tirsdag 7. august 2018

Konar Affinity "Mischling"


Pearl og Stasha, to tvillingsøstre som overlevde Auschwitz.

Dette er en bok jeg egentlig har gruet meg til å lese,(høres merkelig ut) for jeg vet jo at det er fryktelige ting som skjedde med jødene i "Mengeles Zoo «i Auschwitz. Men, denne boka er fortalt på en så vakker- undrende måte at den ble en helt annerledes opplevelse, enn det jeg hadde tenkt meg. 
Her fortelles det på en måte som ikke grafser i grusomheter, men skildrer hverdagslivet i leieren og hverdags episoder sett med barn øyner. Den skildrer utholdenheten, håpet og godheten, samtidig som et helvete ligger i bakgrunnen.

Boka starter så vakkert om to tvillingsøstre som har delt samme livmor i 8 mnd., så knyttet de var til hverandre. De er helt like, eneggede og heter Stasha og Pearl.  Pearl ble født først så kom Stasha. 
De har fortellerstemmen jeg i annet hvert kapitel. 
Stasha er først og sier at vi bodde i en familie og hadde piano og bøker, dagene forbløffet oss med skjønnet. Vi var så like, og hadde det så fint, men hadde hørt at det var en annen verden også. Pappa var lege i byen vår Lódz’ og han forsvant en dag da han skulle hjelpe en pasient, hvor ble det av han?
Enkelte hevder at det var denne verden som formet oss mest. Jeg vil gjerne si at de tar feil. men la meg fortelle historien, sier Stasha:

Vi var 12 år gamle, sammenklemt i en kuvogn i 4 døgn, sammen med mamma og Zayde, bestefar i 1944. Til føde hadde vi en gul løk vi sleiket på, den sendte vi mellom oss. Til underholdning lekte vi leker Zaide laget, eks klassifisering av levende ting, ordlek med art, kjønn, familie osv. Vi kom til Auschwitz og ble tatt imot av onkel Doktor, i hvit frakk.
Vi var tvillinger og ble sendt bort fra rampen og inn i støvet, ut på en veg. Vi så kropper som lå i hauger. Vi ble ikke sendt til dusjing, (noe vi ikke skjønte før lenge etterpå) men til "Mengele zoo", der hadde det en gang vært staller for hester. Vi fikk dusje med vann og fikk nr på armen.
Der bodde vi i knert små senger med halm og Oksen en sint dame passet på oss. Vi var misunnelige på guttene som hadde tvilling faren som oppasser. Han tok hånd om papirene, alle likte han. Mange var egentlig ikke tvillinger, men tvilling faren sa at de var det og skrev dem inn som det.

Josef Mengele utsatte tvillinger og krøplinger for kirurgiske eksperimenter og prøvde ut med å sprøyte inn ulike stoffer i dem osv...ikke tenk tanken engang. Alt dette mens han plystret glade melodier og klassiske stykker.

Pearl og Stasha har hele livet lekt med sin tvilling identitet, en mystisk og merkelig univers med hemmelige leker, gåter og språk. Dette ble en overlevingsstrategi for dem. Noe av det gikk på at Stasha skulle ta det morsomme og det vond, hun ble en av Mengele sine favoritter.
Pearl skulle ta det triste, fortiden og det gode, slik ble det ikke akkurat, men....

En dag kommer ikke Pearl tilbake. Den 20. januar 1945 kommer den røde arme- russerne kommer og frigjør leieren. Nazistene prøver å flykte og å komme seg på biler ut av leieren, etter å ha prøvd å skjule sine spor og de ønsket heller ikke at det skulle være overlevende igjen i leieren. 
Feliks fikk tak i en bjørnefell. Feliks og Stasha kommer seg inn i folkemengden på veg ut sammen med tusenvis av andre fanger. Den lange dødsmarsjen begynner. De sakner akterut og later som de dør og kommer seg unna og der begynner de på sin reise gjennom det krigs-herjede Polen. De opplever utrolig mye både skummelt, farlig og trist.....

Pearl ble funnet i et bur i kjelleren, hard skadet, men kunne røre seg litt. Dette ble min andre fødsel, sier hun og viste at hun ikke kunne gå mer og hadde arr over alt. Russerne er så sjokkerte at de lager film om den 13 år gamle jenta og de andre i kjelleren. Tvilling faren var også kommet i bur i kjelleren.
Miri, en kvinne stelte med Pearl. Vi dro derfra den 31. januar 1945, det var 35 barn på vandring, med meg i en vogn som Miri dyttet mens tvilling faren holdt ordet på barna. Peter og jeg var gode venner og han hjalp Miri med meg i vognen, vi kom oss til Krakow og videre..... og alt de opplevde, må du lese selv. Det var litt av en fortelling å høre bare å komme dit.

