En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.
Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en
skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender
og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og
fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet
de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet
Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i
arkiver osv.
Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien
Glass
Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i
skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde. Chagall viste han vegen inn i kunstens verden.
Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn
som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der
han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til
to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at
han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista
si.
Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine
kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en
vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere
fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex. Dette må ha vært en spennende mann, tenker
jeg.
Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i
1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble
etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden
opplevde.
Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara
ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk
fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet
etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til
Paris, og til familien sin.
Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro
hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn
møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike
reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de
levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De
skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.
Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde
falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og
reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de
gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.
Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født.
Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy.
Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble
også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en
fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie
og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner
jeg.
Picasso og Alex. Boka har mange bilder.Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut. Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.
Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var
veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris
savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort
sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker
jeg.
Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg
hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan
han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han
fikset livet under krigen.
Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i
motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner
Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter.
Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om
hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var
ingen dans på roser den gangen heller, som nå.
Anbefales på det varmeste!
Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før.
En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd.
Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30
sider, notater osv.
Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser.
Jeg skrive hva jeg mener om boka.
Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks: Frida Grünfeld, sin bok.
