Magnus Takvam skriver om sin mor "Marie Takvam"

En nydelig biografi om poeten Marie Takvam, skrevet av sønnen Magnus Takvam.

Magnus Takvam forteller ganske så kronologisk om morens liv. Marie Skylstad f. 1926 -2008 fra Hjørundfjord på Sunnmøre, (Ørsta).  Hun var eldst av de fem barna på gården. Det var en god barndom, hvor alle var med i alt som skulle gjøres på en gård. Det var en vanskelig skoleveg på vinterstid, med bratte fjell og snøras. Marie fikk videre skolegang, noe f.eks. ikke søsteren Oddbjørg fikk.

 Marie traff Johannes Takvam, de giftet seg sommeren 1950 og fikk sønnen Magnus i 1952, samme år som hun debuterte 25 år gammel. Familien som nå var blitt fire slo seg ned og kjøpte en rekkehusleilighet på Oppsal, der Marie ble boende de neste 30 årene. Der var det utsyn til skog og natur som Marie kunne sitte i times vis å se på. Marie og familie Takvam var mye sammen med familien til Sigbjørn Hølmebakk som bodde i nærheten, og Torbjørg Nedreaas som bodde på Nesodden. 

 Ekteskapet røyk da Magnus var i tenårene. Han ble boende hos moren, mens faren og søsteren flyttet ut. Marie og Magnus hadde god kontakt med besteforeldrene og hver sommer var de der og møtte onkler, tanter og søskenbarn. Noe han minnes som frodig og fin tid. 

Marie jobbet i flere år på statistisk sentralbyrå. Hun begynte på psykologistudier, men ble ikke helt ferdig. Skilsmissen i 1969 gikk sterkt inn på henne og hun begynte å drikke, hun som aldri hadde drukket i ungdomstiden. Marie ble med i det radikale kunstner miljøet i Gabelsgate, inn i et miljø med samme røtter som henne. For å nevne noen: Aslaug Vaa, Inger Hagerup, Halldis Moren og Tarjei Vesaas.

Etter hvert ble klubb 7 det nye samlingssted. (Litt morsomt, jeg husker henne godt fra den tiden på klubb7, hvor hun leste dikt.) Der traff hun andre forfattere og filmfolk, og ble med i noen filmer. Det ble litt skandale rundt filmen "åpenbaringen" som Vibeke Løkkeberg, sto bak, men Marie brydde seg ikke om det. Marie på 50 år levde ut livet med folk som bare var halvparten så gamle, det ble den ny opposisjonell radikal ungdomstid for henne.

 I 1985 ble det antagelig nok bohem-tilværelse og utsvevende liv for henne og livet ble vanskelig for henne. Det ble noen kaotiske år, som førte til psykiatrisk sammenbrudd.  Magnus bodde delvis hjemme hos henne og på Blindern der har gikk på Journalisthøgskolen etter at han også hadde hatt en litt turbulent og utforskende ungdomstid. Dette ble en vanskelig tid for Marie, med alt for mye alkohol. Det merkelige var at hun klarte å skrive samtidig. 

 Hun reiste ofte vekk, for å kunne skrive. Kjøpte seg en reiseskrivemaskin og var borte lange tider av året. Hun hadde en sterk livsvilje, men ikke nok vilje ovenfor å drikke. Hun deltok stadig vekkulike scener som f.eks.: I 2000 på Bjørnsons-festivalen og hun var festspill-dikter ved Dei Nynorske Festspella 2003.

 Det gikk nedover med Marie, hun fikk demens, aldersdemens og mistet språket. Hun ble 80 år og feiret dagen med barn og barnebarn i 2006. Den 28 januar 2008 døde hun uten at noen var tilsted, hun ble funnet død på en inspeksjons-runden om morgenen. 

En vakker, modig og ærlig bok har sønnen skrevet om sin mor. Han forteller om moren liv på en kjærlig måte. Han og moren hadde helt tydelig et svært nært forhold, men hvor kom uroen hennes fra? Magnus undrer seg over hvordan hun kunne skape de vakreste dikt, selv etter at livet hennes ble på komplisert?

