Her kommer vi fra retten hvor vi har undertegnet dokumentene på at vi overtar ansvaret for disse tre barna.
Fostermor var og overleverte barna til oss på hotellrommet i slutten av juni 1989.
Dette var i en by lagt oppe i Andesfjellene som heter Manizales.
Å plutselig ha ansvar for en 7, 3 og 2 åring var litt uvant, men det gikk veldig greit!
Det tok litt tid å venne seg til disse voksne menneskene som ikke skjønte alt de sa.
Vi hadde lært oss ganske bra spansk, men Colombiansk er ikke helt likt.
Vi lekte og var rundt omkring i nærområdene
Etterhvert ble dokka og Maribel knallvenner.
Moren min var heldigvis med og her vil Ana Rita sitte på fanget hennes
Etter et par uker i Manizales dro vi til Bogota og var der noen dager sammen med mange andre adoptivforeldre og barn.
Vi hadde en lang reise hjem til Norge med mange flybytter og da vi landet på Fornebu. Ingen viste egentlig at vi kom hjem akkurat da, det var så mye usikkerhet med mellomlandinger.
Vi utrolig slitne og de siste som somlet seg ut av flyet.
Men, der sto nesten hele slekta og ventet på oss!
Vi utrolig slitne og de siste som somlet seg ut av flyet.
Men, der sto nesten hele slekta og ventet på oss!
Vi bodde dengang på landet med sauer, så det var litt av en overgang.
Ana Rita og Marcel i kalde nord med mye klær, det var litt av uvant.
De storkoste seg sammen med alle dyrene våre
Nå var de blitt norske og mamma var ikke sein om å sy bunad til dem.
Tre flotte barn som har blitt voksne mennesker og har det bra.
Og vi kan høste fruktene ved å ha barnebarn på besøk, dette er Aleksander som er hos oss nå denne uka.
