Harsem Anne - Britt "Brev til min datter"

Datteren fra Alvdal-saken forteller om sitt liv som mor og kampen om sitt barn.

Eline er datteren til moren som ble dømt for grove overgrep mot sine egne barn i Alvdalsaken. Eline forteller hvor mye en hun egentlig savner en mor (jeg har ikke lest boka"mammas svik" enda). Det å bli avvist av moren- den enste mammaen hun hadde, tross alt. Denne boka handler mye om hvordan Eline prøver å være en å god mor, for sin datter- det kjæreste hun har i livet og vil ofre alt for!

Eline ble overtatt av barnevernet når hun var 12år, da ville ikke moren ha henne mer. Det ble tre ulike fosterhjem og diverse institusjoner på henne de neste 7 årene.
Som 19åring drar hun fra fosterfamilien i Gudbrandsdalen og inn til Oslo der hun får hjelp og mye støtte hos sin gamle fostermor Tinemams. Etterhvert treffer hun en gutt og det ender med graviditet. Hun hadde før dette drevet en del med rus og hadde takket nei til hjelp fra Tyrilikollektivet. Dette en stund før hun ble gravid.

Hun får sitt barn Tuva, og flytter tilbake til vennen i Gudbrandsdalen. Får seg ny kjæreste, men klarer ikke å knytte seg til noen. Når det blir for nært må hun ha luft og slår opp. Barnevernet er involvert i Tuva og Elines liv. Hennes største mareritt er hele tiden, kampen om at barnevernet ikke måtte tar barnet fra henne. Det eneste og kjæreste hun har....

Når Tuva er tre år flytter hun tilbake til Oslo for å gå på Hudpleieakademiet, hun ville ha en utdanning som sikrer henne og barnet en trygg tilværelse og kunne forsørge seg selv. Dette hadde barnevernet ingen tro på og la mange kjepper i hjula for henne i stede for støtte henne.
Skolen ble det helt umulig å gjennomføre for alle møter med Nav, barnevernet og andre hjelpeinstanser skulle skje på dagtid. Selv om hun sa at skolen fokuserte på fravær, og godtok ikke mye (men de var fleksible for Eline).
Barnevernet fokuserte bare på det negative og kom aldri med et rosende ord til henne.
Eline klarte i løpet av en sommerferien og lese seg opp og igjennom pensum og fikk sin eksamen, med diplom på veggen. Ingen av de gode hjelperne gratulerte henne.

Etterhvert fikk Eline en familievernleder engasjert fra barnevernet, som kunne hjelpe og støtte henne i oppdragelsen av Tuva, de ble hun god venn og Eline åpnet huset for henne. Men, så fant hun ut at familieveilederen var venn med stefaren og broren hennes. De var trusler for Eline og hun hadde volds alarm, i tilfelle de skulle dukke opp. Så når hun endelig kjente seg litt trygg, så bar det utfor igjen og familieveilederen forsvant.

Eline ønsket å flytte, får seg leilighet slik at Tuva kan starte på skolen i trygge nye omgivelser. Men Tuva blir utsatt for massiv mobbing, hun er for tykk, kommer for seint til skolen osv....
Skolen og barnevernet er på hugget igjen og samtidig planlegges det sak hvor Eline skal i retten og fortelle om forholdene i barndommen og vitne mot sin mor og stefar.
Eline er så heldig å har en bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen som har stått henne nær siden hun var 14 år til i dag da hun er 27. Hun har vært mer en advokat for henne, en hjelp, støtte og barnepasser. Hadde  hun ikke hatt henne er det ikke greit å vite hvordan dette hadde endt.

En omsorgsovertakelse ble det av Tuva, til ukjente fosterforeldre. Hun hadde ikke sjanse om å få beholde henne, så hun gikk inn for frivillig overtakelse. Denne boka er skrevet som et brev til datteren som hun nå får treffe 8 ganger i året. De fikk 7 år isammen, før Eline kjørte henne til de nye fosterforeldrene.

En bok om hvordan man nesten kan føle at barnevernet er på klappjakt etter de ikke helt vellykkede i samfunnet og ser lite på hvorfor det har blitt slik Sterkt rørende og innmari urettferdig, særlig når vi i slutten av boka hører om Elines barnevernskontakt som er iskald med det hun har gjort og føler ingen skyld eller kommer med noen beklagelser over sine valg og Elises skjebne.
Rystende, trist og for en kraft Elise må ha, tross alt!

Utgitt på Nova forlag i 2013, 183 sider.
Takk til forlaget for lese eksemplar

Noen tanker og refleksjoner fra meg:
Dette er en sosial-realistisk bok om hverdagen til Eline, men det er mange som har det slik,. Jeg har adoptivbarn og for mange år siden gjorde de dumme ting(de var barn). Slik ble jeg innblandet i barnevernet  og de viste best!
Vi opplevde at det vi sa/fortalte ble fordreid til en annen virkelighet i notatene og at av alt vi gjorde, var det bare det negative som de fokuserte på. Tror aldri de sa et vennlig ord til oss eller roste oss for noen av alle grepene vi tok. Pedagogiske teknikker var helt ukjente for dem, synes vi. De kjørte frem og brukte makta si der etter, en skremmende opplevelse som jeg ikke ønsker min verste fiende å komme borti!
Dette er lenge siden og historier nå.
Denne boka er sannferdig og troverdig på alle punkt, for meg. Men det skremmer meg at vi har et slikt system, hvor enkeltmennesker i systemet bestemmer over folk.