"Det angår også deg" fortellingen til Herman Sachowitz av Arnold Jacoby

Herman som kom tilbake til Larvik etter krigen og alle de grusomme opplevelsene. 

Jeg har i årenes løp lest utrolig mange bøker fra krigens dager, fangeleirene og hva som skjedde under krigen. Jeg har ikke noe svare på hvorfor dette temaet fanger min interesse, for jeg vet hvor forferdelig det var og synes krig er forferdelig. Jeg skjønner at de som opplevde krigen ikke vil lese slike bøker, men for oss som ikke opplevde dette er det noe annet. Samtidig er jeg imponert over alle de som kan se tilbake på hva de har opplevd og klarte å leve et tilnærmet normalt liv. De har ikke latt ondskapen få blomstre i dem, men har sett veien videre.  

Moren til Herman døde før krigen, men faren og hans åtte barn ble sendt, med Donau 26 nov fra Oslo. Søstrene og faren ble gasset ved ankomsten til Auschwitz. Herman og broren Frank holdt sammen, når Frank døde følte Herman seg alene i verden. Han kom med i orkesteret i Auschwitz og fikk frynsegoder. Han spilte trompet og det var det som gjorde at han klarte å overleve, de holdt sammen i orkesteret og støttet hverandre. 

Mange forferdelige episoder fortelles, svært levende og troverdig. Herman hadde bare flaks hele tiden og klarte seg så vidt. "Døds-marsjen" ut fra Auschwitz var nok det som drepte mange av de som hadde overlevd så langt. Å gå ca. 8 mil hver dag i minus 20 grader på et minimum av mat tok knekken på mange i utmattelse, kulden. Sovnet mann eller snublet og ble liggende ble en skutt. Det var bare skuddene som brøt stilheten. Herman fikk en pose sukker av en døende mann, det hjalp han videre.  

Han var innom mange leire Dora og Northausen hvor han fikk nytt nr. tatovert inn i armen. Turen gikk videre til Bergen-Belsen. På den turen var det utrolig mange som døde, det var lik over alt. De var halvgale av sult, men våren 1945 kom og de spiste gress, bark og knopper på trærne og håpet på fred. Friheten kom 15 april 1945. Engelske og amerikanske flagg vaiet og ungarske soldater hjalp dem. De fikk brød med smør på og kakao av dem den dagen, noe han aldri glemte.

Herman var språk-kyndig, han kunne norsk, tysk, engelsk og litt polsk, så han ble tolk.  

Herman var ekstremt opptatt av hva som ventet han når han kom hjem til Larvik. Etter å ha vært fange i to og et halvt år, hva venter meg når jeg kommer hjem? Han var den eneste overlevende i familien og huset i Larvik var ribbet for eiendeler, men folket i Larvik møtte han på stasjonen og ønsket han velkomment hjem. 

Jeg blir utrolig rørt av disse historiene, hvordan kan mennesker gjøre hverandre så mye vondt?

Dette var en fin bok. Denne boka ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Ja, så måtte jeg få med meg den også.   

En av de alle beste bøkene og mest rørende bøker jeg har lest om temaet er "Et Lykkebarn", det var en helt utrolig historie. Historien handler om en liten gutt, et barn og han skildrer sine opplevelser og møte med Odd Nansen som skulle prege hans liv og hans arbeid som voksen. De forble gode venner og les den. Ja, det den må du lese selv..... En utrolig glad (men trist) historie fra krigen.  

Hvorfor jeg nevner denne boka er fordi Herman var i Auschwitz på samme tid og de gikk dødsmarsjen, selv om de endte i ulike leirer. De opplevde også begge togturen i åpen togvogn i minus 20 grader over flere døgn, med veldig likt skildret, forferdelig! 

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

 

En jødehistorie om Kathe Lasnik, en helt vanlig jente fra Oslo 

Kathe Lasnik en ung kvinne født i Oslo, av jødiske foreldre som kom fra Vilnius som flyktninger  til Kristiania i 1908. Hun var en av de 532 menneskene som ble hentet av politiet og ført ned til kaia i Oslo der troppetransportskipet  Donau lå, tidlig om morgenen 26 november 1942. Hun døde i gasskammeret i Auschwitz- Birkenau 1. desember om kvelden i 1942 sammen med moren Dora og søsteren Ane. 

