"Blomsterdalen" av Niviaq Korneliussen. Vinner av Nordisk Råds Pris 2021

Boka starter med overskriften: Selvmordene nr. 45, også telles det nedover. 

Dette var en bok jeg synes var litt vanskelig, og jeg ble ikke helt grepet av historien til hovedpersonen, hun var lesbisk og har et forhold til Maliina. Jeg leste første del av boka, ca. hundre sider, og synes den gav meg lite. Det handlet om at hun dro til Århus for å studere antropologi, følte seg utafor og likte ikke folkene i kollokviegruppa si, men møtte opp på en del av forelesningene, hvor man kunne være i fred. Hun er i tyveårene, men kan virke litt naiv og savnet Maliina. Hun som liker henne til tross for at hun er litt overvektig. En dag rett før juleeksamen får hun vite at Maliina sin kusine på 13 år er død. Hun juger og sier til studieveilederen at hun må hjem fordi kusinen hennes er død. Men hun vet at Maliina trenger hennes støtte.    

Et nytt kapittel, det heter DU. Da er det ikke lenger et menneske som dør ved hver nedtelling, men episoder som hun opplever da hun kommer til Maliina som bor i Tasiilaq. Det er et vakkert sted skjønner jeg, på øst Grønland med høye fjell. Gudrun er den 13 år gamle kusina til Maliina. Hun, blir møtt godt mottatt av Maliina sin familie. Kusinen Gudrun, sin mor og far er i sjokktilstand og er der også. Det er en uhyggelig og trist stemning rundt bordet når de skal spise, ... jeg ble kvalm bare av å høre hva de spiste.   

 Det er i Blomsterdalen at Gudrun ligger begravet. Blomsterdalen er et gravsted med masse fargerike blomster av plast. Hun og Maliina vil gjerne finne ut av hvorfor Gudrun tok selvmord og får vite at hun har prøvd to ganger før. Hva med psykiatrisk hjelp? Den var et lite og dårlig tilbud. Sejer strever også psykisk, men tilbudene er dårlige, kun skype samtaler.

 Alle selvmordene som det er nedtelling på, er litt grotesk, noen av de døde kjenner hun, andre ikke. Etter hvert skjønner man at hun blir påvirket og ser på seg selv som en taper. Ingen bryr seg om henne og hun blir tverr og vanskelig. Hun passer ikke inn hverken i Århus, hvor alle er blinde og fordomsfulle. På Grønland er hun ensom og hun føler ingen vil vite av, den alt for store kvinnen. Hun er sint fordi kampen om selvmordene blir hysjet ned og ikke snakket om. 

 Tilbake i Århus, synes hun livet blir trist, ingen ser henne og hun agerer aggressivt mot alle og her får danskene høre hvordan de ser på Grønlendere i Danmark, fyllesvin. 

Mormorens historie om huleboeren kommer hun stadig tilbake til, hvorfor var hun så opptatt av den hula og tok med vennen sin dit, som også begikk selvmord. Var det hennes skyld at han døde?

 Den historien går ganske linjert fremdrift i romanen, med noen glimt fra ungdomsforelskelse osv. Noen fine naturskildringer fra Grønland, var det også.

Den handler om kjærlighet, vennskap, sorg, homoseksualitet, familien og tilhørighet. Komposisjonen og tematikken er ganske spennende satt sammen, den forelskede og alle selvmordene, to motsetninger, kontraster i livet.

Romanen er skrevet i meg form, men jeg ble egentlig ikke kjent med henne? Psyken og kravene hun ikke taklet, og drivet mot Blomsterdalen ble for stort for henne og boka slutter dramatisk. Var slutten god nok?

Kunne ønske jeg viste litt mer om tidsbildet i fortellingen, den er litt uklar. Ok, den satte selvmords- statistikken på Grønland i et spesielt lys, og kanskje som et diskusjons tema. Var dette en verdig vinner av Nordisk Råds Pris? 

Utgitt på Gyldendal, 2021, 280 sider. Lånt på biblioteket