Herman som kom tilbake til Larvik etter krigen og alle de grusomme opplevelsene.
Jeg har i årenes løp lest utrolig mange bøker fra krigens dager, fangeleirene og hva som skjedde under krigen. Jeg har ikke noe svare på hvorfor dette temaet fanger min interesse, for jeg vet hvor forferdelig det var og synes krig er forferdelig. Jeg skjønner at de som opplevde krigen ikke vil lese slike bøker, men for oss som ikke opplevde dette er det noe annet. Samtidig er jeg imponert over alle de som kan se tilbake på hva de har opplevd og klarte å leve et tilnærmet normalt liv. De har ikke latt ondskapen få blomstre i dem, men har sett veien videre.
Moren til Herman døde før krigen, men faren og hans åtte barn ble sendt, med Donau 26 nov fra Oslo. Søstrene og faren ble gasset ved ankomsten til Auschwitz. Herman og broren Frank holdt sammen, når Frank døde følte Herman seg alene i verden. Han kom med i orkesteret i Auschwitz og fikk frynsegoder. Han spilte trompet og det var det som gjorde at han klarte å overleve, de holdt sammen i orkesteret og støttet hverandre.
Mange forferdelige episoder fortelles, svært levende og troverdig. Herman hadde bare flaks hele tiden og klarte seg så vidt. "Døds-marsjen" ut fra Auschwitz var nok det som drepte mange av de som hadde overlevd så langt. Å gå ca. 8 mil hver dag i minus 20 grader på et minimum av mat tok knekken på mange i utmattelse, kulden. Sovnet mann eller snublet og ble liggende ble en skutt. Det var bare skuddene som brøt stilheten. Herman fikk en pose sukker av en døende mann, det hjalp han videre.
Han var innom mange leire Dora
og Northausen hvor han fikk nytt nr. tatovert inn i armen. Turen gikk videre
til Bergen-Belsen. På den turen var det utrolig mange som døde, det var lik
over alt. De var halvgale av sult, men våren 1945 kom og de spiste gress, bark
og knopper på trærne og håpet på fred. Friheten kom 15 april 1945. Engelske og
amerikanske flagg vaiet og ungarske soldater hjalp dem. De fikk brød med smør
på og kakao av dem den dagen, noe han aldri glemte.
Herman var språk-kyndig, han kunne norsk, tysk, engelsk og litt polsk, så han ble tolk.
Herman var ekstremt opptatt av hva som ventet han når han kom hjem til Larvik. Etter å ha vært fange i to og et halvt år, hva venter meg når jeg kommer hjem? Han var den eneste overlevende i familien og huset i Larvik var ribbet for eiendeler, men folket i Larvik møtte han på stasjonen og ønsket han velkomment hjem.
Jeg blir utrolig rørt av disse
historiene, hvordan kan mennesker gjøre hverandre så mye vondt?
Dette var en fin bok. Denne boka ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Ja, så måtte jeg få med meg den også.
En av de alle beste bøkene og mest rørende bøker jeg har lest om temaet er "Et Lykkebarn", det var en helt utrolig historie. Historien handler om en liten gutt, et barn og han skildrer sine opplevelser og møte med Odd Nansen som skulle prege hans liv og hans arbeid som voksen. De forble gode venner og les den. Ja, det den må du lese selv..... En utrolig glad (men trist) historie fra krigen.
Hvorfor jeg nevner denne boka er
fordi Herman var i Auschwitz på samme tid og de gikk dødsmarsjen, selv om
de endte i ulike leirer. De opplevde også begge togturen i åpen togvogn i minus
20 grader over flere døgn, med veldig likt skildret, forferdelig!