 Hennes forfatterskap omfatter mange diktsamlinger fra 1952-1997, to romaner, drama, og en barnebok. Hun mottok en lang rekke priser.

 Utgitt på Kagge Forlag 2021, 2020 sider. Biblioteksbok

 

Anne B. Ragde "Hjerteknuseren"

En mor som alltid gjorde det beste for sønnen sin.

Jonette er moren til Ragnar, en gutt på 25 år, han bor hjemme, jobber ikke, betaler ikke for seg hjemme. Han er ikke student, men har studielån? 

De bor i byen, men har ei hytte to timers kjøring hjemmefra. Det er sommerferie for Jonette som jobber på et storkjøkken. Hun trives på hytta, men en dag er Ragnar helt utafor, hva har skjedd med han? Full krisemaksimering, så var han bare kanon full. Han ble pumpa og hun som trodde han hadde fått hjerneblødning.

Han er en bortskjemt gutt, hvor moren vaske både rommet hans, klærne hans og lager all maten i huset. Faren, Ragnar døde da han var 16 år, så moren føler hun må gjøre alt for gutten sin, hun har bare han.  Hun blir forbanna på han av og til, men gjør ikke noe med det.

Ragnar drar for å treffe en dame, og kommer hjem og spør om moren kan være barnevakt en helg, for han og Tonje vil være på hytta alene. Etter en stund sier hun jo, og drar hjem til Tonje og overtar ansvaret for to barn på 8 og 5år.  Hun stortrives i rollen og liker barna veldig godt. Men hvorfor ringer ikke Tonje og lurer på hvordan det går?

Jeg røper ikke mer, men Jonette tok noen trekk helt på slutten av boka som hun skulle tatt for mange år side. Heldigvis! Ellers var jeg ganske irritert på Jonette som lot seg utnytte på alle måter av sønnen gjorde så mye dumt. Hun ville og var en god mor skjønner vi, hun var en som likte å barn rundt seg og kunne sette grenser for dem. Hun må få seg en annen jobb, hun hadde passet fint i en jobb med barn. Hun var engasjert, men ensom. 

Dette ble en syltynn historie, som er alt for utbrodert i minste detaljer. Historien fortelles lineært i tidsforløp og alt er fra hennes synsvinkel. Jeg synes den ble kjedelig, langsom og for triviell. Den kunne vært kuttet ned til en novelle, for det bikket noen ganger over til "å koke suppe på en spiker"

Spilletid 7t, 3 min. Book Bites, Lest av Anne Ryg.

 Andre som har lest boka : Tine, Anita, Beathe

Dahl, Niels Fredrik "Mor om natten"

Hva gjør oss til den vi er og hvordan har barndommen preget oss?

Niels Fredrik Dahl, har skrevet en vakker poetisk bok om en mor-sønn relasjon. Egentlig er dette en dobbelt biografi,  dvs. både av moren og seg selv. Uten at den på noen måte er for utleverende. Han utleverer seg på et vis uten at det blir for personlig og tydelig, det er bare glimtvise bilder han skisserer for oss. Det er kanskje derfor man kan kalle dette en roman.

Nå etter å ha lyttet til denne lydboka skjønner jeg enda mer av en bok Niels Fredrik skrev for noen år siden,  boka: På vei til en venn, den handler om en ensom gutt. Ikke vet jeg om Niels Fredrik var ensom, men jeg ser at boka bygger på noen av de psykiske problemstillingene som er de samme som i denne boka, skremmende opplevelser i hjemmet. Den boka fikk han i 2002 Brageprisen for, en fantastisk vakker og sår bok.

Denne boka:

Starter ved at moren vil gi han en dagbok, som hun kaller nattboka. Ikke vis den til far, han må ikke se den, sier hun. Det skulle vise seg at det tok mange år før han åpnet dagboka han fikk fra moren, først etter at hun var død. 

Han hadde samlet på stoff om faren og hadde en hel kasse med bilder og brev som han tenkte at han en dag skulle bli en bok om han. Faren var født i Kristiania og bodde sammen med familie i Alexandria i Egypt i flere år og opplevde mye der.

