En politisk triller om helsevesenet og klasseskillet i velferdsstaten Norge.
En forfatter sitter på bussen og
skal ut på oppdrag, hun skal skrive en biografi om en kjent politiker. Hun
gruer seg, men tar ikke medikamenter mer, selv om selvtilliten alltid har vært
og er dårlig. Et innlands menneske som skal på jobb ut mot havet, der hun aldri
har vært før. Å være borte fra hjemtraktene en hel sommermåned frister, og
pengene trenger hun også. "Dette er slutten og nå er begynnelsen på noe
nytt" trøster hun seg med.
Hun får bo annekset på den store fritidseiendommen og treffer mannen hun skal skrive om. Kona hans Tina, barn og barnebarnet er der også. Hun skjønner snart at de lever i en helt annen verden enn den hun kjenner til, med rikdom rundt seg, et nydelig sted, god mat osv., men også med daglige trusseltelefoner og draps-trusler. De skimter vaktene som passer på dem i sommerparadiset.
Politikeren er en vennlig mann, hun intervjuer han og skriver hver dag. Hun skriver ikke bare på denne boka som er et oppdrag, men også på en annen bok om faren sin, som hun aldri traff. Nå er han død og har hun fått journalene hans. Hun sitter og leser og vi blir kjent med faren gjennom journalen hun leser om natta, derfor er hun ofte sliten om dagen og tankene hennes går ofte til det hun har lest der og grubler over alle urettferdighetene som er i samfunnet.
Tina, kona til politikeren
forteller om sitt liv, i de lyse vakre sommerdagene når de slapper av med noen
glass vin på sommerkveldene. Tina vokste opp i denne idyllen og manglet
ingenting. Politikeren kom fra en ganske fattig familie, men har kommet seg opp
og fram her i livet. Han har vært helseminister og drømmer om å bli
statsminister. Han kaller seg selv "gutten fra gulvet", men har ikke
helt gangsyn på hvordan folk har det i dagens Norge. Han synes folk burde ta
bedre vare på helsa si og ikke bare sitte å klage. Han har ingen forståelse for
at svømme opplæring er viktig, for det er vann eller sjøer over alt.
Livet de lever blir til en kjempe kontrast til forfatterens fortid. Hun tenker på alle dem som hun har mistet til et sviktende helsevesen. Hun mistet sønnen sin Sander for ti år siden, og moren sin.
Hun minnes den gang da hun fortalte moren sin at hun er gravid, og at han som er faren ikke brydde seg om barnet. Sander vokser opp sammen med forfatteren som levde på sparekniven. Moren hennes kom på pleiehjem, og fikk ikke helt den omsorgen hun forventet. Forfatteren tok moren med hjem til sitt gamle trekkfulle hus for hun ønsket å ta vare på henne, gi henne omsorg, noe helsevesenet ikke hadde tid til. Hjemme sykepleien kom på besøk og kalte stedet der hun bodde: "Et østeuropeisk fattig hjem", så moren måtte tilbake til pleiehjemmet der de ikke hadde tid til omsorg og pleie av henne.
Tenk å kunne vokse opp i slike omgivelser som hun nå var i ved havet, tenker forfatteren. Hun kommer fra en annen verden, oppvokst hos mor og mormor, to kvinner som alltid krangler om penger og om hvordan de skal klare seg økonomisk.
Men, er det bare lykke i huset på landet? "Utta blank og inni krank" er et passende uttrykk her. Etter hvert skjønner vi at politikeren er livredd for å miste sin posisjon og at ekteskapet ikke er helt på stell, og at han bare drar fram de positive hendelsene og sidene i livet sitt, til stoff i boka.
Romanen tar opp viktige temaer
som utenforskapet hun vokste opp i, og klasseskillet i samfunnet. Noen ganger blir
hun sint på meninger oppdragsgiveren har og faller helt av. Hvordan skal hun
klare å skrive en biografi om han? på tettstedet/ byen overhører hun at folk ikke
liker han, mens andre ser opp til han. Hvordan han snakker nedsettende om hvor
godt vi har det i Norge og alle de som klager, de kan jo bare jobbe. Da kommer
det fine fortellinger, som små snertne kommentarer om at slik er det ikke i
virkeligheten mange steder, noe han absolutt burde vite mer om.
Dette utløser både sinne og savnet etter de som har betydd noe i livet hennes. Etter hvert synes jeg at det blir gjentatt litt for mange ganger, det med moren, men pytt! Jeg skjønner at kvinnen i romanen sliter med savn og sinne etter at alle de nærmeste som har død.
En annerledes roman i forhold til det jeg har lest av Britt Karin før, som en triller. Hun har et viktig budskap som hun tydelig får fram og som vi kjenner igjen i hennes forfatterskap. Det er forholdet til de svake i samfunnet, makten og arrogansen til de som styrer og bestemmer her i landet. Hvordan man blir stigmatisert og henvist til tidligere hendelser i livet når man søker hjelp. Har man trengt psykisk hjelp en gang blir det brukt mot deg, med at man er på tuppa og blir betraktet som en som bare maser. Her tar hun virkelig tak i mye politiske om hvordan Norge blir styrt, og klasseskille vi har.
Hvordan denne biografien ble
skjønner vi. Boka om faren sin som hun skrev på samtidig har også mye
sprengstoff i seg, som jeg ikke har nevnt noe om her. Her var det også mange
viktig temaer som ble omtalt.
Absolutt en bok med mye politiske synspunkter, som mange burde lese og tenke over. Hva sier egentlig en biografi, der hovedpersonen selv er referanse personen? En som bare vil vise den glatte siden av livet sitt.
Utgitt 2021,
sider 327 Cappelen Damm. Fått den av forfatteren.
