Viser innlegg med etiketten traumer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten traumer. Vis alle innlegg

tirsdag 5. november 2024

Joanna Rubin Dranger "Husk oss til livet" Nordisk råds Litteraturpris 2023


Vinner av Nordisk råds Litteraturpris 2023.
Vinneren var den svenske forfatteren Joanna Rubin Dranger. Verket er en tegneserie som formidler hvordan ordløse traumer kan være og brytes. Forfatterens slekt måtte flykte og mange forsvant under 2. verdenskrig. De var jøder og mange døde under holocaust. Her tar forfatteren oss med og forteller familiehistorien sin. 

Boka startet med at vi blir kjent med tanten Susanne til hovedpersonen, jeg.  Bildet V Susanne enger på veggen, et bilde av henne som syvåring. Alle og hun selv ser at de lignet på hverandre som en prikk. Hun ser opp til tanten som er en sterk og handlingens kvinne. Maleriet ble utført av Lotte som  ble en kjent malerinne (side 22), som fikk male-forbud av nazistene fordi hun var kvart jøde. Hun flyktet til Stockholm i 1937 og klarte seg. Susanne prøvde å redde flere av familien ved å la de komme til Sverige, men nei.  

Lotte Laserstei (f.1898-1993). Et bilde jeg kjenner godt og har sett mange ganger. Det var Lotte  som malte bilde av Tante Susanne.



Lotte flyktet til Sverige og malte og malte, men ble ikke anerkjent der, før en gallerist fra London tilfeldig kom over hennes bilder i 1986. Det ble to utstillinger samtidig og nesten alt ble solgt.
Vi ser Lotte som 88 åring, og tegning fra galleriets utside. 
Hjemme hos Lotte, med alle sine barn (som hun kalte bildene sine)
Hele boka har slike illustrasjoner, med et talende bilde, med tekst til.  


Susanne sine foreldre David og Lova bodde i Oslo. De klarte å flyktet i april 1940 med den nyfødte sønnen Faivel til Stockholm. Susanne ble født 1945-d.1993, i Sverige.  Jeg viste ikke at Svenskene hadde register over alle jøder i Sverige, under krigen.  
  
Krigen kom og hvor ble resten av familien av?  Veldig mange ble tatt av dage, men noen overlevde.  
Boka forteller en del om jødedommen, og oppvekst, hvordan jødene har egne tradisjoner med mat osv. Det var Ok å få vite litt mer om det. Men det ble et veldig personlig dykk i hennes slekt og slektninger synes jeg. Jeg synes det var imponerende at hun fant igjen slekt som enda levde, og de traff hverandre, rørende.


Mange fine tegninger og temaer som vi kjenner godt fra historien. Det ble veldig mye navn og fortellinger om hva enkelt familie gjord, barna deres osv. Det ble alt for mye for meg. 

Det jeg likte best med boka var alle tegningene, som på en morsom måte forklarte og fortalte mye. Jeg må innrømme at jeg orket ikke lese om alle menneskene, men likte godt alle tegningene som sa meg mye. Boka er en tykk bok, på over 400 sider. Tekstene ble litt for private noen ganger synes jeg.  

Joanna Rubin Dranger , bilde fra utdelingen, (lånt fra nettet)

I omtalen står dette: detektivarbeidet med å få vite hvordan slektningene levde og døde, tar fortelleren leseren med på en reise over tre kontinenter, men også i tid. Mens de myrdede trer frem i lyset, levende og med en selvfølgelig livsvilje, truer mørket med å sluke den som dykker ned i det. «Husk oss til livet» er en tegnet dokumentar som handler om smerten ved å bli fremmedgjort og avskåret fra sin egen historie.

Boka kom ut i 2022, er på 427 sider. Lånt på biblioteket.

Nå er vi på slutten av 2024 og mye har skjedd i verden. Jeg er litt usikker på hva jeg synes om denne tildelingen, med tanke på alt som skjer i Israel for tiden. Det er naturligvis ikke folket, men styret i landet som på død og liv skal bomber i hjel alle palestinere.  

Boka kom ikke til meg i riktig tid, for jeg aksepterer ikke at Israel dreper og behandler Palestinere på den måten.  Vi er alle mennesker og har rett til å leve på denne jorda. 

Hadde jeg kikket i og lest i denne bok i 2022, hadde jeg nok hatt litt andre tanker og blitt veldig fasinert av historiene, og spesielt hvor flott den visuelle delen er laget. Nå klarte jeg ikke å konsentrer meg om innholdet på samme måte, når sjefene i landet Israel vil utrydde folket i Palestina. 


lørdag 6. november 2021

"Ragnhild" av Olav Duun, bok nr. 2.

 

                                                      

Bok nr. 2, i Ragnhild trilogien.

 Bok nr 1, Medmennske, klikk på lenka.

Ragnhild slipper ut fra tukthuset etter drapet på svigerfaren sin, Didrik. Hun har jobbet den siste tiden på en gård og Tale (svigermoren) har bestemt seg for at nå skal Ragnhild hjem, til mannen Håkon og til den 8 år gamle Halvard, sønnen sin. 

Johannes, odelsgutten på gården kom hjem når faren døde. Johannes blir hjemme og Håkon kaller hen en «livsfurter". Han skaffer seg sildgarnbruk, men ikke båt. Han er en drømmer og får ikke livet helt til ...

Vi blir kjent med flere av folkene i bygda, på godt og vondt, det skjer ulykker og uvennskap.

Tale hygger seg på turen og finner fram med både båt og togbytte. Hun er i sitt ess. Håkon går hjemme og gruer seg til Ragnhild skal komme hjem. 

Ragnhild har tydeligvis blitt ganske så traumatiser på tukthuset og er ikke seg selv. Ganske så spennende psykologisk og merkelig tankegang hun har fått. Hva skal til for å snu den? 

Tale blir syk og dør på vegen hjem, og Ragnhild vil snu, men hun vil samtidig være med i gravferden hennes. Ragnhild har bestemt seg at hun vil ikke bli på Stavsund, hun vil tilbake til gården der hun jobbet. Hun snakker en alvorsprat med Halvard, og gutten tar dette virkelig tungt og rømmer. Røper ikke hva som skjer etter dette.

Håkon har det heller ikke lett og har en lang veg for å finne ut av hvordan han skal håndtere alt og det han står for. 

Når man tenker på at boka ble skrevet for nesten hundre år siden, er den utrolig god i å formidle det psykiske. En vakker, vond og fengslende bok. Som det står i teksten om boka «Olav Duun tar opp et i all etisk tenking: Kan det være rett å drepe et menneske for å berge et annet." 

Gleder meg allerede til tredje boka, men må få unna noen biblioteksbøker først

En trilogi jeg gjerne anbefaler! 

2. bok i Ragnhild-Trilogien. I boka heter: Medmenneske 

Utgitt 1931, Spilletid 5t. 15 min, Fra Storytel , lest av Endre Hellestveit.