Pappa var ikke død, han hadde vært i Dachau leieren. Han var en nedbrutt mann.
Det skjer så mye i denne boka, men er skildret på en varm god måte med fantasifulle historier som kan ta pusten fra en, det er romanen proppet med fakta stoff. 
Vi vet at den bygger på dokumentarisk stoff og at Dr. Josef Mengele var en mann som kom seg vekk og opererte under mange falske navn. I boka på side 18 er 19 av hans falske navn ramset opp, men ungene fikk bare kalle han for onkel Doktor. 

Jeg ble skikkelig rørt av denne boka, for den er en vakker skrevet poetisk roman om helvete, men med håpet, drømmene og kjærligheten til familien, hverandre og drømmen om en dag å treffes igjen er så sterk, -drivkraften.
Det er en bok jeg har brukt lang tid på å lese, den har vært tøff.  Jeg har tatt den i små bolker med pusterom inni mellom, det er en bok jeg aldri kommer til å glemme. Den er en poetisk opplevelse med mange vakre og fine betraktninger midt oppi alt det grusomme.

Den viser til en historie og en overlevelse som er utrolig. Den er veldig godt skrevet! Spesielt det med at de to jentene forteller sine historier i "jeg" form, etter krigen når de vet litt mer om hva som skjedde, vi får også høre om staffene til noen av de dømte nevnte fangevokterne og assistentene på laboratoriet.

Vi må lære oss å elske verden på ny, er siste setningen i boka. Vakker avslutning!

Dette er en bok alle bør lese! 

Affinity Kontar, f. 1978 er av polsk-jødisk opprinnelse og oppvokst i California. Hun bor i Los Angeles. Dette er hennes andre roman. Den første het: The Illustrated Verson of Things i 2009.

Denne boka ble valgt til "Årets bok" av New York Times, Amason, Publishers Weekly, Flavorwire og Elle.

Ugitt på Font forlag, 
375 sider, utgitt 2017,  
utkom i 2016 på engelsk
oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Kjøpt selv.


Andre som har lest boka: Rose-Marie og Min bok og maleblogg

lørdag 4. august 2018

Kline, Christina Baker "Barna fra toget"


De foreldreløse barnas historie fra USA på begynnelsen av 19000 tallet og Molly.

Molly Ayerer er 17 år gammel jente, hun bor i et fosterhjem hvor hun ikke blir verdsatt. Hun er litt punk og særegen i utseende og er negativ til mye, men opptatt av å være vegetarianer, noe fostermor fnyser av. Molly har en mor i fengsel og en far som er død, hun har bodd i 12 ulike fosterhjem.
En dag blir hun tatt i å stjele en bok fra biblioteket og dømmes til 50 timer samfunnsstraff. Hun har en kjæreste som heter Jack og han ordner det slik at hun får jobbe hos en eldre kvinne og hjelpe henne med å rydde loftet, der møter hun Vivian.

Vivian Daly er 91 år og hun kjenner seg igjen i Molly med en gang. Vivian mistet familien sin i en brann i New York og hun ble tatt hånd om og fraktet vekk med tog. Det er en stor gruppe foreldreløse og voksne ansatte fra Childerens Aid som drar avgårde på toget til Midtvesten, der stopper de på ulike stasjonene og fosterforeldre kan finne seg barn. Vivian begynner å fortelle om sitt liv. Hun ble fratatt en barndom og fikk stadig nye navn.

Vivian var 9 år og havner i Minnesota i 1929. Der er det et ektepar, Burn som tar henne for hjelp, mat og skolegang. De liker ikke navnet hennes og kaller henne Dorothy. De driver en systue og hun må lærer mye der, skolegang ble det ikke bare jobbing. Hun blir kjent med damene på systuen og særlig Fanny. Det var lange dager, lite mat og alltid sulten, hengelås på kjøleskapet.
Krakket kommer i 1930 og en og en blir oppsagt hos Burn sin systue. Det ringer på, fru Burn åpner, herr Sorrensen fra Childerens Aid står i døra. Han skal hente Dorothy, sier han. Når din utplassering ikke går, så du må omplasseres, sier han til Dorothy som var helt uforberedt.

Dit han kjører henne til i april 1930 er ei fattig rønne i Henning Ford på landet, en familie, med fire barn. De trenger deg. Alt må være bedre enn hos Burn med kjøleskap med hengelås og en madrass på gulvet, tror Dorothy, men der tok hun feil. Hun kom til et helvete, med mange unger, lite mat og urenslighet. Lærerinnen hennes skjønte noe var feil og en dag rømmer Dorothy fra huset og familien.

Etter dette klarer de å oppspore et par som trenger en ung jente i butikken. Det blir lykke, hun får navnet Vivian etter deres avdøde datter og blir adoptert av dem. Da hun er 19 år drar hun til byen sammen med to venninner og der treffer hun, gutten fra toget. Han hadde hatt det like så vanskelig som Vivian, men hadde lært seg kunsten å traktere et piano og levde av å spille, han het nå Luke. Etter 10 mnd. ble de gift. Luke må ut i krigen og triste ting skjer...... 
Her tar Vivian en litt utenkelig reaksjon, mener jeg. Sier ikke hva.