Faren som var syk, han ble hentet dagen før på Louisenberg sykehus hvor han var pasient. Kathe var hos han da politiet var der for å hente han, brutalt.

 Kathe viste hva som skulle skje, etter det hun opplevde med faren på sykehuset. Hun hadde lagt igjen et brev hos venninnen som læreren fikk og leste opp. I det brevet sto det "Takk for meg, nå ser dere ikke meg mer"

 

På Donau var kvinner og barn lastet i et av lasterommene og mennene var lastet i det andre lasterommet. De hadde de ikke kontakt, med hverandre underveis. Det var et sagt fra høyeste hold: "Jødeaksjonen skal være human, de skal få tid til å pakke og spise før de blir hentet", men slik ble det ikke.

Alt startet med at Espen Søbye fant et dokument i Riksarkivet, når han lette etter noe annet. Et skjema alle jøder måtte fylle ut om når under krigen, der hadde Kathe skrevet: "Alltid vært i Norge". Slik ble denne boka til, han ville finne ut mer om denne familien og Kathe, en helt vanlig jente.  

Dette er en rørende historie forfatteren har satt sammen av å bruker alle mulig kilder og arkiver og ved å snakke med overlevende om denne familien og lete etter hvordan det gikk med Kathe. Hans kilder er basert på funn i ulike arkiv og vi følger Kathe sin familie fra foreldrene kom til Norge. Hvorfor de kom til Norge, den første tiden og seinere i familien og jobber. 

Foreldrene  Elias og Dora rømte fra Russland og kom til Norge i 1908, der Dora hadde flere slektninger som bodde på Grünerløkka, Kristiania. Elias var innkalt til militæret i hjemlandet og sammen valgte de å flykte fra alt. De bodde i begynnelsen hos bekjente på Grünerløkka, fikk sitt eget krypinn da de giftet seg i 1909.  Etter 9 mnd. kom datteren Jenny, så kom de som perler på en snor Ane og Elise, også 14 år etter dem kom Kathe til verden den 13. oktober 1927. Faren drev blikkenslager verksted i Oslo.

Hennes to eldre søstre klarte å rømme  til Sverige. Søbye fikk kontakt med dem da han skrev boka, Jenny i Boston og Elise i Israel. De hadde store problemer med å minnes og fortelle om hva som skjedde under krigen. Men, vi får høre om dem, så de har vært med å fortelle det de husker. 

Skremmende og forferdelig å lese om Håkon Høst som låste seg inn i leiligheten deres, for å taksere tingene deres, piano, møbler osv. det var bare symbolske summer så hans venner og kollegaer fikk seg mye billige møbler og utstyr.

Jeg er imponert hvor godt han har beskrevet en helt vanlig jente bare ved å lete seg fram i papirer og i folks minner. Imponerende! 

Espen Søbye ble kåret til Årets litteraturkriker og fikk Olav Dalsgård kritikerpris for denne sakprosaboka i 2018. Den står også på lista over de ti beste sakprosabøkene utgitt på 2000 -tallet.

Utgitt 2015, lydbok Cappelen Damm, lånt på Book Bites. Spilletid 4:36:51

Dette ble to bøker med historier fra krigens dager på rappen, denne og Natalie Z. under. Jeg har lest utrolig mange bøker om dette temaet, men alle historiene er ulik. 

Jeg sitter her å tenker på at Ruth Maier  hun var med på den samme reisen. Hun var Gunvor Hofmo sin tvillingsjel som hun kalte henne, kjæreste sin.  Gunvor sto og så skipet seile ut fra kaia i Oslo kl 14.55, med 188 kvinner, 42 barn og 303 menn om bord. Bare 8 menn fra Donau overlevde og kom tilbake til Norge. En av jødene som overlevde: Samuel Steinmann har ble ofte  spurt: Hva var din verste opplevelse i kongentrasjonsleieren? "Det var når de hvite bussene kom og tok med seg nordmenn etter krigen, men vi som var jøder fikk ikke være med de hvite bussene hjem til Norge"  Det er sterke ord, som vi aldri må glemme.

Marte Michelet sin bok: Den største forbrytelsen kommer på kino i jula, den skal jeg se!

Lagt inn på smakebit på søndag