En litt gammeldags, men fin fortelling om kunstnere og livet i Paris på begynnelsen
av 1900 tallet.
Dette er
en biografi om Gertrud Stein, (Wikipedia) nedskrevet
av venninnen Alice B. Toklas som levde og arbeidet sammen med Gertrud i over 40
år. Gertrud Stein var født i USA i 1874, men flyttet til Paris i 1902. Der
bodde hun i Rue de Fleurus, sammen med sin bror som var kunstkritiker. Dette
ble et viktig møtested for mange kunstnere i flere tiår. Gertrud var selv
forfatter og strevet med å skrive bøker, men var en bemidlet kvinne. Hun var en
viktig mentor, formidler og oppkjøper av moderne kunst.
Boka lar
oss bli kjent med mange av de kjente kunstnerne og forfatterne som levde i
Paris på den tiden. Det sies om denne boka: Denne "selvbiografien" er
kalt "En av de rikeste, viktigste og mest respektløse som noen
gang er skrevet (ref. William Troy). Vi får et litt annerledes bilde
av en del av kunstnerne som jeg ikke kjente til. (Tross at jeg har undervist i
kunsthistorie i mange år, og lest mye om dem).
Jeg
synes nok at historiene rundt Picasso, Braque, Matisse og Juan Gris var mest
spennende og givende for meg. Her skildres deres liv og arbeidsmetoder veldig
godt, og hvordan de reagerer på hverandres bilder. Hvordan de har brukt Gertrud
som modell, sponsor og velgjører på alle måter. Alice har også beskrevet
vennskapet og uvennskapet på en levende og god måte. Hvordan Gertrud en dag hang
opp bildene hun hadde kjøpt av hver enkelt kunstner og hengt det opp rett
ovenfor dem, i et selskap med tilviste plasser. Morsomt!
Dette
var jo svært betydningsfulle år for mange av kunstnerne, som var i en brytningsfase inne det kunstneriske uttrykket. De var ferske kunstnere, som
strevet med stilen, økonomien og sitt selvbilde som unge og utviklingen deres
frem til hva de skapte. Gertrud ble en god venn og hjelper for mange av disse
unge kunstnerne, som stadig møttes i Rue De Fleurus, noen ganger bare for et
måltid mat og litt støtte, til de frustrerte penge lense kunstnerne.
Ernest
Hemingway, var også innom Gertrud sitt hus, seinere. Gertrud veiledet han i
mangt og meget angående skriving. Han jobbet som journalist i Paris, men
Gertrud ment han måtte satse på å skrive bøker og var hans mentor.
Bildet
av Gertrud som Alice beskriver er om en meget spesiell kvinne. Jeg ser henne
for meg, en amerikansk overklassekvinne som elsket å kjøre bil, men som var
ganske så hjelpeløs i alt annet enn å skrive, administrer og hjelpe andre verbalt og pengemessig på
sin veg. Hun hadde et stort hjerte for å trå til, men var ganske egosentrisk,
selvsikker, forfengelig og sta på mange punkter. (eks i klær og hårmoten). En
original, spennende, fascinerende og sjarmerende kvinne, må hun ha vært.
Alice
sin tekst kan noen ganger virke som dagboknotater, og er i en litt gammeldags
stil, men sidekommentarer til hva hun mener. Jeg synes denne boka var utrolig
fascinerende og spennende, den har jeg lest i små porsjoner og hygget meg med
og sjekket bilder av de ulike kunstnerne som ble omtalt etter hver i
Kunstleksikon.
En bok
jeg ikke skjønner at jeg aldri har lest før, jeg har storkost meg med
den.
Denne
boka har jeg lest i prosjektet "1001 bøker" med tema bok i desember:
En bok utgitt mellom 1901-1960.
Utgitt
første gang 1933, revidert 1961, norsk utgave 1977, sider 265, lånt på
Biblioteket