Molly og Vivian går opp og begynner å rydde, Molly er litt avvisende i starten, men de får et tett forhold og de hygger seg sammen. Molly får troen på seg selv og får høre mye om Vivian sin historie. Det viser seg etterhvert at Molly via den moderne verden på nettet kan hjelpe Vivian til å finne personer som Vivian gjerne skulle vist litt om. Molly blir den hjelpende hånd for Vivian med å få svaret på flere av spørsmålene hun har grublet på hele livet.

Molly blir ei jente som forandrer seg og åpner seg for andre i denne perioden og morsomt å se hvordan hun tør å stå frem i klasserommet, hun som bare har vært frekk og bøllete. Men skoleflink har hun alltid vært, hun forteller at hun er halvt indianer og synes at historietimene er spennende. Hun blir engasjer og hiver seg inn i diskusjonene om indianere og historiske endringer opp gjennom tidene i skoletimene. Det er en fin utvikling beskrevet på en god måte. Hun får selvinnsikt og ser på seg selv med nye øyner, det er noen som ser henne og har troen på henne.

Konklusjon:
Dette er en vakker fortelling om to menneskers møte, en gammel dame som endelig kan fortelle sin historie til en ung jente som vil høre og skjønner at de har på mange måter delt samme skjebne, men i helt ulike tidsperspektiver. Men, sitter inne med mange av de samme erfaringene. Vivian med slit og misbrukt som fosterbarn, som arbeidskraft, uvissheten, livredd for ikke å gjøre feil for adoptivforeldrene osv. 
Molly har mye mer innsikt i sin egen situasjon, men strever etter å bli sett og akseptert som den hun er. osv.
Molly er absolutt troverdig. Ja, jeg kjenner den typen og den er veldig godt beskrevet, de vet og kan om alle sine rettigheter, å bli kastet rundt fra fosterhjem til fosterhjem slik Molly ble er nok like aktuelt i dagens Norge. Det er skremmende mange paralleller til vårt fosterhjemssystem i Norge.

Boka er også interessant på grunn av den bygger på den amerikanske historien om hva som var praksis i Amerika fra 1854 - 1929.  Det var over 200-tusen barn som ble fraktet fra New York, Øst Amerika med tog til Midt vesten. Der de ble presentert på jernbanestasjonen for oppmøtte, fra stasjon til stasjon. De var i alle aldre og svært mange av dem ble ofte behandlet som slaver. Veldig mange av barna var emigrantbarn fra Europeere som søkte lykken i Amerika. Foreldrene klarte ikke å finne arbeide og mat til seg og barna og de ble samlet opp. Man ser de store linjene om tap, tilpassing, de gode hjelperne, krakket, empati, fattig-rik problematikk, mobbing osv....

Absolutt en fin bok!

Vanligvis passer stemmen til oppleseren, men har var det noe som skurret, kanskje det burde vært en ung stemme på Molly. Jeg ble ikke godt nok overbevist av Inger Teien som oppleser, den passet bare ikke helt.

Utgitt 2014
finnes som bok 351 s
Lydbok 9t 54 min, 
Lest av Inger Teien,

Lagt inn på Smakebit på søndag

tirsdag 31. juli 2018

Oppsummering av Juli

Her tar jeg meg en lesestund med kaffen hver morgen!


Dette er 1. bok i trilogien om Gutten, en Islandsk fortelling som er så poetisk vakker at den rører deg langt inn i hjertet. Vidunderlig språk, og fantastisk historie!











Bok nr 2 i serien om Gutten. Postmann Jens og gutten sin ferd over fjellet der de møter både mange spennende mennesker, storm, kulde, sult, gjengangere og ulykker. De har med Hjalti, den store mannen ned fra det siste stoppet, for de er fire mennesker tre levende og en død som skal fraktes ned til kirkegården. Utrolige skildringer av vennskap og følelser som settes i sving, våret, trassen, raseriet og dødsangsten. Fantastisk bra!

Bok nr 3 om gutten. Handler om utviklingen på plassen, i livet til gutten og mange andre når det nye samfunn vokser fram.
Flott serie, anbefales!


"Grensen" En spennende, godt fortalt bok om hennes reise rundt sovjet. den forteller om Reisen, folket hun møter, politikk, historiske hendelser og mye mye mer. Veldig flott at den har alle kartene med slik at vi kan følge med på turen.  Utgitt på Kagge 2017







Bok nr 5 i Brobyggerserien- Det store århundre: "Blå stjerne". Denne boka omhandler Johanne, Lauritz sin datter under krigen.











Bok nr 6 i Brobyggerserien - Det store århundre: "Ekte amerikanske jeans" Eric er barnebarnet til Oscar, brobyggeren som var i Afrika. Eric får være med på en tur til Afrika og mange av hans oppleveleser fra 50 tallet, med identitet, idrett, pubertet, kjærlighet, skole osv.
Veldig bra, blant de beste i serien.

