Hilde Hagerup "Du eneste"

En vakker bok om Gunvor Hofmo og Ruth Maier, og deres vennskap under krigen.

Hilde Hagerup skrevet en nydelig fortelling om Gunvor og Ruth Maier sine liv, sammen. Boka egner seg spesielt til de unge som jeg tror vil like den veldig godt, fordi hun skriver så enkelt og tydelig om deres kjærlighet (som var strengt forbudt den gang). Om kjærligheten som kan blomstre mellom to av samme kjønn. Den kjærligheten som har eksistert i alle tiden og det er ikke noe nytt man har funnet på, i våre dager. Å være ungdom under krigen og hva den gjorde med dem skildres flott, historisk sett. 

Boka starter med Ruth Maier, jøde-jenta er 19år og bor i Wien, med familien sin. Krigen er på full fart og Ruths lille søster Judith får forlate familien for å være trygg fra Nazistene som herjet i Wien. Ruth er redd, og hun har både sett og hørt hvordan de herjer med jødene. Hun kommer seg til en familie i Norge, til Dagmar og Arne Strøm på Lillestrøm. Der bor hun en periode og lærte seg norsk. Det var nok ikke like enkelt å ha en halvvoksen jente boende i huset over så lang tid, men hun fikk seg jobb på Feiring Gård.

Moren til Gunvor var så irritert på henne for at hun hadde kjøpt to aviser. Familien hennes var en arbeiderfamilie og bodde i en kald boligblokk i Oslo. Gunvor fikk seg jobb i arbeidstjenesten på en gård, det var der de to møttes i 1940.

 Man skjønner at de to, Ruth og Gunvor likte hverandre, noe også Ragnhild skjønt raskt. Det utspant seg flere merkelige ting mens de var på Feiring gård, og særlig når de var på Lillehammer og hørte Quisling tale. Der Gunvor reiste seg og sa til Quisling "Nå er det nok". Dette ble det naturligvis konsekvenser av. Ruth hadde voldsomme drømmer og mareritt og det endte med at hun ble innlagt på psykiatrisk sykehus.  

1941 besøker Gunvor, Ruth på Gaustad sykehus og hun har blitt bedre. De to begynte å planlegge en tur sammen, men det ble til at hele 5 jenter dro til Trondheim. Det blir litt uvennskap, og Ruth drar til Lillestrøm og de mister kontakten over noen mnd.

Våren 1942, må Ruth fylle ut jøde-skjema, og spør Gunvor som sier ok. Men, etter at hun hadde gjort det skjønte Gunvor konsekvensene av svaret hun gav Ruth. De ble venner igjen og Ruth står modell for Gustav Vigeland. 

Den 26 november kommer en bil for å hente Ruth, i Dalsbergstien 3, på St.Hanshaugen. Hun skal med skipet "Donau" og da viste Ruth at hun aldri kommer tilbake til Oslo. Gunvor dro til kaia, hun ville se henne for siste gang. (Dette har jeg skildret i det 1.smykke jeg laget til "Hommage serien min", se under)    

Hilde sier i etterordet at noen situasjoner er hennes verk, og sier hvilken. Ellers stemmer alt som er skrevet med hvordan de hadde det, fordi det er hentet fra dagbøkene deres.

Denne boka ble vinner av Brageprisen  2025, og Riksmålprisen for barn og ungdom i 2025  

Jeg har vært opptatt av Gunvor Hofmo i mange år og hennes historie. Her er noe av det jeg har blogget om henne:

"Ruth Maiers dagbok" av Jan Erik Vold, dagbøker han fikk etter Gunvor sin død
 Gunvor Hofmoe "Prosa" av Jan Erik vold

En bok "Verden og buksene" om Gunvor Hofmo av Kaja Scherven Mollerin

Litt mer om Gunvor Hofmo, dikt og 1.smykke:, fra Diktlesersirkelen,

Smykke og dikt jeg har tolket og hedret Gunvor med, smykke 2

"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket