre kontinenter, men også i tid. Mens de myrdede trer frem i lyset, levende og med en selvfølgelig livsvilje, truer mørket med å sluke den som dykker ned i det. «Husk oss til livet» er en tegnet dokumentar som handler om smerten ved å bli fremmedgjort og avskåret fra sin egen historie.

Boka kom ut i 2022, er på 427 sider. Lånt på biblioteket.

Nå er vi på slutten av 2024 og mye har skjedd i verden. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om denne tildelingen, med tanke på alt som skjer i Israel for tiden. Det er naturligvis ikke folket, men styret i landet som på død og liv skal bomber i hjel alle palestinere.  

Boka kom ikke til meg i riktig tid, for jeg aksepterer ikke at Israel dreper og behandler Palestinere på den måten.  Vi er alle mennesker og har rett til å leve på denne jorda. 

Hadde jeg kikket i og lest i denne bok i 2022, hadde jeg nok hatt litt andre tanker og blitt veldig fasinert av historiene, og spesielt hvor flott den visuelle delen er laget. Nå klarte jeg ikke å konsentrer meg om innholdet på samme måte, når sjefene i landet Israel vil utrydde folket i Palestina.