Edit Sødergran, en utenlandsk lyriker er temaet i Diktleser- sirkelen i juni.
For meg var det naturlig å tenke på Russland, siden jeg har lest så mye om det grenselandene i boka Grensen.
Hun har vært til stor inspirasjon for meg i mange prosjekter også visuelt som jeg viser til her i innlegget.









Marie Hamsun"Regnbuen", selvbiografien hun skrev og ble utgitt 1953.
Jeg har ikke rukket å skrive omtale, kommer.
Det tok litt tid å skrive om den , mer her er del 1.
Del 2 Regnbuen skal jeg også lese.







3 romaner fra Island, serie
1 reiseskildring, grenselandene til Russland,
2 romaner i serien "Brobyggerne/ Det store århundre" bok 5+ 6
1 diktleser. sirkelen
1 biografi.
= 8 også holder jeg på med to-tre andre bøker, de får komme på august.

Noen sommerbilder til slutt!

Aubergin-blomster ser man ikke så ofte, men slik ser de ut og nå begynner det å komme mange.
Tomater, agurk, paprika og squash hentes inn hver dag, en herlig tid!

 Denne fete agurken hadde gjemt seg i drivhuset, men var litt tøff.

Stupetårnet på Hamar er kjent og blir brukt. 
23 grader i Mjøsa er ikke vanlig, men så herlig!

Innimellom all maling, skraping av vinduer både hjemme (24 stk) og på hytta.
Det har vært varmt og tid for avslapping også!
Heldigvis har det regnet  litt, og takk og pris for at jeg ikke er bonde med dyr mer.
Det marerittet slipper jeg, men jeg føler skikkelig med alle bønder som sliter med nattesøvnen.


lørdag 28. juli 2018

Edith Södergran


 Edith Södergran  
Født 1892- 1923
Hun var finlands svensk og regnes som den fremste modernistiske dikter fra Norden.
   




Litt fakta om Edith Södergran, fra Ernst Brunner sin roman:
Edith ble født i St. Petersburg av en svensk ættet far og finlands svensk mor. Bare noen mnd. gammel flyttet de til Raivola i Kivinebb kommune i Karelen, på det karelske neset hvor Finland og Russland møtes. Som 15 åring fikk hun tuberkulose og måtte avbryte sin utdanning ved en tyskspråklig skole i St. Petersburg. Der snakket hun tysk og skolen som hun gikk på bygde på det litterære i sin utdanning. Hun skaffet seg mye kunnskap om fransk, tysk og russisk litteratur.

Hennes oppvekst var dyster, med en far som ikke hadde kontroll på økonomien og gikk konkurs. Han døde av tuberkulose i 1916, og familien hadde det vanskelig med å betale gjelden sin. Moren var svært intellektuell og støttet Edith i hennes interesser og valg. Det hevdes at de to levde hele sammen som i sølibat, med Edith på diet pga. tuberkulosen.

Edith begynte å skrive sine dikt på tysk og var påvirket av dikteren Heine og hennes store forbilde var filosofen fremfor noen Friedrich Nietzsche. Seinere ble hun påvirket av franske og russiske diktere rundt århundreskiftets symbolisme og dekadansen.

Hun debuterte med samlingen "Dikter" i 1916 og på mange måter den første modernist i svenskspråklig diktning. Hun ble ikke kjent i sin samtid, det er først i seinere at hennes dikt ble populære. Edith skrev i et saftig og følelsesladet språk. Diktene hennes preges av en stolt og selvbevisst dikter-jeg og bærer et tydelig kvinnelig preg som har gjort henne til forbilde for mage kvinnelige diktere. Hun regnes i ettertiden som den store fornyeren av nordisk lyrikk og har vært en stor inspirasjonskilde i seinere tid for diktere som Karin Boye og Gunnar Ekløff som skrev i den stilen.

Edith Södergran sitt korte liv, hun ble bare 31 år var preget av sykdom og fattigdom. Til tross for dette var mye i livet hennes positivt, og hun hadde iallfall en stor livsglede. I 1914 treffer hun som 22 åring en mann på nærmere 40 år, en eldre herre med navn Hans Lijander. Men han var gift og bare opptatt av ett eventyr og det ble ikke mer.

Edith Södergran er innhyllet av myter. Hun er mystisk, den fremmede, den ukjente. Rett før sin død skriver hun til Elmer Diktonius at hun ikke vil la noe bli igjen til "Likmarkene som skriver biografier". Hun brant egenhendig opp mesteparten av sine brev og manus. Men, hun etterlot seg en større samling fotografier, og det er derfor mulig å få noen visuelle glimt fra hennes "Hemmelige “liv. Hun kom ut med seks diktsamlinger og en kom ut etter hennes død i 1925.

Jeg har ønsket å gi Edith det store bryllup og hedre henne på denne måten som en stor lyriker.