Den gang han fikk dagboken mente moren det var riktig at han skulle ha den, for du vet døtre og mødre, de skjønner ikke hverandre, sier hun. Selv om han som barn hadde sett den i nattbordskuffen til moren, ville han ikke lese i den. Egentlig ville han ikke ta imot den heller, men gjorde det for ellers ville hun brenne den, sa hun.
Boken er fra du er tre år og jeg fikk en nevrose og gikk fem år i psykoanalyse, sa hun den gang han fikk den. Da var jeg så deprimert at jeg ønsket bare å dø, men jeg kunne jo ikke dø fra dere tre barna. 
Moren led også av en voldsom migrene, som ofte kom en gang i mnd, da lå hun i et mørkt rom og kastet opp. Faren var tydelig forbannet over at han måtte styre hjemmet og vaske etter henne. Niels Fredrik derimot var en som listet seg på tå for ikke å forstyrre, livredd for å være til bry.

Morens oppvekst i Molde under krigen og familiens autoritære og strenge oppdragelse har satt sterke spor og har preget henne hele livet. Hun ville ha det perfekte hjem, med glade barn og trygg familie, men med hennes ballast var ikke det alltid like greit. Niels Fredrik har flere sterke minner, fra barndommen. Et av dem er at han leker på gulvet med bokstavklosser, han kan ikke lese, men moren skynder seg å skrive med klossene:" Koser oss", slik at faren kan se at hun har aktivisert seg sammen med han på gulvet, når han kommer hjem fra arbeid.

Niels Fredrik og moren har ikke noe godt forhold i oppveksten skjønner vi, og det er nok forståelse for dette at hun ønsker å gi han boka, så han kan skjønne. Kanskje de kan nærme seg, men når kjærligheten ikke var der som liten mellom dem, er det for seint. Faren har han også et spesielt forhold til og turen de to tok til Venezia avslører også en utro mann og far.

Vi hører om Niels Fredrik sitt forhold til kjærester. Han drikker og drikker, særlig alene og om natten når ingen ser han, eller skjuler det, hvor mye han drikker når han lager mat osv. Man skjønner at en som drikker så mye må være en vanskelig partner og forhold går i stykker. Han har to barn, før han og Linn blir par.

Det er rørende vakre stemninger og hendelser i slutten av boka, da han begynner å skjønne at moren skal dø og etterpå. Han sier: "Jeg ønsket meg bort i fra deg før, nå er jeg her sammen med deg".

Ingenting er slik det var, han skjønner morens opplevelser fra krigen og bombingen av Molde som 15 åring og hennes foreldre som tvang henne til å spise opp mat hun ikke likte. Det har preget henne som voksen, det hjalp ikke å finne en mann som kunne fylle hullene i henne. Hun åpnet seg ikke og kommuniserte ikke om fortiden, bare i korte glimt. «Jeg savner henne voldsomt, viste ikke at jeg ville savne henne så mye", skriver han.

Vi skjønner at periodevis gjør Niels Fredrik ingenting, ikke skriver og ikke tjener penger, men "dater" andre kvinner, som sin far. 
Ja, "hvorfor drikker Jeppe"? Ser man denne boka og "På veg til en venn" som biografisk skjønner man det, det danner en helhet, for meg. 

Jeg er imponert over kona Linn Ullmann som har holdt ut med han i alle år, hvordan har hun hatt det oppi all drikkingen hans? 
Er det noe biografisk hun skriv om i boka si "De dyrebare", fra 2011, deler kanskje?
Dette kunne han jo ha skrevet mer om, men kanskje det blir i neste roman, nå når alle vet det. Han har lagt ut en streng som dirrer, mer, hva mer, mer..

Han skriver poetisk vakkert og Øystein Røger leser helt fantastisk!

En bok jeg virkelig kan anbefale!

Utgitt av Lydbokforlaget 2017
Spilletid 4. timer og 2 min.
Lånt på biblioteket

Andre som har lest boka:Beathe, Tine, Artemisia, Rose -Marie og sikkert flere..