Bildene er fra Galleri Osebro, Porsgrunn 2004, den første av mine fire heders stoler,
fra prosjektet " På tidens reise.."

Stolen som jeg har laget for å hedre Edith. Jeg har tenkt meg henne i en brudekjole, noe hun ikke fikk oppleve, hun ble bare 31år.



Kronen har jeg laget i sølv, med bestemor sin knippling, rødkvart og div pynt


Tidsriktige detaljer. Sko fra 1900, en russisk eske, penger, nål, håndarbeid


Nydelige broderier som er fra første halvdel av 1900, rundt halsen og i livet på silkekjole.

Diktet jeg har valg bak på stolryggen er: fra Diktsamlingen DIKTER.


Et vakkert dikt som også finnes på en plate hvor Lill Lindfors synger Edith sine dikt. 

 Edith, lånt fra boka Dikter

Dette er et innlegg i Diktleser-sirkelen som finnes hos Anita

Jeg valgte Edith siden tematikken denne gangen var utenlandsk lyriker, jeg har jobbet med diktene hennes i mange settinger og dette er et klipp fra "På tidens reise.." prosjektet mitt.

For meg ble hun et helt naturlig valg ettersom jeg har lest "Grensen" denne måneden.
Faktisk er hun også omtalt i boka  av Guillou  "Ekte amerikanske jeans", som jeg nylig har lest.

mandag 23. juli 2018

Guillou Jan " Ekte amerikanske jeans"


Bok nr 6 i "Brobygger serien - Det store århundre"

Eric er tredje generasjon Lauritzen, han er barnebarnet til Oscar og Crista. Vi har kommet til 50 tallet og møter Eric en ung gutt på 9 år i 1953, han er selv fortelleren i denne boka. Han bor med mor Hellen og lillebror Axel(kalles Acke) og med den strenge stefaren Harry, som pryler han for den minste feil. Men gutten er modig, fremtidsrettet, impulsiv og viljesterk.

Går man inn på Wikipedia og leser om Jan Guillou, ja da skjønner man hvorfor denne boka er så levede fortalt. Han er født samtidig med Eric, i januar 1944.  Selv om Jan ikke er født i Saltsjøbaden, men i Södertälje er det så mange likhetstrekk. Jan Guillou har også fransk far, studerte det samme osv. Derfor klarer han også så fantastisk bra og huske alle detaljene fra den gang og klarer å skrive så utrolig levende om hva som skjedde av leker, nye ting, biler som imponerte og kinobesøk og alt det andre. 

Lauritz døde i 1945, og familien begynner å rakne. Eric og hans familie har flyttet rundt flere steder i Sverige og ender i Stockholm, der moren skiller seg fra Harry. Det er litt av en motsatt klassereise for familien, men Eric er mest opptatt av svømming og skole, selv om standarden ikke er som før.

Familien Lauritzen prøver og holder sammen. Bestemor Maren Kristine dør i 1954, da reiser de fra Sverige og Skottland til Tyssebotn og Frøynes gård på Osterøy, utenfor Bergen der de tre guttene Lauritz, Oscar og Sverre vokste opp. Moro og høre tankene og hvordan de betraktet Norge og om ulike skikker, vaner, klær og hus og hvordan vi er.

Eric er en leken gutt og sammen med kameratene leker de cowboy og indianer, med alt utstyret som finnes i huset Villa Bellevue i Saltsjøbaden, det skjønner man må ha vært drømmen. Der i huset finnes mange ting som ikke andre har, han betrakter seg selv som en vanlig gutt men omgir seg i overklassens verden med regler og fordommer.  Det gikk litt for hard for seg. Ellers er det bading, svømming, seiling og lek som er sommer aktivitetene.

Eric som er veldig glad i historie sjokkeres over det mormor Crista forteller da de ser på bilder i et Opticom fra Dresden hvor hun kommer fra, han kan ikke skjønne at det ikke er mer, etter krigen. Han er en nysgjerrig og vil vite sannheten om krigen, det lærer de ingenting om i skolen.  Er det mulig? Det er fin forklaring onkel Sverre gir han angående maling av portrett, imponerende bra!

Familien må holde sammen, det er viktig! Familiebedriften må fortsette sier morfar.
Morfar Oscar vil at Eric skal skjønne at han er den rette til å overta familiebedriften, noe ikke denne 11 år gamle gutten ikke helt skjønner, han vil bli jagerflyger.
Morfar, Onkel Hans Olav (kunstmaleren) og Eric drar på en dannelsesreise til Afrika. Det var et fint grep, for der startet Oscar sin karriere i bok 1. Det ble litt av en opplevelse å komme seg ut i verden og de opplever mye spennende på turen, nesten så det blir litt vell mye.
De kommer hjem og morfar Oscar dør for han mente at de måtte spise malariatabletter, men ikke han som var immun mot malaria, der tok han feil.

12 år gammel skjønner ikke Eric hva som lærerne har som en parentes i protokollen, han blir henvist til prestekontoret og får vite om sin franske far. Skjønn liten historie. Eric synes han har verdens beste mamma og hun skjønner alt, til og med når har prøver seg på jentene.

Eric er opptatt av rock, jenter, svømming, fransk og politikk, hva om atombomben spinger?
Alt svirrer rundt i hodet på han og samtidig skal man ha de riktige klærne og være tøff, men mamma har ikke penger. Han skuffer mamma noe forferdelig og det blir vanskelig for han, men kommer godt ut av det tilslutt! 

Familien er uvenner angående arv og familiene splittes etter at Oscar døde. Festdagene feires hver for seg, alle tradisjoner brytes. Samfunnet er i en brytningstid på mange plan.

I 1959, drar han, mamma og lillebror Acke på biltur til Frankrike, for en opplevelse. På den turen får han ekte amerikanske jeans, ikke et par- men to. Der startet mitt franske liv, sier Eric Letang.


Dette er en herlig fortelling om å være ung på 50 tallet, og oppleve så mye nytt i livet. Fra et borgerhjem til å bli en vanlig arbeiderfamilie, men mamma viste råd for alt! Den nye ungdomskulturen som kom som et brak fra Amerika, med musikk, Coca-Cola, ny stil og mye mer.

Vigmostad/Bjørke, 2016
 419 sider.

Linker til mine andre bøker i serien:
1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar
2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London
3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.
4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.
5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans", Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968"


lørdag 21. juli 2018

Guillou Jan "Blå stjerne"



Fortsettelse av serien "Brobygger serien - Det store århundre" bok 5.

Jeg hadde falt helt ut av denne brobyggerserien, en serie jeg likte veldig godt. Så derfor har jeg tatt tak i den slik at jeg er oppdattert, til bok åtte nå snart kommer.
Bok 4" Ikke ville se" likte jeg godt. Der røpes mye av det som utbroderes i denne boka, kanskje litt for mye. Denne boka handler om 2. verdenskrig og vi blir bedre kjent med Lauritz sine døtre Johanne og Rosa, men mest handler den om Johanne som er aktiv i hjemmefronten og mye mer.

Boka starter med at Johanne har vært med i en sabotasje og et tog med eksplosiver gikk i luften, hun har blitt hard skadet. Sendt hjem til Saltsjøbaden der moren Ingeborg, som er lege opererte henne. Johanne klarer seg og kommer på beina etterhvert. Mye om koder, spionasje, etterrtningstriks og aksjoner fortelles.
Lillesøster Rosa og Johanne er svært forsiktige når de snakker med hverandre så ingen lytter, for de har viktige ting å si hverandre. Rosa jobber i den legale militære underretningstjenesten, hun vet mye som det etterhvert blir viktig for Johanne å få informasjon om.

Moren, Ingeborg dør av kreft og kort tid etter dør broren Karl, blitt drept i krigen. Søstrene Rosa og Johanna er i sorg, det går mot jul og de lurer på hvordan julen blir når mor er død. Faren takler dette uventet bra. (men vi vet jo fra forrige bok at han hadde noe på ....)

Johanne  starter å jobbet for Hjemmefronten helt fra starten på krigen og hun hadde 16 kurer-reiser til Norge bak seg og ville ikke dette mer. Hun var blitt advart av sin bror Harald om at hun var ettersøkt av Gestapo.  Broren Harald var i SS og hadde fått nyss om det. Hun har greid seg så fint hele tiden for hun snakker flytende tysk, svensk og norsk, både Bergens dialekt og bokmål.
Hun blir sendt til England og rekrutteres til Den britiske spion og sabotasjeorganisasjonen SOE. Der skal hun være den en vakker rødhåret enke og forfører menn som røper sitt arbeid etter at de har blitt dopa. Alt overhøres og mennene går i fellen. Hun ser ut som en vanlig jente og ikke spion, så menn går på limpinnen, hun blir hedret med gullmerke for innsatsen sin og blir Kaptein Blue. 

Tante Christa, hun som er gift med onkel Oscar forteller Johanne at familien måtte flytte fra Tyskland, fordi hun hadde jødeblod i årene og det betyr at dine kusiner også er jøder. Derfor dro de fra Tyskland i tide. Hun ville egentlig ikke emigrere, men hadde ingen valg. Dette var en hemmelighet, ingen må få vite dette, sier hun. Ikke engang barna hennes vet dette.

Johanne  har kommet hjem fra England, nye oppgaver blir inne i Stockholms illegale verden og der skjer det mye, hun driver med flere ting. Hun og Eva jobber skal jobbe som prostituerte og hun jobber under fult navn. Dette synes jeg egentlig ble litt for detaljert og langtekkelig. Forferdelige ting skjer, Eva og tre andre kvinner skal kle seg opp i kostymer og de blir misbrukt på det grusomste, Uff ekkel sak, noen gang går det feil!(denne delen ble litt lang).
En annen jobb hun har at hun er aktivt med i en gruppe som frakter jøder. Hun har fått vite at de må ut av Norge, for de sendes ikke til arbeidsleirer i Tyskland, slik mange tror, men rett i gasskammer. Her skjer det mye og Johanne er en skikkelig kvinnesakskvinne. Hun tar egne valg og er fremsynt.

Johanne og familien skammer seg over Harald som er i Ukrainia i operasjon Barbarossa. Han bruker ikke navnet Lauritzen, men morens tyske etternavn, moren som hatet sin sønn som hadde blitt SS mann. De trodde han var død, men han kommer hjem med de hvite bussene. Da er tante Christa rask til å videresende han ut fra Europa...
Krigen slutter og Johanne overlever, får sønnen Eilert. 
Hvordan gikk det med Rosa og Andrew?
Faren Lauritz døde, da han fikk høre om alle konsentrasjonsleirene, det klarte han ikke ta inn over seg.
Så blir det spennende å følge familien videre på deres ferd. 

Denne boka tok for seg kvinnenes stilling og deres innsats under krigen, men vi får også høre om mye om kvinnesynet under krigen. Guillou er flink til å bruke norske ting som rød lue, norske lusekofter osv.
Boka sier også mye om jødenes stilling under krigen og han refererer til boka "Marte Michelet, Den største forbrytelsen" også om hvordan svenskene skiftet syn når de fikk vite hva som skjedde med jødene når de ble deportert. 

Mye bra, absolutt verd å få med seg i serien, eller som frittstående bok.

Linker til mine andre bøker i serien:
1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar
2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London
3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.
4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.
5. Blå stjerne, 2015.

Utgitt 2015VigmostadBjørke
480 sider.

mandag 16. juli 2018

Fatland Erika "Grensen"


For en imponerende reise og fortelling.
Litt av en reise Erika har gjort. "Vi er Russlands naboer", er tematikken i boka, hele 14 naboland grenser til Russland. Russland er enormt stort, både i klima, kultur, språk og mye mer....
Boka startet friskt og morsomt med fortellingen fra turen med alle pensjonistene. Hun reiser først til Kapp Dezjnjov som er det euroasiatiske kontinents østlige punkt. Der bor inuitfolket, urbefolkningen Jupiker som det er ca. 1.700 stk igjen av. Denne  grensen går i Beringstredet og på den andre siden av grensen ligger Alaska hvor byen Nome er et sted som er kjent og et navn jeg hørt om. Alt søppelet som fløt i Arktisk skremmer meg. Er det virkelig så ille?


Erika er utrolig flink til å fortelle om turen, oppdagelsesreisende, historien om folket som bor eller har bodd der og viktige hendelser som har skjedd der hun stopper, slik er hele bok. Det er rett og slett en oppslagsbok om man lurer på noe angående disse temaene, mange faktaopplysninger. Hun treffer utrolig mange spennende mennesker og har tydeligvis et godt nettverk flere av stedene hun stopp opp i. 
Jeg lånte boka på biblioteket, men ble ikke ferdig så jeg gikk og kjøpte meg en, denne måtte jeg bare ha. (Jeg hadde notert en masse, notatene mine forsvant? kanskje de ligger i biblioteksboka.)


En ting er sikkert, jeg skal aldri dra på pakketur til Korea, det hørtes forferdelig ut og at de sjekket fotoapparatene er jo helt vilt. Jeg vet med meg selv at da hadde jeg snikfotografert ganske mye og lagt det opp i en sky. Noe hun tydeligvis hadde gjort også, iallfall fått lagret det. Ellers var det mye spennende å lese om hvor lukket det landet egentlig er og hungersnøden på 1990 tallet husker jeg og skjønte det ikke helt.
Veldig sære og morsomme reisemål hun drar til etter Korea, særlig Heihe som hun kaller Kinas svar på Strømstad. Kina og Beijing har jeg vært i og kan se for meg byene hun forteller om, enormt store.

Mongolia og hennes møte med mongolene på Taigaen var morsomt å høre om, der hun møtte kulde, eremitter og sjamanen Kalsan. Strupesangen hun måtte lytte til i timevis hørtes slitsom ut, men at de drev med gullgraving der viste jeg ikke.
At hun torde sitte på i den taxien i den 8 timer lange bilturen fra grensa til Mongolia, til byen Ürümqi skjønner ikke jeg, det høres skummelt og uforutsett slitsomt ut.

Kan ikke nevne alt, men at Kasakhstan var så stort, har jeg ikke reflektert over. Hun tok båten over Kaspihavet fra Aktau til Baku i Aserbajdsjan.  Ja, Hamsun skriver også at han likte seg godt i Baku og Kaukasusfjellene, det var som fjellene hjemme, skrev han.





 Turen går over Kaukasusfjellene og gjennom Georgia, til Armenia og videre til Abkhasia som jeg aldri har hørt om før. Det var morsomt å lese om dette ferieparadiset ved Svartehavet. Vegen gikk tilbake til Georgia og med båt over Svartehavet fra Batumi til  Odessa. Denne båtturen tok 40 timer, litt av noen avstander. Svartehavet og fortellingen om det havet var utrolig spennende, jeg viste ikke at det var derfor det het Svartehavet, jeg har lært mye av denne bok.

Odessa er et sted jeg fikk lyst til å dra til, Gammal svenske by hørtes eksotisk ut. Maria som hun traff der hadde opplevd mye i sitt liv som fange i Tyskland, sendt til Sibir og hungersnøden i 1947. men tenk at hun ikke fikk reisetillatelse før i 1975 for å dra til Sverige. Vi er nå i Ukraina og jeg må fortelle at jeg hadde en elev derfra en gang. Hun kunne russisk, tysk, engelsk som fremmedspråk helt flytende og etter ti mnd. i Norge snakket hun nesten perfekt Norsk. Hun klaget over at vi hadde et alt for slapt skolesystem i Norge, for i Ukraina var det skikkelig streng og masse lekser og strenge krav i skolen. 

Om Krim har vi jo hørt litt, men utbryterstaten Donetsk har jeg ikke registrert i mitt hode før. Derfra tar hun ekspresstoget til Kiev som koster 200 kr? Men, hun sier at en gjennomsnitts Ukrainer tjener ca. 2000kr i mnd. og krigsskade pensjonen er bare 100 dollar i mnd. 
Turisttur til Tsjernobyl, jeg trodde den var hermetisk lukket? da kan man se hvor lite jeg vet. Hun anbefaler grensebyen Lviv, det er en vakker by som ikke ble ødelagt under krigen, den er fra 1256. 
Jeg følger henne nøye på de fine kartene og reiseruta hennes, dette og fine reisetips løfter boka enda et hakk.

Hviterussland er et land som opplevde forferdelige ting under krigen, nesten en tredjedel av befolkningen ble drept i Operasjon Barbarossa, hvor mang norske var med. Ida Jackson og Bjørn Westlie har blant annet skrevet om alt det forferdelige som skjedde der. Erika har en lang samtale meg Maja som forteller om sin barndom i Minsk, noe man ikke skulle fortelle om før nå nylig.
Chagall, Marc født 1887- 1944 (en kunstner jeg setter høyt) kommer fra byen Vitebsk i Hviterussland.

Litauen er neste land og Vilnius (se mine bilder fra Vilnius) jeg viste faktisk ikke hvor ille det hadde vært der under krigen, men det skjønte jeg når jeg var på museum der. Fantastisk å se bilder fra menneskelenken som strakte seg kilometervis på vegen da de fikk selvstendighet i september 1991. 
Den russiske enklaven Kalingrad, Polen med Gdansk forteller hun mye fra. Warszawa, de har en vakker gamelby, men ellers er den litt trist synes jeg, har vært der et par ganger. Latvia med Riga som hovedstad, har jeg tenkt mange ganger å dra til. 
Estland, med hovedstaden Tallinn er absolutt verd et besøk, den byen er vakker. Jeg var der før jul en gang og handlet julepresanger, jeg fikk utrolig masse flotte lin-duker, strikkeplagg og rav for småpenger.



 Åland var det russiske ytterpunkt i vest viste  du det, ikke jeg. 
Jeg sier dra dit! Åland er det fantastisk flott!
Hun reiser inn i Finland, (hun hadde gått et år på finsk skole som 18 åring) og opp gjennom hele landet til grensen til Russland i nord. Padler med faren sin det siste stykket til Grens Jakobselv, vakker avslutning.


Konklusjon: hun er en utrolig modig kvinne som begav seg ut på denne turen alene. Ok, hun kan russisk, men jeg vet ikke om jeg hadde vært så tøff. Å kunne språket er ganske så vesentlig når man reiser på den måten hun gjør, hun behersker åtte språk står det på coveret.

Hun forteller på en fin og lett måte om landene hun reiser igjennom og alle menneskene hun treffer, kjempe flott og god variasjon av ulike folk sine fortellinger. Etter å ha vært på denne reisen i 9 mnd har hun sikkert truffet utrolig mange flere. Jeg liker godt at hun forteller om historiske beretninger fra landene hun reiser igjennom og mentaliteten der. 

En spennende og god bok som alle som er glad i å reise eller vil vite noe vil bør ta en titt på boka.. 
Jeg har en drøm om en dag å ta den trans-sibirske jernbanen til Vladivostok og videre til Beijing. En venninne har vært to ganger på denne tur og har inspirert meg i bøtter og spann, nå ble jeg enda mer gira. 
Men, det blir ikke nå for har Vietnam tur nr 2 og andre reise planer. 
Drømmer er viktige og i denne boka kan man drømme seg vekk!

Utgitt på Kagge i 2017
sider ca 600

Boka er nominert til bokbloggerprisen